Svært forskjellig oppvekst.

[AnonymBruker]

Jeg og kona har hatt veldig forskjellig oppvekst. Min var veldig trygg, god og kjærlig. Hennes var full av uforutsigbarhet, utrygghet, narkotika, alkoholmisbruk og mye annet. Hun syns dette er vanskelig og har et sterkt behov for å snakke om det. Hun sier at jeg ikke forstår hvor godt jeg har hatt det og hvor vondt hun har hatt det. Dette plager meg ikke.. hun kan snakke om det så ofte hun vil, men det ser liksom aldri ut til å bedre seg. Virker som det alltid dukker opp påminnelser til denne virkeligheten. Hva bør jeg si og gjøre for henne? 

Anonymkode: 8cfaa...6ab

[Wilma89]

Har hun fått noe hjelp til å bearbeide barndommen sin da?

[AnonymBruker]

Wilma89 skrev (3 minutter siden):

Har hun fått noe hjelp til å bearbeide barndommen sin da?

Ja hun har gått i terapi i flere perioder heldigvis. 

Anonymkode: 8cfaa...6ab

[Gaia]

Da bør hun kanskje fortsette i terapi for å kunne avlaste deg, slik at det ikke til slutt blir for mye?

[AnonymBruker]

Gaia skrev (8 minutter siden):

Da bør hun kanskje fortsette i terapi for å kunne avlaste deg, slik at det ikke til slutt blir for mye?

Takk, men det plager meg igrunn ikke. Men det er mange triggere som dukker opp. For eksempel, om mine foreldre plutselig Vippser meg penger og sender en enkel «Gla i deg» melding, så kan dette minne henne på noe hun har manglet i livet. 

Anonymkode: 8cfaa...6ab

[AnonymBruker]

Blåkors har tilbud om gratis terapi for unge opp til 35 år som har vonde opplevelser fra oppvekst med rus. Hvis hun er eldre kan hun jo gå til legen og be om henvisning til psykolog for å bearbeide traumene fra barndommen. Jeg har selv hatt en oppvekst preget av rusmisbruk og det det medfører, mens min mann har hatt en veldig harmonisk oppvekst og velfungerende familie. Har aldri vært et problem mellom oss, men klart det preger en som person. Det er først i de senere år at jeg har klart å riste av meg en del, så jeg klarer å se på min oppvekst mer på avstand nå. Og skjønner at ingenting var selvsagt min feil. Og at de voksne svikta, men det kan jeg ikke plage meg selv med eller være bitter for nå. Tror det er viktig å klare å bearbeide det slik at en klarer ta mer eierskap for eget liv, og leve så godt man kan uten å dvele ved fortiden. Skal sies at jeg har tatt noen oppgjør, og snakket mye med mine nærmeste i familien om hvordan oppveksten faktisk var. Ikke så lurt å bruke partner til slikt. Lykke til, håper hun får det bedre

Anonymkode: c4ccf...59d

[AnonymBruker]

Det virker som at du allerede er en god støtte for henne ❤️

Dessverre så vil det være triggere for henne overalt og det kan være vondt. 

Paradokset er at i den ryggsekken en legger alt en ikke fikk vil alltid være tyngst å bære. 

Jeg har selv bearbeidet mine vanskelige barne og ungdomsår med god terapi, likevel så kan det være helt ordinære samtaleemner eller annet som kan vekke såre følelser. Som da noen i mannen sin familie snakket om barnetv de så på som ung (de er på min alder) og jeg kan kjenne en sårhet over å aldri ha sett på barnetv som barn og jeg vet rett og slett ikke hva de prater om. De kunne like gjerne pratet gresk. 

Eller da mannen og meg var i en butikk før jul (julen er alltid en sår tid for meg) og jeg ser en pyntefigur av en mor og datter. Som oftest reagerer jeg ikke på slike ting men innimellom blir jeg slått til jorden av de helt enkle ting som kan mine meg om alt det varme og gode jeg ikke har fått.

Sånne eksempler er over alt, innimellom reagerer jeg knapt og innimellom er det utrolig sårt. 

 

Min mann har også hatt en god barndom med en god familie og selv om vi har to fullstendig ulike referansepunkt så er mannen min veldig støttende, vi har også god humor og selvironi på ting noe som virker avvæpnende. Også er det enkle allmenkunskaper f.eks som alle 30 åringer har fordi det er helt normalt å kunne i livet jeg kan innimellom mangle. Da kan jeg snakke med mannen om det, det er ting jeg aldri kunne sagt til noen andre fordi jeg vet at jeg hadde blitt stemplet som komplett idiot, men mannen min er forståelsesfull, aldri hånlig, han prøver alltid å se det i lys av at jeg ikke har hatt den beste barndommen. Og det hjelper veldig, at det er en trygg og tillitsfull sone mellom meg og mannen og at det ligger en vilje i bunnen til å ønske hverandre det beste.

 

Meg og mannen min vil aldri forstå hverandre fullt ut, til det kommer våre barndomsår, referanser og familie til å være på to ulike planeter, men det er kanskje vel så mye støtte i det, å fortelle at en ikke forstår og å spørre den andre hvordan du kan støtte best mulig. 

Anonymkode: 6ceb8...44f