Tivolipappa

[emerald3737]

For et år siden bestemte jeg meg for å gå fra mannen min etter å ha vært sammen i mange år. Vi har to barn sammen som nå er 7 og 10. Det har vært meg som har gjort alt med barna hele veien. Hentet, levert, handlet, fulgt opp fritidsaktiviteter, sørget for klær osv. Til slutt orket jeg ikke mer og søkte om separasjon. Jeg sa ifra at jeg ønsket barna noe mer enn 50 %, fordi det er det de er vant med. Ungene var også tydelige på at de ville være mest hos meg. Når jeg sa at jeg ønsket å ha dem mer satt barnefar i gang et tivoliopplegg jeg ikke har sett maken til. Så nå er ungene på badeland, rush og lekeland flere ganger i uken når de er hos ham. Dette har ført til to ting: Selvsagt at jeg nå er hun kjipe, men også at barna er på badeland i stedet for å være på trening ol. Yngste har vært helt tydelig på hele veien at hen helst vil bo hos meg, men i dag sa hen at siden pappa tar dem med på badeland og jeg ikke gjør det, er det egentlig topp å være der. Jeg skjønner at dette opplegget hans ikke kommer til å vare, men jeg er så lei meg likevel. Er det noen som har noe erfaring med noe liknende som har noen trøstende ord? Jeg føler at barna var utrolig lette å kjøpe for å si det sånn. 

[AnonymBruker]

Sånn var min også, det avtok brått da han fikk dame og har ikke tatt seg opp igjen selv om det nå er slutt. Vi har vært i fra hverandre i mange år og eneste trøst jeg kan tilby er at barna (etterhvert) gjennomskuer hvem som virkelig stiller opp og hvem som bare skummer fløten..

Anonymkode: 5a57a...756

[AnonymBruker]

Har hatt det samme her og nå er det ikke såå tivoli lenger. Det er det for det yngste barnet fordi det er lettere for pappaen å dra med dem på lekeland. Eldste er lei lekeland og leker og sånne ting og vil bare slappe av med pappa, men hun sier han er vanskelig å snakke med. 

 

Anonymkode: 548f3...c39

[emerald3737]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Sånn var min også, det avtok brått da han fikk dame og har ikke tatt seg opp igjen selv om det nå er slutt. Vi har vært i fra hverandre i mange år og eneste trøst jeg kan tilby er at barna (etterhvert) gjennomskuer hvem som virkelig stiller opp og hvem som bare skummer fløten..

Anonymkode: 5a57a...756

 

Ja, jeg regner jo med at det blir sånn her og, men akkurat nå føles det som en kamp jeg har kjempet lenge som jeg er i ferd med å tape. Det er jo fint for barna at de ønsker tid med ham, men jeg tror ikke egentlig at det er til deres beste å være der halve tiden, rett og slett fordi han ikke tilbyr stabilitet og rutiner. Eldste har en diagnose som krever litt mer rutiner enn andre barn. Far har samme diagnose og klarer ikke å tilby det. Samtidig tror jeg ikke at det er "ille nok" til at jeg har noen sak. 

[AnonymBrukerNeida]

Det er som du sier, det kommer ikke til å vare. Far bruker mye tid og penger på å ta med barna rundt, han kommer til å miste enten tid, penger eller tålmodighet. Barna kommer etter hvert til å gå lei også, så da har han ikke det lokkemiddelet.

Du kan kanskje finne litt trøst i at barna i det minste koser seg, uansett hvem som står bak. Til slutt kommer de til å savne deg fordi du er der for dem når det gjelder.

[AnonymBruker]

Ja, og det varte en kort (føltes lang) periode fra vinter til sommer. Ungene var jo helt utslitte, og de ville ha mer tid til venner og være I fred på slutten. De orket ikke alt jaget. 

Skal sies at han var sånn når vi og var sammen, og det var en av mange grunner til at det ble slutt. Jeg orket ikke å bruke hver bidige helg ute av huset. Aldri ha det rolig. Aldri slappe av uten å få høre at vi er late og at alle andre gjør alt mulig. 

Hehe, på FVK ville han ha fullt samvær med begrunnelse av at jeg var lat og ikke tok de med på ting. Han ville heller ikke være tivoli pappa.. men ville heller ikke ta barna med på aktiviteter de gikk på i ukedagene, for det var jo hverdagen og den fikk jeg ta. (Selv med 50/50)..  Så ja.. noen ser ikke seg selv. 

Anonymkode: d64ac...df4

[AnonymBruker]

Sånn har jeg det også, bortsett fra at far også er særdeles opptatt av at de skal delta på alle mulige sportsaktiviteter i tillegg da… Så i pappaukene er det en eller to aktiviteter hver eneste dag. De har ikke hatt en dag uten en plan siden han flyttet for et år siden. De reise også bort alle ferier og langhelger.

Resultatet er helt utslitte unger som kommer til meg for å utagere. Vi kan ikke gjøre noe utover hverdagslige ting i mamma-ukene. De orker rett og slett ikke (forståelig nok). Alt av spontane vennebesøk osv. skjer også hos meg, så jeg har nesten ikke noe tid med de lenger…. Hater situasjonen, men det er umulig å snakke med pappaen om dette. Har gitt opp, og håper det gir seg snart…. 

Anonymkode: ae6a8...931

[emerald3737]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Sånn var min også, det avtok brått da han fikk dame og har ikke tatt seg opp igjen selv om det nå er slutt. Vi har vært i fra hverandre i mange år og eneste trøst jeg kan tilby er at barna (etterhvert) gjennomskuer hvem som virkelig stiller opp og hvem som bare skummer fløten..

Anonymkode: 5a57a...756

Men jeg tenker jo også da at det må være en stor skuffelse for barna når det plutselig avtar igjen? Hvordan taklet de det? 

[AnonymBruker]

emerald3737 skrev (12 timer siden):

Men jeg tenker jo også da at det må være en stor skuffelse for barna når det plutselig avtar igjen? Hvordan taklet de det? 

Ja det har vært mye skuffelse, sinne og tårer fra eldste som nå er 17. Hun har resignert når det gjelder å få pappa til å være FAR og stille opp på hennes premisser (istedenfor hans) og hun slites mellom å ønsker mer tid med han og å aldri ville ha noe mer med ha å gjøre. Forholdet mellom dem er turbulent, hun er skuffet, ser at han taler med to tunger og hun føler seg ofte avvist. De krangler mye og kommunikasjonen svikter ofte. Mamma har blitt den trygge havn noe som er både godt og vanskelig for meg til tider. Det hadde vært greit om vi kunne samarbeide og være to om ting, men jo mer han blander seg jo vanskeligere blir tingene syntes jeg. 

Minstemann forguder pappa og pappa er gull... men nå har han også begynt å forstå at pappa ikke gjør som han sier, ikke hjelper og støtter han slik han trenger, men pappa spiller Playstation og liker å stå på ski så de har enda noe til felles og da går det lettere. Far overser ting frem til han eksploderer så jeg tror det er mye usikkerhet når de er der. 

Anonymkode: 5a57a...756