Kan man bli "overelsket"?

[Gjest Gjest_Zafran_*]

Takknemmelig for noen synspunkter her.

Er i et samboer forhold med en mann (flyttet sammen for 2 måneder siden, ble sammen for 1 år siden)

Jeg er forholdsvis selvstendig, og tror at man må være et individ selv om man lever i et parforhold. Han er tydeligvis av en annen oppfattning. Han er verdens snilleste, jeg vet han ville gått gjennom ild for meg, men det er så vondt å se at et annet menneske forlater/ofrer alle sine prinsipper, sitt engasjement, for å beholde et annet. Han har rett ut blitt en tøffel. Spør hvem jeg snakker med, hvem jeg fikk tekstmelding av, ringer 10 ganger om dagen om vi ikke er sammen, føler at jeg ikke en gang får være i fred på toalettet Er dette snilt? Jeg vet han bare vil være god, men jeg føler meg helt kvalt.

Jeg har bedt pent om litt space, men det gjør det bare enda verre- han blir knust, seier han nekter å gi opp, alltid vil elske meg, kommer til å gi opp livet hvis vi ikke klarer dette osv. Og jeg føler meg presset. Ansvarlig- jeg vet ikke.

Samlivet lider selvfølgelig også av dette. Vi har ikke "vært sammen" på over 1,5 måned. (han repekterer dette fullt ut, prøver aldri å presse meg) Følelsene mine er helt borte- han fungerer mer som en lillebror enn noe annet- må passse på, støtte han, trøste hele tiden. Selv på mitt svakeste er jeg sterkere enn han, jeg føler meg ensom.

Han er usikker på meg fordi jeg ikke klarer å leve i symbiose med annet menneske, at jeg har egne venner, og vil ha mitt eget liv, samtidig som vi er sammen. Det er vel årsaken til at han reagerer som han gjør. Jo hardere han holder, jo mer flykter jeg

Har jeg blitt elsket i hjel? Jeg vet ikke om jeg klarer mer av dette, selv om jeg vet at ingen vil ta vare på meg resten av livet mer enn han. Det vil bli trygt på alle måter, men er det verdt det?

Bekalger at dette ble litt langt, er bare ufattelig frustrert og trist. Håper at noen kan hjelpe meg å sette ting litt i perspektiv. Takknemmelig for alle svar

Vennlig hilsen ny forum bruker

[Cata]

Det vil bli trygt på alle måter, men er det verdt det?

←

Nei, i følge min oppfatning så kan det ikke være verdt det. Du kan ikke leve hans liv. I et forhold skal man være 2 stykker, slik du beskriver det er det nå bare han i forholdet. Det er hele tiden du som må ta hensyn, støtte, oppmuntre osv.

Det tror jeg ikke vil gå i lengden.

I min forestillingsverden så skal det alltid "være 3" i et forhold. Det bør være plass til både "deg", "meg" og "oss". Du har bedt ham om space og det er noe han burde respektere. Faktisk burde han selv ønske seg litt rom for seg selv. Uansett hvor glad man er i den annen part så tror jeg ethvert menneske trenger noe tid for seg selv, og noe som bare er ens eget.

[Gjest Hilde K S]

Du bør finne en du kunne tenke deg å leve litt mer i symbiose med?

Følelsene dine er borte og det du føler strekker seg vel mer mot avsky enn det det burde gjøre?

[Missbumblebee]

Jeg har selv vært i et forhold som jeg ble "kvalt" av. Jeg misunner deg ikke... Hva du skal gjøre eller ikke må kun du finne ut av, men jeg vil gi deg noen råd på veien.

Elsker du fremdeles denne fyren? Hvis ikke, tror du at du kan finne tilbake til følelsene dine for han? Svarer du nei på de sprøsmålene tror jeg du gjør lurt i å avslutte forholdet.

Hvis du derimot svarer ja:

Var jeg deg ville jeg i første omgang sette meg ned å snakke med fyren. Prøv å si at du trenger at han er litt mer selvstendig. At du ikke ble sammen med han for at hans skulle bli et annet menneske enn det han var da du møtte han. Fortell han at du trenger å savne han litt når dere ikke er sammen, og at dere da sannsynligvis kommer til å ha mere å snakke om når dere sees igjen dersom han ikke ringer deg mange ganger om dagen.

Det er ikke lett å leve sammen med en som man ikke er "på nett" med, og når det går så langt som du beskriver her så er det ikke så enkelt å leve med.

Du burde ihvertfall ikke fortsette forholdet sånn som det er nå, det kommer bare til å gjøre at du mister all respekt for samboeren din, og dersom respekten er borte, da er det ikke mye igjen.

Lykke til..

Endret 12. mars 2006 av Missbumblebee

[Gjest camillo]

Jeg hadde ikke orka å hatt det sånn.

[Zafran]

Lettere sagt enn gjort å finne noen jeg vil leve i symbiose med...

Ja, følelsene mine har helt forduftet, og det hardt. Det kunne like gjerne vært en venn som gav meg en klem, og når han prøver å kysse meg vil jeg bare snu meg bort. Men avsky? Jeg vet ikke. Kanskje mangel på respekt. Jeg klarer ikke respektere mennesker som bare legger seg helt flate. Han gir opp alt rundt seg, og kjemper bare for å beholde meg. Har så inderlig vondt av han. Blir trist når jeg ser inn i de store,blå, uskyldige øynene, ser bare skuffelse og smerte. Og jeg vet at det er min feil. Har aldri syntes så synd på noen før. Føler meg slem

Usikker på om jeg orker å prøve mer, det sliter på kroppen og psyken. Fikk konstantert magesår på fredag (sier ikke at det er hans feil), og er bare stresset og spent hele tiden. Men jeg ville jo så gjerne at dette skulle bli bra!

[Missbumblebee]

Kjære deg, dette må du gjøre noe med.

Jeg vet at det ikke er enkelt, men prøv å prate med han. Si det som det der, så kan han hvertfall gjøre noe med det, om ikke ovenfor deg, så for neste jente som kommer hans vei.

Dersom respekten for han er over, så skal det svært mye til for at du skal klare å få den tilbake.

[Zafran]

Kjære deg, dette må du gjøre noe med.

Jeg vet at det ikke er enkelt, men prøv å prate med han. Si det som det der, så kan han hvertfall gjøre noe med det, om ikke ovenfor deg, så for neste jente som kommer hans vei.

Dersom respekten for han er over, så skal det svært mye til for at du skal klare å få den tilbake. 

←

Hei, og takk for fine innspill

Bilr så glead for at noen tar seg tid til å hjelpe. Hjelper å få sett ting fra flere sider. Takk!

Vi har pratet en del om dette. Han sier vel i grunn at han blir slik fordi han føler seg utrygg. Hvorfor han føler seg utrygg er i all hovedsak min feil. Jeg dro på en konsert med en venn av meg som er gutt ( har vært kompiser over mange år, han er i et forhold, og jeg er god venn med både han og hans bedre halvdel) Jeg sa bare at jeg skulle dra med en venn, ble litt hastverk, glemte å nevne at det var en gutt. Tenkte ikke over det selv, ser i ettertid at jeg burde nevnt dette, på en annen side- hvorfor? Det skulle ikke spille noen rolle. Han skylder iallefall alt på dette, selv om jeg merket kontrolleringsbehovet her i god tid i forveien. Prøver hardt å se hans side av saken. Det er bare så hardt når jeg ikke repekterer han. Tror jeg kunne sagt og gjort hva som helst uten at han ville reagert med annet tristhet. Og jeg takler det ikke. Alt jeg vil er å elske han, få til dette. Men finner ingen måte å gjenvinne den repekten på. Er dette mulig?

[Missbumblebee]

Hei, og takk for fine innspill

Bilr så glead for at noen tar seg tid til å hjelpe. Hjelper å få sett ting fra flere sider. Takk!

Vi har pratet en del om dette. Han sier vel i grunn at han blir slik fordi han føler seg utrygg. Hvorfor han føler seg utrygg er i all hovedsak min feil. Jeg dro på en konsert med en venn av meg som er gutt ( har vært kompiser over mange år, han er i et forhold, og jeg er god venn med både han og hans bedre halvdel) Jeg sa bare at jeg skulle dra med en venn, ble litt hastverk, glemte å nevne at det var en gutt. Tenkte ikke over det selv, ser i ettertid at jeg burde nevnt dette, på en annen side- hvorfor? Det skulle ikke spille noen rolle. Han skylder iallefall alt på dette, selv om jeg merket kontrolleringsbehovet her i god tid i forveien. Prøver hardt å se hans side av saken. Det er bare så hardt når jeg ikke repekterer han. Tror jeg kunne sagt og gjort hva som helst uten at han ville reagert med annet tristhet. Og jeg takler det ikke. Alt jeg vil er å elske han, få til dette. Men finner ingen måte å gjenvinne den repekten på. Er dette mulig?

←

Si det til han! Jeg tror det helt klart er han som har lite erfaring/dårlig erfaring i tidligere forhold, noe som gjør han usikker og utrygg. Du skal kunne ha venner av forskjellig kjønn uten at han skal gi deg dårlig samvittighet for dette. Det er IKKE din skyld at han har dårlig selvtillit på dette. Ikke la han gi deg skylden for at han blir som han blir, det er han og kun han som kan gjøre noe fra eller til i måten han oppfører seg på.

Dersom dere fortsetter å være sammen, og han får dge til å tro at det er din skyld at han blir som han blir (noe det helt klart ikke er), så komer du til å på sikt forandre væremåte. Dvs at dere begge forandrer oppførsel til å bli noen dere ikke er, og det er ikke bra. (skjønte du den?)

Prøv å snakk med han igjen, legg frem tingene på samme måte som du gjør her, og vær åpen. Si at du vil gjerne få ting til å fungere, men at han da er nødt til å la deg leve ditt eget liv i tillegg til det livet dere har som et par. Jo mer han klarer å la deg gjøre det, og han ser at han ikke har noen grunn til å tvile på deg, så kan det gå bra.

[Flowery]

Huff! Har vært i et slikt forhold selv. Ble helt kvalt! Ettersom tiden gikk fikk jeg mer og mer imot ham. Det endte med at jeg avskydde ham. Ble kvalm når han skulle komme på besøk osv. Jeg måtte selvfølgelig gjøre det slutt.

Det høres ut som om dine følelser er borte også og følelser kan ikke tvinges tilbake. Er de borte, så er de borte. Du kan ikke være sammen med ham bare fordi han vil.

[Nita]

Han høres ut til å ha store problemer med selvtilliten, og hvis han ikke klarer å bryte denne "vonde" sirkelen, kommer det bare til å¨bli verre. Du kan ikke "redde" ham, uansett hva han sier, dette er noe han må ordne for seg selv.

Det er jo ikke unormalt å bli litt usikker hvis en relativt "ny" kjæreste drar på tur/fest/konsert med en venn av motsatt kjønn, men det skulle allikevel ikke kunne skape situasjonen dere er i nå. Dette har ikke du ansvar for, men hvis du ønsker å fortsette et forhold med mannen, be han søke kvalifisert hjelp(eller det burde han få uansett)

[Gjest Gjest]

Høres ut som om han ikke klarer helt å være så mye alene.

Kanskje han er mer avhengig av deg enn du av ham?

[Gjest Gjest]

Jeg synes egentlig han høres sjalu/kontrollerende ut, jeg, selv om han kanskje er det på en "snill" måte. Det er jo ikke riktig at du skal ha skyldfølelse og dårlig samvittighet fordi HAN sliter med selvtilliten. Hvis han heller ikke innrømmer at han kan overreagere i forhold til det som er "normalt" når det gjelder reaksjoner på ting partneren gjør, så har han også lite selvinnsikt.

Hvis ikke han er villig til å jobbe med dette, enten alene eller i samarbeid med deg, så ville i hvert fall JEG følt meg kvalt og vel så det.

[Zafran]

Hei- trådstarter her.

Vil gjerne få takke for mange gode innspill og råd. Har hatt en tung periode nå, men valgte til slutt å gå. Han lovet som ventet bot og bedring, men jeg tror han hadde visse iboende tendenser som han vanskelig kunne hanskes med på egenhånd, jeg kunne iallefall ikke. Bruddet var helt tragisk, han gav helt opp, gikk fra å være sint, til å gråte, le, stort sett alle sinnstemninger. Jeg ble værende noen dager etterpå- noen av de hardeste dagene jeg har vært igjennom. Han sa at det kom helt uventet, noe jeg ikke kan forstå, ettersom vårt forhold har vært på nedtur siden oktober. Nok om det.

Takk iallefall for alle meninger, råd og innspill. Jeg er imponert over deres evne til å sette seg inn i andres situsjon, og at dere tar dere tid til å dele.

Klem fra en som vil bli flittig forumbruker i fremtiden.