Et vanskelig forhold til ettåringen

[AnonymBruker]

Jeg sliter en del med forholdet til min ettåring, er det noe andre har erfaring med også? 

Jeg hadde fødsel/barselsdepresjon etter han ble født noe som gjorde de første 8-9-10 månedene av livet hans tøft for meg, heldigvis var mannen min uføretrygdet og hjemme hele tiden slik at vi fikk god hjelp.. Han har nå startet i full jobb, og poden begynte i barnehage i fjor høst. 

Far og sønn fikk et veldig sterkt bånd, noe som jeg er veldig glad for, men ser at det har påvirket forholdet mitt til barnet veldig. Er klar over at barn har perioder hvor de foretrekker den ene forelderen mer enn den andre, men dette har altså vart hele hans liv. 

Jeg jobber hardt hver dag for å bygge et forhold, men ser ingen fremgang og det er tungt. Trøster meg med at det vil gå seg til etterhvert, men jeg mister også veldig mye av denne tiden. Jeg er også gravid igjen noe som gjør at jeg føler vi har dårlig tid, er redd for om alt bare blir kaos når lillebror kommer og at jeg skal havne i en depresjon igjen.... trenger solskinnshistorier! 

Anonymkode: 3100e...5a3

[AnonymBruker]

Ikke vis barnet at du er sur eller irritert...da blir det enda verre.....

Anonymkode: 7885a...080

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ikke vis barnet at du er sur eller irritert...da blir det enda verre.....

Anonymkode: 7885a...080

Ja, dette er noe jeg har jobbet med! 

Jeg er veldig klar over at dette er noe som har spilt en stor rolle🥺 jeg håper bare at det kan repareres over tid...

Anonymkode: 3100e...5a3

[AnonymBruker]

Hvor gammelt var barnet da det startet i barnehagen...? 

Anonymkode: 9ecf2...c00

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvor gammelt var barnet da det startet i barnehagen...? 

Anonymkode: 9ecf2...c00

10-11 måneder, vi hadde lang tilvenning og hadde han ikke der 100% med en gang siden jeg hadde langvarig permisjon+ferie. 

Er nå sykemeldt pga graviditeten og prøver å ha han en del hjemme når jeg er i form til det.

Anonymkode: 3100e...5a3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg sliter en del med forholdet til min ettåring, er det noe andre har erfaring med også? 

Jeg hadde fødsel/barselsdepresjon etter han ble født noe som gjorde de første 8-9-10 månedene av livet hans tøft for meg, heldigvis var mannen min uføretrygdet og hjemme hele tiden slik at vi fikk god hjelp.. Han har nå startet i full jobb, og poden begynte i barnehage i fjor høst. 

Far og sønn fikk et veldig sterkt bånd, noe som jeg er veldig glad for, men ser at det har påvirket forholdet mitt til barnet veldig. Er klar over at barn har perioder hvor de foretrekker den ene forelderen mer enn den andre, men dette har altså vart hele hans liv. 

Jeg jobber hardt hver dag for å bygge et forhold, men ser ingen fremgang og det er tungt. Trøster meg med at det vil gå seg til etterhvert, men jeg mister også veldig mye av denne tiden. Jeg er også gravid igjen noe som gjør at jeg føler vi har dårlig tid, er redd for om alt bare blir kaos når lillebror kommer og at jeg skal havne i en depresjon igjen.... trenger solskinnshistorier! 

Anonymkode: 3100e...5a3

Hvem så små barn foretrekker best av mamma og pappa kan endre seg fort i hele barndommen. Du trenger ikke å være den han foretrekker best heller, det er ikke en konkurranse. Er du sikker på at det ikke er din dårlige samvittighet som svartmaler situasjonen? Og når du får en til baby er det jo bare supert om storebror elsker å være med pappa egentlig?

Anonymkode: 82d2c...9c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvem så små barn foretrekker best av mamma og pappa kan endre seg fort i hele barndommen. Du trenger ikke å være den han foretrekker best heller, det er ikke en konkurranse. Er du sikker på at det ikke er din dårlige samvittighet som svartmaler situasjonen? Og når du får en til baby er det jo bare supert om storebror elsker å være med pappa egentlig?

Anonymkode: 82d2c...9c3

Ja dette er jeg som sagt klar over, men nå har han foretrekt sin far siden alltid. Det har vært engangstilfeller hvor bare jeg har vært god nok, og de verdsetter jeg mer enn høyt😅 godt mulig jeg har overtenkt mye.

Misforstå meg rett, jeg er sjeleglad for at de har et så godt forhold som de har og at barnet mitt har en pappa som er såpass tilstedeværende og god og snill.. Men det gjør mange situasjoner vanskelig da pappaen ikke kan være der 110% av tiden.

Anonymkode: 3100e...5a3

[AnonymBruker]

Jeg har hatt fødselsdepresjon med begge mine, og de er pappajenter som 2- og 3 åringer.

De har vært sånn siden ettårsalderen begge to. Med første innså jeg ikke at jeg hadde det, og jeg koset, lekte og tullet fordi jeg visste at det var det jeg måtte gjøre, så jeg tror ikke det egentlig skal ha påvirket, men jeg har tenkt mange ganger at det er nettopp fødselsdepresjonens skyld at hun er pappajente.

Samme med sistemann. Da ble det ille, og samboer tok permisjon mens jeg var sykemeldt. Likevel klarte jeg å spille med, og helsestasjonen kommenterte at vi hadde fint samspill, og at babyen fikk det den trengte av meg. Så igjen, det skal ikke ha vært en faktor, men på dagene hvor begge bare vil ha pappa, og eldste sier hun ikke liker meg, så føler jeg at alt bunner i fødselsdepresjonen.

Jentene mine nevner ikke faren sin hvis han ikke er hjemme, og de søker til meg hvis de vil ha kos og slappe av f.eks., så jeg slår meg stort sett til ro med at de bare er litt ekstra pappadalte i blant. Det hender også at de snur, og da er det bare jeg som gjelder, selv om det absolutt er mest andre veien hvis de er i et bestemt humør.

Min mamma var hjemme med meg til jeg var to, og jobbet deretter redusert. Pappa jobbet mye og var oftere borte i helger, så hun var absolutt mest med oss, men hun forteller også at hun var som luft for oss når pappa var hjemme. Det er altså helt normalt.

Jeg kjenner igjen at det er vondt, men jeg tror oppriktig ikke at det bunner i fødselsdepresjonen, det bare er sånn. Det kan også snu.

Anonymkode: 13ebe...774

[AnonymBruker]

Små barn vil helt naturlig foretrekke den de anser som den tryggeste havn. Og med bakgrunn i din depresjon etc og far som virkelig trådde til tenker jeg det er ganske naturlig. Det tar bare tid, og så har du kanskje en ekstra jobb i å stille opp og være til stede. Akkurat som når det oftest blir motsatt fordi mor ammer og steller mens far er litt mer i bakgrunnen, så er det viktig at du blander deg i hverdagslig omsorg og at far slipper deg til. Barnet er fortsatt 1 år og nokså primitivt, så den som gir følelsesmessig trygghet og kan trøste uten å være sint og frustrert fort blir populær, samt den som tar seg av bleia og setter mat på bordet. Bonuspoeng i massevis for aktiv deltagelse i lek på barnets premisser. Det er ikke din feil at det har blitt slik, og føles antagelig teit å måtte jobbe for forholdet til sitt eget barn, men samtidig er det som det er, og bedre å akseptere det og gå aktivt inn for å endre på det, ville jeg tenkt. 

Men som en annen sa, ganske genialt når nr to kommer at nr en er pappadalt. Her var det motsatt, jeg gikk fra en mammadalt til to mammadalter, og skulle gitt en arm innimellom for at en av ungene kunne foretrukket å henge med pappa. Men de er to jenter, jeg ammet de lenge, og far…vel…brukte faktisk mange år på å begynne å takle følelsene til disse små på en god måte. Så han ble ikke popis før de ble større. Antagelig fordi han irriterte seg grenseløst over sutring, og taklet heller ikke gråt sånn kjempebra. Han elsker de skyhøyt, men er ærlig på å ha vokst opp i et hjem også uten toleranse for følelser, særlig fra han som var gutt… sånt har man med seg. Kan være vanskelig å endre selv om man blir fortalt at man bør. Derfor vet jeg godt hvorfor jentene mine alltid foretrakk meg. Til hans fortvilelse noen ganger. Og ikke minst min. 

Anonymkode: 31b5d...c6e