Relasjonene mine har gått skeis hele livet

[Sparkling_Pink]

Jeg er høytfungerende autist. Jeg avvises ofte veldig raskt av folk. Det tar fra minutter til dager. Jeg er veldig sosial og kontaktsøkende, så diagnosen kommer ikke an på det, derfor reagerte jeg på at TS ikke fikk diagnosen av den grunnen. Jeg sliter altså med relasjoner og brudd i disse i helt tidlig bli - kjent - fase. Hos meg har jeg mange gode, langvarige relasjoner med gode folk. Men er altså lite populær i sine settinger.

 Det jeg føler jeg kan bidra med i denne diskusjonen er at relasjoner og kommunikasjon er en ferdighet. Det er noe som en kan øve seg i. For eksempel er det et helt legitimt utgangspunkt i forhold til emosjonell modenhet å ikke ta tak i ting midt i følelsenes hete - i TS situasjon, virker det som at hun opplever å bli nedstengt av høyt følelsestrykk. Det er flott å ta mot til seg og så innlede til samtale om hvordan det føltes i ettertid. Hvordan denne samtalen blir invitert til er av de mer delikate greiene. Jeg er selv ikke veldig god på det, men tenker litt prøving og feiling må regnes med. Hva ønsker hun å prate om? Passer det for den andre?

Et tips i forhold til å få folk til å mildne er å ta ansvar og si seg enig, (unntakene er og viktig, er folk voldelige er det egentlig ikke så gunstig med dialog). Det ryktes at en ikke behøver å være enig i alt, det holder med en del eller en liten ting. Det tilspisser konflikter å overfokusere på hvem som har rett og at en ikke bøyer av fordi den andre og har skyld. Det er dialogverktøy, ikke rettferdighet som skaper samarbeid. Hva og hvor kan folk finne felles grunn og hvordan får en forholdt seg til egne og andres følelser?

Å beskrive ting ut fra seg selv, «jeg føler …» og «jeg ønsker..» kan være en gunstig måte å formulere seg på. Jeg opplever noe suksess med selvironi og humor.

Relasjoner er forøvrig fulle av konflikter, kunsten er å stå i disse og tåle litt ubehag rundt når en har sagt ifra. Jeg har nylig mistet kontakten med et menneske fordi h*n kom med helt urimelige krav som rammen rundt relasjonen og for min del var det lite å hente når jeg innledet med at det var ting jeg hadde behov for at ble tatt tak i.

Grensesetting er lettere når kommunikasjonen en har er bedre. Men h*n jeg mistet slet veldig med forskjellen mellom grenser, sine og andres ting, ønsker/krav/programfestning og adferd. Fokuser på hva du kan gjøre i alle de små situasjonene og ikke se bort ifra at å forholde seg konstruktivt til egne traumer er en sentral vekstmulighet. Hvilke behov er det du kjenner du har - ut fra følelsene dine? Og hvordan formidler du dette til de rundt deg?

[AnonymBruker]

Sparkling_Pink skrev (5 minutter siden):

Jeg er høytfungerende autist. Jeg avvises ofte veldig raskt av folk. Det tar fra minutter til dager. Jeg er veldig sosial og kontaktsøkende, så diagnosen kommer ikke an på det, derfor reagerte jeg på at TS ikke fikk diagnosen av den grunnen. Jeg sliter altså med relasjoner og brudd i disse i helt tidlig bli - kjent - fase. Hos meg har jeg mange gode, langvarige relasjoner med gode folk. Men er altså lite populær i sine settinger.

 Det jeg føler jeg kan bidra med i denne diskusjonen er at relasjoner og kommunikasjon er en ferdighet. Det er noe som en kan øve seg i. For eksempel er det et helt legitimt utgangspunkt i forhold til emosjonell modenhet å ikke ta tak i ting midt i følelsenes hete - i TS situasjon, virker det som at hun opplever å bli nedstengt av høyt følelsestrykk. Det er flott å ta mot til seg og så innlede til samtale om hvordan det føltes i ettertid. Hvordan denne samtalen blir invitert til er av de mer delikate greiene. Jeg er selv ikke veldig god på det, men tenker litt prøving og feiling må regnes med. Hva ønsker hun å prate om? Passer det for den andre?

Et tips i forhold til å få folk til å mildne er å ta ansvar og si seg enig, (unntakene er og viktig, er folk voldelige er det egentlig ikke så gunstig med dialog). Det ryktes at en ikke behøver å være enig i alt, det holder med en del eller en liten ting. Det tilspisser konflikter å overfokusere på hvem som har rett og at en ikke bøyer av fordi den andre og har skyld. Det er dialogverktøy, ikke rettferdighet som skaper samarbeid. Hva og hvor kan folk finne felles grunn og hvordan får en forholdt seg til egne og andres følelser?

Å beskrive ting ut fra seg selv, «jeg føler …» og «jeg ønsker..» kan være en gunstig måte å formulere seg på. Jeg opplever noe suksess med selvironi og humor.

Relasjoner er forøvrig fulle av konflikter, kunsten er å stå i disse og tåle litt ubehag rundt når en har sagt ifra. Jeg har nylig mistet kontakten med et menneske fordi h*n kom med helt urimelige krav som rammen rundt relasjonen og for min del var det lite å hente når jeg innledet med at det var ting jeg hadde behov for at ble tatt tak i.

Grensesetting er lettere når kommunikasjonen en har er bedre. Men h*n jeg mistet slet veldig med forskjellen mellom grenser, sine og andres ting, ønsker/krav/programfestning og adferd. Fokuser på hva du kan gjøre i alle de små situasjonene og ikke se bort ifra at å forholde seg konstruktivt til egne traumer er en sentral vekstmulighet. Hvilke behov er det du kjenner du har - ut fra følelsene dine? Og hvordan formidler du dette til de rundt deg?

Tusen takk for fint svar. Jeg føler jeg gjør mye av det du beskriver. 

Når det gjelder dette med autisme så har det aldri vært en diagnose jeg har kjent meg igjen i, selv om jeg har lest en del om den. Jeg har relasjonelt strev, men ellers har jeg ingen kjennetegn. Jeg har ingen spesifikke særinteresser, heller mangel på interesser og hobbyer i forhold til mange andre. Det er bare dette relasjonelle, i selve relasjonene. Psykiaterne og psykologene som nylig har utredet meg, mener at det er sympotomer som kommer av alle dårlige opplevelser og all belastning jeg har hatt over alt for lang tid. 

Anonymkode: d9d40...f1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Tusen takk. Holdt pusten mens jeg leste dette for jeg føler at det stemmer, men jeg våger liksom ikke å tro på det for de MÅ jo ha rett siden alle har sagt det samme om meg hele veien? 
Og hva med når dette er kollegaer? Når de nekter å reflektere innover og sier alt var min skyld og jeg må si unnskyld og ikke dem? Og lederen min? De MÅ jo ha rett? Jeg har jo ikke valgt å omgås disse menneskene… 

Anonymkode: d9d40...f1c

Sprøtt nok så må de ikke ha rett. Selvsagt er det vanskelig å tro på. Du kommer nok ikke heller til å tro på det før du erfarer noe annet, dessverre. Så det er ikke en quick fix. Men sakte, men sikkert kan du begynne å erfare og se noe annet. Begynn med å lese om konsekvensene av emosjonelt umodne foreldre. 

Jeg leste hele tråden etter at jeg skrev svaret mitt. Så det med kolleger og ledere blir annerledes, men likevel ikke. Husk at det sitter innmari sterkt i deg at du blir syndebukken, uansett. Det vil si at det kan være tydelige eller subtile ting/ tegn ved deg som gjør at det følger deg selv der du ikke aktivt har valgt personene. At de ser at de kan lempe ansvaret på deg uten konsekvenser. Kanskje har du et yrke med sterke personligheter og en overvekt av emosjonelt umodne mennesker? 

Jeg er hvertfall veldig sikker på at også disse relasjonene vil endre seg etterhvert som du får en tydeligere indre styrke. Det kommer ikke til å lyse ut av deg at du kan herses med. Alt endrer seg når du finner den styrken og den ekte troen på deg selv som individ. Som et verdifullt individ, en som fortjener å ta plass og som fortjener å bli respektert. Og da må du først starte med de relasjonene du faktisk kan kutte ut. Samtidig som du gjør andre ting også for å bygge deg opp. 

Anonymkode: 5a722...0f5

[Sparkling_Pink]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Tusen takk for fint svar. Jeg føler jeg gjør mye av det du beskriver. 

Når det gjelder dette med autisme så har det aldri vært en diagnose jeg har kjent meg igjen i, selv om jeg har lest en del om den. Jeg har relasjonelt strev, men ellers har jeg ingen kjennetegn. Jeg har ingen spesifikke særinteresser, heller mangel på interesser og hobbyer i forhold til mange andre. Det er bare dette relasjonelle, i selve relasjonene. Psykiaterne og psykologene som nylig har utredet meg, mener at det er sympotomer som kommer av alle dårlige opplevelser og all belastning jeg har hatt over alt for lang tid. 

Anonymkode: d9d40...f1c

Det er utmerket å høre at du føler du gjør mye av det jeg skriver om! Bare et forslag fra meg, kan det være at det du kjenner på vel så mye er overgangsfasen mot å finne «dine folk»? Du har samboer, men mangler en haug med gode bekjente og noen særs gode og stabile venner? Gnisningene med kollegaene dine blir ikke så fremtredende om du og har andre folk?

 Det er trist om du har blitt utsatt for så mye stress og dårlige opplevelser med folk at du i dag strever. Det jeg hadde behov for i sist innlegg var å si imot myten at autister ikke er sosiale eller kontaktsøkende, med tilliten til dine egne vurderinger og de som utredet deg er det en god vurdering at du ikke oppfyller kriteriene for en slik diagnose. I mitt liv har det dessverre vært satt i gang tiltak uten at min underliggende tilstand har vært tatt hensyn til, det har ofte ikke gått så bra.

Når du og psykiateren er enig og det har blitt anbefalt gruppeterapi, har jeg god tro på dette. Jeg har lite å meddele fra eget liv om gruppeterapi.

Hvordan går det å delta i denne diskusjonen siden den handler om deg?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Sprøtt nok så må de ikke ha rett. Selvsagt er det vanskelig å tro på. Du kommer nok ikke heller til å tro på det før du erfarer noe annet, dessverre. Så det er ikke en quick fix. Men sakte, men sikkert kan du begynne å erfare og se noe annet. Begynn med å lese om konsekvensene av emosjonelt umodne foreldre. 

Jeg leste hele tråden etter at jeg skrev svaret mitt. Så det med kolleger og ledere blir annerledes, men likevel ikke. Husk at det sitter innmari sterkt i deg at du blir syndebukken, uansett. Det vil si at det kan være tydelige eller subtile ting/ tegn ved deg som gjør at det følger deg selv der du ikke aktivt har valgt personene. At de ser at de kan lempe ansvaret på deg uten konsekvenser. Kanskje har du et yrke med sterke personligheter og en overvekt av emosjonelt umodne mennesker? 

Jeg er hvertfall veldig sikker på at også disse relasjonene vil endre seg etterhvert som du får en tydeligere indre styrke. Det kommer ikke til å lyse ut av deg at du kan herses med. Alt endrer seg når du finner den styrken og den ekte troen på deg selv som individ. Som et verdifullt individ, en som fortjener å ta plass og som fortjener å bli respektert. Og da må du først starte med de relasjonene du faktisk kan kutte ut. Samtidig som du gjør andre ting også for å bygge deg opp. 

Anonymkode: 5a722...0f5

Takk, dette er så godt å lese, og gir meg styrke og tro på at jeg KAN si at jeg ikke syns det er okei at all skyld blir fordelt til meg. At jeg kan si unnskyld for min del av en konflikt, men ikke mer. At det er flere som har bidratt og det sier jeg ikke unnskyld for. 

Jeg har for lenge siden kuttet ut sosiale relasjoner som har vært usunne for meg, slik som den jentegjengen jeg nevnte først her, og nå har jeg nesten utelukkende bare venninner som jeg vet vil være venninne med den jeg er og aksepterer meg slik jeg er, og ikke fordeler skyld til meg eller herser med meg på annet vis. Jeg har også kuttet ut kontakt med kollegaer på privaten. 

Jeg har fortsatt kontakt med én venninne som var usunn for meg i en gjeng, men ikke utenom. Hun er ikke til å stole på når det gjelder å dele fortrolig informasjon, og er av typen som kan lage ett fjær til ti høns, men jeg vet i det minste hvor jeg har henne og da kan jeg styre relasjonen deretter. Det er veldig forutsigbart for meg og derfor går det greit. Og jeg velger å bli i den relasjonen fordi jeg merker at vi gjensidig gir hverandre noe og at hun er oppriktig interessert i å ha meg som venninne. 

Jeg har rett og slett valgt å holde kontakt med de venninnene jeg merker er oppriktige med meg og vil holde kontakten selv om jeg er vanskeligere enn andre å nå på sosiale medier, for eksempel. Jeg har også vært langt nede, deprimert, hatt sosial angst og vært urimelige med dem tidligere, men de har ikke kuttet kontakten. De viser at de vil ha meg i livet sitt på tross av. Ingenting er mer oppriktig enn det. 

Så har jeg også klart å finne meg en mann som er av et kaliber det finnes svært få av. Han rommer meg, og tåler at jeg strever. Det tror jeg helt sikkert har reddet livet mitt på sikt. 

Anonymkode: d9d40...f1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Jeg kan beskrive en situasjon forresten. En jentegjeng der jeg gjorde alt jeg kunne for å være god venninne for alle. Alle slet psykisk og jeg var den som hadde det bedre den gangen. Og jeg strakk meg så langt for noen av dem at de sugde livet ut av meg. Viste seg etterhvert at de baksnakket meg. Jeg endte vennskapet til dem etter at de tvang meg til å invitere en gjest til min egen fest, som jeg ikke ønsket å ha hjemme hos meg. De mente jeg var ekskluderende som ikke ville ha denne personen med på min fest. Denne personen var kun en bekjent jeg hadde truffet et par ganger, men som allerede hadde rukket å ødelegge et vors jeg hadde med klaging og veldig dårlig stemning. 

Anonymkode: d9d40...f1c

Dette viser litt at andre kan oppfatte deg som en med manglende tilpasning og rigiditet og at du henger deg oppi i ting og kan lett være grunn til at forholdet ikke var bra.  

Det er som mange sier svært ulikt hvordan man selv oppfatter en situasjon og hva andre oppfatter. 

Anonymkode: 1d7c5...b09

[Sparkling_Pink]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

viser at de vil ha meg i livet sitt på tross av. Ingenting er mer oppriktig enn det. 

Nei. Dette fortolker jeg som giftig, ikke oppriktighet. Har du vært urimelig i perioder og du kun har beholdt de som venner som ikke har sagt ifra og ikke satt grenser, har du satt deg selv i en situasjon som jeg fortolker som dårlig. Både du og vennene dine trenger grenser.

Noe annet er de som tolerer dine dårlige sider, men gjør det basert på at du ellers har god adferd og en god relasjon.

[AnonymBruker]

Sparkling_Pink skrev (15 minutter siden):

Det er utmerket å høre at du føler du gjør mye av det jeg skriver om! Bare et forslag fra meg, kan det være at det du kjenner på vel så mye er overgangsfasen mot å finne «dine folk»? Du har samboer, men mangler en haug med gode bekjente og noen særs gode og stabile venner? Gnisningene med kollegaene dine blir ikke så fremtredende om du og har andre folk?

 Det er trist om du har blitt utsatt for så mye stress og dårlige opplevelser med folk at du i dag strever. Det jeg hadde behov for i sist innlegg var å si imot myten at autister ikke er sosiale eller kontaktsøkende, med tilliten til dine egne vurderinger og de som utredet deg er det en god vurdering at du ikke oppfyller kriteriene for en slik diagnose. I mitt liv har det dessverre vært satt i gang tiltak uten at min underliggende tilstand har vært tatt hensyn til, det har ofte ikke gått så bra.

Når du og psykiateren er enig og det har blitt anbefalt gruppeterapi, har jeg god tro på dette. Jeg har lite å meddele fra eget liv om gruppeterapi.

Hvordan går det å delta i denne diskusjonen siden den handler om deg?

Nå er det egentlig bare med kollegaer jeg kjenner på dette, fordi jeg har kuttet ut dårlige relasjoner. Grunnen til at jeg opprettet tråden er at jeg er så sliten av dette med relasjonelle utfordringer. Jeg kjenner jeg har «landet» når det gjelder venninner og samboer, jeg har funnet mitt sted der, men ikke med kollegaer. Jeg er veldig forskjellig fra noen av kollegaene og det kan virke som de som er ulik meg ikke tolererer det på et vis. Jeg skulle gjerne byttet jobb om det gikk an, men når jeg kun kan søke «nedover» for å bytte jobb så er det helt uaktuelt for meg, jeg kan ikke gi opp det jeg har lyst til å jobbe med bare pga kolleger som ikke liker meg, det blir for dumt. 

Jeg skjønnet godt hvor du kommer fra. Leit å høre at det ble satt igang feil tiltak for deg. Jeg skulle ønske at det ble satt i gang gode og inkluderende tiltak for meg da jeg var barn, men det var ikke rett tid og sted for det. 

Hva mener du med «denne diskusjonen», mener du alt som omhandler meg i denne tråden? Jeg synes det er veldig ubehagelig nettopp fordi jeg føler på dette store «jeg blir tildelt skyld». Det føles grovt urettferdig og jeg føler det aldri tar slutt i mitt liv. Når jeg får gode folk rundt meg på privaten som ikke gjør dette, så får jeg kolleger som har behov for å legge alt over på meg. Det er også selvsagt ubehagelig at jeg må ta ansvar for min del i det, det har jeg ikke problemer med. Men jeg kan ikke ta ansvar for deres atferd. 
 

 

Anonymkode: d9d40...f1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Dette viser litt at andre kan oppfatte deg som en med manglende tilpasning og rigiditet og at du henger deg oppi i ting og kan lett være grunn til at forholdet ikke var bra.  

Det er som mange sier svært ulikt hvordan man selv oppfatter en situasjon og hva andre oppfatter. 

Anonymkode: 1d7c5...b09

Du er den første som sier dette av alle jeg har fortalt om denne situasjonen til. Alle andre reagerer med vantro på at noen kan tvinge en til å invitere en person på fest hjem til seg, som man ikke ønsker å ha der. 
 

Anonymkode: d9d40...f1c

[AnonymBruker]

Sparkling_Pink skrev (6 minutter siden):

Nei. Dette fortolker jeg som giftig, ikke oppriktighet. Har du vært urimelig i perioder og du kun har beholdt de som venner som ikke har sagt ifra og ikke satt grenser, har du satt deg selv i en situasjon som jeg fortolker som dårlig. Både du og vennene dine trenger grenser.

Noe annet er de som tolerer dine dårlige sider, men gjør det basert på at du ellers har god adferd og en god relasjon.

Jeg tror du misforstår litt her. De har satt grenser for seg og jeg for meg, men de har tilgitt og vil likevel ha meg i livet sitt som venninne. Og det har gitt meg tro på at de er ekte venninner som jeg ønsker å satse på. Som det siste du skriver: de har tolerert at jeg har hatt det dårlig. 

Anonymkode: d9d40...f1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det har kommet noen spydige kommentarer. Det er lenge siden, men det var ikke noe god følelse. Jeg skulle ha latt det ligge og ignorert det, men jeg klarer sjelden det. 

Anonymkode: d9d40...f1c

Kan du komme med eksempler?

Anonymkode: a7ccc...e69

[AnonymBruker]

Problemet med traumer knyttet til det sosiale, er att en lover seg selv att "dette skal aldri skje igjen" "jeg skal aldri tillate att noen er slem med meg igjen" "jeg skal aldri godta dritt fra noen igjen!" 

Og dette er jo selvfølgelig gode leveregler, men en blir for strengt med folk rundt en. En tolererer ikke småfeil, en tåler ikke avvisning eller avslag, en ser ikke alltid att andre har problemer også, en blir lett fornærmet og trekker seg unna om andre rundt en har en dårlig dag og kanskje virket avvisende uten å mene dette vondt. 

En blir passiv aggressiv, fordi en aldri har lært seg å håndtere egne følelser, en tåler ikke en krangel fordi en ikke har lært å håndtere sinne på rett måte. 

En må rett og slett bruke mye tid på å bli rundere i kantene i møte med andre mennesker, og begynne å se andre mennesker på en helt ny måte.

Om en går inn i alle nye forhold med en liten grunntanke i bakhodet att desse menneskene vil deg vondt, så vil aldri ett sosialt forhold fungere i lengden. 

 

Anonymkode: 04bde...1b0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Kan du komme med eksempler?

Anonymkode: a7ccc...e69

Det er så lenge siden at jeg husker ikke eksakt hva, bare at jeg ble veldig lei meg av det som ble sagt. 

Anonymkode: d9d40...f1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Problemet med traumer knyttet til det sosiale, er att en lover seg selv att "dette skal aldri skje igjen" "jeg skal aldri tillate att noen er slem med meg igjen" "jeg skal aldri godta dritt fra noen igjen!" 

Og dette er jo selvfølgelig gode leveregler, men en blir for strengt med folk rundt en. En tolererer ikke småfeil, en tåler ikke avvisning eller avslag, en ser ikke alltid att andre har problemer også, en blir lett fornærmet og trekker seg unna om andre rundt en har en dårlig dag og kanskje virket avvisende uten å mene dette vondt. 

En blir passiv aggressiv, fordi en aldri har lært seg å håndtere egne følelser, en tåler ikke en krangel fordi en ikke har lært å håndtere sinne på rett måte. 

En må rett og slett bruke mye tid på å bli rundere i kantene i møte med andre mennesker, og begynne å se andre mennesker på en helt ny måte.

Om en går inn i alle nye forhold med en liten grunntanke i bakhodet att desse menneskene vil deg vondt, så vil aldri ett sosialt forhold fungere i lengden. 

 

Anonymkode: 04bde...1b0

Takk for godt innspill❤️

 

Anonymkode: d9d40...f1c

[AnonymBruker]

Til ts, hvordan klarer du å komme i så mange konflikter? Kan forstå at det er frustrerende med konflikter, men hva skjer og hvordan kan de forhindres. Hva skal til for at du ikke skal la deg påvirke av hva andre sier eller hva andre føler?  Tar du mye bokstavelig? Tolker du alt i verste mening og at det er andre som ikke anerkjenner deg eller ikke forstår deg ?  

Kanskje du kan begynne å anerkjenne at du ikke kan forandre andre, men at det starter med seg selv og innstilling. Sier ikke at det er lett. 

Start med å analysere litt hvordan dynamikken er mellom personer som ser ut til å fungere godt sammen og så se litt på hvorfor dynamikken er dårlig for f.eks deg, hva er forskjellen.  Er det tone, samtaleemner, tid, sted, støtte til hverandre, smil osv 

Tror gruppeterapi kan være bra for deg, for jeg tror du trenger å høre litt hvordan andre opplever ting.  

 

Anonymkode: 1d7c5...b09

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Til ts, hvordan klarer du å komme i så mange konflikter? Kan forstå at det er frustrerende med konflikter, men hva skjer og hvordan kan de forhindres. Hva skal til for at du ikke skal la deg påvirke av hva andre sier eller hva andre føler?  Tar du mye bokstavelig? Tolker du alt i verste mening og at det er andre som ikke anerkjenner deg eller ikke forstår deg ?  

Kanskje du kan begynne å anerkjenne at du ikke kan forandre andre, men at det starter med seg selv og innstilling. Sier ikke at det er lett. 

Start med å analysere litt hvordan dynamikken er mellom personer som ser ut til å fungere godt sammen og så se litt på hvorfor dynamikken er dårlig for f.eks deg, hva er forskjellen.  Er det tone, samtaleemner, tid, sted, støtte til hverandre, smil osv 

Tror gruppeterapi kan være bra for deg, for jeg tror du trenger å høre litt hvordan andre opplever ting.  

 

Anonymkode: 1d7c5...b09

Takk for svar og fine innspill. Det er nok dette jeg forsøker å finne ut av nå, hva som gjør at det alltid blir så vanskelig og jeg alltid blir tildelt all skyld.

 

Anonymkode: d9d40...f1c