Gå til innhold

Når stress og utbrenthet endrer hvordan man ser på relasjoner


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Hei! Jeg lurer på om det er andre som har opplevd at stress eller utbrenthet har gjort at dere ser relasjoner i et nytt lys? og merket at noen relasjoner ikke føles bra lenger? Kan også være andre sykdommer

For min del har det dukket opp minner fra barndommen – situasjoner der jeg ble latterliggjort av familie og endte opp med å føle meg dum. Jeg er glad i dette familiemedlemmet, men samtidig kjenner jeg hvor mye relasjonen tapper meg. Det føles ustabilt og lite rom for å bare være meg selv. Jeg har ofte blitt irettesatt for både hvem jeg er og interessene mine.

Jeg har valgt å ta avstand, men kjenner på en usikkerhet: Ser jeg klart, eller er det stresset som forsterker følelsene mine?

Har noen av dere vært i en lignende situasjon? Hvordan håndterte dere det?

Anonymkode: 00930...7b1

  • Hjerte 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker

Tror egentlig du skal lytte til deg selv jeg. Dersom en relasjon tapper deg og gjør at du ikke kjenner deg bra, så er det nok til å vite at her bør du kanskje avgrense kontakten litt eller være mer bevisst på grensesetting. Tror ikke utbrenthet skaper sånne assosiasjoner uten noen grunn. 

Anonymkode: 8d8af...203

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Ja, jeg er sykemeldt pga utbrenthet selv nå. Det er veldig tydelig hvem som er mine stabile venner nå og hvem som liker meg best når jeg er «glad i en øl» eller peppy. Good riddance, tenker jeg. Får litt nytt perspektiv på prioriteringer og verdier. Og det kjenner jeg faktisk er helt greit.

Anonymkode: f6a6c...0d0

  • Liker 3
  • Hjerte 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Å være utbrent i forhold til reaksjoner er ikke feil. Stress kan øke symptombildet. 

En reaksjon som tapper deg bør du ta avstand til. Det er ikke bra. 

Anonymkode: a3dc4...a76

  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Det er nok lurt å holde avstand til nære relasjoner som tapper for energi. 
 

I mitt tilfelle holder jeg kontakten noe ensidig. Krever helst at hvis det er noe så må de heller sende melding. Jeg gir ofte nei og ja svar sånn at de ikke kan grave og gruve i livet mitt og komme med kjipe utsagn rettet mot meg. Sier ja til familie middager en gang i blant men jeg holder ikke kontakt på ukentlig basis. Opplever at relasjonene er mye sunnere å enklere å forholde seg til så lenge man ikke investerer seg for mye.

Anonymkode: 169c1...884

  • Liker 1
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Å være utbrent i forhold til reaksjoner er ikke feil. Stress kan øke symptombildet. 

En reaksjon som tapper deg bør du ta avstand til. Det er ikke bra. 

Anonymkode: a3dc4...a76

En relasjon som tapper deg bør du ta avstand til.

Anonymkode: a3dc4...a76

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Hei! Jeg lurer på om det er andre som har opplevd at stress eller utbrenthet har gjort at dere ser relasjoner i et nytt lys? og merket at noen relasjoner ikke føles bra lenger? Kan også være andre sykdommer

For min del har det dukket opp minner fra barndommen – situasjoner der jeg ble latterliggjort av familie og endte opp med å føle meg dum. Jeg er glad i dette familiemedlemmet, men samtidig kjenner jeg hvor mye relasjonen tapper meg. Det føles ustabilt og lite rom for å bare være meg selv. Jeg har ofte blitt irettesatt for både hvem jeg er og interessene mine.

Jeg har valgt å ta avstand, men kjenner på en usikkerhet: Ser jeg klart, eller er det stresset som forsterker følelsene mine?

Har noen av dere vært i en lignende situasjon? Hvordan håndterte dere det?

Anonymkode: 00930...7b1

Nokre gonger er relasjonane med på å tappe for energi, og kan til og med bidra til eller vere rotårsaka til stress og utbrenthet. 

Det er absolutt viktig å sette grenser og/eller ta avstand frå slike energivampyrar. ❤️ 

Anonymkode: 8580c...9ab

  • Liker 1
  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Hvordan vi har det, frisk eller syk, stresset eller avslappet, glad eller trist, påvirker hvordan vi ser ting, ja. Det kan bety nesten alt.

Hvis du vet at du er ute av balanse nå, så ville jeg ikke tatt noen store avgjørelser som ikke kan gjøres om angående forhold til andre mennesker. Altså ikke brenne broer i akkurat denne perioden. (Et unntak må være dersom personen det gjelder er den som har gjort deg syk.) Det kan hende du ser dette annerledes når du blir bedre. Å ta pauser eller holde avstand når man ikke føler seg bra er selvfølgelig ok og ikke det samme som å brenne broer.

Anonymkode: 2a5e8...190

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (På 28.3.2025 den 22.28):

Hei! Jeg lurer på om det er andre som har opplevd at stress eller utbrenthet har gjort at dere ser relasjoner i et nytt lys? og merket at noen relasjoner ikke føles bra lenger? Kan også være andre sykdommer

For min del har det dukket opp minner fra barndommen – situasjoner der jeg ble latterliggjort av familie og endte opp med å føle meg dum. Jeg er glad i dette familiemedlemmet, men samtidig kjenner jeg hvor mye relasjonen tapper meg. Det føles ustabilt og lite rom for å bare være meg selv. Jeg har ofte blitt irettesatt for både hvem jeg er og interessene mine.

Jeg har valgt å ta avstand, men kjenner på en usikkerhet: Ser jeg klart, eller er det stresset som forsterker følelsene mine?

Har noen av dere vært i en lignende situasjon? Hvordan håndterte dere det?

Anonymkode: 00930...7b1

Jeg er langtidssjukemeldt og kommet over på aap og dps , svært mye av feilen er fra barndommen.  Jeg har nå brutt kontakten heilt m foreldra mine. J orker ikkr  å bli ledd av og manipulert osv. Er 40 nå. Men er glad for d nå at j står i mot for jeg har blitt veldig sterk i hodet av d, me angst og all faenskap samtidig. Har hatt ple ty dårlig samvittighet seff men j holder fast på d j står for 100%. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Tenker det kan være en kombinasjon. Kjenner meg lit igjen. Samtidih som jg er såpass nede for telling at alt blir stressende og uoverkommelig og jg merker jg graver mg ned i spiraler og alt blir problematisk 

har ikke kapasifet for å håndtere (normale) følelser på ennmåte

Anonymkode: 19763...299

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Jeg ble syk og måtte plutselig ligge på sofaen i flere måneder, når jeg ikke var på sykehuset. Det var mennesker i livet mitt som stakk så fort de kunne det øyeblikket jeg ikke kunne gi dem noe, være med på ting, bidra til dem, hvis dere skjønner. De samme menneskene tok bare kontakt når de selv trengte noe. De er ikke mine venner i dag nå som jeg er frisk. 

Anonymkode: c9ea2...d4e

  • Liker 1
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg ble syk og måtte plutselig ligge på sofaen i flere måneder, når jeg ikke var på sykehuset. Det var mennesker i livet mitt som stakk så fort de kunne det øyeblikket jeg ikke kunne gi dem noe, være med på ting, bidra til dem, hvis dere skjønner. De samme menneskene tok bare kontakt når de selv trengte noe. De er ikke mine venner i dag nå som jeg er frisk. 

Anonymkode: c9ea2...d4e

❤️❤️ 

Anonymkode: 00930...7b1

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Jeg merker jeg har denne personen så langt opp i halsen når mine foreldre snakker om vedkommende. At de burde ta en tur til denne personen snart, eller lignende. Selvom jeg er veldig glad i denne personen, så vanskelig å si hva som virkelig skjer med meg. 

Hver gang jeg får snap av vedkommende, så sender jeg en snap til venner bare for å fjerne navnet hennes fra synet mitt på snapchat. Jeg har ikke hjerte til å fjerne henne på snapchat, så bare åpner, sender snap til venner slik at navnet fjernes. 

Min familie synes også denne personen er spesiell. Og at hun sier mye rart og ser ned på de som sliter psykisk. Så jeg klarer ikke forstå at min familie velger å spørre henne om å bli med på ting osv. 

Jeg er nok veldig sliten nå. Og er sensitiv. Kanskje ikke meg selv? Jeg vet ikke helt hva som skjer med meg. Disse sterke følelsene bar kom ut av det blå, selvom jeg alltid har vært anspent rundt henne. Og følt det er lite rom til å være meg. 

Mamma sier jeg burde ta en prat, med personen og si hva jeg føler. Jeg vet ikke selv hva jeg vil akkurat nå. 

Jeg er jo så glad i denne personen. Men samtidig så lei av hvordan jeg blir behandlet. Den relasjonen bare tapper meg
Jeg forstår ikke helt mine handlingsmønster nå. Jeg har begynt å unngå å dra samtalen videre om min familie snakker om vedkommende. Jeg bytter bare tema

Ts

 

Anonymkode: 00930...7b1

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Tråden er ryddet for avsporing og svar til dette. 
 

veronica<3, mod. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...