Hvordan gå frem for å få en "pause"? (Sykemelding)

[AnonymBruker]

Hei,

Ber om snille og konstruktive råd.

Jeg er ei til vanlig robust dame tidlig i 30-åra. Jeg har jobbet i samme yrke i ca 10 år, og har stort sett trivdes godt med det. Jeg har nok vært ansett som en som tar ledelse og har oversikt på jobb, som man kan gå til når man behøver råd eller hjelp. Jeg har hatt stålkontroll på det jeg driver med, og fått mye anerkjennelse av ledelsen for dette.

De siste 5 årene har det ligget en omorganisering i kortene. Det har vært mye snakk om hva arbeidsplassen skal bli, og ledelsen har håndtert dette relativt dårlig vil jeg si. Ansatte har vært fortvilede, og det har vært lite gehør for det. Det har vært mange løse baller i lufta, og lite svar og få. Alt fra hvor skal vi ha vår arbeidsplass, hvem blir sjef, hva skal jobben min være nå etc. Samtidig med dette har rammene for å gjøre jobben blitt betydelig trangere, høyere krav til effektivitet (som går ut over arbeidet), lite fleksibilitet til å løse utfordringer slik man anser som faglig riktig etc. For min del har dette gått hardt utover meg; for en som liker å ha kontroll og oversikt, har jeg hatt overraskende lite av det de siste årene. Jeg har også blitt oppfordret til å gå en tilleggsutdanning som gagner arbeidsplassen, og blitt lovet gull og grønne skoger mtp spesialistlønn. Jeg har gått dette i 2 år på deltid ved siden av 120% jobb, og da jeg var ferdig ville ikke HR godkjenne lønnsøkning likevel. Jeg føler meg rett og slett rævkjørt.  Forsåvidt har jeg fått støtte rundt hvordan jeg har det av (nå tidligere) leder, som allerede våren 2024 sa at jeg burde ta ut sykemelding en periode.

Samme vår ble det bestemt av min nærmeste leder skulle byttes ut med en annen. Hen er "beryktet" i fagmiljøet for å slikke oppover, og sparke nedover. Tar i liten grad vare på sine ansatte, og har vært i flere konflikter på tidligere arbeidsplass grunnet dårlig ansattbehandling. Hen begynte sommer 2024 rundt tid for omorganisering, og jeg meldte meg raskt frivillig til å bli med og starte opp et prosjekt et annet sted i bedriften for å få litt avstand til dette. 

Dette prosjektet har vært preget av dårlig bemanning, høyt arbeidspress, utallige overtidstimer og høyt emosjonelt press. Leder for dette prosjektet har vært omsorgsfull, men hatt lite til ingen kontroll, vært totalt overarbeidet og hatt lite evne til å følge opp annet enn det høyst nødvendigste. På sett og vis har det gått rundt på adrenalin og stå-på vilje, men det begynte å ta på etter hvert. For en liten stund tilbake ble dette prosjektet slått sammen med en annen enhet i bedriften, og igjen; ny leder, utallige nye kolleger å forholde seg til. Ny leder har ikke hilset på noen av oss som er der fra før, alle rutiner vi har bygd opp er nå avfeid, alt går på deres premisser, det er voldsomt til klaging fra dem, samtidig som alle skal spørre om ting. Ny leder er ganske skarp og stygg i tonen, noe de som har jobbet for henne i mange år bekrefter ("men hun mener ingenting med det"). Arbeidsbelastningen har økt massivt igjen. Få systemer på jobb fungerer, og det er lite medhold i noe vi som har vært der fra før sier.

Vi sitter alt for mange på samme kontor (8 stykker), på et kontor på sikkert 12-15 kvm. Alle prater så høyt. Ofte er det ikke plass til flere av oss fordi andre fag-grupper kommer og sitter på vårt kontor fordi de ikke liker sitt eget, slik at an blir sittende f.eks på et lunsjrom på en barstol og balansere hele dagen mens man jobber. Telefonsystemet er lagt om slik at vi kan bli tilringt direkte (det kunne vi ikke før), slik at jeg blir avbrutt konstant i arbeidshverdagen min. Hvis jeg legger på telefonen ringer de bare igjen og igjen (forstår de ikke at jeg legger på fordi jeg er opptatt??).

Jeg løper fra gjøremål til gjøremål, og sliter med å gjøre jobben min tilfredsstillende. Det finnes ikke et eneste rolig sekund til å få tenkt. Alt er støy; det piper, ringer, prates, ler, dører går opp og igjen. Det er ikke nok arbeidsutstyr til at vi plutselig er så mange, så man står ofte i "kø" og tripper for å få gjort det man skal.

Jeg føler rett og slett jeg holder på å bli sinnssyk. Jeg har dundrende hodepine hver dag, det føles som å ha på seg en alt for trang badehette eller at noe prikker inne i hodet mitt. Ved flere tilfeller har jeg grått på jobb flere ganger på en dag (det har oppriktig aldri skjedd før) fordi jeg føler meg totalt overveldet. Jeg gråter hjemme, sitter og titter tomt ut i lufta. Jeg er mye kvalm, og har flere ganger testet meg for graviditet de siste månedene med negativt svar. Jeg sover dårlig på natten i den form av at jeg våkner mye og er lys våken. Utslitt etter jobb. Samboer er fortvilet også og vet ikke hva godt han kan gjøre for meg. Jeg har flere ganger fått streng beskjed av venner osv om å dra til legen.

Jeg forsøker å bedre søvnhygienen min, spise sunt, løpe små turer for å få luftet hodet mitt, bruke tid på ting som gir meg energi. Men det er liksom ingenting som rører akkurat problemet, altså jobb. Jeg som alltid har gledet meg til å dra på jobb og funnet mye velvære i det, gruer meg plutselig daglig.

Grunnen til at jeg ikke har søkt ny jobb er fordi mye av denne omorganiseringen hadde muligheter for å bli bra også. Mesteparten av andre jobber vil være av lik karakter, eller å gå nedover. Og uansett tar det lang tid både å få ny jobb, jobbe ut oppsigelsestid etc.

Jeg har flere ganger vært hos lege (både min egen fastlege, og vikar) med ulik problematikk, som jeg egentlig tror bunner i stress. Svært plagsomme mageplager, hårtap, søvnutfordringer etc. Jeg opplever lite "gehør" for dette annet enn "sånn er livet" eller at jeg får se hva jeg selv kan gjøre for å bedre problemet. Jeg har selvsagt forsøkt å bedre problemet med det jeg kan før jeg går til lege. Jeg opplever i liten grad å bli tatt på alvor, men "dullet litt med" på legekontoret og fått beskjed om at det nok ordner seg etter hvert. Altså alt fra mageplager til hodepine.

Samboer har nå presset meg til å bestille meg legetime til uka, og vil være med meg. Jeg opplever det pinlig å skulle ha med meg samboer til lege, da jeg føler meg som et lite barn som må ha med mamma eller som ikke blir trodd av en annen voksen. Samtidig så er jeg enig med ham i at situasjonen er ulidelig, og at jeg behøver en timeout. Jeg føler jeg er så sliten og kjei i formen at jeg ikke klarer å se ting klart - eller gjøre noe med det. 

Hvordan går man egentlig frem på en sånn legetime? Jeg kan jo ikke "be" om sykemelding. Jeg har aldri vært sykemeldt før, og har omtrent aldri brukt en sykedag. Det har nå skjedd noe alvorlig på arbeidsplassen som har gjort at det har bikket helt for meg. I tillegg føler jeg at jeg ser så oppegående ut når jeg går til legen at jeg ikke blir trodd (jeg er jo ordentlig kledd og fremstår normal, for å si det sånn). 

Takk for de som leste.

Anonymkode: 10833...2b1

[Anononyma]

Jeg heller litt mot å si meg enig med legen, for å være ærlig. Du er jo ikke syk, du har symptomer på stress og dette er det mulig å gjøre noe med selv. Dersom du jobber i en IA bedrift ville jeg startet med egenmelding 1 uke i stedet for sykemelding 1 uke hvertfall (IA bedrifter opererer med 8 dager egenmelding innen 16-dagers periode). 

Gjør du noe på fritiden som demper stress og gir deg glede? Det høres idiotisk ut, men frisk luft og natur er faktisk dokumentert å virke beroligende da mennesket faktisk er ment for å bevege seg i naturen. Ta med deg samboeren, lån naboens hund eller ta med deg et fotokamera og ta deg lange turer i skogen. Sett deg ved et vann og la det som kommer av tanker komme og gå mens du spiser noe ålreit niste.

Meld deg på kurs/idrett/aktivitet som kan gi glede og påfyll? Personlig tar jeg gjerne et yogakurs som går over 8-10 uker i perioder med mye stress. Utrolig godt å ha en lomme en gang i uka som bare er min! Kanskje du til og med har mulighet til å ta trening i arbeidstiden?

En ting er sikkert, om du bruker fritiden din på å doomscrolle eller se hjernedød tv vil du på en måte bare fortsette nedover en negativ spiral.

Opp og hoppe! ❤️

Hilsen (snart) 2-barnsmamma med fødselsdepresjon og svangerskapsdepresjon med fullt familieliv og jobb i bagasjen. Det går seg til, helt uten å være superhelt! Ta vare på deg selv  

Endret fredag kl 10:23 av Anononyma

[AnonymBruker]

Jeg ville absolutt forsøkt fastlegen en gang til og forklare rett ut hvor mye stress arbeidsplassen påfører. Ikke legg noen fingre imellom. Ta gjerne med teksten du har skrevet her eller skriv en lignende hvis du ikke føler at du klarer å sette ord på det du ønsker å formidle til legen.

Et annet alternativ er å høre med bedriften om en prat med bedriftshelsetjenesten. Tillitsvalgte går det også an å snakke med om råd.

Lykke til! Helsa først!

Anonymkode: 5b173...752

[AnonymBruker]

Du velger selv å jobbe der, så da får du ta konsekvensene av det. Ta ferie eller permisjon hvis du trenger en pause og ikke misbruk sykelønnsordningen. 

Anonymkode: 59551...1f1

[AnonymBruker]

  Anononyma skrev (På 28.3.2025 den 10.19):

Jeg heller litt mot å si meg enig med legen, for å være ærlig. Du er jo ikke syk, du har symptomer på stress og dette er det mulig å gjøre noe med selv. Dersom du jobber i en IA bedrift ville jeg startet med egenmelding 1 uke i stedet for sykemelding 1 uke hvertfall (IA bedrifter opererer med 8 dager egenmelding innen 16-dagers periode). 

Gjør du noe på fritiden som demper stress og gir deg glede? Det høres idiotisk ut, men frisk luft og natur er faktisk dokumentert å virke beroligende da mennesket faktisk er ment for å bevege seg i naturen. Ta med deg samboeren, lån naboens hund eller ta med deg et fotokamera og ta deg lange turer i skogen. Sett deg ved et vann og la det som kommer av tanker komme og gå mens du spiser noe ålreit niste.

Meld deg på kurs/idrett/aktivitet som kan gi glede og påfyll? Personlig tar jeg gjerne et yogakurs som går over 8-10 uker i perioder med mye stress. Utrolig godt å ha en lomme en gang i uka som bare er min! Kanskje du til og med har mulighet til å ta trening i arbeidstiden?

En ting er sikkert, om du bruker fritiden din på å doomscrolle eller se hjernedød tv vil du på en måte bare fortsette nedover en negativ spiral.

Opp og hoppe! ❤️

Hilsen (snart) 2-barnsmamma med fødselsdepresjon og svangerskapsdepresjon med fullt familieliv og jobb i bagasjen. Det går seg til, helt uten å være superhelt! Ta vare på deg selv  

Ekspander  

Hei,

Ja, jeg forsøker å løpe turer ute etter jobb for å lufte hodet f.eks. Hvis jeg har anledning til å ta langhelg drar jeg og samboer til familiehytta på fjellet og går lange turer med hundene til familien. I blant går jeg og ei venninne hjem sammen fra jobb (1t+ igjennom natur). Jeg forsøker å redusere "støyende inntrykk" (tv, scrolling på mobil) og roe ned med f.eks lesing. Begynner å gjøre meg klar til å legge meg ca 21:00 så jeg skal klare å få meg i allefall 7,5t søvn før jeg skal opp igjen rundt kl 06:00. 

Jeg har grunnet arbeidstider ikke anledning til å melde meg på noe kurs som går til faste tider hver uke. 

Jeg er (til vanlig) enig med deg - jeg er jo ikke syk i den grad at jeg har influensa eller har brukket et bein, men jeg føler meg helt på felgen og føler ikke jeg klarer å komme meg ut av denne spiralen. 

TS

Anonymkode: 10833...2b1

[Nooni]

Jeg er ikke fan av at folk sykemelder seg fordi man ikke fikser jobben, men dette er ikke svart/hvitt. Du beskriver ganske så detaljert fra arbeidshverdagen din og jeg har ingen problem med å se at jobben din, slik som den er nå, gjør deg syk. Jeg synes også det er innlysende og forståelig hva som er grunnen til det. 

Jeg anbefaler deg å forberede deg før du skal til lege. Hvis du er en person som ikke har for vane å sykemelde deg (noe jeg har et inntrykk av - vet ikke), så er det ikke så sikkert du klarer å formidle til lege hvor uutholdelig arbeidshverdagen er og hvordan det påvirker deg. Vær helt konkret på hva som skjer med deg og ikke forsøk å "ta deg sammen" når du er på legekontoret.

Hvis lege sykemelder deg be om at hen krysser av for at sykemeldingen er arbeidsrelatert. 

Du bør absolutt kontakte tillitsvalgt og verneombud og gjerne også benytte deg av tilbud fra bedriftshelsetjeneste hvis det finnes. Trekk deg fra prosjektene du er involvert i, hvis det er mulig. 

Når tiden kommer for at du skal tilbake til jobb, be om å bli gradert tilbake OG om tilrettelegging. 

Endret fredag kl 10:31 av Nooni

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 28.3.2025 den 10.25):

Du velger selv å jobbe der, så da får du ta konsekvensene av det. Ta ferie eller permisjon hvis du trenger en pause og ikke misbruk sykelønnsordningen. 

Anonymkode: 59551...1f1

Ekspander  

Vi får ikke lov til å bestemme selv når vi tar ut ferie, og det er lite anledning til å ta ut ulønnet permisjon på kort varsel. Jeg er klar over at jeg sånn sett velger å jobbe der selv, men jeg har i flere runder trodd at det skulle bli bedre, også har det heller gått andre veien. Om jeg så sa opp i dag må jeg uansett være der ut juni.

TS

Anonymkode: 10833...2b1

[AnonymBruker]

Kjære deg, dette høres helt forferdelig ut å stå i dag ut og dag inn. Kjempebra at du har bestilt en legetime. Mine beste tips er å ikke tenk at du skal være en «flink pasient». Legg en plan på forhånd om hva du vil si, og hvordan du har det. Si gjerne at du opplever det som vanskelig å være utslitt og syk, siden du alltid har pleid å være frisk. Det er lov å si at dette ikke går lengre. Du kan be om blodprøver for å sjekke om du mangler noe, siden du føler deg så sliten hele tiden. Spørre legen om det kan være noe fysisk galt med deg, eller om det kan være stress. Noe er det jo, det kan ikke legen bare avfeie. Stress og utbrenthet er et økende problem i samfunnet, og du tjener ingenting på å presse deg. Det høres ikke ut som at dette er noe som går over av seg selv uten en endring, og det er ikke alltid så lett å se med en gang hva den endringen skal være. Noen ganger kan det være nødvendig med hvile og ro.  Ønsker deg lykke til! 

Anonymkode: b648d...cc9

[AnonymBruker]

  Nooni skrev (På 28.3.2025 den 10.29):

Jeg er ikke fan av at folk sykemelder seg fordi man ikke fikser jobben, men dette er ikke svart/hvitt. Du beskriver ganske så detaljert fra arbeidshverdagen din og jeg har ingen problem med å se at jobben din, slik som den er nå, gjør deg syk. Jeg synes også det er innlysende og forståelig hva som er grunnen til det. 

Jeg anbefaler deg å forberede deg før du skal til lege. Hvis du er en person som ikke har for vane å sykemelde deg (noe jeg har et inntrykk av - vet ikke), så er det ikke så sikkert du klarer å formidle til lege hvor uutholdelig arbeidshverdagen er og hvordan det påvirker deg. Vær helt konkret på hva som skjer med deg og ikke forsøk å "ta deg sammen" når du er på legekontoret.

Hvis lege sykemelder deg be om at hen krysser av for at sykemeldingen er arbeidsrelatert. 

Du bør absolutt kontakte tillitsvalgt og verneombud og gjerne også benytte deg av tilbud fra bedriftshelsetjeneste hvis det finnes. 
Når tiden kommer for at du skal tilbake til jobb, be om en gradering og om tilrettelegging. 

Ekspander  

Ikke jeg heller. Jeg er generelt aldri borte fra jobb - jeg har vært sykemeldt en gang i mitt arbeidsliv, da jeg hadde covid i 2021. Ellers har jeg vel ikke vært borte mer enn kanskje en uke totalt over de siste ti årene, inkludert når jeg har tatt ubetalt velferdspermisjon for å følge opp syk forelder. 

Jeg opplever at fastlegen ser meg som en ressurssterk person, og derfor ikke tar meg alvorlig når jeg forklarer hvordan jeg har det.  Jeg prøver ikke nødvendigvis å ta meg sammen, men jeg ser jo ikke helt "knekt" ut rent visuelt heller. Ved tidligere konsultasjon har jeg skrevet liste (så jeg skal huske hva jeg skal snakke om), og startet konsultasjonen med å si at disse plagene er alvorlige og veldig plagsomme for meg, og at jeg føler at jeg ikke blir hørt når jeg forteller om det. Og igjen - har jeg ikke blitt hørt. Jeg må nok gjøre det igjen, i tillegg til å ha med meg samboer. 

Jeg har pratet litt med tillitsvalgt, men den siste omorganiseringen er så i startfasen (under 2 mnd) at jeg opplever at hun også er litt i villrede angående hva man skal gjøre med arbeidsplassen siden ting liksom ikke har "gått seg til" enda.

Jeg tror for min del er nok problemet nå at det aldri blir noe pusterom til å hente seg inn, og det bare oppleves som verre og verre. Alt provoserer meg, jeg føler meg sint på jobb (på systemer, kolleger, været... alt...). Jeg føler jeg ikke får tenkt klart til å i det hele tatt gjøre noe med situasjonen - føler hodet er en grøt, hvor jeg bare bruker tiden hjemme på å forberede meg til å gå tilbake dit dagen etterpå.

Kjenner meg generelt ikke igjen i meg selv. Fra å være grepa, sjeldent gråte, godt humør, ha et rasjonelt men godt forhold til egne følelser, arbeidshverdag og generelt liv; til å gråte når folk spør hvordan jeg har det, sitte apatisk på sofaen og se i veggen, knaske paracet osv uten at det hjelper. Uholdbart. 

Jeg bør undersøke hva bedrifthelsetjenesten kan tilby. I min bransje er vi generelt lite vernet og dekket.

TS

Anonymkode: 10833...2b1

[Nooni]

  AnonymBruker skrev (På 28.3.2025 den 10.37):

Kjenner meg generelt ikke igjen i meg selv. Fra å være grepa, sjeldent gråte, godt humør, ha et rasjonelt men godt forhold til egne følelser, arbeidshverdag og generelt liv; til å gråte når folk spør hvordan jeg har det, sitte apatisk på sofaen og se i veggen, knaske paracet osv uten at det hjelper. Uholdbart. 

Anonymkode: 10833...2b1

Ekspander  

Dette må du få frem. Jeg håper for din del at du har en riktig ræva dag når du drar til legen - det øker sjansen for at han tar deg seriøst. Det kan virke som legen din trenger å se at du er brukt opp. 

Det er faktisk ganske trist når man i utgangspunktet er veldig glad i jobben sin. 

[AnonymBruker]

Gjør det enkelt. Få en sykemelding på noen uker og finne ut hvordan du kan løse situasjonen. Du har jobbet i mange år og betalt din skatt. Hvorfor kan du ikke bli sykmeldt når du trenger det?

Anonymkode: 1bda9...cdd

[AnonymBruker]

  Nooni skrev (På 28.3.2025 den 10.41):

Dette må du få frem. Jeg håper for din del at du har en riktig ræva dag når du drar til legen - det øker sjansen for at han tar deg seriøst. Det kan virke som legen din trenger å se at du er brukt opp. 

Det er faktisk ganske trist når man i utgangspunktet er veldig glad i jobben sin. 

Ekspander  

Ja, det er på mange måte det verste. Jeg jobber i en litt spesiell bransje, og har alltid elsket jobben min. Jeg hadde en fantastisk sjef, et flott arbeidsmiljø med gode kolleger. Jeg følte virkelig jeg mestret, var en ressurs og gjorde en forskjell. Jeg gledet meg rett og slett til å gå på jobb.

Så fallgruven har vært ganske høy, og jeg opplever en ganske stor sorg rundt det hele. Å gå fra å være så glad i noe, til å plutselig mistrives så inderlig. Ikke minst å føle at jeg hverken har kontroll på meg selv eller arbeidet, og at jeg plutselig har blitt en slags marionett som bare kan spilles hit og dit uten at jeg har noen påvirkningskraft. Det eneste positive jeg vil si er at de "nye" kollegene er virkelig supre, flotte mennesker som jeg allerede setter veldig pris på. 

På lang sikt tenker jeg å ta en annen videreutdanning som kan få meg et litt annet sted i bransjen, men det er dessverre ikke aktuelt å begynne på helt enda grunnet et par andre årsaker. Jeg ser at jeg ikke kan jobbe på denne måten resten av mitt arbeidsliv, men for øyeblikket så blir det liksom lignende bransje uansett.

TS

Anonymkode: 10833...2b1

[AnonymBruker]

Hva med å prøve denne ordningen:

https://www.nav.no/friskmelding-arbeidsformidling

Anonymkode: 45d80...4b3

[Snok1]

Det du uansett trenger er en ny jobb som ikke stjeler alt du har av energi.

en kort sykemelding kan lindre midlertidig i en oppsigelsestid, Men å gripe til sykmelding når man er sliten kan skape en uheldig presedens for sykmeldinger.

Beklager å gi deg litt tough love her.

[AnonymBruker]

  Anononyma skrev (På 28.3.2025 den 10.19):

Jeg heller litt mot å si meg enig med legen, for å være ærlig. Du er jo ikke syk, du har symptomer på stress og dette er det mulig å gjøre noe med selv. Dersom du jobber i en IA bedrift ville jeg startet med egenmelding 1 uke i stedet for sykemelding 1 uke hvertfall (IA bedrifter opererer med 8 dager egenmelding innen 16-dagers periode). 

Gjør du noe på fritiden som demper stress og gir deg glede? Det høres idiotisk ut, men frisk luft og natur er faktisk dokumentert å virke beroligende da mennesket faktisk er ment for å bevege seg i naturen. Ta med deg samboeren, lån naboens hund eller ta med deg et fotokamera og ta deg lange turer i skogen. Sett deg ved et vann og la det som kommer av tanker komme og gå mens du spiser noe ålreit niste.

Meld deg på kurs/idrett/aktivitet som kan gi glede og påfyll? Personlig tar jeg gjerne et yogakurs som går over 8-10 uker i perioder med mye stress. Utrolig godt å ha en lomme en gang i uka som bare er min! Kanskje du til og med har mulighet til å ta trening i arbeidstiden?

En ting er sikkert, om du bruker fritiden din på å doomscrolle eller se hjernedød tv vil du på en måte bare fortsette nedover en negativ spiral.

Opp og hoppe! ❤️

Hilsen (snart) 2-barnsmamma med fødselsdepresjon og svangerskapsdepresjon med fullt familieliv og jobb i bagasjen. Det går seg til, helt uten å være superhelt! Ta vare på deg selv  

Ekspander  

Tydeligvis leser du ikke hele innlegget, og du er nedlatende. Opp og hoppe? Noe så dumt. 

Tydeligvis ser du på deg selv som en superhelt når du må ramse opp alt du har å stå i og at du fikser det. Og da burde ts fikse det. 

Ts har flere plager, hun har tatt grep og gjort et forsøk, men nå har samboer reagerte satt ned foten. Da er det bare opp og hoppe da. Ærlig talt.

Anonymkode: d53cd...af6

[Anononyma]

  AnonymBruker skrev (På 28.3.2025 den 11.15):

Tydeligvis leser du ikke hele innlegget, og du er nedlatende. Opp og hoppe? Noe så dumt. 

Tydeligvis ser du på deg selv som en superhelt når du må ramse opp alt du har å stå i og at du fikser det. Og da burde ts fikse det. 

Ts har flere plager, hun har tatt grep og gjort et forsøk, men nå har samboer reagerte satt ned foten. Da er det bare opp og hoppe da. Ærlig talt.

Anonymkode: d53cd...af6

Ekspander  

Hun har jo ikke prøvd det enkleste grepet, fremhever at hun aldri tar egenmelding - hva med å starte der? Legen tar medisinske vurderinger basert på det hun legger frem.

Det blir også nevnt bedriftshelsetjeneste, tilrettelegging på jobb og dialog med arbeidsgiver av andre i tråden her. Alt dette er grep som kan gjøre hverdagen til ts bedre. 14 dager sykemelding vil jo ikke gjøre arbeidshverdagen hennes lettere på sikt og tviler sterkt på at hun blir langtidssykemeldt på bakgrunn av hennes symptombilde - særlig når lege allerede er tilbakeholden med sykemeldingen.

Jeg er på ingen måte superhelt, men har stått i mitt, og har virkelig tro på at den beste endringen en kan gjøre med egen situasjon er den man rår over selv.

I verste fall, om arbeidssituasjon er uholdbar og ikke bedrer seg bør vel ts vurdere å bytte jobb. Hun skal være i jobb i 40 år til, da må hun se på hvilke langsiktige grep som kan gjøre hennes situasjon bedre.

Endret fredag kl 11:30 av Anononyma

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 28.3.2025 den 10.29):

 

Jeg er (til vanlig) enig med deg - jeg er jo ikke syk i den grad at jeg har influensa eller har brukket et bein, men jeg føler meg helt på felgen og føler ikke jeg klarer å komme meg ut av denne spiralen. 

TS

Anonymkode: 10833...2b1

Ekspander  

Du prøver jo ikke en gang?
"GRunnen til at jeg ikke har søkt ny jobb er...."
Altså, kanskje du må leve med å "gå nedover", hvis tempoet du har nå er mer enn du takler, så har du kanskje tatt deg vann over hodet? Da er det jo ikke  "gå nedover", det er å komme ned på rett nivå for deg. Og er denne typen arbeid mer enn du kan håndtere, må du vurdere andre typer jobber. Har du utdannelse og er kompetent er det garantert noe annet du kan drive med. Du må bare prøve. Nytte ikke å sitte å synes synd på seg selv uten andre tiltak enn å håpe at samboeren klarer å få en sykemelding ut av fastlegen din.

Prøv å lese innlegget ditt en gang til.
Lat som at det er noen andre her inne som skriver det. Hva ville du svart?
Ganske sikkert: "Hvorfor søker du ikke andre jobber?"

Ja, du må holde ut 3 mnd oppsigelse, men i forhold til et uvisst antall år fremover må vel det være greit?
Du kan ta ut 5 ferieuker, da er det bare under 2 mnd arbeidstid. Det klarer man.

Du kommer deg aldri ut av dette hvis du ikke gidder gjøre noe for det...
Du burde gjort det for kjempelenge siden.

Jeg kjenner ei som kanskje hadde det liknende. Hver dag på jobb var omtrent som å spy tilslutt. Elendig ledelse, dårlig kjemi med ledelsen, fikk ikk tilretteleggingen hun behøver mtp helse osv. Gjett hva: hun søkte ny jobb. Innen eksakt samme felt (hun er lærer...). Samme type jobb, samme alderstrinn på elevene. Men en annen kommune, en annen ledelse og plutselig er hver dag en glede, hun er dritfornøyd med å være lærer nå. Enda hun hatet det for ikke lenge siden. Så å bytte arbeidsgiver kan ha STOR betydning, jeg nekter derfor å tro at du har rett i at ALLE andre jobber du er kvalifisert for er like drittjobber som den du har nå. Fordi de har andre arbeidsgivere. Og andre ansatte. Og der ligger forskjellen.

Jeg forstår at du er redd for å prøve noe nytt...det virker ofte skummelt. 
Men orker du virkelig å ha det sånn, bare fordi nye ting er skummelt?
Tenk om det blir dritbra?

Beklager å si det, men sykemelding er ikke svaret her. Å ta ansvar for tiltak i sitt eget liv for å få en bedre hverdag - det er løsningen.

Dette er jo nesten som luksusfellen... "Jeg vil ha hjelp med økonomien, men jeg nekter å selge ting, klær, bilen, kjæledyret eller slutte å røyke". Øhhh... ja du må ha lykke til da...

Anonymkode: d437c...2f0

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 28.3.2025 den 10.29):

Hei,

Ja, jeg forsøker å løpe turer ute etter jobb for å lufte hodet f.eks. Hvis jeg har anledning til å ta langhelg drar jeg og samboer til familiehytta på fjellet og går lange turer med hundene til familien. I blant går jeg og ei venninne hjem sammen fra jobb (1t+ igjennom natur). Jeg forsøker å redusere "støyende inntrykk" (tv, scrolling på mobil) og roe ned med f.eks lesing. Begynner å gjøre meg klar til å legge meg ca 21:00 så jeg skal klare å få meg i allefall 7,5t søvn før jeg skal opp igjen rundt kl 06:00. 

Jeg har grunnet arbeidstider ikke anledning til å melde meg på noe kurs som går til faste tider hver uke. 

Jeg er (til vanlig) enig med deg - jeg er jo ikke syk i den grad at jeg har influensa eller har brukket et bein, men jeg føler meg helt på felgen og føler ikke jeg klarer å komme meg ut av denne spiralen. 

TS

Anonymkode: 10833...2b1

Ekspander  

Hva kan du selv gjøre for å komme ut av det? Jeg er enig i at sykemelding ikke nødvendigvis hjelper her. Du vil komme rett tilbake til samme arbeidssted når du er tilbake igjen. Kan du søke jobber? Søke om å endre arbeidsoppgaver?

Anonymkode: b5af3...2f7

[Elle Melle]

Jeg tenker du får en hel del dårlige råd her i denne tråden. 

Utbrenthet er en helt reell og alvorlig tilstand som kommer som et resultat av for høyt stress over lang tid. Det har fysiske årsaker og vil i ytterste konsekvens føre til endringer i hvordan hjernen fungerer. 

Du er høytpresterende og samvittighetsfull. Det er en risikofaktor. Du sår i situasjoner du ikke kan kontrollere og du får ikke hentet deg nok inn mellom belastningene. 

Sånn som du beskriver det føler du deg fanget i en dårlig situasjon du ikke finner veien ut av. Du over tenker/grubler. Du har fysiske stressymptomer som hodepine og søvnproblemer. Alt dette er helt vanlig ved utbrenthet. Når man begynner å sove dårlig er det fare på ferde og man må gjøre noe. Veldig fort. 

Dessverre er det ofte slik at man tror man kan løse det med å ta seg litt mer sammen og bare holde ut. Men når det har gått så langt at man streng tatt har mistet kontrollen på kroppens reaksjoner så må man ut av den skadelige situasjonen og ha langvarig hvile. Etter det må man ha tid og hjelp til å endre på tanker og handlingsmønstre og få et mer håndterbart liv. 

Ta med mannen til legen. Det burde ikke være det, men det kan godt hende det er nødvendig.

Skriv ned alle fysiske symptomwr. Og alle psykiske symptomer. (Google gjerne symptomene på utbrenthet og sjekk om ikke de fleste av dem stemmer. ) Ikke ta deg sammen. Fortell hvor mye du gråter. Og om du har vanskelige og mørke/håpløse tanker. 

I Sverige er dette en diagnose, i Norge må man kalle det noe annet, men det betyr ikke at fenomenet ikke er reelt og lett gjenkjennbart. Og ikke les artikler som sier man kan hvile seg frisk på noen uker, da er man ikke utbrent.

Karolinska sjukehuset har en selvtest man kan ta:

https://www.keds.nu/

Lylke til!

[Grüner]

  AnonymBruker skrev (På 28.3.2025 den 10.06):

Hei,

Ber om snille og konstruktive råd.

Jeg er ei til vanlig robust dame tidlig i 30-åra. Jeg har jobbet i samme yrke i ca 10 år, og har stort sett trivdes godt med det. Jeg har nok vært ansett som en som tar ledelse og har oversikt på jobb, som man kan gå til når man behøver råd eller hjelp. Jeg har hatt stålkontroll på det jeg driver med, og fått mye anerkjennelse av ledelsen for dette.

De siste 5 årene har det ligget en omorganisering i kortene. Det har vært mye snakk om hva arbeidsplassen skal bli, og ledelsen har håndtert dette relativt dårlig vil jeg si. Ansatte har vært fortvilede, og det har vært lite gehør for det. Det har vært mange løse baller i lufta, og lite svar og få. Alt fra hvor skal vi ha vår arbeidsplass, hvem blir sjef, hva skal jobben min være nå etc. Samtidig med dette har rammene for å gjøre jobben blitt betydelig trangere, høyere krav til effektivitet (som går ut over arbeidet), lite fleksibilitet til å løse utfordringer slik man anser som faglig riktig etc. For min del har dette gått hardt utover meg; for en som liker å ha kontroll og oversikt, har jeg hatt overraskende lite av det de siste årene. Jeg har også blitt oppfordret til å gå en tilleggsutdanning som gagner arbeidsplassen, og blitt lovet gull og grønne skoger mtp spesialistlønn. Jeg har gått dette i 2 år på deltid ved siden av 120% jobb, og da jeg var ferdig ville ikke HR godkjenne lønnsøkning likevel. Jeg føler meg rett og slett rævkjørt.  Forsåvidt har jeg fått støtte rundt hvordan jeg har det av (nå tidligere) leder, som allerede våren 2024 sa at jeg burde ta ut sykemelding en periode.

Samme vår ble det bestemt av min nærmeste leder skulle byttes ut med en annen. Hen er "beryktet" i fagmiljøet for å slikke oppover, og sparke nedover. Tar i liten grad vare på sine ansatte, og har vært i flere konflikter på tidligere arbeidsplass grunnet dårlig ansattbehandling. Hen begynte sommer 2024 rundt tid for omorganisering, og jeg meldte meg raskt frivillig til å bli med og starte opp et prosjekt et annet sted i bedriften for å få litt avstand til dette. 

Dette prosjektet har vært preget av dårlig bemanning, høyt arbeidspress, utallige overtidstimer og høyt emosjonelt press. Leder for dette prosjektet har vært omsorgsfull, men hatt lite til ingen kontroll, vært totalt overarbeidet og hatt lite evne til å følge opp annet enn det høyst nødvendigste. På sett og vis har det gått rundt på adrenalin og stå-på vilje, men det begynte å ta på etter hvert. For en liten stund tilbake ble dette prosjektet slått sammen med en annen enhet i bedriften, og igjen; ny leder, utallige nye kolleger å forholde seg til. Ny leder har ikke hilset på noen av oss som er der fra før, alle rutiner vi har bygd opp er nå avfeid, alt går på deres premisser, det er voldsomt til klaging fra dem, samtidig som alle skal spørre om ting. Ny leder er ganske skarp og stygg i tonen, noe de som har jobbet for henne i mange år bekrefter ("men hun mener ingenting med det"). Arbeidsbelastningen har økt massivt igjen. Få systemer på jobb fungerer, og det er lite medhold i noe vi som har vært der fra før sier.

Vi sitter alt for mange på samme kontor (8 stykker), på et kontor på sikkert 12-15 kvm. Alle prater så høyt. Ofte er det ikke plass til flere av oss fordi andre fag-grupper kommer og sitter på vårt kontor fordi de ikke liker sitt eget, slik at an blir sittende f.eks på et lunsjrom på en barstol og balansere hele dagen mens man jobber. Telefonsystemet er lagt om slik at vi kan bli tilringt direkte (det kunne vi ikke før), slik at jeg blir avbrutt konstant i arbeidshverdagen min. Hvis jeg legger på telefonen ringer de bare igjen og igjen (forstår de ikke at jeg legger på fordi jeg er opptatt??).

Jeg løper fra gjøremål til gjøremål, og sliter med å gjøre jobben min tilfredsstillende. Det finnes ikke et eneste rolig sekund til å få tenkt. Alt er støy; det piper, ringer, prates, ler, dører går opp og igjen. Det er ikke nok arbeidsutstyr til at vi plutselig er så mange, så man står ofte i "kø" og tripper for å få gjort det man skal.

Jeg føler rett og slett jeg holder på å bli sinnssyk. Jeg har dundrende hodepine hver dag, det føles som å ha på seg en alt for trang badehette eller at noe prikker inne i hodet mitt. Ved flere tilfeller har jeg grått på jobb flere ganger på en dag (det har oppriktig aldri skjedd før) fordi jeg føler meg totalt overveldet. Jeg gråter hjemme, sitter og titter tomt ut i lufta. Jeg er mye kvalm, og har flere ganger testet meg for graviditet de siste månedene med negativt svar. Jeg sover dårlig på natten i den form av at jeg våkner mye og er lys våken. Utslitt etter jobb. Samboer er fortvilet også og vet ikke hva godt han kan gjøre for meg. Jeg har flere ganger fått streng beskjed av venner osv om å dra til legen.

Jeg forsøker å bedre søvnhygienen min, spise sunt, løpe små turer for å få luftet hodet mitt, bruke tid på ting som gir meg energi. Men det er liksom ingenting som rører akkurat problemet, altså jobb. Jeg som alltid har gledet meg til å dra på jobb og funnet mye velvære i det, gruer meg plutselig daglig.

Grunnen til at jeg ikke har søkt ny jobb er fordi mye av denne omorganiseringen hadde muligheter for å bli bra også. Mesteparten av andre jobber vil være av lik karakter, eller å gå nedover. Og uansett tar det lang tid både å få ny jobb, jobbe ut oppsigelsestid etc.

Jeg har flere ganger vært hos lege (både min egen fastlege, og vikar) med ulik problematikk, som jeg egentlig tror bunner i stress. Svært plagsomme mageplager, hårtap, søvnutfordringer etc. Jeg opplever lite "gehør" for dette annet enn "sånn er livet" eller at jeg får se hva jeg selv kan gjøre for å bedre problemet. Jeg har selvsagt forsøkt å bedre problemet med det jeg kan før jeg går til lege. Jeg opplever i liten grad å bli tatt på alvor, men "dullet litt med" på legekontoret og fått beskjed om at det nok ordner seg etter hvert. Altså alt fra mageplager til hodepine.

Samboer har nå presset meg til å bestille meg legetime til uka, og vil være med meg. Jeg opplever det pinlig å skulle ha med meg samboer til lege, da jeg føler meg som et lite barn som må ha med mamma eller som ikke blir trodd av en annen voksen. Samtidig så er jeg enig med ham i at situasjonen er ulidelig, og at jeg behøver en timeout. Jeg føler jeg er så sliten og kjei i formen at jeg ikke klarer å se ting klart - eller gjøre noe med det. 

Hvordan går man egentlig frem på en sånn legetime? Jeg kan jo ikke "be" om sykemelding. Jeg har aldri vært sykemeldt før, og har omtrent aldri brukt en sykedag. Det har nå skjedd noe alvorlig på arbeidsplassen som har gjort at det har bikket helt for meg. I tillegg føler jeg at jeg ser så oppegående ut når jeg går til legen at jeg ikke blir trodd (jeg er jo ordentlig kledd og fremstår normal, for å si det sånn). 

Takk for de som leste.

Anonymkode: 10833...2b1

Ekspander  

Du kan sikkert få en «to ukers» for å få et avbrekk fordi du er sliten, men dette er jo i bunn og grunn et organisasjons spørsmålet i bedriften og ikke sykdom, så det vil jo bli akkurat det samme når du er tilbake, så her må du og dine kolleger få til en bedre organisering rett og slett.