Hva er det som er grunnen til at andre mennesker velger å bedra seg selv?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg bedrar meg selv ved at jeg ikke ser på nyhetene lenger. Hvorfor? Fordi jeg ikke får sove om jeg ser på all elendighet og trusler om krig og forferdelse i verden. Skjer det, så skjer det uten at jeg har ligget søvnløs og hatt angst i årevis først.

Jeg blir redd og urolig av alt som skjer, og driver da heller og "bedrar" meg selv til å tro at alt er ok - inntil videre.

Anonymkode: 44d3e...08e

Jeg tenker nok heller motsatt av deg. Du vet at dette ikke er bra for deg, så da skåner du deg selv. Det er å være tro mot seg selv ihvertfall. 

Verdenssynet er noe annet, men forstår hva du tenker på.

Anonymkode: 600d3...af8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Takk for tipset. Det skal jeg lese mer om. Jeg tenkte mer på de som tar feks smerte innover, og gjør det bevisst framfor å endre sin egen situasjon. 

Anonymkode: 600d3...af8

Da tenker jeg at de er vant til å leve med dette problemet, og ved å løse problemet så må de lære seg å leve livet på en helt ny måte. Mange finner seg en destruktiv partner som minner om ens destruktive foreldre. De kjenner ikke en annen måte å leve på. Det er dette de føler seg hjemme i. Mange liker også å klage på ting, og får seg gjerne venner som også er "ofre" og så klager de over hvor fælt de har det, og finner en slags glede og samhørighet med det. "Misery loves company"

Anonymkode: 8c653...807

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Da tenker jeg at de er vant til å leve med dette problemet, og ved å løse problemet så må de lære seg å leve livet på en helt ny måte. Mange finner seg en destruktiv partner som minner om ens destruktive foreldre. De kjenner ikke en annen måte å leve på. Det er dette de føler seg hjemme i. Mange liker også å klage på ting, og får seg gjerne venner som også er "ofre" og så klager de over hvor fælt de har det, og finner en slags glede og samhørighet med det. "Misery loves company"

Anonymkode: 8c653...807

Ja den er lei...Ikke bra.

Anonymkode: 600d3...af8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er en årsak. Handler det kun om det tenker du? 

Anonymkode: 600d3...af8

Ofte er det det i en eller annen form.

Ei familiemedlem feks nektet å vedkjenne at de hadde fått funksjonshemmede barn, men heller valgte å fortsette som om de var funksjonsfriske. Ingen skulle si noe annet enn at barna var normale, heller ikke legene, skolene, eller andre familie. Det var tydelig for alle (autist, svaksynt og retardert) unntatt nevnte familiemedlem. Det var hennes måte å skåne seg selv (og barnet?) Fra skammen og tabu av å ha "eller slikt barn" på 60- og 70-tallet.

Ei venninne nektet å innse at mannen var narcissist og at han mishandlet både henne og barna psykisk fordi det var "enklere" å la seg kue enn det var å innse sannheten og måtte gjøre noe med det.

Min mamma var dominerende, psykisk og fysisk mishandlet meg, manipulerende narcissist men det var, og er, enklere å lukke øynene for det som skjedde enn å ta innover seg det som faktisk skjedde og traumene jeg har på grunn av det. Det er enklere å fortelle seg selv at mamma er glad I meg og at det er meg det er noe feil med enn å arbeide med meg selv og erkjenne mine traumer. Det er enklere for meg at andre ser på meg og antar at jeg er "normal" fremfor at de skal se hvilket usikker, selvhatende, deprimerte menneske jeg (i perioder) er.

Om du blir utsatt for noe som er for stort for deg å ta innover deg: krig, sykdom, død foreksempel er det en overlevelsesmekanisme å overbevise deg selv om at det ikke skjer.

....jeg har venner som døde brått pga selvmord, ulykker, overdose og sykdom som jeg enda venter skal ringe en dag slik de gjorde før.. min hjerne greier ikke ta tapet innover meg og selv om jeg innerst inne vet, så får jeg meg likevel ikke til å tro på det for løgnen er så mye bedre enn sannheten..

Anonymkode: e97b7...6a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Da tenker jeg at de er vant til å leve med dette problemet, og ved å løse problemet så må de lære seg å leve livet på en helt ny måte. Mange finner seg en destruktiv partner som minner om ens destruktive foreldre. De kjenner ikke en annen måte å leve på. Det er dette de føler seg hjemme i. Mange liker også å klage på ting, og får seg gjerne venner som også er "ofre" og så klager de over hvor fælt de har det, og finner en slags glede og samhørighet med det. "Misery loves company"

Anonymkode: 8c653...807

Da jeg var på DPS tok jeg ofte dette opp for et element som ofte blir oversett er at "det elendighet du kjenner er tryggere enn uvisshet og usikkerheten". Mennesker faller tilbake til gamle mønster fordi det er kjent (og dermed også på en merkelig måte også kjært) og de finner en slags trøst i sin egen elendighet. "Livet er virkelig så kjipt som jeg trodde, ser du alt har bekreftet det, alt ER virkelig  så fælt, stakkars meg" og så luller de seg inn i sine negative tanker slik som en luller seg inn i et koseteppe... 

Om mamma slår så har det et mønster som er kjent. Du vet hva som kommer etterpå. Det er kjent og trygt. Å bryte mønsteret derimot, nei det kjennes som umulig og ikke minst farlig i forhold til "om jeg bare gjør dette så skjer dette og da blir det greit igjen". Samme greia med rus. Folk faller tilbake på det, ikke pga rusen for den er for lengst ute av kroppen  men pga det psykiske mønstret som trekker dem tilbake til rusen. Det er kjente løgner, tomme løfter, men det er likevel enklere enn å måtte forholde seg til det store vide verden utenfor med alle sine forventninger og forpliktelser. Det å jobbe mot å fjerne seg fra slike mønster krever at en aktivt jobber med seg selv og aktivt står i mot.. det sier seg selv at det er enklere å bare gi etter og vi mennesker elsker å gå for den enkleste løsningen...

Anonymkode: e97b7...6a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ofte er det det i en eller annen form.

Ei familiemedlem feks nektet å vedkjenne at de hadde fått funksjonshemmede barn, men heller valgte å fortsette som om de var funksjonsfriske. Ingen skulle si noe annet enn at barna var normale, heller ikke legene, skolene, eller andre familie. Det var tydelig for alle (autist, svaksynt og retardert) unntatt nevnte familiemedlem. Det var hennes måte å skåne seg selv (og barnet?) Fra skammen og tabu av å ha "eller slikt barn" på 60- og 70-tallet.

Ei venninne nektet å innse at mannen var narcissist og at han mishandlet både henne og barna psykisk fordi det var "enklere" å la seg kue enn det var å innse sannheten og måtte gjøre noe med det.

Min mamma var dominerende, psykisk og fysisk mishandlet meg, manipulerende narcissist men det var, og er, enklere å lukke øynene for det som skjedde enn å ta innover seg det som faktisk skjedde og traumene jeg har på grunn av det. Det er enklere å fortelle seg selv at mamma er glad I meg og at det er meg det er noe feil med enn å arbeide med meg selv og erkjenne mine traumer. Det er enklere for meg at andre ser på meg og antar at jeg er "normal" fremfor at de skal se hvilket usikker, selvhatende, deprimerte menneske jeg (i perioder) er.

Om du blir utsatt for noe som er for stort for deg å ta innover deg: krig, sykdom, død foreksempel er det en overlevelsesmekanisme å overbevise deg selv om at det ikke skjer.

....jeg har venner som døde brått pga selvmord, ulykker, overdose og sykdom som jeg enda venter skal ringe en dag slik de gjorde før.. min hjerne greier ikke ta tapet innover meg og selv om jeg innerst inne vet, så får jeg meg likevel ikke til å tro på det for løgnen er så mye bedre enn sannheten..

Anonymkode: e97b7...6a1

Dualisme er en ganske kraftig mekanisme. Da handler det om å beskytte seg selv. Det kan være vanskelig å ta innover seg at andre mennesker vil en så vondt. 

https://no.m.wikipedia.org/wiki/Sinnsfilosofi

Man kan ikke kontrollere det som skjer, eller det andre gjør mot en. Håper du omgir deg med det som gjør deg godt idag. 

Unnviker du dine egne traumer? Er det slik å forstå? Later som om de ikke eksisterer? 

Rømmer fra deg selv? 

Anonymkode: 600d3...af8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Da jeg var på DPS tok jeg ofte dette opp for et element som ofte blir oversett er at "det elendighet du kjenner er tryggere enn uvisshet og usikkerheten". Mennesker faller tilbake til gamle mønster fordi det er kjent (og dermed også på en merkelig måte også kjært) og de finner en slags trøst i sin egen elendighet. "Livet er virkelig så kjipt som jeg trodde, ser du alt har bekreftet det, alt ER virkelig  så fælt, stakkars meg" og så luller de seg inn i sine negative tanker slik som en luller seg inn i et koseteppe... 

Om mamma slår så har det et mønster som er kjent. Du vet hva som kommer etterpå. Det er kjent og trygt. Å bryte mønsteret derimot, nei det kjennes som umulig og ikke minst farlig i forhold til "om jeg bare gjør dette så skjer dette og da blir det greit igjen". Samme greia med rus. Folk faller tilbake på det, ikke pga rusen for den er for lengst ute av kroppen  men pga det psykiske mønstret som trekker dem tilbake til rusen. Det er kjente løgner, tomme løfter, men det er likevel enklere enn å måtte forholde seg til det store vide verden utenfor med alle sine forventninger og forpliktelser. Det å jobbe mot å fjerne seg fra slike mønster krever at en aktivt jobber med seg selv og aktivt står i mot.. det sier seg selv at det er enklere å bare gi etter og vi mennesker elsker å gå for den enkleste løsningen...

Anonymkode: e97b7...6a1

Omprogrammering er ikke enkelt. Det er jo det det er, når man jobber med traumatiske opplevelser fra fortiden. 

Jeg kan forstå at mennesker velger den enkleste løsningen, men jeg tror ikke det er lurt. Ihvertfall ikke om man ønsker bedre livskvalitet. Så er det å klare å innrømme dette for seg selv. 

Det er det ikke alle som klarer....

Anonymkode: 600d3...af8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dualisme er en ganske kraftig mekanisme. Da handler det om å beskytte seg selv. Det kan være vanskelig å ta innover seg at andre mennesker vil en så vondt. 

https://no.m.wikipedia.org/wiki/Sinnsfilosofi

Man kan ikke kontrollere det som skjer, eller det andre gjør mot en. Håper du omgir deg med det som gjør deg godt idag. 

Unnviker du dine egne traumer? Er det slik å forstå? Later som om de ikke eksisterer? 

Rømmer fra deg selv? 

Anonymkode: 600d3...af8

Jeg har jobbet nokså intenst med meg selv de siste 6 årene, noen ting har jeg etterhvert akseptert, noen ting unnviker jeg, noen ting er nok fremdeles begravet og vil forbli det. Jeg har lært at jeg har dårlig selvtillit, at jeg er sår og følsom, at jeg tar på meg selv skyld og at jeg har blitt preget av min oppvekst. Jeg har kommet frem til at jeg kan (og var) min egen verste fiende, men i år har jeg valgt å lage fred med meg selv. Jeg skal prøve å være grei med meg selv og prøve å senke skuldrene. Jeg har vært i alarmberedskap hele livet, og vil nok være det mer enn folk flest, men jeg jobber med å forstå at om jeg trekker pusten vil mange ting ikke fremstå som så store som de gjorde først. Små steg er også steg, men hver dag er en kamp for å finne min egen identitet og hva jeg vil (og ikke vil). Jeg har godkjent at jeg aldri kommer til å bli kurert men at jeg ikke trenger å la min traumer definere meg. Jeg har vært et offer, men jeg må ikke være det for resten av livet. I mine barns øyne er jeg nærmest Gud, jeg skal gjøre mitt ytterligere for å ikke skuffe dem.

Om jeg rømmer fra meg selv? Noen ganger. Ofte rømmer jeg eller unngår vanskelig situasjoner. Later absolutt som om en del ting (blant annet min mor) ikke eksisterer. Jeg holder meg for det meste hjemme for det er vanskelig for meg sosialt. 

Jeg blir ikke A4 og det er kanskje ok, men jeg nekter å la meg selv gå rundt og rundt i doskålen. Jeg skal fortsette å kjempe mot mine egene kjente mønstrer og den kjente elendigheten. Mine barn fortjener bedre enn jeg fikk. 

Anonymkode: e97b7...6a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Omprogrammering er ikke enkelt. Det er jo det det er, når man jobber med traumatiske opplevelser fra fortiden. 

Jeg kan forstå at mennesker velger den enkleste løsningen, men jeg tror ikke det er lurt. Ihvertfall ikke om man ønsker bedre livskvalitet. Så er det å klare å innrømme dette for seg selv. 

Det er det ikke alle som klarer....

Anonymkode: 600d3...af8

Lurt nei!

Men når stemmen i hodet forteller deg nøyaktig det du vil høre....hvem skal da fortelle deg noe annet? Du har din indre jeg med deg overalt 24/7 og det å fortelle den stemmen at den tar feil krever umenneskelig styrke. Det er som å prøve å holde igjen et godstog med bare nevene.. 

... men noen lærer..

Anonymkode: e97b7...6a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg har jobbet nokså intenst med meg selv de siste 6 årene, noen ting har jeg etterhvert akseptert, noen ting unnviker jeg, noen ting er nok fremdeles begravet og vil forbli det. Jeg har lært at jeg har dårlig selvtillit, at jeg er sår og følsom, at jeg tar på meg selv skyld og at jeg har blitt preget av min oppvekst. Jeg har kommet frem til at jeg kan (og var) min egen verste fiende, men i år har jeg valgt å lage fred med meg selv. Jeg skal prøve å være grei med meg selv og prøve å senke skuldrene. Jeg har vært i alarmberedskap hele livet, og vil nok være det mer enn folk flest, men jeg jobber med å forstå at om jeg trekker pusten vil mange ting ikke fremstå som så store som de gjorde først. Små steg er også steg, men hver dag er en kamp for å finne min egen identitet og hva jeg vil (og ikke vil). Jeg har godkjent at jeg aldri kommer til å bli kurert men at jeg ikke trenger å la min traumer definere meg. Jeg har vært et offer, men jeg må ikke være det for resten av livet. I mine barns øyne er jeg nærmest Gud, jeg skal gjøre mitt ytterligere for å ikke skuffe dem.

Om jeg rømmer fra meg selv? Noen ganger. Ofte rømmer jeg eller unngår vanskelig situasjoner. Later absolutt som om en del ting (blant annet min mor) ikke eksisterer. Jeg holder meg for det meste hjemme for det er vanskelig for meg sosialt. 

Jeg blir ikke A4 og det er kanskje ok, men jeg nekter å la meg selv gå rundt og rundt i doskålen. Jeg skal fortsette å kjempe mot mine egene kjente mønstrer og den kjente elendigheten. Mine barn fortjener bedre enn jeg fikk. 

Anonymkode: e97b7...6a1

Du virker vannvittig sterk. Det du gjør for deg selv basert på det du skriver krever mye mot.

Gud er det ingen som er. Det er lov å menneskeliggjøre seg selv. Det har jeg opplevd at barn kan sette veldig pris på. 

Da virker det som du har gjort deg opp mange tanker i forhold til ditt toleransevindu. Å skrive om det er en del av bevisstgjøringen man kan trenge for sin egen del. Synes du er veldig modig som velger å gjøre det. 

Håper du har gode mennesker rundt deg, som du kan oppleve gjør deg godt. Det tror jeg du trenger. Da er det lettere å senke skuldrene og slappe av. Jo mer du klarer å slappe av, jo mer kan du klare å samle krefter til deg selv og dine barn. 

Anonymkode: 600d3...af8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Du virker vannvittig sterk. Det du gjør for deg selv basert på det du skriver krever mye mot.

Gud er det ingen som er. Det er lov å menneskeliggjøre seg selv. Det har jeg opplevd at barn kan sette veldig pris på. 

Da virker det som du har gjort deg opp mange tanker i forhold til ditt toleransevindu. Å skrive om det er en del av bevisstgjøringen man kan trenge for sin egen del. Synes du er veldig modig som velger å gjøre det. 

Håper du har gode mennesker rundt deg, som du kan oppleve gjør deg godt. Det tror jeg du trenger. Da er det lettere å senke skuldrene og slappe av. Jo mer du klarer å slappe av, jo mer kan du klare å samle krefter til deg selv og dine barn. 

Anonymkode: 600d3...af8

Nylig avsluttet DPS behandlingen og har partner og barn som er gode mennesker rundt meg. Har en vanskelig eks som jeg samarbeider med etter beste evne (hermå jeg tilstå at det er det mye kamelsvelging og rullegardin nedtrekking for å få det til å fungere). Jeg har trukket meg bort fra de aller fleste "venner" for det blir for komplisert for meg. Jeg greier ikke slappe av, jeg greier ikke senke skuldrene og jeg føler meg tappet for energi. Jeg er usikker på om det er et dem-eller-jeg problem da de er folk jeg var med før da jeg var "gamle meg". "Nye meg" virker ikke til å passe inn sammen med dem. For tiden får det bare være på is, jeg skal sortere sosial livet på sikt. Kan ikke fikse alt samtidig og jeg forstår at jeg ikke er den samme og at forholdet til dem vil være endret. Jeg er ufør så dessverre ingen kollegaer lengre, så jeg er usikker på neste steg. Har ikke hastverk, bruker dagene på å finne glede i små ting. En ting som bringer overraskende mye glede er å oppdage at "jeg kan gjøre noe" om jeg vil men også at "jeg kan la være om jeg ikke vil". Jeg er ute av hamsterhjulet og prøver å bli kjent med meg selv. Tidligere har jeg vært alle andre, men nå er jeg endelig meg. Work in progress, og jeg tror den største hinderet jeg møtte var faktisk å måtte ta det inn over meg at: "kanskje livet ikke handlet om å nå lyset i tunnelen slik jeg alltid har trodd, men kanskje det handlet mest om tiden i tunnellen og det en gjør langs veien". Jeg har alltid hastet meg til "neste etappe", neste mål,  neste steg... men jeg tror faktisk det tingene kan bare være: de kommer i sitt eget tempo og i mellomtiden kan jeg bruke tiden på å få det meste jeg kan ut av øyeblikket. Å ta seg tid til å kjenne glede sammen med barna, å oppleve undring i øyeblikket, å virkelig lukte på rosene.. DET er øyeblikkene jeg fokuserer på.. 

 

Jeg er ikke sterk, jeg er sprukket og full av sår, men jeg er SEIG og jeg lar meg ikke knekke. Den seigheten har vært min redning og jeg kan si for første gang at det er noe ved meg selv som jeg er stolt av. Jeg bøyer, men jeg brekker ikke, og det er ganske imponerende når jeg vet alt jeg har vært igjennom.

Anonymkode: e97b7...6a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Nylig avsluttet DPS behandlingen og har partner og barn som er gode mennesker rundt meg. Har en vanskelig eks som jeg samarbeider med etter beste evne (hermå jeg tilstå at det er det mye kamelsvelging og rullegardin nedtrekking for å få det til å fungere). Jeg har trukket meg bort fra de aller fleste "venner" for det blir for komplisert for meg. Jeg greier ikke slappe av, jeg greier ikke senke skuldrene og jeg føler meg tappet for energi. Jeg er usikker på om det er et dem-eller-jeg problem da de er folk jeg var med før da jeg var "gamle meg". "Nye meg" virker ikke til å passe inn sammen med dem. For tiden får det bare være på is, jeg skal sortere sosial livet på sikt. Kan ikke fikse alt samtidig og jeg forstår at jeg ikke er den samme og at forholdet til dem vil være endret. Jeg er ufør så dessverre ingen kollegaer lengre, så jeg er usikker på neste steg. Har ikke hastverk, bruker dagene på å finne glede i små ting. En ting som bringer overraskende mye glede er å oppdage at "jeg kan gjøre noe" om jeg vil men også at "jeg kan la være om jeg ikke vil". Jeg er ute av hamsterhjulet og prøver å bli kjent med meg selv. Tidligere har jeg vært alle andre, men nå er jeg endelig meg. Work in progress, og jeg tror den største hinderet jeg møtte var faktisk å måtte ta det inn over meg at: "kanskje livet ikke handlet om å nå lyset i tunnelen slik jeg alltid har trodd, men kanskje det handlet mest om tiden i tunnellen og det en gjør langs veien". Jeg har alltid hastet meg til "neste etappe", neste mål,  neste steg... men jeg tror faktisk det tingene kan bare være: de kommer i sitt eget tempo og i mellomtiden kan jeg bruke tiden på å få det meste jeg kan ut av øyeblikket. Å ta seg tid til å kjenne glede sammen med barna, å oppleve undring i øyeblikket, å virkelig lukte på rosene.. DET er øyeblikkene jeg fokuserer på.. 

 

Jeg er ikke sterk, jeg er sprukket og full av sår, men jeg er SEIG og jeg lar meg ikke knekke. Den seigheten har vært min redning og jeg kan si for første gang at det er noe ved meg selv som jeg er stolt av. Jeg bøyer, men jeg brekker ikke, og det er ganske imponerende når jeg vet alt jeg har vært igjennom.

Anonymkode: e97b7...6a1

Venner kan være utfordrende å ha om man er sårbar. Det kan jeg også kjenne på. Så bra du har en partner. Håper du får mye støtte.

Trist å høre at du ikke klarer å få slappet ordentlig av. Det er litt av nøkkelen mot friskhet. Å føle seg tappet hele tiden er ikke bra.

Har du en oversikt over hva det er som tapper deg?

Klarer du å prioritere deg selv?

Hvor gamle er barna dine?

På meg så virker du veldig sterk selv om du er sprukket og full av sår som du beskriver det. Å være seig er også å være sterk når man ikke lar seg knekke. Ikke bøye helt av. 

Å lukte på rosene er veldig viktig. Ta innover seg dagen og det den kan bringe. Det er viktig. La seg selv få lov til å kjenne på det. Det gjør livet verdt å leve. 

Håper barna dine ser deg oppi dette og tar hensyn til deg. Samme med partneren din, og deg selv ikke minst. Virker som du er på god vei selv om det er vanskelig. Å bare være på veien er også viktig. 

Litt som et slags sakte rullebånd. Skynde seg langsomt 😂 Det er jo noe med det også. Takk for at du valgte å dele. Inspirerende for meg å lese. 

Anonymkode: 600d3...af8

[AnonymBruker]

Fordi det er enklere og ikke ta et oppgjør med seg selv. Har ikke noe å si om det har med legning, helse, økonomi, relasjon, yrke osvosvosv. Enklere å la vær, enn og skape besvær.

Anonymkode: ee354...e67

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Fordi det er enklere og ikke ta et oppgjør med seg selv. Har ikke noe å si om det har med legning, helse, økonomi, relasjon, yrke osvosvosv. Enklere å la vær, enn og skape besvær.

Anonymkode: ee354...e67

Før eller siden så tror jeg man blir innhentet av dette. Man kan nok klare å undertrykke seg selv en stund, men før eller senere så går dette galt om man ikke tar ordentlig tak i det. 

Det har jeg sett så mange ganger. 

Anonymkode: 600d3...af8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Lurt nei!

Men når stemmen i hodet forteller deg nøyaktig det du vil høre....hvem skal da fortelle deg noe annet? Du har din indre jeg med deg overalt 24/7 og det å fortelle den stemmen at den tar feil krever umenneskelig styrke. Det er som å prøve å holde igjen et godstog med bare nevene.. 

... men noen lærer..

Anonymkode: e97b7...6a1

Hva er det stemmen forteller deg? 

Anonymkode: 600d3...af8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Fordi det er enklere og ikke ta et oppgjør med seg selv. Har ikke noe å si om det har med legning, helse, økonomi, relasjon, yrke osvosvosv. Enklere å la vær, enn og skape besvær.

Anonymkode: ee354...e67

Det kan først være veldig vanskelig. Det vet jeg. Likevel tror jeg man vil få det bedre på sikt. Om man ikke er villig til å lage en endring i seg selv, så skjer det heller ingenting. Alle fortjener å ha det bra med seg selv.

Anonymkode: 600d3...af8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Dette gjelder ikke meg. Jeg fornekter ikke meg selv. Gjør jeg det så får jeg vondt i sjelen min. Det vil ikke jeg ha. 

Noterer så flott? Er du ikke litt arrogant nå? 

Jeg lurer oppriktig på hva det er som får andre til å gjøre dette. 

Jeg er ikke enig i det sitatet. Å leve en livsløgn må være fryktelig smertefullt og vondt. Lykken kan om man er heldig komme etterpå.

En løgn gir vel ingen lykke? 

Anonymkode: 600d3...af8

Da har du ikke mye selvinnsikt. Noen løgner innebærer at også andre blir involvert og det kan skade de og relasjonen til de, så derfor velger man å tro at løgnen er bedre.  Fullstendighet ærlighet kan bety mye konflikter og konflikter kan lett eskalere og dermed skapt større problemer. 

Sannhet og ærlighet gir ikke nødvendigvis lykke heller, det kan like gjerne bli verre som bedre om løgner kommer frem i lyset. 

Selv om DU får vondt i sjelen av ting, så kan andre ha andre opplevelser, det er jo veldig avhengig av personlighet og erfaringer. Naivt å legge dine preferanser som ideal/sannhet uten å forstå hvorfor andre tenker ulikt.  Jeg kan leve med mange løgner i sympati med andre om jeg vet at om jeg sier noe så går det også utover de, selv om JEG egoistisk får lettet hjertet mitt. Man gjør kost/nytte analyser om det er verdt å beholde løgner som sannheter.

Anonymkode: f9a84...e0e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Da har du ikke mye selvinnsikt. Noen løgner innebærer at også andre blir involvert og det kan skade de og relasjonen til de, så derfor velger man å tro at løgnen er bedre.  Fullstendighet ærlighet kan bety mye konflikter og konflikter kan lett eskalere og dermed skapt større problemer. 

Sannhet og ærlighet gir ikke nødvendigvis lykke heller, det kan like gjerne bli verre som bedre om løgner kommer frem i lyset. 

Selv om DU får vondt i sjelen av ting, så kan andre ha andre opplevelser, det er jo veldig avhengig av personlighet og erfaringer. Naivt å legge dine preferanser som ideal/sannhet uten å forstå hvorfor andre tenker ulikt.  Jeg kan leve med mange løgner i sympati med andre om jeg vet at om jeg sier noe så går det også utover de, selv om JEG egoistisk får lettet hjertet mitt. Man gjør kost/nytte analyser om det er verdt å beholde løgner som sannheter.

Anonymkode: f9a84...e0e

Du kjenner ikke meg så det kan du ikke påstå. Jeg har selvinnsikt i forhold til meg selv. Det er det jeg trenger. Hva andre velger å gjøre får være opp til dem. Det kan ikke jeg noe for.

Jeg har ikke påstått noe ideal. Jeg spør spørsmål for jeg lurer på årsaker til dette. Har et ønske om å forstå.

Det er forskjell på å lyve, og å la vær og si noe. Jeg tier som regel. Det fungerer for meg. Å lyve for meg selv gjør jeg ikke. 

Å bedra seg selv er å lyve for seg selv. 

Lyver man for andre da? 

Anonymkode: 600d3...af8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.3.2025 den 15.24):

Dette gjelder ikke meg. Jeg fornekter ikke meg selv. Gjør jeg det så får jeg vondt i sjelen min. Det vil ikke jeg ha. 

Noterer så flott? Er du ikke litt arrogant nå? 

Jeg lurer oppriktig på hva det er som får andre til å gjøre dette. 

Jeg er ikke enig i det sitatet. Å leve en livsløgn må være fryktelig smertefullt og vondt. Lykken kan om man er heldig komme etterpå.

En løgn gir vel ingen lykke? 

Anonymkode: 600d3...af8

De fleste har vel litt skylapper når det gjelder seg selv.

»Jeg er bare snill og vil det beste for alle,» Kan være sant, kan også være at man er en selvsentrert dørmatte som er i en evig offerrolle.

»Han er snill og god for det meste, og jeg elsker ham jo.» Men han slår deg, og om det skulle være rester av kjærlighet inni den avhengigheten din spiller det egentlig ingen rolle.

»Jeg har gjort mitt beste på jobb!» Alltid? Hver dag? Sikker? Og hva er egentlig ditt beste….

 

Anonymkode: d0a0c...366

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Du kjenner ikke meg så det kan du ikke påstå. Jeg har selvinnsikt i forhold til meg selv. Det er det jeg trenger. Hva andre velger å gjøre får være opp til dem. Det kan ikke jeg noe for.

Jeg har ikke påstått noe ideal. Jeg spør spørsmål for jeg lurer på årsaker til dette. Har et ønske om å forstå.

Det er forskjell på å lyve, og å la vær og si noe. Jeg tier som regel. Det fungerer for meg. Å lyve for meg selv gjør jeg ikke. 

Å bedra seg selv er å lyve for seg selv. 

Lyver man for andre da? 

Anonymkode: 600d3...af8

Tror kanskje ikke du er helt menneskelig da  Ofte lyver man for seg selv om småting, som man innerst inne vet at ikke stemmer. Rekker ikke trene i dag! For eksempel…

Anonymkode: d0a0c...366