Må samvær gjennomføres uansett, selv om samværsforelder bor langt unna barnas faste bosted?

[AnonymBruker]

Først og fremst så må jeg presisere at det jeg skal ta opp her ikke gjelder skilte foreldre som har 50/50 delt omsorg, og som bor i nærheten av hverandre, og heller ikke i tilfeller der barna kun har helgesamvær med den ene, men hvor vedkommende bor i nærheten av barnas faste bosted.

Nei, jeg mener i tilfeller hvor foreldrene er skilt, men hvor den ene foreldren kun har samvær annenhver helg og en hverdag i uka, og hvor da samværsforeldren bosetter seg såpass langt unna at barna mister alt sitt sosiale liv når de er på samvær.

Jeg er nemilg vokst opp slik. Mine foreldre ble skilt da jeg var 6 år gammel. Dette var på 90-tallet, så det var mor vi ble boende fast hos, mens far hadde samvær med oss en hverdag i uka og annenhver helg.

Han bodde såpass langt unna, ca 40-50 minutter med bil, at de helgene vi var hos han så fikk vi aldri vært med venner, utenom forhåndsavtalte ting som bursdager, cuper etc. Jeg og min tre år yngre bror følte at vi gikk glipp av veldig mye når  vi var hos faren vår, og i hvertfall for min del, så bidro nok dette mye til at jeg mistet venner. Skulle kompisene mine finne på noe en helg, så måtte jeg avslå siden jeg skulle til faren min. Kompisene mine hadde enten gifte foreldre, eller fraværende "tivolipappaer" som de så en gang i året, og derfor forgudet.

Det faste samværet varte til jeg var 18 år og fikk meg kjæreste, og etterhvert jobb(selv om det ble redusert til kun annenhver helg da jeg begynte på VGS)

Hva tenker dere angående samvær, når barna ikke har lyst? Når burde de få velge selv om de skal på samvær eller ikke? For når de blir ca 11-12 år, så begynner de jo å skape seg sitt eget nettverk, og vennene blir mer og mer viktige. Da er det utrolig kjipt å gå glipp av masse sosialt fordi man må på samvær annenhver helg....

Anonymkode: df80e...4c3

[AnonymBruker]

Dette er del mange spar på, og veldig individuelt. Barns mening skal lyttes til.

Jeg tenker det er fint for deg å få bearbeidet dette ferdig og gå videre i livet ditt. De fleste oppvekster er ikke perfekte. 

Anonymkode: 3794a...ce2

[AnonymBruker]

Sånn hadde jeg det også, bare at jeg ikke fikk være med i bursdager og andre ting jeg var invitert til! Men i dag er det heldigvis et mye større fokus på både barnas rettigheter men også barnas ønsker, noe som er veldig bra!

jeg sluttetmed samvær sommerferien når jeg var fjorten, for da var jeg forbanna på min far og nektet å være hos han mer. Mamma «truet» med en gørrkjedelig sommerferie mens hun var på jobb, men det var jo enda kjedeligere å være på bilferie med min far, for vi skulle jo bare et sted, nemlig der det var fotballcup🤮

Anonymkode: 13129...35b

[AnonymBruker]

Mitt barn vokste opp sånn. Løsningen var at vi flyttet på samværshelger om det var bursdager eller noe annet gøy å delta på. Dvs jeg som mor sa fra til far at «x er invitert i en bursdag på lørdag, kan hun komme neste helg i stedet?». Hvis det ikke passet for han ble hun uansett hjemme for bursdagen, så prøvde vi å finne andre helger det kunne passe å ta det igjen. 
 

 

At du hadde helgesamvær til du ble 18 høres jo bare helt vanvittig rart ut. Var vel fra 14-15 års alder her at hun fikk bestemme og planlegge selv. F.eks. på vgs sov hun ikke en eneste helg hos far 😅 (men har nå bodd hos han et år etter vgs)

Anonymkode: 8cf9e...1af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Hva tenker dere angående samvær, når barna ikke har lyst? Når burde de få velge selv om de skal på samvær eller ikke? For når de blir ca 11-12 år, så begynner de jo å skape seg sitt eget nettverk, og vennene blir mer og mer viktige. Da er det utrolig kjipt å gå glipp av masse sosialt fordi man må på samvær annenhver helg....

Anonymkode: df80e...4c3

Nå er reglene slik at fra 12 år så kan barna i praksis velge omfanget av samværet selv. Jo eldre de blir jo mer bestemmer de. Står i barneloven. Mitt barn fikk bestemme tidligere enn dette via sakkyndig da vi var barnefordelingssak. 

Uttrykte du selv at du ikke ønsket samvær og måtte dra mot din vilje? 

Jeg var selv på samvær, da kun sporadisk (en eller to ganger i året) i oppveksten og ble aldri spurt om jeg ville dra eller ei. Jeg kunne få beskjed to dager før at jeg skulle dra til faren min som bodde i et annet fylke. Dette var på 80- og 90-tallet. 

Anonymkode: d5c0c...7a5

[AnonymBruker]

Selvfølgelig skal samvær gjennomføres. Om barna ikke har samvær tar man bort relasjonen mellom samværsforeldren og barnet. Dette er ikke noe som nødvendigvis er så lett å reparere når barnet er voksent. Kontinuitet i samvær er nødvendig for at relasjonen skal være god og trygg. 
 

husk også at i dagens samfunn er det enklere å opprettholde kontakten med venner gjennom some, og det er også en «kultur» at det er slik vennskap i ungdomsårene foregår. Tenåringer møtes ikke ute og henger slik man gjorde for 15-20 år siden. 

Anonymkode: c7fd3...044

[AnonymBruker]

TS her.

Jeg uttrykte det vel på den måten til moren min at jeg syntes det var kjedelig i "pappahelgene", men svaret var da bare at han også måtte få se oss. Hun hadde i tillegg en kjæreste på den tiden som vi barna kom dårlig overens med, og derfor kun møtte når vi var hos faren vår, så det spilte nok også inn...

Til deg som mente at samvær skal gjennomføres uansett, og at tenåringer ikke henger ute lenger, og at man derfor ikke går glipp av noe:

For det første, min 14-åring er ute og flyr med kompiser i timesvis per dag. De avtaler å møtes på Snapchat, og kan gjerne være ute fra 17-21 flere dager i uken. Kjører rundt på El-sparksykkelene sine og er ungdommer.

For det andre, om samværsforelder har valgt å bosette seg såpass langt unna at barna mister mye av sitt sosiale liv ved å gjennomføre samværet, så er det vel strengt tatt denne personen som har valgt det, og ikke barnet, som blir tatt bort fra vennene sine annenhver helg

Anonymkode: df80e...4c3

[AnonymBruker]

Jeg håper og tror at det nok har endret seg litt hvordan man ser på et barns mening ang samværet. 

Nå som voksen undres jeg over hvordan samvær foregikk for min del. For det første var det ikke noe samvær for jeg starta på skolen, selv om vi bodde på samme lille plassen. Og det var rett på overnatting. Husker så tydelig hvor utrygg og usikker jeg var. Som nevnt i forrige svaret, var samværet heller ikke fast. Det var plutselig en dag så skulle jeg dit en helg. Det var heller aldri noen spørsmål om hvordan samværene hadde vært eller noe. 

En gang ble jeg sendt til dem (far, hans samboer og deres sønn) for tre måneder. Måtte gå på skole, feire jul der og greier. Da hos en familie hvor jeg aldri har vært velkommen. 

Jeg er helt uenig med den som sier at samvær skal gjennomføres uansett. Nå er også barneloven slik at barn skal høres fra de er 7 år. Og når de er 12 år og eldre skal deres mening vektlegges mer og mer. Etter rettspraksis bestemmer de i grunn selv.

Anonymkode: d5c0c...7a5

[AnonymBruker]

Det er ikke alt barn vet.

Mannens eks flyttet totalt fem ganger. Vi flyttet etter. Gang på gang. Kastet bort hundretusener i dårlige salg, rev etterhvert opp fellesbarna to ganger. Alt for å opprettholde samvær og nærhet til venner for barnet. Femte gangen sa vi nei og da mistet han nesten alt samvær fordi «du bor så langt fra vennene hans». Barnets historie er at far ikke vil flytte nærmere pga meg og fellesbarna. Det er tre år siden han «mistet» gutten som han sier, og han har vært deprimert siden. Så ja, jeg tenker man bør gjennomføre minimumssamvær med så kort avstand som under en time reisevei.

Anonymkode: 9874c...f75

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Først og fremst så må jeg presisere at det jeg skal ta opp her ikke gjelder skilte foreldre som har 50/50 delt omsorg, og som bor i nærheten av hverandre, og heller ikke i tilfeller der barna kun har helgesamvær med den ene, men hvor vedkommende bor i nærheten av barnas faste bosted.

Nei, jeg mener i tilfeller hvor foreldrene er skilt, men hvor den ene foreldren kun har samvær annenhver helg og en hverdag i uka, og hvor da samværsforeldren bosetter seg såpass langt unna at barna mister alt sitt sosiale liv når de er på samvær.

Jeg er nemilg vokst opp slik. Mine foreldre ble skilt da jeg var 6 år gammel. Dette var på 90-tallet, så det var mor vi ble boende fast hos, mens far hadde samvær med oss en hverdag i uka og annenhver helg.

Han bodde såpass langt unna, ca 40-50 minutter med bil, at de helgene vi var hos han så fikk vi aldri vært med venner, utenom forhåndsavtalte ting som bursdager, cuper etc. Jeg og min tre år yngre bror følte at vi gikk glipp av veldig mye når  vi var hos faren vår, og i hvertfall for min del, så bidro nok dette mye til at jeg mistet venner. Skulle kompisene mine finne på noe en helg, så måtte jeg avslå siden jeg skulle til faren min. Kompisene mine hadde enten gifte foreldre, eller fraværende "tivolipappaer" som de så en gang i året, og derfor forgudet.

Det faste samværet varte til jeg var 18 år og fikk meg kjæreste, og etterhvert jobb(selv om det ble redusert til kun annenhver helg da jeg begynte på VGS)

Hva tenker dere angående samvær, når barna ikke har lyst? Når burde de få velge selv om de skal på samvær eller ikke? For når de blir ca 11-12 år, så begynner de jo å skape seg sitt eget nettverk, og vennene blir mer og mer viktige. Da er det utrolig kjipt å gå glipp av masse sosialt fordi man må på samvær annenhver helg....

Anonymkode: df80e...4c3

Google opp barneloven....fra de er 7 år skal de høres...fra de er 12 skal de ha mye MEDBESTEMMELSE om hvor de vil bo.

Anonymkode: 244c5...57c

[AnonymBruker]

Her flyttet også faren til barna et stykke unna og var ikke særlig interessert i å kjøre eller hente. Dette medførte at han fra å ha knappe 20 % samvær, nå knapt ser barna. De er 16 og 18 nå og har ikke vært fast hos far på nærmere 5 år. 
Samværs forelder har et større ansvar enn barna for å opprettholde og pleie relasjonen. Hadde han kjørt og hentet litt mer ville han fått en bedre relasjon med barna sine.

Anonymkode: 29f78...834