Sliter med følelsen av at alle misliker meg på jobb... noen der ute som kom seg ut av det? (engstelig unnvikende pf)

[AnonymBruker]

Begynte i ny jobb i januar, og har egentlig bare gått og ventet på at det skal skje. At jeg blir den rare ingen liker. Jeg har engstelig unnvikende pf og vært i jobb mesteparten av livet. Men jeg har alltid følt meg alene, er sånn passe "sjenert" (føler ikke at jeg egentlig kan bruke det ordet lenger, jeg er voksen og dette er blitt til noe annet). Jeg synes det er veldig vanskelig å komme i kontakt med folk... sperren er fullstendig nå. Har flere gode venner, og jeg er så takknemlig for at jeg har dem. Jeg har også et par stykker på jobb jeg trives godt med, men vi er blitt flyttet rundt på forskjellige avdelinger og ser hverandre ikke så ofte lenger. Jeg anser meg selv for å være hyggelig og høflig, men kjenner jeg er veldig usikker på hvem jeg egentlig er og oppfattes som av de rundt meg. Nå sitter jeg her med følelsen av at alle lederne jeg for eksempel har hatt kontakt med synes jeg er helt motbydelig og veldig merkelig, en person de gjerne vil bli kvitt og angrer på at de ansatte. Finnes det andre med engstelig unnvikende her som jobber og fungerer greit? Hva gjør dere for å ikke gå helt i kjelleren og la dere rive med av alle dritt-tankene? Her og nå sitter jeg med en ekstrem trang til å bare si opp og rømme landet, forsvinne ned i et sort hull. Har vært arbeidsledig en stund og glemt hvor alene og motbydelig jeg føler meg i sosiale situasjoner.

Anonymkode: fc8de...e40

[AnonymBruker]

Hei TS, 

jeg har ikke noen diagnoser. Men jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Jeg begynte i ny jobb rett før jul, og føler at ingen av kollegaene egentlig liker meg. Jeg føler sjefen angrer på at han ansatte meg og at jeg bare er til bry. Jeg finner meg ikke til rette i lunsjen og skulle helst ønske jeg bare kunne sittet ved skrivebordet mitt og spise. Men det blir veldig rart.. så jeg sitter med de andre og håper de for gud skyld ikke skal spørre meg om noe slik at jeg må prate foran alle sammen.. jeg har lyst til å bare være hjemme og aldri gå tilbake 😢 alle på arbeidsplassen er super sosiale og de har arrangementer hele tiden, lønningspils, ut og spise i lunsjen, vinlotteri hver fredag osv osv.. skulle gjerne bare sittet hjemme på hjemmekontor jeg. Ikke fordi jeg ikke liker folk, men fordi jeg føler de ikke liker meg 😢

Anonymkode: e7cff...98a

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg så igjen TS. Jeg slutta i jobben min nylig som jeg har hatt i 4 år nå. Følte at alle de andre kom så godt overens og at ingen savnet meg når jeg sa opp. Det var egentlig en lettelse å slutte der. Jeg klarer bare å være med folk som er som oss. Føler det er mindre dømmende og mer akseptabelt å fortelle meninger og tanker uten å måtte fremstille seg så karismatisk og sjarmende. Sikkert en rar sammenligning men jeg føler at jeg går på grunnskolen resten av livet. At folk egentlig aldri vokser opp og alltid forholder seg i grupper. Populære, upopulære, de rare, de kule etc sånn som på grunnskolen og videregående. Uansett hvilken jobb man er i eller hvilket studie man tar. Finner liksom aldri plassen min.

Anonymkode: b7e86...043

[Olaug Olsen]

Ja men det er jo egentlig sjefene det er noe i veien med, fodi de henger fast i ungdomsimaget, og spiller kul. De er ikke voksen. Min løsning på dette er å tilfredsstille kundene mine, og gi faen i "miljøet" for øvrig. Funker fint!

 

[AnonymBruker]

Kan ikke sette meg inn i det mentale du sliter med, for meg som jobber med flere kollegaer som passer til den beskrivelsen "hyggelig og høflig, men forsiktig" så er du svært behagelig å omgås. Jeg jobber i en bransje hvor flere føler at de må ta mye plass for å hevde seg, og det er de som er slitsomme å forholde seg til.

Jeg forføres ikke av karisma eller disse "jeg er en åpen bok og vil fortelle deg alt om livet mitt" personene. Jeg liker rolig og gjerne litt reservert energi på jobb. Vil ikke bli bestevenner med kollegaene mine. Den avstanden vil jeg ha på jobb. 

Du høres ut som en kollega jeg ville satt pris på. 

 

Anonymkode: 643c3...5cf

[AnonymBruker]

Hjelper det å minne deg selv på at det er PF'en som snakker? Og at du ikke behøver å høre på disse tankene? Dette er jo veldig klassisk PF'en å tenke slik. Sjefer går som regel ikke rundt og tenker at ansatte er motbydelige, da er det jo dem det er noe feil med i så fall. Det er deres problem, ikke ditt.

Anonymkode: c5032...60e

[AnonymBruker]

Jeg har kompleks ptsd og ganske omfattende relasjonsskader, og kjenner meg igjen i det du skriver. Det som hjelper for meg er å fokusere på meg, ikke alle andre. Jeg kan ikke tvinge dem til å like meg eller inkludere meg, hvis de angrer på at de ansatte meg så er det synd for dem, men jeg skal være på jobb for å tjene penger, fordi jeg er viktigst for meg. 

Anonymkode: afe84...7a3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Kan ikke sette meg inn i det mentale du sliter med, for meg som jobber med flere kollegaer som passer til den beskrivelsen "hyggelig og høflig, men forsiktig" så er du svært behagelig å omgås. Jeg jobber i en bransje hvor flere føler at de må ta mye plass for å hevde seg, og det er de som er slitsomme å forholde seg til.

Jeg forføres ikke av karisma eller disse "jeg er en åpen bok og vil fortelle deg alt om livet mitt" personene. Jeg liker rolig og gjerne litt reservert energi på jobb. Vil ikke bli bestevenner med kollegaene mine. Den avstanden vil jeg ha på jobb. 

Du høres ut som en kollega jeg ville satt pris på. 

 

Anonymkode: 643c3...5cf

Utrolig fint innlegg!

Anonymkode: e6ee8...43a

[AprilLudgate]

Akseptere at du føler det sånn? 
 

Hva med å forsøke å ta avstand til tanken når den oppstår - se den utenfra og bare si nøytralt «ja, sånn tenker jo jeg - og det vil jeg nok tenke 100 ganger til».

Om noen misliker deg, så får det være deres ansvar å ta avstand. Inntil da forholder du deg nøytralt og prøver unngå spørsmålet «LIKER egentlig denne meg her i lunchen»?

Tenk:

»Nå er det lunch, jeg setter meg på det bordet og trenger ikke ta ansvar for å bli likt eller ei». Så bare gjentar du dag etter dag. 
 

Målet kan kanskje ikke være å bli helt frisk, men bruke mindre tid på grublingen? 
 

Type meta kognitiv terapi? 
 

«X misliker meg nok……nå er jeg på jobb, denne grublingen setter jeg av tid til kl 16 til 16.15».