Hvordan gikk det med ditt krevende barn?

[AnonymBruker]

Hei! 

Du som har et eldre barn som var ekstremt krevende som liten, hvordan går det med det barnet nå? Hvordan går det med dere foreldre? 

Vi har det så tøft om dagen, og vi er så slitne. Vi har flere barn, men datteren vår er og har alltid vært ekstremt krevende sammenlignet med de andre. 

Vi har tatt det opp med både helsesøster og barnehagen, men alle sier bare at vi håndterer henne godt og at vi bare må stå i det og håpe  at hun roer seg med alderen. 

Barnehagen opplever henne som innenfor normalen, det eneste de sier er at hun har litt over snittet store følelser. Når hun er glad er hun overlykkelig, og når hun blir lei seg raser verden. Hun har veldig godt språk.
Vi opplever henne som en jente med uendelig mye energi, mye frustrasjon og sinne, veldig store følelser. Hverdagene oppleves som en evig kamp (Mest fordi barnet klikker for hver minste lille ting). Vi andre går nesten på tå-hev om dagen, av frykt for å utløse enda et anfall.

Vi rekker å slites fullstendig ut i de få timene fra hun våkner og til barnehagelevering. Det er så intenst hele tiden!

Jeg ønsker virkelig ikke råd fra de som ikke har hatt et slikt barn selv, du kan banne på at vi har snudd nettet på hodet etter råd, tips og triks. 

Nå ønsker jeg egentlig bare å få høre om noen andre her har hatt slike småbarn, og hvordan det gikk? Roet de seg ned? Er hverdagen enklere nå? 

 

Anonymkode: e4633...477

[AnonymBruker]

Jeg hadde et barn som var svært impulsiv, aktiv og som både bet og ødela for andre i barnehagen. PPT var i bildet, og han ble utredet for ADHD, men fikk ingen diagnose. Han var den store syndebukken i barnehagen, og hadde vedtak på ekstra timer med pedagog.

Da han begynte på skolen endret alt seg. Han fikk en lærer som avviste dem som sladret på han (når han ikke hadde gjort noe, eller ubetydeligheter), hun aktiviserte han før han fant på noen sprell på egenhånd, og klarte både å bygge opp selvfølelsen hans og fjerne syndebukkstempelet han hadde med seg fra barnehagen.

Hver dag jeg hentet i barnehagen fikk jeg rapport om alt det gale han hadde gjort, men på skolen ble vi enige om en telefonsamtale hver fredag for å oppsummere. Her ble det også lagt vekt på hva som hadde vært bra.

De fem årene han fikk på denne lille grendeskolen la sannsynligvis grunnlaget for at han kom forholdsvis problemfritt gjennom resten av grunnskolen i en problemklasse. Nå er han voksen og har tatt fagbrev og fått jobb. Han har et stort sosialt nettverk og har det tilsynelatende veldig bra.

Anonymkode: ed0bf...6de

[AnonymBruker]

Hadde et slikt barn, og var utslitt i mange år. Det er fortsatt mye mer krevende enn med de øvrige barna våre. Men man blir vant til det, og dermed blir det lettere. Det er mye personlighet, sannsynligvis vil ditt barn være litt slik alltid. Mitt beste råd er å være mye ute, kanalisere energi inn i idrett når det blir større, og legge deg tidlig. Ikke gi opp, og legg lista så lavt du kan nå som du er sliten❤️

Anonymkode: 4edfc...494

[AnonymBruker]

Jeg var sånn når jeg var liten. Helt frem til jeg ble sånn ca 21-22. mine foreldre sleit skikkelig med meg. Men jeg følte bare så ekstra sterkt på alle områder. Latterkrampe på natta, skreik hvis noen så på meg, jeg ble veldig fort hyper av ingenting. Ble veldig fort lei meg og dro ting innover meg selv. Jeg måtte bli ferdig med puberteten hvert fall før jeg roet meg. 

nå har jeg en datter selv i barnehage og opplever det du beskriver. Akkurat nå har vi bare henne så det er lettere å gi henne ekstra fokus og oppmerksomhet. Det som har hjulpet oss mest er å forberede henne på overganger og holde rutiner veldig nøye. Og passe på at det er gode positive folk rundt oss i helger, det smitter godt på humøret hennes.  Jeg tenker at sånne barn er viljesterke og vil komme langt i livet. Men jeg tror nok de barna trenger litt hjelp til å sette ord på følelser og veiledning til å dirigere de riktig retning før de eksploderer. Det finnes nok noen gode bøker på akkurat det om man googler eller forhører seg.

Anonymkode: 49c77...e0b

[AnonymBruker]

Vi har et slikt barn, han er nå 8. Går nå mye bedre enn bare for et år siden.  Barnehagen var en evig kamp.  Etter at han startet på skolen startet han på fotball og friidrett.  I tillegg er han mye ute og leker. 

Her går det bedre så lenge han har mulighet til å være aktiv.  Han legger seg til fast klokkeslett hver dag.  Vi roser han når han gjør noe riktig.  De vennene han leker med er roligere enn han og det smitter over på han.  

Vi får noen tilbakemeldinger fra skolen om uheldige hendelser men ikke så mange som tidligere.  

Anonymkode: 41401...549

[AnonymBruker]

Barnet mitt er også veldig store følelser, noe bhg sier er mer enn normalen og at de f.eks. ikke klarer å trøste henne av og til. Hun har også veldig mye energi, og særlig når vi er på et nytt sted eller med bestemor osv. (Med andre barn skjerper hun seg på en måte!) Mange dager tar det 1,5 time å sovne fordi hun ligger og sparker og hopper og ikke klarer å roe seg ned. 

Nå er hun 3,5 og det med følelsene har roa seg litt faktisk. Dvs, hun er veldig eksplosiv MEN hun klarer å komme over det (ikke av trøst, jeg klarer ikke å få henne ut av det selv,hun må liksom bare bli distrahert av noe annet). 

Jeg føler selv jeg er veldig rolig. Jeg er alene med henne, og blir flinkere og flinkere til å ikke la meg vippe av pinnen. Jeg er konsekvent og har faste rammer på noen ting, og nå virker det endelig som hun har begynt å skjønne at "mamma mener det hun sier." Pga det har det plutselig blitt mye lettere å få henne til å høre på meg. Jeg gir naturlige konsekvenser i mange situasjoner (f.eks. klarer ikke å gå rolig i butikken? Da må vi gå derfra. Evt må jeg bære henne ut). 

Det vil si at jeg er streng på det jeg anser som viktigst. Men jeg prøver å ikke komme med masse korreksjoner hele tida..

Anonymkode: 91840...4ff

[AnonymBruker]

Har en jente på 7 år som har slitt med dette, og etter skolestart har problemene økt dessverre. Faglig sett henger hun godt med. Men hun er ganske umoden i forhold til de andre og de synes hun er plagsom . Faller derfor litt utenfor sosialt sett, selv om vi prøver å hjelpe. Lærerne sier det ikke er vits å rope etter diagnoser enda, og vil gi det et halvt år innen de tenker hun bør utredes. Jeg er utrolig redd for hva framtiden vil bringe for henne dersom hun får en diagnose i panna. 
 

Vet ikke om vi som foreldre kunne gjort så mye annerledes for å unngå dette, men jeg hadde nok gjort et forsøk dersom jeg kunne skru tiden tilbake 2-3 år. Så mitt råd er: søk hjelp, bedre litt for tidlig enn for sent. 

Anonymkode: aef52...080

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Har en jente på 7 år som har slitt med dette, og etter skolestart har problemene økt dessverre. Faglig sett henger hun godt med. Men hun er ganske umoden i forhold til de andre og de synes hun er plagsom . Faller derfor litt utenfor sosialt sett, selv om vi prøver å hjelpe. Lærerne sier det ikke er vits å rope etter diagnoser enda, og vil gi det et halvt år innen de tenker hun bør utredes. Jeg er utrolig redd for hva framtiden vil bringe for henne dersom hun får en diagnose i panna. 
 

Vet ikke om vi som foreldre kunne gjort så mye annerledes for å unngå dette, men jeg hadde nok gjort et forsøk dersom jeg kunne skru tiden tilbake 2-3 år. Så mitt råd er: søk hjelp, bedre litt for tidlig enn for sent. 

Anonymkode: aef52...080

Men om saken egentlig handler om mobbing, utestenging eller lignende, er det da datteren din som skal utredes å få diagnose , eller er det klassemiljø man bør se på?

hvordan er hun når hun er hjemme? 

Anonymkode: c4aa4...32d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Men om saken egentlig handler om mobbing, utestenging eller lignende, er det da datteren din som skal utredes å få diagnose , eller er det klassemiljø man bør se på?

hvordan er hun når hun er hjemme? 

Anonymkode: c4aa4...32d

Hun har ikke utbrudd på skolen, men hjemme kan hun klikke over det jeg vil si er bagateller. Det kan være en sokk som ikke sitter på som den skal, en banan med brun flekk, eller at lillesøster har ropt «Du er en bæsj». Hun kan få voldsomme raserianfall for ting (riktignok mer sjelden nå enn før), og sliter med overganger. Er hun sliten blir lunta kortere og vi prioriterer derfor at hun skal få nok søvn.  

Ikke godt å si hvordan klassemiljøet egentlig er. Lærerne sier det er bra men jeg har en litt dårlig magefølelse…Hun har flere hun leker med på skolen, i følge lærerne. Men hun blir sjelden invitert noe sted. Når hun hentes etter skolen er hun ofte alene og leker. De populære jentene har skjøvet henne unna fordi hun er for plagsom og tullete. Dette er hun lei for, men jeg føler ikke det er utestengelse på en måte som gjør at jeg kan ta det opp og kalle det mobbing. Prøver å oppmuntre henne til å finne andre venner men hittil har det ikke resultert i noen nære vennskap. Lærerne mener det ofte løsner i 2.klasse. Får håpe det stemmer. 

Anonymkode: aef52...080

[AnonymBruker]

Ene sønnen vår var ekstremt krevende. Blir svett bare av å tenke tilbake på barndomsårene med han, savner dem virkelig ikke. 
 

Men vi gav han kjærlighet, og gav aldri opp. (Selvom jeg trodde det, når jeg stod midt oppi det. Tanker som «Dette går ikke mer, jeg orker ikke» var en hverdagslig tanke)

I dag går han på politihøyskolen, er svært målbevisst. Han takler motgang bedre enn de andre, da han hele tiden tenker mer fremover enn å dvele med fortiden. Han har en generelt sterk psyke.

Anonymkode: 1533d...b88

[AnonymBruker]

Har en gutt på 9 med store følelser. Ingen diagnoser og han fungerer stort sett greit på skolen. Han er stort sett kjærlig og snill, men det skjer kjipe hendelser innimellom som i slag og spark, stygge ord, raserianfall og stikker av fra skolen. Han blir alltid skamfull over egen oppførsel og føler selv at han mister kontrollen.  Selv om det går bedre og bedre er det fremdeles et stykke igjen. Vi fokuserer på hans sterke sider og gir masse skryt for det. Når det har gått galt på skolen snakker vi med ham om det, men gir ikke kjeft. Forsøker å få ham til å reflektere hvorfor dette skjedde og hvis han kunne gjort noe annet, hva ville han gjort da. Jeg mistenker at han blir lett overstimulert og at da skal det lite til for at han trigges. Han har tiltak på skolen og er heldigvis fremdeles godt likt blant klassevennene, både av guttene og jentene. 
 

Rådene vi har fått er å skape gode rutiner og forutsigbarhet. Forberede godt på hva som skal skje og passe på at han føler seg sett og elsket. 
 

Storebror er i motsatt ende. Kommer aldri i konflikt og er snill som dagen er lang. Det er rart med det at to barn av samme foreldre kan bli så ulike. Men vi gjør iallfall så godt vi kan. 
 

Dere som har barn som har slike i klassen, tusen takk til dere som passer på egne barn men som samtidig ikke avskriver helt de utfordrende barna❤️ 

Anonymkode: 0996b...125

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Ene sønnen vår var ekstremt krevende. Blir svett bare av å tenke tilbake på barndomsårene med han, savner dem virkelig ikke. 
 

Men vi gav han kjærlighet, og gav aldri opp. (Selvom jeg trodde det, når jeg stod midt oppi det. Tanker som «Dette går ikke mer, jeg orker ikke» var en hverdagslig tanke)

I dag går han på politihøyskolen, er svært målbevisst. Han takler motgang bedre enn de andre, da han hele tiden tenker mer fremover enn å dvele med fortiden. Han har en generelt sterk psyke.

Anonymkode: 1533d...b88

Dette var godt å lese❤️ Jeg har tenkt brannmann for min sønn. Han er en doer og evner å ta beslutninger og har intuitivt i seg å ordne opp. Jeg har også tenkt designer da han viser interesser for interiør for eksempel:-) 

Anonymkode: 0996b...125

[AnonymBruker]

Det har gått over all forventning! Det var ufattelig slitsomt da det sto på, og jeg var ofte fortvilet over sinneutbrudd og umodenhet og vanskeligheter med å tilpasse seg. Samtidig var jeg redd for å kjefte gutten ihjel, for ofte følte jeg at korreksjon var det eneste jeg gjorde som mamma.

Han fikk ADD-diagnose som 11-åring og med medisiner fikk han det mye bedre. "Mamma, nå klarer jeg å tenke! Nå er det ikke bråk i hodet hele tiden!" Likevel hadde vi en vei å gå med både oppførsel, modning og selvfølelse. Uten tvil det mest krevende jeg har stått i som mamma (og vi har flere barn, hver med sine positive og mindre positive egenskaper, men dette barnet overgikk alle søsken). Samtidig er det han som har lært meg desidert mest, "enkle" barn er jo peanuts å oppdra.

Jeg har vært mye bekymret med tanke på fremtiden, men klamret meg til tanken om Jens Stoltenberg som ikke knakk lesekoden. Teit kanskje, men det funket som en påminnelse om at mye kan forandre seg på vei fra barn til voksen.

En av de tingene som nok var med på å få gutten min på en konstruktiv vei, var at han fant sin store interesse der han opplevde mestring. Det var en ren tilfeldigheg, men han havnet helt på rett hylle og nå er han straks ferdig utdannet innen nettopp dette. Og er det en som har fortjent all fremgang i verden, så er det han, fordi det har vært alt annet enn lett å komme dit han er i dag.

Lykke til, TS. Det kan fort gå bra! Men guri, så tøft når det står på...

Anonymkode: f28a9...cb5

[AnonymBruker]

Hun viste seg å ha tre ulike nevrodiagnoser, fikk etter hvert skolevegring og begynte på spesialskole. Massivt oppfølgingsbehov. Tenåring nå, minst like krevende som i tidlig barnehagealder.

Anonymkode: ab763...f61

[AnonymBruker]

Et av mine barn har vært svært krevende. Det gikk ganske bra frem til han begynte på skolen. Den gangen var han bare svært kreativ. Etter skolestart ble det verre og verre. Han passet ikke inn, hadde ingen impulskontroll, ble ofte misforstått av andre som igjen skapte en vond sirkel. Så kom puberteten og livet ble et sant helvete. Jeg kan virkelig ikke forstå i dag, hvordan vi kom oss igjennom det. Heldigvis har hodet en egen evne til å glemme/fortrenge. Jeg har glemt mye. De årene levde vi i en egen boble. Det var traumatisk for gutten selv, oss foreldre og ikke minst søsken. 

I dag går det bra med oss alle. Han jobber og studerer. Er straks ferdig med sin Bachelor. Vi foreldre holder fortsatt sammen. Det er egentlig et under, men jeg tror livet ble så gale og så travelt, at tanken på å gå hvert til sitt, den nådde ikke frem. Det handlet om å overleve fra dag til dag. Det går bra med søsken. Det har også vært en lang vei å gå. Søsken har vært traumatiserte og har slitt med angst. Vi har jobbet hardt for å samle familien igjen. Vi har fremdeles klare og tydelige grenser overfor barnet med utfordringer, men ser at det i mindre grad er behov for grensesetting på samme måte som før. Det har kommet inn en modenhet som gjør at barnet i større grad forstår sin påvirkning på andre. Samt at barnet tar ansvar for sin egen helse og er medisinert. Vi så en endring hos vårt barn etter fylte 20 år, etter fylte 22 år det vært lite utfordringer i samvær med resten av familien.  

Anonymkode: 8448d...181

[AnonymBruker]

Hos BV 

Anonymkode: c000a...128

[AnonymBruker]

Vi sliter som f, og gikk hvert til vårt og gruer meg til hver dag.

Anonymkode: a80e3...1a1