Hvordan gå frem for å få en "pause"? (Sykemelding)

[Dojakitty]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hold kjeft om IQ.

Anonymkode: 59551...1f1

🤣

[Nooni]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Si opp jobben og se deg om etter en ny. I oppsigelsestida bedriver du quiet quitting. Dvs du gjør BARE det som er strengt nødvendig og SAAKTE.

Anonymkode: 57687...f54

Det bør hun absolutt ikke gjøre. Arbeidsgiver har et arbeidsgiver- og tilretteleggingsansvar, spesielt hvis dette er en ia-bedrift.  Dette bør forsøkes først. Vi snakker altså om en kvinne som har hatt jobben sin i 10 år og mestret/trivdes i jobben mesteparten av tiden. Vi snakker IKKE om en kvinne som misbruker sykelønnsordningen. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Hun sier selv at hun trenger en pause. Man sier ikke at man trenger en pause hvis man har brukket ryggen.

Anonymkode: 59551...1f1

Nei men hun er stressa og prega av det og dermed er det psykisk uhelse. Og da trenger man den pausen en sykemelding kan gi. 

Anonymkode: a3ad3...5f3

[AnonymBruker]

Hadde jeg gått til fastlegen min og fortalt alt dette her, så hadde han spurt meg hvor høy sykmeldingsprosent jeg trengte, og hvor lenge!

Jeg ville absolutt tatt en tur til legen, og fortalt det som det er og hvordan du har det. Har hen ikke andre råd å komme med enn «ta en paracet og se hvordan det går» så hadde jeg bytta lege.

Du er på full fart mot å bli utbrent, og da vil det ta enda lenger tid å komme tilbake. 

Anonymkode: e604f...24f

[Jea10]

Tråden her er et kroneksempel på hvor kynisk samfunnet er.

🗣️: «Ikke misbruk ordningen!» - Que f*cking pasa?

Skal man ligge for døden med kreft og brukne lemmer før det er innafor eller hvor går grensa for å «misbruke ordningen»? Sykemelding er et velferdsgode, som man har sin fulle rett til å benytte seg av (med god samvittighet) dersom legen vurderer det sånn. Sykdom (psykisk og fysisk) er høyst subjektivt. Når det er en person som gir liv og helse for å prestere i jobben sin som får beskjed om å ta seg sammen, så lurer jeg oppriktig på hva terskelen er for å kunne si at man trenger hjelp til å komme seg uten å få slengt moralistiske meninger rett i fleisen. Det er ikke snakk om en ungdom på 19 år som droppa ut av videregående og bestemte seg for å drite i arbeidslivet for så å bli ufør fordi han får blemmer på føttene.

Mitt råd til TS er: dra til legen og snakk med hen om hvordan å løse det fremover.
 

Etterkrigsgenerasjonen (boomers) og deres barn slår meg som bekymringsverdig lite empatiske mennesker. Ironisk nok så er det kanskje de som hadde trengt terapi mest, men fordi de mener at man ikke kan ha problemer så har man ødelagt for så mange etterkommere som må gå i terapi i stedet. Ikke nok med det, men fordi de samme menneskene har  levd i total fornektelse så har man videreført en hel haug med giftige holdninger, fordommer og atferdsmønstre.

Boomer: «Før i tiden så var man ikke så syk/puslete og jeg dro aldri til noen psykolog» - Nei, men det synes jo også veldig godt da, for det hadde du absolutt trengt, Karen.

Må for øvrig nevnes at de samme folka mente at om man hadde problemer/diagnoser før så var man i bunn og grunn tilbakestående. Det er kun de siste 25-30 årene at psykisk sykdom og subjektet/individet har blitt anerkjent som et reellt fenomen. Jeg mener ikke at alle skal sykemeldes over en lav sko, men TS spør om konstruktive råd for hvordan å gå frem, og i all oppriktighet: det er ikke noen annen ting å gjøre enn å prate med kvalifisert helsepersonell for å avgjøre veien videre. Hva dere synser om på generelt grunnlag (politisk og samfunnsøkonomisk - som dere sikkert har fint lite peiling på i realiteten uansett) er ikke hjelpsomt for noe annet enn å kunne hevde dere over andre og samtidig forsøke å bagatellisere andres liv, opplevelser og følelser i prosessen. Det er et utdatert menneskesyn å skulle presse alle sammen inn i samme støpeform og forvente at man skal dø for systemet. Jeg vet om altfor mange tilfeller av folk som ikke gikk til lege tidlig nok, som jobbet på, og døde av kreft fordi de ikke tok symptomer på alvor før det var for sent, fordi de på død og liv ikke skulle fremstå tafatt. Jeg kjenner til saker der fedre av venner har tatt livet sitt i 50-60 årene fordi man ikke skulle snakke om ting. Det er en skyhøy pris å betale når man skal normalisere et sånt syn på mennesket og psykisk/fysisk helse.

Til slutt: TS - Du er den eneste som kan ta vare på deg selv - samfunnet går videre uansett. Du skylder ingen andre ditt liv og helse til andre enn deg selv. Hvis ikke du vil ta skrittet for å ivareta deg selv, og gi deg selv en sjanse til å takle livet i flere tiår fremover, hvem vil da? Venninna mi opplevde det samme og hun byttet jobb og har det så mye bedre nå forøvrig. Gi deg selv tid til å komme deg og finne en vei videre. Å forbli som du er kommer ikke til å gagne hverken deg eller samfunnet i det lange løp. 

Endret 28. mars av Jea10

[AnonymBruker]

Dere som mener man ikke skal bruke sykmelding fordi man «ikke er syk». 
 Jeg har akkurat operert, fjernet et organ ifra kroppen. Er sykmeldt. Men ikke syk. Mener dere jeg skal tilbake på jobb nå da eller hva….? Spent! 

Anonymkode: 01e46...7c9

[Elle Melle]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Hun sier selv at hun trenger en pause. Man sier ikke at man trenger en pause hvis man har brukket ryggen.

Anonymkode: 59551...1f1

Å ikke skjønne hvor dårlig man faktiske er, er helt vanlig ved mange typer sykdommer. Særlig de folk har mye skyld og skam over å ha blitt rammet av. 

Det betyr ikke at man ikke er dårlig på ekte.