Klarer ikke å "gi" opp jobb.

[AnonymBruker]

Jeg har vært syk i mange år nå, har flere forskjellige sykdommer.
Det dukker opp stadig nye.  
Jeg har vært på flere opphold der de har vurdert inntekts/arbeidsevne, vært på mye rehabiliteringsopphold. Og alle leger anbefaler meg å søke uføre, i det minste gradert uføre. Jeg jobber allerede litt gradert på grunn av sykdom. Jobber mellom 70/80%. (Vet enormt dumt)
Siste året har jeg vært innlagt flere ganger, hentet med ambulanse og vært syk. 
Jeg står fortsatt i denne jobben min som alle vil ta i fra meg, mens jeg mener at om jeg bare trener mer, spiser enda mer riktig, sover  riktig osv så vil jeg bli frisk. 
Legen har sendt meg til psykolog der jeg skulle få hjelp med å akseptere min situasjon, begynne å forstå alle tegnene kroppen sender å ta hensyn. 
Det synes jeg er vanskelig, aksepterer at jeg skal være syk for resten av livet, akseptere at jeg blir en "byrde" istedenfor en som bidrar i samfunnet vårt og ikke minst hva med økonomien vår? I den tiden vi er nå så bli det vanvittig tøft, da påfører jeg familien vanskeligheter. Jeg klarer ikke å akseptere det. 
Jeg vet at det er helt idiotisk å holde på en stilling der jeg også en byrde for arbeidsgiver for jeg er ustabil, men selv om jeg har blitt sykere og sykere, akkurat som legene har (spådd) de siste ti årene, så lever jeg på håpet. 
Hvordan har dere som har klart å kommet dere videre etter sykdom og tapet av både inntekt og jobb? Jeg er født med en sykdom, ingen ville forsikre meg så jeg har ingen uføre forsikring heller. 
Hele mitt liv har jeg strevet etter å ha en inntekt som jeg kan klare meg selv, men uføre vil jeg leve mer på mannen min. Det er en skremmende tanke. 

Anonymkode: c20d8...65f

[AnonymBruker]

Selvfølgelig vil alle her si - kjør deg selv på uføretrygd. Dette er forumet for det, og det vet du. Der er vel derfor du poster her? 

Vil det endre noe når legenes anbefalinger ikke endrer noe? 

Anonymkode: 598b7...51f

[Grüner]

  AnonymBruker skrev (På 27.3.2025 den 22.50):

Jeg har vært syk i mange år nå, har flere forskjellige sykdommer.
Det dukker opp stadig nye.  
Jeg har vært på flere opphold der de har vurdert inntekts/arbeidsevne, vært på mye rehabiliteringsopphold. Og alle leger anbefaler meg å søke uføre, i det minste gradert uføre. Jeg jobber allerede litt gradert på grunn av sykdom. Jobber mellom 70/80%. (Vet enormt dumt)
Siste året har jeg vært innlagt flere ganger, hentet med ambulanse og vært syk. 
Jeg står fortsatt i denne jobben min som alle vil ta i fra meg, mens jeg mener at om jeg bare trener mer, spiser enda mer riktig, sover  riktig osv så vil jeg bli frisk. 
Legen har sendt meg til psykolog der jeg skulle få hjelp med å akseptere min situasjon, begynne å forstå alle tegnene kroppen sender å ta hensyn. 
Det synes jeg er vanskelig, aksepterer at jeg skal være syk for resten av livet, akseptere at jeg blir en "byrde" istedenfor en som bidrar i samfunnet vårt og ikke minst hva med økonomien vår? I den tiden vi er nå så bli det vanvittig tøft, da påfører jeg familien vanskeligheter. Jeg klarer ikke å akseptere det. 
Jeg vet at det er helt idiotisk å holde på en stilling der jeg også en byrde for arbeidsgiver for jeg er ustabil, men selv om jeg har blitt sykere og sykere, akkurat som legene har (spådd) de siste ti årene, så lever jeg på håpet. 
Hvordan har dere som har klart å kommet dere videre etter sykdom og tapet av både inntekt og jobb? Jeg er født med en sykdom, ingen ville forsikre meg så jeg har ingen uføre forsikring heller. 
Hele mitt liv har jeg strevet etter å ha en inntekt som jeg kan klare meg selv, men uføre vil jeg leve mer på mannen min. Det er en skremmende tanke. 

Anonymkode: c20d8...65f

Ekspander  

Å tenke at du blir frisk bare du spiser sunnere og trener mer er en naiv tanke og det kan også gjøre vondt verre i den situasjonen du er med redusert kapasite t å bruke mye krefter på å trene mest mulig og spise kjernesunt. Mange gir opp for for, så det er et bra tegn at du ønsker å stå i jobb; det er bra både for deg og for samfunnet at du jobber uavhengig av jobbprosent. Å føle seg nyttig, at en bidrar til samfunnet, at en har noe meningsfullt å gå til hvor en opplever mestring og fellesskap er veldig viktig, så å jobbe litt er bedre enn ingenting. Det er heller ikke bare å få uføretrygd. For å få innvilget det, må du gjennom minst 3 år med AAP, og for å begynne på AAP, kan du ikke ha høyere arbeidskapasitet enn 50%, så når du jobber 70-80%, høres det ikke ut som du vil kunne få det uansett. Men jobber du i IA-bedrift har du litt mer rett på tilrettelegging og arbeidsgiver kan også søke om lønnstilskudd fra NAV.

[AnonymBruker]

  Grüner skrev (På 28.3.2025 den 4.07):

Å tenke at du blir frisk bare du spiser sunnere og trener mer er en naiv tanke og det kan også gjøre vondt verre i den situasjonen du er med redusert kapasite t å bruke mye krefter på å trene mest mulig og spise kjernesunt. Mange gir opp for for, så det er et bra tegn at du ønsker å stå i jobb; det er bra både for deg og for samfunnet at du jobber uavhengig av jobbprosent. Å føle seg nyttig, at en bidrar til samfunnet, at en har noe meningsfullt å gå til hvor en opplever mestring og fellesskap er veldig viktig, så å jobbe litt er bedre enn ingenting. Det er heller ikke bare å få uføretrygd. For å få innvilget det, må du gjennom minst 3 år med AAP, og for å begynne på AAP, kan du ikke ha høyere arbeidskapasitet enn 50%, så når du jobber 70-80%, høres det ikke ut som du vil kunne få det uansett. Men jobber du i IA-bedrift har du litt mer rett på tilrettelegging og arbeidsgiver kan også søke om lønnstilskudd fra NAV.

Ekspander  

Ts her,

Har ikke arbeidskapasitet på det jeg jobber, det er der alle leger er uenig med meg. Jeg er mye sykemeldt i løpet av året, mye gradert og helt borte hvert år. 2024 hadde jeg 40% fravær, har en tålmodig leder som heier på meg, men ikke fullt så tålmodig hr. 
 Min bedrift tilrettelegger ikke, men de er Ia. 
Hatt møte med nav veileder flere ganger, de råder meg til det samme som legene. At jeg startet med å søke aap å videre i forløpet. 

Jeg vet prosessen i det, og det er selvfølgelig ikke slik at jeg slutter i jobb så får jeg innvilget uføre på dagen.
Ikke ønsker jeg den veien heller. 
Vet det er en del uføre som både synes prosessen har vært lett og fin, andre tøff og vanskelig.
Skulle gjerne hørt hvordan de klarte til slutt å akseptere sin situasjon, om det er noe jeg kan bruke før jeg går til grunne for å få snudd mine tanker og handlinger. 
Jeg er i en prosess der jeg nå er ekstremt streng med meg selv, alt jeg gjør handler om å bli frisk. 
Det er kanskje naivt, men det er alt jeg har igjen.  

Anonymkode: c20d8...65f

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 28.3.2025 den 0.40):

Selvfølgelig vil alle her si - kjør deg selv på uføretrygd. Dette er forumet for det, og det vet du. Der er vel derfor du poster her? 

Vil det endre noe når legenes anbefalinger ikke endrer noe? 

Anonymkode: 598b7...51f

Ekspander  

Ts her.
Er det et forum for det? 
Jeg tror jeg skrev i hi hva jeg var ute etter, jeg trenger ikke fremmede å si at jeg skal over på aap/uføre eller ikke, det har jeg legene mine til. 
Jeg søker råd hos mennesker som har stått i det samme hvordan de klarte å lande at slik er situasjonen, dette er best for meg og fått et godt liv, ha det bra med seg selv. 

Anonymkode: c20d8...65f

[AnonymBruker]

Jeg vil heller ha en kollega som jobber 30-50 % og har det greit, enn å ha en kollega som jobber mer, men pusher seg så hardt at jeg alltid må være forberedt på å ringe ambulanse eller lignende. 
For meg er det en mye større byrde om jeg går rundt å bekymrer meg over en kollega som presser seg selv over grensen, enn en kollega som knapt dukker opp. 
Jeg hadde rett å slett ikke orket den belastningen det er når man alltid går å bekymrer seg for helsa til en kollega, og aldri vet om man må være klar for å ringe ambulanse fordi kollegaen ikke tar vare på seg selv. 

Anonymkode: 54ca3...1bb

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 28.3.2025 den 7.28):

Jeg vil heller ha en kollega som jobber 30-50 % og har det greit, enn å ha en kollega som jobber mer, men pusher seg så hardt at jeg alltid må være forberedt på å ringe ambulanse eller lignende. 
For meg er det en mye større byrde om jeg går rundt å bekymrer meg over en kollega som presser seg selv over grensen, enn en kollega som knapt dukker opp. 
Jeg hadde rett å slett ikke orket den belastningen det er når man alltid går å bekymrer seg for helsa til en kollega, og aldri vet om man må være klar for å ringe ambulanse fordi kollegaen ikke tar vare på seg selv. 

Anonymkode: 54ca3...1bb

Ekspander  

Ja, huff. Det må være grusomt for en frisk kollega og stå på sidelinjen og se kollegaen sin kjempe med nebb og klør for å stå  i jobben,  fordi hun har alternativet pustende i nakken. Tross alt hun det er værst for..

Anonymkode: cb24f...9ab

[AnonymBruker]

Hei TS, for ti år siden ble jeg rådet av fastlege, nevrolog og bedriftslege å søke uføretrygd, jeg nektet og gikk i doalog med arbeidsgiver om bedre tilrettelegging og har stått i full jobb i ti år nå så jeg skjønner hva du føler tror jeg basert på egne opplevelser men, og her kommer det viktigste - jeg liker jobb mer enn jeg liker fritid, derfor er det greit for meg å ta meg helt ut på å stå i jobb, men om du også vil ha et bra liv på fritiden bør du kanskje ikke gjøre som meg. 

Anonymkode: 01c0d...2c9

[AnonymBruker]

Oi, 40% fravær er veldig mye, og ustabiliteten er veldig vanskelig for arbeidsgiveren din. Det er også veldig vanskelig for dine nære å se på at du tyner deg tildet ytterste, og du blir helt sikkert hyggeligere å være sammen med hvis du har mer overskudd.

Er ufør selv, og må innrømme at jeg ikke klarte den situasjonen i det hele tatt. Jeg jobbet for mye, og ble utbrent i tillegg til den alvorlige sykdommen jeg har i bunn. I tillegg hadde jeg en arbeidsgiver som valgte å se problemer og ikke muligheter, og ga tydelig uttrykk for at det var «vanskelig» med tilrettelegging (det var ikke vanskelig, jeg hadde en selvstendig kontorjobb der jeg leverte mer enn friske kollegaer selv om jeg jobbet deltid). Jeg kjenner nå at det er helt riktig at jeg ikke jobber, for jeg kan bli utslitt av et minimum av hva friske folk gjør på fritiden sin (vaske klær, handle mat og sånt) og jeg prøver å ikke tenke så mye på alt jeg savner og går glipp av. 

Det som hjelper litt for meg er å tenke at på samfunnsnivå er det helt naturlig og riktig at en andel ikke er i betalt arbeid, enten pga medfødte tilstander eller alvorlig sykdom. Så er det bare litt vanskeligere å godta at det er meg. Og jeg tenker på at samfunnet heier på at friske 62åringer kan «nyte pensjonisttilværelsen», selv om de etter all sannsynlighet har langt færre helseutfordringer enn meg.

Jeg ser også at det er noen fordeler med at jeg «aldri» er borte, jeg har feks et veldig nært forhold til barna mine, siden jeg alltid er tilstede når de kommer hjem fra skolen, og kan snakke om hvordan dagen har vært. Jeg kan drikke en rolig kopp kaffe mens jeg hører på radio etter at familien har dratt ut av huset på morgenen. Jeg har mulighet til å gå en liten tur midt på dagen og få frisk luft (og dagslys), som er godt for den psykiske helsen, jeg var alltid mer vinter-trist mens jeg jobbet. Men helt ærlig, det er stort sett ikke så fint å ikke jobbe, jeg bare har lært meg å ikke tenke så mye på det, og det tok flere år.

Anonymkode: ebee3...ba9

[Helene]

Etter 30 år med kronisk sykdom måtte jeg søke uføretrygd. De første 6 mnd etter innvilget, sov 16 timer pr døgn. Etter dette, har jobbet som frivillig i Fretex. Noen har bruk for meg og mine arbeidsevner. 

[AnonymBruker]

Jeg tenker du godt kan takke ja til tilbudet om psykolog. Gikk selv til psykolog rundt den tiden hvor det gikk mot uføretrygd og tiden etterpå. Det var til stor hjelp, da jeg måtte gjennom en rett og slett sorgreaksjon på å måtte gi slipp på jobb og den delen av min identitet, å måtte bli mer avhengig av andre, og alle negative holdninger om at de som er uføre snylter og er dårlige mennesker.

Det var en røff prosess til tider.

For min del var alternativet at jeg etter hvert kunne ende opp som pleie pasient, og det koster i hvert fall samfunnet og ville hatt en enorm påvirkning på familien.

Å klare å stoppe i tide, når en enda kan være mest mulig selvhjulpen og leve hjemme sammen med familie og barn har verdi.

Så får en heller ta jobben med det mentale ❤️

 

Anonymkode: a9159...171

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 28.3.2025 den 7.35):

Ja, huff. Det må være grusomt for en frisk kollega og stå på sidelinjen og se kollegaen sin kjempe med nebb og klør for å stå  i jobben,  fordi hun har alternativet pustende i nakken. Tross alt hun det er værst for..

Anonymkode: cb24f...9ab

Ekspander  

Du ser på dette med uføretrygd som noe som nesten er verre enn døden, virker det som. Jeg ville gått litt inn i dette sammen med psykologen din.

Er de tingene du frykter reelle? Tenker du egentlig logisk rundt konsekvensene av uføretrygd? Er det bedre at du ødelegger helsen din fullstendig enn at dere f.eks. må flytte til en annen bolig? (Svaret på dette vil alltid være nei.) Er det sannsynlig at du plutselig skal bli frisk? Er det ikke mer sannsynlig at du kommer til å bli friskere dersom du slutter å gå på smell etter smell? (Vær ærlig.)

Jeg var ikke i jobb når jeg fikk anbefalingen om uføretrygd, jeg var student. Jeg sloss i mot så langt jeg kunne, men pga. sykdommen hadde jeg for liten fremdrift i studiene og jeg gikk tom for penger. Da hadde jeg ikke noe valg. Jeg var deprimert i ett års tid etterpå. Det tok tid å venne seg til den tanken. Skammet meg en del. Det er en prosess man må gjennom. Det er lys på andre siden av tunellen.

For min del fikk jeg jobb til slutt, en god del år senere (deltid). Det er lite penger å tjene på å jobbe ved siden av uføretrygd, men det er godt å få bruke kunnskapen sin og være nyttig.

Anonymkode: e4686...e89

[Daria]

Å gå til psykolog har vært mitt viktigste grep for å takle og akseptere sykdom, uførhet og tap av jobb. I tillegg hjelper det å merke at jeg tross alt har det bedre når jeg tar hensyn til kroppens behov heller enn å kjempe imot. For hodet mitt var det å gi slipp på siste rest av jobb - jeg vekslet i perioder mellom 16%, 24% og full sykemelding - et nederlag, men for kroppen var det både uunngåelig og en opptur, og hodet kommer langsomt og gradvis etter.

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 28.3.2025 den 7.35):

Ja, huff. Det må være grusomt for en frisk kollega og stå på sidelinjen og se kollegaen sin kjempe med nebb og klør for å stå  i jobben,  fordi hun har alternativet pustende i nakken. Tross alt hun det er værst for..

Anonymkode: cb24f...9ab

Ekspander  

Er det så forferdelig av meg å ønske at kollegaen min skal ha det bra, og ikke havne på sykehuset fordi h'n ikke tar vare på seg selv? Jøss... Jeg liker kollegaene mine, jeg vil heller at de skal redusere stillingene sine å ha det bra. Om det gjør meg til en grusom person, så er det helt greit.

Anonymkode: 54ca3...1bb

[AnonymBruker]

Jeg er i nesten samme situasjon. Har flere diagnoser, av de er det mange som er uføretrygdet bare av å ha en. 

Jeg har jobbet hardt og blitt utbrent flere ganger. Men det har krevd meg mye å komme på denne plassen karrieremessig. 

Jeg klarer ikke bare gi opp og kaste alt det jeg har gjort i dass. Samtidig akseptere lite inntekt og kanskje begrensede muligheter på boligmarkedet. 

Jeg elsker jobben min også, selv om den skaper meg stress. 

Så jeg henger i så lenge jeg kan. Vil ikke akseptere å ha kastet bort så mye energi og lært alt det jeg har lært for ingenting. Nekter faktisk. 

Leger bare rister på hodet og noen har sluttet å gi meg tilbud fordi jeg standhafr8g jobber og velger å prioritere jobb foran helse. Det betyr ikke at jeg ikke lider til tider. 

Anonymkode: ae462...b7c

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 28.3.2025 den 14.25):

Er det så forferdelig av meg å ønske at kollegaen min skal ha det bra, og ikke havne på sykehuset fordi h'n ikke tar vare på seg selv? Jøss... Jeg liker kollegaene mine, jeg vil heller at de skal redusere stillingene sine å ha det bra. Om det gjør meg til en grusom person, så er det helt greit.

Anonymkode: 54ca3...1bb

Ekspander  

Poenget er at du ikke svarte på det ta spurte om, men fikk det heller til å dreie seg om huff så forferdelig det måtte være for deg istidet. Måten du skrev på er oppfattet jeg helt annerledes enn det du skriver her. 

Anonymkode: cb24f...9ab

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 28.3.2025 den 22.45):

Poenget er at du ikke svarte på det ta spurte om, men fikk det heller til å dreie seg om huff så forferdelig det måtte være for deg istidet. Måten du skrev på er oppfattet jeg helt annerledes enn det du skriver her. 

Anonymkode: cb24f...9ab

Ekspander  

*beklager skrivefeilene

Anonymkode: cb24f...9ab

[reiseglad]

Om du søker uføretrygd 50%, så vil du ha bedre tid til å hvile deg, mer overskudd både på jobb og hjemme, og du vil mest sannsynlig ha bedre helse fordi kroppen får tid til både trening og restitusjon. Opplevelsen av å ha en verdi for samfunnet og å ha kollegaer rundt seg skal ikke undervurderes. Litt er bedre enn ingenting. 
Har du noen ganger hatt tilbud om rehabiliteringsopphold og/eller arbeidsevnevurdering? Der får du hjelp til å se dine muligheter, og vurdere hvordan best mulig både ta vare på helsa og vurdere riktig arbeidsbelastning for deg. 
https://www.sunnaas.no/behandlinger/arbeidsevne-vurderingsopphold/