Hvordan forklare årsak til samlivsbrudd

[Daria]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

 Det har nok også vært vanskelig for de å være vitne til hvor lei meg jeg har vært (og fremdeles er). For selv om jeg har forsøkt å skåne de har det vært umulig (og unaturlig) å late som at alt er fint og greit. Jeg har forandret meg veldig, og lyset i livet mitt er liksom borte…. Har for eksempel ikke ledd på flere år, klarer ikke lenger å føle ekte glede. Jeg har så lyst til å fortelle at grunnen til at jeg er så mye mer lei meg en pappa er at jeg ikke ville skilles, og at det er helt naturlig å være lei seg i en slik situasjon. 

Anonymkode: ffd21...5ad

 

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Men jeg involverer ikke barna i mine problemer, bare så det er sagt. 

Anonymkode: ffd21...5ad

Les disse to i sammenheng, og tenk så over det siste utsagnet en gang til..

En skilsmisse er pr definisjon å involvere i de voksnes problemer, uansett hva man sier og gjør, og å fraskrive deg all skyld og alt ansvar hjelper hverken deg selv eller barna. Søk hjelp - om du hverken får eller har råd til noe annet, tilbyr presten sjelesorg. Du trenger det, og barna dine trenger at du gjør det. Barna kan kanskje få snakket med noen på skolen - helsesøster eller lærer? 

Foreldrene mine skilte seg da jeg var 10 - jeg fikk ikke (og ville ikke) vite så mye om hvorfor. Det jeg fikk vite var at det var mammas initiativ, men de var samtidig nøye med å understreke at det var trist og vondt for dem begge. Jeg tenker at du fint kan formidle at du ikke ønsket det, men uten å få det til å handle om at far valgte vekk familien og ikke er lei seg.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er egentlig enig. Og jeg har mye som må bearbeides, men er alene om det. Har dessverre svært lite personlig nettverk, og er egentlig mye ensom med alle mine bekymringer. Foreldrene mine er gamle og skrøpelige, og bor langt unna. Ingen nær relasjon til søsken eller andre familiemedlemmer, og de få vennene mine har nok med sitt. Jeg kjenner heller ingen andre som har vært gjennom samlivsbrudd, så har ingen i samme situasjon å sparre med.

Har heller ikke noen tilbud i offentlig helsevesen da jeg er ansett som ressurssterk i utgangspunktet, og er ikke suicidal eller psykotisk. Har ikke økonomi til privat psykisk helsehjelp…. Men jeg involverer ikke barna i mine problemer, bare så det er sagt. 

 

Anonymkode: ffd21...5ad

Jeg skjønner at det ikke er lett eller enkelt å få hjelp, ventetiden kan mange steder være lang, men dersom du opplever å bli avvist for behandling så er det faktisk en feilvurdering du bør og kan klage på. 

Du skal ikke trenge å være suicidal eller psykotisk. Gå til fastlegen fortell at du etter samlivsbrudd har litt med nedstemthet over lengre tid, og at du sliter med å komme ut av det. Gi noen enkle eksempler på tiltak som du allerede har prøvd ut og forklar at det er mindreårige involvert. Opplever du å bli blankt avvist på dette så kan man faktisk klage. 

Videre så finnes det også mange lavterskeltilbud der ute, men det varierer veldig fra kommune til kommune.  Der jeg bor har man noe som heter "Rask psykisk helsehjelp" som er en tjeneste man kan ta kontakt med uten henvisning for å fjerne unødvendige ledd. Mange steder kan også Familievernkontoret hjelpe til med egne rådgivnings- og veiledningstjenester for de som opplever vansker i familielivet etter brudd, både individuelt eller i grupper. 

Anonymkode: 75e58...31c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hvordan forklarte du bruddet til dine barn? Hvordan har de taklet det?

Anonymkode: ffd21...5ad

Vi forklarte at vi ikke var kjærester lenger, utbroderte ikke noe mer rundt det, men at vi alltid kom til å være mamma og pappa for dem. I starten gikk jeg nok mye på autopilot, jeg fokuserte på ungene og å lose dem gjennom. Bearbeiding av egne følelser har jeg gjort gradvis når det verste hadde lagt seg. 

Yngste var liten (2) og slet litt i starten, men nå husker hun ikke annet enn at hun har har 2 hjem. Eldste kan fortsatt ønske at mamma og pappa skal bli sammen igjen og hadde spesielt håp om det når det ble slutt med fars kjæreste. Jeg har hele tiden fokusert på at de skal få beholde forholdet til pappa som de alltid har hatt og derfor ikke snakket noe om hvem som ville hva eller har gjort hva. Men jeg har ikke latet som at det ikke er tøft også for voksne, jeg har støttet barna i de følelsene de har, men det er en balansegang her. Man skal fortsatt være en trygg voksen. Her har jeg nok vært ekstra bevisst fordi jeg selv har opplevd en mor som viste veldig sterke følelser etter et brudd med mye gråt osv, det preget meg veldig som barn. Jeg følte at jeg måtte ta vare på mamma. 

Anonymkode: 22cb3...4a2