Takler ikke at alle blir gamle og dør

[AnonymBruker]

Jeg har begynt å få tanker om det at jeg gruer meg veldig til at alle venner, familie,min gjenværende forelder spesielt og bekjente dør, hvordan blir livet da? er livet verdt å leve om jeg f.eks.blir den eldste av alle og alle dør fra meg ? disse tankene har begynt å overskygge alt annet i livet til tider, hvordan tenker dere andre om livet og døden ? 

Anonymkode: ca0a3...dc9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har begynt å få tanker om det at jeg gruer meg veldig til at alle venner, familie,min gjenværende forelder spesielt og bekjente dør, hvordan blir livet da? er livet verdt å leve om jeg f.eks.blir den eldste av alle og alle dør fra meg ? disse tankene har begynt å overskygge alt annet i livet til tider, hvordan tenker dere andre om livet og døden ? 

Anonymkode: ca0a3...dc9

Som enebarn tenker jg at det vil kanskje bli ensomt, men har en ganske kjip familiesituasjon så vil nok bli en befrielse den dagen foreldrene mine ikke er her lenger.

Venner av meg er jo min egen aldersgruppe og vil derfor leve like lenge som meg (hvis ikke en ulykke skjer) så det tenker jeg veldig lite over. 

Anonymkode: 3a1fa...606

[AnonymBruker]

Må føye til at jeg går og savner fortiden mye,jeg savner de barnslige stundene med venner der ingen var kjedelige og eldre,der vi møttes ofte,  jeg syntes jeg hadde et nærmest  perfekt liv, alt i min verden bare raste sammen etter jeg fylte 20 år etter at en av mine foreldre døde....

Anonymkode: ca0a3...dc9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Som enebarn tenker jg at det vil kanskje bli ensomt, men har en ganske kjip familiesituasjon så vil nok bli en befrielse den dagen foreldrene mine ikke er her lenger.

Venner av meg er jo min egen aldersgruppe og vil derfor leve like lenge som meg (hvis ikke en ulykke skjer) så det tenker jeg veldig lite over. 

Anonymkode: 3a1fa...606

nå er det slik at man kan bli mye eldre i fremtiden om man vil, la oss si jeg blir 150 år eller mye eldre, og de andre dør som 90 åringer...

Anonymkode: ca0a3...dc9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

nå er det slik at man kan bli mye eldre i fremtiden om man vil, la oss si jeg blir 150 år eller mye eldre, og de andre dør som 90 åringer...

Anonymkode: ca0a3...dc9

Tror ikke det er realistisk, men ok 🙂. Finnes ingen garantert i livet uansett så nei jeg bruker ikke mye energi å tenke på hvem eller når folk skal dø. 

Anonymkode: 3a1fa...606

[AnonymBruker]

Hvor i livet er du selv da? 40 år? Jeg har bestandig sakt at jeg har ikke mistet noen jeg var glad i. Mista morfar når jeg var veldig lita. Så jeg husker ikke. Farfar lenge før jeg var født. Farmor var ei spesiell dame så følte ikke noen sorg når hun døde. Tenkte bare at det blir fint for henne å møte mannen sin igjen siden hun hadde vært enke i så mange tiår. Mormor var ei som egentlig ikke har skulla hatt barn. Vi var bare i veien for henne. Så når hun døde så gikk det helt greit. Var selv voksen. Men bom. Så mista jeg min far. Livs sjokk. Men det går fint. Jeg ser hvor godt det går med min mor. Hun lever livet og finner på mye med sine venner som også er enker. Jeg frykter ikke døden. På ingen måte. Jeg hører de som blir veldig gammel sier at dem er lei av livet. Dem har lyst å slippe. Så jeg håper jeg blir så gammel at jeg føler jeg er ferdig i denne verden. Og som både min mor og jeg sier. Livet er alt for kort. Gjør det du hat lyst til å gjøre. Angre på ting du har gjort. Ikke på ting du ikke har gjort. Kjør på. 

Anonymkode: c21d9...ed6

[AnonymBruker]

Mistet min far som 11-åring og min mor da jeg var 51 (er nå 53).

I tillegg har jeg mistet mange andre som sto meg nær, bl.a. en bror og alt av tanter.

Jeg har også "mistet" andre folk i livet pga diverse omstendigheter. De lever fortsatt, men har ingen kontakt.

Helt siden jeg var barn har jeg vært redd for den dagen min mor også skulle dø. Det føltes uoverkommelig og uvirkelig. Men så ble de siste årene hennes veldig strevsom, og det var en veldig krevende periode for meg som pårørende også. 

Oppi alt dette døde min bror forholdsvis brått. Jeg ble kreftsyk, samboer var kreftsyk...det var virkelig noen krevende år.

Nå er de kapitlene i livet over og jeg har begynt på ett nytt. Det er sårt og vemodig, men jeg har kommet meg levende ut av det, enn så lenge. Mye takket være en enestående samboer.

Heldigvis vet vi ikke hva livet bringer. Ser jeg tilbake på alt, så skjønner jeg ikke hvordan jeg har klart å overleve med vettet i behold. Men når du faktisk står i det, har du ikke noe valg, om du så tar kun en time om gangen. 

Man er som regel sterkere enn man tror.

Anonymkode: 49cf0...4c5

[AnonymBruker]

At livet er dynamisk.

Mange er borte.

Men mange har også kommet til.

Jeg velger å fokusere på de gode minnene med de som er borte. Men alt de som er her nå betyr for meg. 

Anonymkode: 7c4f6...48c

[Nowayback]

Ja, jeg har aldri taklet tap. Konstant nostalgisk.

[AnonymBruker]

Tenker likt med ts og gruer meg ❤️

Anonymkode: de56a...19f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Mistet min far som 11-åring og min mor da jeg var 51 (er nå 53).

I tillegg har jeg mistet mange andre som sto meg nær, bl.a. en bror og alt av tanter.

Jeg har også "mistet" andre folk i livet pga diverse omstendigheter. De lever fortsatt, men har ingen kontakt.

Helt siden jeg var barn har jeg vært redd for den dagen min mor også skulle dø. Det føltes uoverkommelig og uvirkelig. Men så ble de siste årene hennes veldig strevsom, og det var en veldig krevende periode for meg som pårørende også. 

Oppi alt dette døde min bror forholdsvis brått. Jeg ble kreftsyk, samboer var kreftsyk...det var virkelig noen krevende år.

Nå er de kapitlene i livet over og jeg har begynt på ett nytt. Det er sårt og vemodig, men jeg har kommet meg levende ut av det, enn så lenge. Mye takket være en enestående samboer.

Heldigvis vet vi ikke hva livet bringer. Ser jeg tilbake på alt, så skjønner jeg ikke hvordan jeg har klart å overleve med vettet i behold. Men når du faktisk står i det, har du ikke noe valg, om du så tar kun en time om gangen. 

Man er som regel sterkere enn man tror.

Anonymkode: 49cf0...4c5

Ja heldigvis vet man ikke hva livet bringer, er bare redd for å bli ensom og at jeg ikke har noen venner eller kjente en gang i fremtiden, at sorgen over tapet av familie og venner skal overskygge alt...

Anonymkode: ca0a3...dc9

[AnonymBruker]

Alderdom og død er et grunnleggende prinsipp som bare ER. Det er ikke noe å få gjort med og ingen hensikt å protestere mot. Alle fødes og alle dør. Skal du bruke livet på å grue deg?

Viktig å ha et eget nettverk utenom familien.

Anonymkode: c3fb4...784

[AnonymBruker]

Man vet aldri hva fremtiden bringer. Jeg har mistet flere som ikke har blitt så gamle heller. Man må rett og slett ikke gå ut ifra at de man har kjær blir over 80 år engang.

Viktig å fortelle hvor glad man er i hverandre, for plutselig kan det være for seint. Og kreft kan ramme i alle aldre.

Anonymkode: 72aa4...cb0

[AnonymBruker]

Nowayback skrev (På 26.3.2025 den 18.09):

Ja, jeg har aldri taklet tap. Konstant nostalgisk.

En vet aldri hva en faktisk takler før en står midt opp i det,og ikke har noen valg.

Anonymkode: c9d31...c95

[AnonymBruker]

Det er bare dumt å tenke på det for man får ikke styrt det likevel. Noen dør unge og andre blir veldig gamle og det er alltid vondt å miste noen. Men det blir hverken verre eller enklere å takle om man går og grubler på det og forbereder seg. Ingen er forberedt på døden, ingen vet nøyaktig hvordan man vil reagere når man mister noen. Derfor ; ikke ødelegg livet med å tenke på døden, lev hver dag til det fulle! 

Anonymkode: 24c35...4a8

[Maskinfører]

Ja det forstår jeg det er ikke noe særlig er 36 år og ikke noe familie igjen 

[Nowayback]

AnonymBruker skrev (På 3.4.2025 den 13.12):

Det er bare dumt å tenke på det for man får ikke styrt det likevel. Noen dør unge og andre blir veldig gamle og det er alltid vondt å miste noen. Men det blir hverken verre eller enklere å takle om man går og grubler på det og forbereder seg. Ingen er forberedt på døden, ingen vet nøyaktig hvordan man vil reagere når man mister noen. Derfor ; ikke ødelegg livet med å tenke på døden, lev hver dag til det fulle! 

Anonymkode: 24c35...4a8

Jeg kan lese det du skriver og bli motivert for endring... I ett minutt eller to. Så begynner overtenkingen igjen. Jeg kan rett og slett ikke la være å overtenke. Jeg er ingen handlingens mann. Klarer ikke leve livet eller sette pris på så mye. Jeg hadde funnet mer mening med livet om jeg visste med sikkerhet at jeg ble 80 år, f.eks.

Jeg opplevde død i nær familie da jeg var barn. Min pappa. Døde av kreft. Jeg så hans kalde og livløse kropp. Ga han en siste kald klem. De scenene har brent seg fast i hukommelsen min. Jeg kan se dem og neste spille det av som film.

Lever i konstant frykt for at mamma skal dø. Hun er 70+ og da kan alt skje, når som helst. I teorien. Kan gråte ved å tenke på det.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.4.2025 den 7.57):

En vet aldri hva en faktisk takler før en står midt opp i det,og ikke har noen valg.

Anonymkode: c9d31...c95

Nettopp!

Alle kan si at noen er så sterke, jeg hadde aldri taklet dette osv..

Men, de fleste hadde taklet det, fordi de må. Noen takler det bedre enn andre, men man kommer seg i gjennom det meste, enten man er svak eller sterk, vil eller ikke vil. Sånn er livet. 

Jeg nærmer meg seksti år og prøver å gjøre det jeg har lyst til, hver dag. Er heldigvis svært glad i jobben min og nyter fritiden hvor jeg gjør det jeg har lyst til og ikke utsetter ting til neste år, til jeg blir pensjonist osv. Jeg gjør det nå! 

Anonymkode: 2f794...c46

[AnonymBruker]

Jeg også er en overtenker og tenker mye på det meste. Jeg blir også redd med tanke på døden og alt rundt. Det eneste jeg kan gjøre er rett og slett å tvinge meg selv til å ikke tenke på døden. Får helt noia av hele temaet så kan rett og slett ikke gå inn i den tankespiralen. Bruker teknikker jeg har lært for å lede tankene inn på andre ting.

Anonymkode: fde1b...d41

[Amossa]

Jeg tror at grunnen til at så mange tenker tunge tanker omkring døden, er at vi snakker for lite om den. Fordi jeg ikke vil at mine barn og barnebarn skal bli nedtrykte når det skjer, snakker jeg om hva som skjer når jeg ikke er mer.  Jeg har sagt til barna at de bestemmer hvordan min begravelse skal være.  At den ikke er for min skyld, men for deres.  Eneste jeg ønsker meg er en stein som ligger i hagen - ikke noen ferdigkjøpt.   Når det gjelder ting jeg eier, som bunad og gull, skal mine voksne unger arve det.    Jeg har alltid i bakhodet at jeg må gjøre ting i huset så enkelt som mulig fordi jeg ikke klarer å gjøre alt selv om noen år.  Loft, kjeller, skap og skuffer er ryddet og i orden.  Jeg vil ikke at barna mine skal måtte ha søppelcontainer etter meg.  

Jeg er over 70 år, og er veldig glad i livet.  Men jeg er ikke så dum at jeg lukker øynene for realiteten.  Jeg snakker naturlig, og uten begredelighet og tristhet om når jeg blir borte.  Våre barn og barnebarn deltar alltid i begravelser, og de er vant med å besøke kirkegården.  Da faller det naturlig.  

Hvordan har det vært i din familie?  Har det å være gammel vært noe man må  bekjempe og døden vært tabu?