Ensomhet etter skilsmisse

[AnonymBruker]

Et år siden bruddet nå, og jeg har det verre en noen gang. Jeg hater å være alene. Har ingen å være sammen med, sitter mutters for meg selv å venter på at timene skal gå. Kan gå mange dager mellom hver sosiale kontakt utover jobb. Ingen tar initiativ til å møte meg (jeg har prøvd, men er ikke en naturlig del av noen gjeng).. Jeg kan ikke leve sånn lenger, for jeg har mistet meg selv helt - men hva kan jeg gjøre?!!

Jeg er i begynnelsen av 40 - årene. Alle jeg kjenner er etablerte og opptatt med familien sin, jeg er ikke en del av noe fellesskap. Familien min bor langt (40 mil) unna. Har barn i skolealder, men jeg føler jeg knapt ser de lenger. De er opptatt med aktiviteter 5 - 7 dager i uka…. Og de hater meg i tillegg. Vil helst være hos faren som har mer penger og større nettverk/familie. De misliker sterkt å bo to steder, gråter når de kommer, og klager stort sett hele tiden mens de er her. 

Vurderer nesten å gi opp det hele, selge huse og flytte til en annen by å starte på nytt… Hva gjør det med barna da? Hvordan vil samfunnet dømme meg? J

Anonymkode: 91312...c8c

[AnonymBruker]

Jeg blir også ensom, men jeg er mann og barna trives siden jeg bor der, siden de er vokst opp her. 

Personlig tror jeg det er bedre å forsøke å få deg nettverk der du bor nå. Logistikken blir verre og jeg vil anta at barna liker enda dårligere å måtte reise langt for å møte deg.
Jeg vet ikke hvor langt du tenker å flytte, men over en viss avstand så tvinger man barna til enten å bo hos deg eller hos far.

Du må gjøre det du må for å redde din mentale tilstand, men ikke tenk på hva andre tenker om deg. Det kommer ingenting godt ut av det. Finn ut hva du trenger, hva du ønsker og hva du kan klare deg uten. Gå turer, få deg en hobby. Prøv å gjøre noe aktivt for å få en bedre hverdag.

Anonymkode: 0b834...99a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg blir også ensom, men jeg er mann og barna trives siden jeg bor der, siden de er vokst opp her. 

Personlig tror jeg det er bedre å forsøke å få deg nettverk der du bor nå. Logistikken blir verre og jeg vil anta at barna liker enda dårligere å måtte reise langt for å møte deg.
Jeg vet ikke hvor langt du tenker å flytte, men over en viss avstand så tvinger man barna til enten å bo hos deg eller hos far.

Du må gjøre det du må for å redde din mentale tilstand, men ikke tenk på hva andre tenker om deg. Det kommer ingenting godt ut av det. Finn ut hva du trenger, hva du ønsker og hva du kan klare deg uten. Gå turer, få deg en hobby. Prøv å gjøre noe aktivt for å få en bedre hverdag.

Anonymkode: 0b834...99a

Jeg går tur, trener og har flere hobbyer. Men det gir meg ingenting lenger…. Må tvinge meg selv ut av døra, og jeg føler ingen glede eller overskudd etterpå. Det å ikke føle tilhørighet, være ekskludert fra flokken…. Det er vel det som plager meg. Jeg har også dårlig økonomi, og når barna mistrives med 50/50 er det fristende å tenke tanken… Blir det bedre for de om de slapp å forholde seg til meg? Kommer de til å velge meg bort snart uansett (de er snart på ungdomsskolen)….. 

Skulle jeg flyttet så blir det langt. Kun sett barna i ferier. Men føler det er sånn allerede med den sinnsyke kalenderen. Vil så gjerne ut av dette hamsterhjulet, men når faren elsker å være der har jeg jo ikke noe valg…. 

Anonymkode: 91312...c8c

[AnonymBruker]

Hei. Hvor i landet bor du? 
Om barna er opptatt med aktiviteter er det sikkert bruk for dugnadshjelp der? Det er en super arena for å være sosial.. og kanskje man der kan få utvidet sin omgangskrets ? 

Anonymkode: bbc51...8bb

[AnonymBruker]

Jeg har det likt som deg, ensom og ulykkelig. Er sosial når jeg kan, men har det ikke bra. Her synes også ungene at det er mye mer stas hos far som har god råd og som bor nærme vennene, så to av barna har valgt meg bort, og er ikke her i det hele tatt😭 Så har vurdert sterkt å bare flytte langt bort, og glemme at jeg noen gang har vært forelder. Men har et barn som fortsatt er hos meg 50%, så kan ikke svikte henne. Hvor holder du til? Kanskje noen i nærheten av deg også er ensomme? Hadde med glede utvidet vennekretsen min i alle fall. 

Anonymkode: d47fd...caa

[AnonymBruker]

Men herre gud, skjerp deg! Vær noe for barna dine om ikke annet.

Anonymkode: fe710...4a9

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Jeg går tur, trener og har flere hobbyer. Men det gir meg ingenting lenger…. Må tvinge meg selv ut av døra, og jeg føler ingen glede eller overskudd etterpå. Det å ikke føle tilhørighet, være ekskludert fra flokken…. Det er vel det som plager meg. Jeg har også dårlig økonomi, og når barna mistrives med 50/50 er det fristende å tenke tanken… Blir det bedre for de om de slapp å forholde seg til meg? Kommer de til å velge meg bort snart uansett (de er snart på ungdomsskolen)….. 

Skulle jeg flyttet så blir det langt. Kun sett barna i ferier. Men føler det er sånn allerede med den sinnsyke kalenderen. Vil så gjerne ut av dette hamsterhjulet, men når faren elsker å være der har jeg jo ikke noe valg…. 

Anonymkode: 91312...c8c

De er sure og mugne fordi hormoner.

Og fordi de er trygge på deg.

Du kan ikke flytte og straffe ungene fordi dere voksne ble skilt. 
 

Hva med å date litt 🤷‍♀️

[AnonymBruker]

Hvorfor hater barna deg? De er vel ikke så overfladiske at det bare går på penger? 

Anonymkode: e41fd...569

[AnonymBruker]

Du høres deprimert ut, ts. Jeg syntes du skal ta deg en tur til fastlegen. Jeg tror ikke livet ditt er så mørkt som du tenker akkurat nå! 

Anonymkode: 94607...471

[AnonymBruker]

Jeg tror også du bør ta en tur til fastlegen, det minner om depresjon. Da blir alt mørkt og man ser ingen glede. Det finnes hjelp, gå dit så fort som mulig.

Anonymkode: 0b834...99a

[AnonymBruker]

finnes det ikke plattformer/apper hos dere der oppe i Norge hvor man kan treffe andre? 

Anonymkode: 106db...ef9

[AnonymBruker]

 Høres ut som barna dine er bortskjemte og overfladiske. Glad jeg ikke har barn…

Anonymkode: 2f574...3a7

[Stor pike]

Jeg er separert. Savner ikke mannen ett sekund, men savner å være familie. Jeg er velsignet med gode venner som forsøker å fange meg opp. Er ikke i noen gjeng, men nydelig for det. Sønnen min bor igjen hos far. Og han hater meg med alt han har, selv om det begynner å løsne litt. Og far er en "dick" så vi deler på hatet.

Fet er ikke lett å komme på fote igjen etter et samlivsbrudd. Komme out døra Men noen ganger må man bare tvinge seg. Og til slutt går det av seg selv, får man tro. 

[Gaia]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg går tur, trener og har flere hobbyer. Men det gir meg ingenting lenger…. Må tvinge meg selv ut av døra, og jeg føler ingen glede eller overskudd etterpå. Det å ikke føle tilhørighet, være ekskludert fra flokken…. Det er vel det som plager meg. Jeg har også dårlig økonomi, og når barna mistrives med 50/50 er det fristende å tenke tanken… Blir det bedre for de om de slapp å forholde seg til meg? Kommer de til å velge meg bort snart uansett (de er snart på ungdomsskolen)….. 

Skulle jeg flyttet så blir det langt. Kun sett barna i ferier. Men føler det er sånn allerede med den sinnsyke kalenderen. Vil så gjerne ut av dette hamsterhjulet, men når faren elsker å være der har jeg jo ikke noe valg…. 

Anonymkode: 91312...c8c

Kan du skaffe deg en hobby som innebærer å treffe mennesker da? F.eks. kor/ korps/ lagidrett for voksne etc? Siden ingen tar kontakt med deg, er du faktisk nødt til å gjøre noe for å utvide ditt sosiale nettverk selv. Har du god kontakt med damer du jobber sammen med? Kan du ta initiativ til en "jentekveld" på jobb der dere går ut og spiser og drar ut på byen? Eller ost, kjeks og vin hjemme hos noen? Kan du melde deg som frivillige til et eller annet? 

Jeg tviler på at barna dine ikke er glade i deg og ikke ønsker å ha kontakt. De er kanskje på et sted i livet der venner begynner å bety mer enn familie, og da er det forståelig at de ønsker å bo nært vennene sine. Er det mulig for deg å finne et sted å bo nærmere far, slik at barna kan gå litt i mellom dere? 

[AnonymBruker]

Er det virkelig normalt at barnet hater mor eller far etter en skilsmisse? Dette var prevensjon nok bare å lese. 

Anonymkode: f57a0...1d4

[Stor pike]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Er det virkelig normalt at barnet hater mor eller far etter en skilsmisse? Dette var prevensjon nok bare å lese. 

Anonymkode: f57a0...1d4

Kommer nok an på. En skilsmisse er en grov omveltning for barn. Mye sorg og skuffelse. 

Min sønn er i tillegg i verste tenårene, så da blir det sånn. I hvert fall ble det sånn her. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Er det virkelig normalt at barnet hater mor eller far etter en skilsmisse? Dette var prevensjon nok bare å lese. 

Anonymkode: f57a0...1d4

Nei, det er det ikke.

Anonymkode: e41fd...569

[AnonymBruker]

Hvordan i alle dager er det mulig at barna hater moren sin etter en skilsmisse? Da må du i mine øyne har gjort noe fryktelig dumt, eller sørger over det som er tapt og ikke klarer skjerpe deg for barna dine. Jeg er selv skilt med 2 barn, og har aldri hatt den følelsen, ikke bf heller. Og vi hadde ikke akkurat skilles som gode venner brudd. Men vi gjør jo det som er best for barna. Vi har begge både familie og venner hver for oss så det var null problem.

Men det er vårt ansvar som voksne å komme meg ut av ensomheten og skaffe et liv som er bra for oss alle om det er der skoen trykker. Hjelper lite syntes synd på seg selv.

Bare tenke tanken på flytte vekk fra barn sine er veldig spesielt, da blir det grave seg ned i sin egen medlidenhet

Anonymkode: d0f5d...2b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Hvordan i alle dager er det mulig at barna hater moren sin etter en skilsmisse? Da må du i mine øyne har gjort noe fryktelig dumt, eller sørger over det som er tapt og ikke klarer skjerpe deg for barna dine. Jeg er selv skilt med 2 barn, og har aldri hatt den følelsen, ikke bf heller. Og vi hadde ikke akkurat skilles som gode venner brudd. Men vi gjør jo det som er best for barna. Vi har begge både familie og venner hver for oss så det var null problem.

Men det er vårt ansvar som voksne å komme meg ut av ensomheten og skaffe et liv som er bra for oss alle om det er der skoen trykker. Hjelper lite syntes synd på seg selv.

Bare tenke tanken på flytte vekk fra barn sine er veldig spesielt, da blir det grave seg ned i sin egen medlidenhet

Anonymkode: d0f5d...2b7

Hater er kanskje å overdrive, men de hater å måtte flytte mellom to hjem - og tar ut all frustrasjon på meg. Jeg er utslitt av det. Når jeg er på det mørkeste så tenker jeg det hadde vært bedre for alle om jeg forsvant ut av livet deres, så slapp de å bli dratt mellom to hjem som er veldig ulike. Vi bor ikke landet unna hverandre, men jeg har som nevnt lite penger og lite plass. Barna er snart i ungdomsskolealder, og da velger de meg bort. 
 

Anonymkode: 91312...c8c

[AnonymBruker]

Gaia skrev (2 timer siden):

Kan du skaffe deg en hobby som innebærer å treffe mennesker da? F.eks. kor/ korps/ lagidrett for voksne etc? Siden ingen tar kontakt med deg, er du faktisk nødt til å gjøre noe for å utvide ditt sosiale nettverk selv. Har du god kontakt med damer du jobber sammen med? Kan du ta initiativ til en "jentekveld" på jobb der dere går ut og spiser og drar ut på byen? Eller ost, kjeks og vin hjemme hos noen? Kan du melde deg som frivillige til et eller annet? 

Jeg tviler på at barna dine ikke er glade i deg og ikke ønsker å ha kontakt. De er kanskje på et sted i livet der venner begynner å bety mer enn familie, og da er det forståelig at de ønsker å bo nært vennene sine. Er det mulig for deg å finne et sted å bo nærmere far, slik at barna kan gå litt i mellom dere? 

Er med i et kor, og deltar på alt jeg kan av sosiale aktiviteter allerede. Har likevel ingen som er nære, heller ikke sammen med barna. Kjenner heller ingen andre som er enslige eller i samme situasjon. Alle i omgangskretsen mine er i parforhold og lever normale familieliv…. Vi bor ganske nære hverandre (gangavstand) allerede. Barna går ikke i mellom likevel, og det er ingen kontakt i ukene de er i det andre hjemmet med mindre jeg tar initiativ. 

Anonymkode: 91312...c8c