Er jeg for kravstor, eller bør jeg gå fra mannen?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg skjønner deg godt. Du har et emosjonelt behov som han aldri har klart å dekke. På grunn av det føler du deg lite elsket og satt pris på. Det er nesten som han kunne vært med hvem som helst av andre kvinner, du er ikke noe spesiell liksom.. det utløser sorg og distanse, og noe i deg sier at du ikke skal trekke forholdet alene, du vil ikke være «mannen» i forholdet..

Anonymkode: 37174...723

Denne beskriver nok essensen. Men det er vondt og vanskelig å faktisk kjenne på, og da er det lettere å se på alt det praktiske som ikke fungerer. Det er også vanskelig å beskrive det å dra den mentale lasten alene. Det er det høres ut som ts gjør. Og det er ikke ålreit. Man blir ensom, bitter, trist og lei seg. 

Anonymkode: 17b3b...56b

[Snok1]

Min erfaring er at å balansere familie, barn, jobb OG pusse opp på toppen av dette krever masse nitid planlegging og oppmerksomhet fra dag til dag, time til time.

Alle kan kjøpe en blomsterkvast, ikke alle fokuserer på det som gjør familien sterkere.

[AnonymBruker]

Ja du er for kravstor

Anonymkode: 432e4...40c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Min partner og jeg har vært sammen i åtte år og i hver mnd av de årene har jeg fått blomster for å markere datoen vi ble sammen. Det er nesten hundre buketter...! Så har jeg fått til morsdag, bursdagen min, 17 mai og andre dager jeg ikke kommer på i farten.

Poenget er at det finnes mannfolk som gjør ting for å markere at du er viktig for dem. Om du har tatt det opp med din mann og han fremdeles ikke gjør noe for å markere at du er viktig for ham...vel... da er du rett og slett ikke viktig for han.

Jeg har sagt det her før: "når folk viser deg hvem de er: tro på dem!"

Anonymkode: 441a9...cf0

Hun er nok absolutt viktig for ham, men vi er forskjellige. Jeg er kvinne, men er litt som mannen til TS. En ting er å planlegge, men så glir det bare ut i sanden. Jeg elsker mannen min over alt på jord, etter barna! Jeg hadde imidlertid følt meg «kvalt» hvis mannen min skulle kommet med blomster osv til meg ved enhver anledning. 
 

TS; For meg er dette ingen grunn til å lage ulykkelige skilsmissebarn! Vi må akseptere at vi er forskjellige. Det er sånn mannen din er, men at han elsker deg er jeg sikker på. Min mann viser kjærlighet best ved å gjøre «de store tingene» i huset. Han er ikke flink å vise kjærlighet ved kjærtegn en gang, men jeg elsker ham, og kunne aldri forlatt ham for det. 

Anonymkode: 14109...48d

[AnonymBruker]

Min mann har tjenester som språk, jeg har kjærlige ord. Han er en praktisk og fåmælt type, og jeg tror at å gi masse komplimenter og verbale kjærlighetserklæringer daglig ville vært like vanskelig for ham som for meg å stå på ski i svart bakke (umulig). 

Istedet for å forvente det umulige, gjør jeg to ting. Jeg sier "jeg elsker deg" mange ganger om dagen, og får et mumlende "deg også" tilbake mesteparten av tiden. Vil jeg ha et kompliment, spør jeg ("er jeg ikke fin i denne kjolen?"), og blir glad for blikket og smilet og "ja!". 

I tillegg fokuserer jeg på å legge merke til alt han gjør for å vise meg kjærlighet på sin måte. Når han måker fram bilen og fyller bensin, eller jobber hele dagen med å skru sammen de nye ikea-møblene, eller støvsuger mens jeg ligger på sofaen etter en tøff dag på jobb, eller henter en kopp kaffe til meg før jeg skjønner at jeg trenger en. 

Han jobber sikkert 200% året rundt med å tjene penger eller med oppussing og andre prosjekter for familien AS, og jeg ser det hver dag, fordi jeg fokuserer på det. Og ikke på at jeg aldri har fått blomster eller gaver (nei, ikke bursdagsgaver engang, ingen av oss bryr seg). 

Vi har vært sammen i 20 år, og jeg har lært meg å sette pris på tjeneste-språket hans, i stedet for å være sur for manglende kjærlige ord. Han elsker meg jo helt åpenbart på sin måte. 

Anonymkode: e06c9...41e