Hvor opptatt er folk flest av vekt?

[AnonymBruker]

Får inntrykk av de rundt meg at de aller fleste ikke tenker over det i det hele tatt. Også har jeg noen få som er svært opptatt av det. Og at det blir flere og fler som er opptatt av det med alderen. De på 70-80 er minst like besatt av vekt som de på 40 år. Hva mener du?

Anonymkode: c4b07...413

[AnonymBruker]

Jeg er 40 og er opptatt av vekt. Går på vekta flere ganger i uka. Har lært det av min mor på 70 som er VELDIG opptatt av vekt.

I motsetning til min mor snakker jeg ikke høyt om det, da. Har to tenåringer som omtrent ikke vet hva ei baderomsvekt er, og det er jo fordi det ikke snakkes om her i huset.

Anonymkode: 0a23b...298

[AnonymBruker]

Glemmer at jeg har ei vekt. Jeg merker jo på klær om jeg har gått opp eller ned

Anonymkode: 3a4a3...766

[AnonymBruker]

Jeg er opptatt av vekten min. Ser hva som skjer rundt meg med damer som ikke passer på. Vil virkelig ikke plutselig sitte med 20kg for mye, og deretter streve med å få av så mye. Bedre å oppdage det når det er 2-3kg opp liksom. Vekt har mye å si for hvor vel jeg føler meg, så det er nok mye av grunnen til at dette er noe jeg prioriterer. Men dette er ikke noe jeg driver å informerer venner eller kollegaer om. Og badevekten står ikke framme på badet, mine døtre er helt skjermet fra dette. 

Anonymkode: 7d229...94d

[AnonymBruker]

Nja, min mor på 70 er opptatt av vekta fordi hjemmetjenesten veier for å passe på at hun ikke går for mye ned i vekt, og siden hun har veldig dårlige knær passer hun også på å ikke gå mer opp i vekt.

Selv nærmer jeg meg 50 og har i stor grad gitt opp å gå ned i vekt, og har heller som mål å sørge for at jeg ikke går opp i  vekt. Jeg har vært overvektig siden tenårene og er nå på mitt beste nivå siden jeg var 20, så det er jo noe i det minste.

Anonymkode: 43360...863

[AnonymBruker]

Jeg er opptatt av vekt. Driver med en idrett med vektklasser, så det er viktig. Ut over det er jeg mer opptatt av cm enn vekt  - ikke at jeg måler med målebånd, men måler på klær. Hvis en bukse blir trang fortsetter jeg å bruke den mens jeg tar grep med kostholdet, sånn at jeg ikke blir en sånn som vokser ut av størrelse etter størrelse. 

 

Anonymkode: d772a...71e

[AnonymBruker]

Det var veldig vanlig at vekt ble snakket høyt om og at overvekt var skambelagt og latterliggjort før. Derfor er det en del bestemødre født på 40-50-60-tallet som går i fella med barnebarn og sier noe høyt hvis noen har lagt på seg. I min generasjon (født på 70-tallet) var det radmagre idealer, som har preget meg, og jeg plages veldig av å ha rundt 10 kg for mye og trener mye. Ser positivt på at det har skjedd mye på den fronten, med kroppspositivisme og aksept av flere kropper. Jeg så aldri en plus size modell før jeg var over 30.

Anonymkode: 9539d...997

[AnonymBruker]

Min farmor slanket seg til den dagen hun døde, 93 år gammel. Holdt alltid vekten sin, +/- 3-4 kg. Fik panikk om den gikk opp og kuttet i kosen og økte turene. Var aldri overvektig, men livredd for å bli det. Selv bruker jeg ikke vekten annet i perioder der ting har sklidd ut og klærne strammer. Da veier jeg meg til jeg når trivselsvekt også prøver jeg å være stabil der. Det er IKKE lett i overgangsalderen. Lukten er omtrent nok til å legge på seg, men man kan jo ikke gi opp 😅 Har mange arvelige svakheter som ikke påvirkes godt av høy vekt og gjør mitt for å ikke få noe av det. 

Anonymkode: 176f4...0dc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det var veldig vanlig at vekt ble snakket høyt om og at overvekt var skambelagt og latterliggjort før. Derfor er det en del bestemødre født på 40-50-60-tallet som går i fella med barnebarn og sier noe høyt hvis noen har lagt på seg. I min generasjon (født på 70-tallet) var det radmagre idealer, som har preget meg, og jeg plages veldig av å ha rundt 10 kg for mye og trener mye. Ser positivt på at det har skjedd mye på den fronten, med kroppspositivisme og aksept av flere kropper. Jeg så aldri en plus size modell før jeg var over 30.

Anonymkode: 9539d...997

For å være ærlig tror jeg dette du beskriver her er grunnen til at alle var så mye slankere før. Det er ikke kun ultraprosessert mat som er årsaken. Min mor var ekstremt nøye, det var hyppige veiinger, ananaskurer og stramme klær. Hun har aldri vært i nærheten av overvektig, men likevel veldig streng og opptatt av dette. 

Anonymkode: 7d229...94d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

For å være ærlig tror jeg dette du beskriver her er grunnen til at alle var så mye slankere før. Det er ikke kun ultraprosessert mat som er årsaken. Min mor var ekstremt nøye, det var hyppige veiinger, ananaskurer og stramme klær. Hun har aldri vært i nærheten av overvektig, men likevel veldig streng og opptatt av dette. 

Anonymkode: 7d229...94d

Det tror jeg du har veldig rett i. Samtidig hadde mange av mødrene våre en atferd som i dag ville bli sett på som en spiseforstyrrelse, og som nok har påvirket oss i generasjonen etter også. Om jeg er opptatt av vekt? Ja, absolutt, veier meg jevnlig og vil absolutt ikke gå i den fella, som mange damer gjør, at de "plutselig" oppdager at de har blitt overvektige. Så samme vekt her, med unntak av svangerskap, siden 15-årsalder. 

Anonymkode: 0c18e...51c

[AnonymBruker]

Jeg er opptatt i betydningen at jeg er bevisst på å ikke legge på meg for mye, men jeg har ikke vekt så veier meg ikke. Merker på klær hvor jeg ligger og gjør små justeringer når det trengs. Er fornøyd nå, uten å ane hva det vil si i kg. 

Anonymkode: 1397b...bf0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Nja, min mor på 70 er opptatt av vekta fordi hjemmetjenesten veier for å passe på at hun ikke går for mye ned i vekt, og siden hun har veldig dårlige knær passer hun også på å ikke gå mer opp i vekt.

Selv nærmer jeg meg 50 og har i stor grad gitt opp å gå ned i vekt, og har heller som mål å sørge for at jeg ikke går opp i  vekt. Jeg har vært overvektig siden tenårene og er nå på mitt beste nivå siden jeg var 20, så det er jo noe i det minste.

Anonymkode: 43360...863

Husk at tilførsel av østrogen og progesteron kan minske vannmengden i kroppen- da går du ned i vekt

Anonymkode: 4a857...e66

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Det tror jeg du har veldig rett i. Samtidig hadde mange av mødrene våre en atferd som i dag ville bli sett på som en spiseforstyrrelse, og som nok har påvirket oss i generasjonen etter også. Om jeg er opptatt av vekt? Ja, absolutt, veier meg jevnlig og vil absolutt ikke gå i den fella, som mange damer gjør, at de "plutselig" oppdager at de har blitt overvektige. Så samme vekt her, med unntak av svangerskap, siden 15-årsalder. 

Anonymkode: 0c18e...51c

Absolutt, grensen for hva som ses på som spiseforstyrret atferd har nok blitt flyttet ganske mye i de siste årene. På den annen side har mange i dag «fått lov til» å utvikle overspising som mestringsstrategi, noe som også er uheldig. Overvekt er et stort fysisk helseproblem, mens de fleste som er nøye på vekten holder seg innenfor normal bmi.

Akkurat kliniske spiseforstyrrelser, som er alvorlige psykiske lidelser, har nok ikke endret seg så veldig mye. Det handler om mye mer enn vekt/kropp/mat.

Anonymkode: 7d229...94d

[AnonymBruker]

Jeg tror mange er opptatt av vekt fordi det er en måleenhet de fleste forstår, og har tilgang på.

Vekten for meg er en indikasjon, og en pekepinne for formen min. Men det er ikke bmi/vekt jeg er mest opptatt av, det er kroppssammensetningen. Jeg ser selv at vekten kan øke, samtidig som buksene blir for store, fordi fettprosent og muskelmasse endrer seg.

Anonymkode: 8d9d0...fa4

[AnonymBruker]

Vokste opp i et hjem hvor vi ikke hadde ei vekt engang, min mor har et svært avslappet forhold til kropp. Så jeg ble ikke opptatt av vekta mi før i voksen alder, og det er kun for å sjekke at jeg holder samme vekt.

Anonymkode: 1bf3a...9da

[AnonymBruker]

Jeg var flink til å gå på vekten en gang i uka, og korrigere om det viste feil 2-3 uker på rad. 

Men så sklei det opp. Og så fikk jeg vekt-vegring. Og der er jeg fortsatt, har ikke veid meg på to år, vil ikke vite. 

Anonymkode: 8a5fc...1c4

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke, jeg veier meg nesten hver dag. Har vært 50 kilo mer enn jeg er i dag, og jeg vil gjerne gå ned 3-4 kilo til. Men det viktigste er å ikke gå opp noe særlig, så jeg har kontroll på hva jeg veier. Det er utrolig viktig for meg, men jeg har et litt forstyrret forhold til mat så det gjør at jeg også må være ganske opptatt av vekta for ikke å bli overvektig igjen. 

Anonymkode: 73e17...311

[Yuvia]

Jeg er altfor opptatt av vekt og det påvirker min psykiske helse. Jeg kjemper meg ned fra ekstrem overvekt på 87/88 kilo og skal ned til 60 kilo. Veier meg hver eneste dag, og er nå på tredje dagen med faste fordi vekten ikke har rokket seg fra 71 kg på månedsvis. 

Så jeg hadde det faktisk bedre på 80 kilo enn jeg har det nå. Og tror at når jeg har nått ideal vekt så kaster jeg den vekta og bruker klær som indikasjon på om jeg går opp eller ned i vekt 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

For å være ærlig tror jeg dette du beskriver her er grunnen til at alle var så mye slankere før. Det er ikke kun ultraprosessert mat som er årsaken. Min mor var ekstremt nøye, det var hyppige veiinger, ananaskurer og stramme klær. Hun har aldri vært i nærheten av overvektig, men likevel veldig streng og opptatt av dette. 

Anonymkode: 7d229...94d

Ja, jeg er enig. Jeg tror også ultraprosessert mat er en del av vår tids hype rundt dette, til en viss grad. Ikke at det er ett fett hva vi spiser, men holdninger til overvekt og status rundt dette var mye mer spisset tidligere, og mange holdt seg slanke pga dette. Det ble snakker høyt om hvem som var gått opp eller ned i vekt, og man fikk høre det fra de nærmeste hvis det gjaldt en selv.

Anonymkode: 9539d...997

[AnonymBruker]

Husker at moren min og tanter og alle venninner var opptatt av det da jeg vokste opp på 1980 og 1990-tallet. De gikk på små dietter hele tiden. Men holdt seg normalvektige, det var mer estetiske kiloer vil jeg tro. Så det at alle var slanke før i tiden fordi maten var så mye bedre og det bare var sånn av seg selv er en sannhet med modifikasjoner. De passet på. Der var også sosialt uakseptabelt å bli tjukk når normen var så slank, så det spilte vel også inn. 

Jeg pleide selv aldri å veie meg da jeg var ung. Kanskje det var en motreaksjon mot foreldregenerasjonen? Jeg ble overvektig lenge før jeg forstod at jeg hadde blitt det. I ettertid lurer på hvordan det gikk an fordi jeg må jo ha lagt merke til at jeg stadig måtte opp i klesstørrelser. Men ja. Kanskje fordi jeg ikke skilte meg ut så mye i dagens samfunn så føltes det ikke like prekært?

Har nå godt ned 28 kg og veier meg ukentlig for å passe på. Så nå er jeg "opptatt av vekt". 

Anonymkode: 6ae16...b5c