Normalt at reglene hjemme endres fra dag til dag?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Mor bygget jo opp frisørsalonger. Mer enn en, men husker ikke hvor mange. De har vel sagt flere ganger at det var inntekt fra disse som gjorde det økonomisk mulig å starte så hardt med idrett.

Anonymkode: 6cc35...0cb

Men da har de alle sammen levd under ganske mye stress og press. Regner med at faren jobber også. Og 7 barn. Man må jo være helt ekstraordinær for å klare dette uten at det blir avvikk et eller annet sted. Det rettferdiggjør der de gjorde. Og de burde nok roet mye før. 

Anonymkode: 1ea1a...fb9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Men da har de alle sammen levd under ganske mye stress og press. Regner med at faren jobber også. Og 7 barn. Man må jo være helt ekstraordinær for å klare dette uten at det blir avvikk et eller annet sted. Det rettferdiggjør der de gjorde. Og de burde nok roet mye før. 

Anonymkode: 1ea1a...fb9

Det rettferdiggjør ikke det de gjorde, mente jeg 

Anonymkode: 1ea1a...fb9

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det å ha regler som endrer seg fra dag til dag, ikke er særlig normalt. 

Men da tenker jeg ikke på små variasjoner, men at reglene endres så mye at det ikke er mulig for barna å holde oversikt og etterleve. 

Små variasjoner som at "i dag overskrider vi skjermtiden litt", eller "i dag er det ikke pålagt tur ut", er ikke regelendringer. Det er situasjonsbetingede regelbrudd. 

Det som har skjedd av endringer av regler hos oss, har skjedd ettersom barna har blitt større. Da endret vi jo reglene slik at de passet barnets alder. 
Men noen regler ligger jo alltid fast i bunnen. 
1. Lekser skal gjøres. 
2. Man er på skolen i tide.
3. Har man meldt seg på en fritidsaktivitet, så går man på den om man er frisk. 

Men det er jo stor forskjell på det å veksle på kravet om "trening må gjøres før lekser" og "lekser må gjøres før trening", og det å ha åpning for at en regel kan diskuteres å ikke følges, dersom situasjonen tilsier at regelen der og da blir urimelig. 

Jeg tenker at barn har godt av å lære at det er fleksibilitet også på uskrevne regler. Men at fleksibiliteten henger sammen med en forklaring og en forståelse av hvorfor regelen kan fravikes i den enkelte situasjon. 

Selv om man spiser middag 17.00 hver dag, så kan det jo være greit å KUNNE utsette middag til 18.00 den dagen halve familien ikke er hjemme før 17.30. Men at man da forteller alle om det på forhånd. 

Men det er ikke like greit dersom man alltid spiser middag 17.00, at en av foreldrene kommer hjem 16.30 og kjefter på det barnet som hadde ansvar for å lage middagen, for i dag skulle vi ha middag 16.30. 

Det er forskjell på å bryte en regel du vet om, eller burde visst om, og det å bryte en regel du ikke var klar over. 

Anonymkode: 18379...69b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det er også uakseptabelt å komme hjem å kreve at TVen er av en dag, for så å synes det er greit neste dag, basert på egen dagsform. Slik ustabilitet hos foreldre som du her åpner for er ikke bra for barna. 

Anonymkode: 4ede5...ca0

Ja, dersom man trenger noe annet en annen dag, så må man nesten formidle det "Idag er jeg litt sliten etter jobb, kan dere har litt lavere lyd på tven/leke med noe annet?". Da lærer barna at man tar hensyn til hverandre, og at man kan si ifra hvis man har andre behov uten å bli sur.

Evnt, hvis man utbryter "sku av det bråket" i irritasjon, så må man våkne litt og si unnskyld, forklare at man var litt sliten og akkurat idag tålte mindre lyd, men at det uansett er feil å kjefte og bli sur, særlig for noe de vanligvis får lov til.

Anonymkode: 3bad1...035

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hvor ellers, enn der man er trygg og med den man er trygg hos (i dette tilfellet ektefellen) skal man la frustrasjon komme frem? Det høres rett og slett usunt ut å gå og bære på dette uten å snakke om det, eller kanskje slamre litt med en dør en dag man er skikkelig sliten og lei.

At det ikke skal gå ut over barna, det er greit. Men ektefellen? Et annet voksent menneske som sikkert også har sine dager med behov for å blåse litt ut? Selvkontroll er fint, men ikke hvis det fører til at man undertrykker følelser. Og hvis man ikke kan slippe ut litt frustrasjon hjemme, så tenker jeg det er noe i forholdet som ikke stemmer.

Anonymkode: 43c61...751

Da kommuniserer jeg til mannen;

Jeg hadde en dritt dag i dag, beklager at jeg er så stille. Jeg har PMS, så mulig lunta er litt kort. Jeg har hatt så mye folk rundt meg i hele dag, kan vi bare ta middagen hver for oss. Jeg har det vondt, jeg trenger å prate. 

Aldri om jeg kommer hjem og bruker han som søppelbøtte, smeller dører, eller tar det ut ved å skjelle han ut fordi kjøkkenet ikke er rent. 

Anonymkode: 4ede5...ca0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Ja, dersom man trenger noe annet en annen dag, så må man nesten formidle det "Idag er jeg litt sliten etter jobb, kan dere har litt lavere lyd på tven/leke med noe annet?". Da lærer barna at man tar hensyn til hverandre, og at man kan si ifra hvis man har andre behov uten å bli sur.

Evnt, hvis man utbryter "sku av det bråket" i irritasjon, så må man våkne litt og si unnskyld, forklare at man var litt sliten og akkurat idag tålte mindre lyd, men at det uansett er feil å kjefte og bli sur, særlig for noe de vanligvis får lov til.

Anonymkode: 3bad1...035

Enig i den. For meg er ikke det du beskriver her endring i regler. Men et forklarbart avvik. 

Det som for meg er ok er å si; Mamma har veldig vondt i hodet, kan dere se på TV nede i stedet. Eller eventuelt tilby en pad med ørepropper. 

Det som ikke er ok å si; Få av den TVen! Når de vanligvis får se litt TV etter skole. 

Det som er ok er; at de spør om å gå fra bordet tidlig, og får et ja.

Det som ikke er ok er; at de vanligvis får gå fra bordet uten å si i fra, men så plutselig får beskjed om å bli sittende. 

Anonymkode: 4ede5...ca0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Da tenker jeg du har en ganske ekstrem oppfatning av å "ta ut frustrasjon". Et eksempel fra mitt eget liv: Jeg hadde en jobb som krevde at jeg hjalp andre med å ta avgjørelser helt ned på "Er det ok å gå med denne buksen, eller skal jeg gå med en annen" (psykiatri). En dag det hadde vært veldig mye "mas" på jobb om hjelp til å ta avgjørelser helt ned på planet "veldig enkle ting", kom jeg hjem og min ektefelle spør hva vi skal ha til middag. Da buser jeg ut "Kan du ikke bestemme noen ting selv", og går ut av rommet og smeller igjen døren.Jeg forstår selvsagt at det var en uheldig reaksjon, og forklarte hvorfor etterpå, da jeg fikk roet meg, men jeg var sliten og trengte at han tok den avgjørelsen selv. Jeg hadde rett og slett ikke overskudd til å bestemme om vi skulle ha det ene eller det andre.Det er "å ta ut frustrasjon". Ikke å slå og denge løs på noen. Det er ikke frustrasjon. Det er vold.

 

Anonymkode: 43c61...751

Du må virkelig jobbe med deg selv. Dette er det jeg kaller å bruke andre som søppelbøtte. 

Du klarer å holde det inne, eller si umiddelbart unnskyld og forklare situasjonen UTEN å smelle en dør, om det er ei venninne. Men ikke ovenfor den du elsker mest? 

Om du fortsetter slik kommer denne stakkars mannen til å gå videre etterhvert. For det du holder på med er virkelig ikke ok. 

Anonymkode: 4ede5...ca0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er ikke meg du siterer, men jeg er enig med vedkommende. Det har sikkert å gjøre med at vi tolker og ser det for oss ulikt. 

Men jeg tenker det handler om hvordan man kommuniserer, og litt om omstendighetene. Det er forskjell på å si "hei, skru av den TVen!!" og å si "i ettermiddag orker jeg ikke at tv'en står på i stuen, det har vært lyd hele dagen på jobb, vær så snill å finn på noe som ikke lager så mye lyd om dere skal være i stuen"

Mitt ene barn liker å sitte ved spisebordet å tegne og høre på musikk eller lydbok mens jeg lager middag. Slik gjør vi det ofte, det er både veldig koselig og greit. Men det hender jeg sier at hvis hun skal ha på lydboken så må hun ta den med til et annet rom for jeg har vondt i hodet/det var mye bråk på jobb. Det samme gjelder hvis det andre barnet mitt gir uttrykk for å ikke orke å høre på. Og på samme måte ber jeg mine barn si i fra (på en pen måte) hvis de syns det er slitsomt at jeg setter på musikk som høres inn i stuen mens jeg lager middag. Det vi vanligvis gjør, og som vanligvis er greit, kan være ordentlig slitsomt for en eller flere av oss enkelte dager - og da er det ikke greit - basert på noens dagsform. 

Når det er snakk om latent vold - at en aldri vet hva som venter og hva som er greit og hvilken straff en kan få for noe som var greit i går, er det selvsagt noe annet. Om det er snakk om å skjelle ut eller være kommanderende fordi man selv er sliten, er ikke det greit heller. Jeg tenker likevel at sistnevnte er noe som kan skje i familier, og at det også går bra, hvis man ber oppriktig om unnskyldning og viser at man vet at man var urimelig.  

Anonymkode: ee063...2be

Det er også barnas hjem. Og du mener de må tilpasse seg hvordan mammas dag har vært, og sette det over eget behov - som er å koble av med TV etter sin slitsomme dag. Eller gå til eget soverom, i stedet for å sitte nære deg som lager middag. 

Jeg synes det du beskriver her er veldig uheldig barneoppdragelse, der de stadig må tilpasse seg din dagsform. 

Anonymkode: 4ede5...ca0

[Liljerød]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg tenker at det å ha regler som endrer seg fra dag til dag, ikke er særlig normalt. 

Men da tenker jeg ikke på små variasjoner, men at reglene endres så mye at det ikke er mulig for barna å holde oversikt og etterleve. 

Små variasjoner som at "i dag overskrider vi skjermtiden litt", eller "i dag er det ikke pålagt tur ut", er ikke regelendringer. Det er situasjonsbetingede regelbrudd. 

Det som har skjedd av endringer av regler hos oss, har skjedd ettersom barna har blitt større. Da endret vi jo reglene slik at de passet barnets alder. 
Men noen regler ligger jo alltid fast i bunnen. 
1. Lekser skal gjøres. 
2. Man er på skolen i tide.
3. Har man meldt seg på en fritidsaktivitet, så går man på den om man er frisk. 

Men det er jo stor forskjell på det å veksle på kravet om "trening må gjøres før lekser" og "lekser må gjøres før trening", og det å ha åpning for at en regel kan diskuteres å ikke følges, dersom situasjonen tilsier at regelen der og da blir urimelig. 

Jeg tenker at barn har godt av å lære at det er fleksibilitet også på uskrevne regler. Men at fleksibiliteten henger sammen med en forklaring og en forståelse av hvorfor regelen kan fravikes i den enkelte situasjon. 

Selv om man spiser middag 17.00 hver dag, så kan det jo være greit å KUNNE utsette middag til 18.00 den dagen halve familien ikke er hjemme før 17.30. Men at man da forteller alle om det på forhånd. 

Men det er ikke like greit dersom man alltid spiser middag 17.00, at en av foreldrene kommer hjem 16.30 og kjefter på det barnet som hadde ansvar for å lage middagen, for i dag skulle vi ha middag 16.30. 

Det er forskjell på å bryte en regel du vet om, eller burde visst om, og det å bryte en regel du ikke var klar over. 

Anonymkode: 18379...69b

Ja, enig i dette.

En annen ting som er vesentlig, og som jeg har observert på avstand i en familie hvor det (dessverre) foregår psykisk vold (ja, vi har meldt fra både til barnevern, politi osv. men vi blir ikke trodd - moren i hjemmet er så god til å late som alt er bra).

Det er at reglene IKKE brytes når de "burde" ha blitt brutt, dvs, dersom situasjonen der og da som du skriver tilsier at reglene kan/bør brytes i den situasjonen. Det er heller ikke bra, og jeg mener at i funksjonelle familier så bryter man reglene av og til, dersom situasjonen tilsier det, med eksempler som at "i dag er det sol ute, så da kan du gå ut og leke, og ikke sitte inne og spille". 

I familier hvor det foregår psykisk vold kan det bli for rigide krav om at reglene skal følges også, og det kan i enkelte tilfeller få veldig rare/urimelige utfall også, fordi man da etterhvert ikke klarer å gjøre små justeringer i sitt eget hverdagsliv basert på variasjoner i vær/om man er syk eller frisk/ hvem som er tilstede osv.

Som i det eksemplet du hadde om at man alltid spiser middag klokka 17. Hvis noe skjer, som gjør at man er forhindret fra å møte opp til klokken 17 (man sitter fast i trafikken, eller havnet på legevakta), så får man forståelse for det i en funksjonell familie, men i en dysfunksjonell familie så kan man ikke avvike fra denne regelen for noe som helst, så man får straff eller andre konsekvenser selv om man ikke kunne til det selv.

Eller at man alltid må spise opp maten sin, og dersom man oppdager underveis at maten er skjemt (jeg vet om eksempler på en som fant en larve i maten en gang), så må man likevel spise opp maten fordi det er regelen. 

Litt vanskelig å forklare hva jeg mener, men det er helt normalt å avvike littegrann fra regler utfra situasjonen, og det skaper friske voksne som klarer å ta sine egne avgjørelser uten å bli usikre på alt.

Slik som jeg tolker at reglene endres fra dag til dag, er slik som andre har skrevet her. Altså at man blir bedt om å øve på instrumentet sitt, for så å få kjeft fordi det bråker sånn. Eller at man må pusse tenner etter frokost ene dagen, for så å få kjeft fordi man ikke pusset tenner før frokost andre dagen. 

[Liljerød]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Det er også barnas hjem. Og du mener de må tilpasse seg hvordan mammas dag har vært, og sette det over eget behov - som er å koble av med TV etter sin slitsomme dag. Eller gå til eget soverom, i stedet for å sitte nære deg som lager middag. 

Jeg synes det du beskriver her er veldig uheldig barneoppdragelse, der de stadig må tilpasse seg din dagsform. 

Anonymkode: 4ede5...ca0

Det er helt normalt å tilpasse seg hverandre når man bor flere sammen. Det er normal barneoppdragelse. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er også barnas hjem. Og du mener de må tilpasse seg hvordan mammas dag har vært, og sette det over eget behov - som er å koble av med TV etter sin slitsomme dag. Eller gå til eget soverom, i stedet for å sitte nære deg som lager middag. 

Jeg synes det du beskriver her er veldig uheldig barneoppdragelse, der de stadig må tilpasse seg din dagsform. 

Anonymkode: 4ede5...ca0

Da er vi helt uenige. Jeg mener det ikke handler om å måtte tilpasse seg mammas dagsform, men å ta hensyn til hverandres behov og å kunne gi uttrykk for egne behov i en familie.

I vårt hus har vi lov å si i fra til hverandre om at f.eks. lyd er slitsomt, og be hverandre skru den av eller ta den med et annet sted. 

Så er det uendelig med situasjoner og variasjoner. Om et av barna har hatt en skikkelig vanskelig dag og trenger å være i nærheten og ser på noe på TV, og jeg har vondt i hodet, vil jeg hverken bedt barnet skru av eller gått unna for å slippe lyden selv, fordi barnet hadde et behov som var viktigere enn min hodepine akkurat da. Jeg jobber for å lære barna å sette ord på slike behov. Enten det er at andre i familien skrur av lyden på noe, eller det er å være sammen, å snakke, å ikke måtte si noe, at alle sitter ved bordet, å slippe å sitte ved bordet akkurat denne dagen på grunn av mageknip osv osv. 

Det du beskriver er for meg å lære barna å sette sine behov over andres. Over mammas og pappas behov, men også over søsken og venners behov. I verste fall får vi da noen kommende mødre og fedre som roper «skru av den TV-en!» til sine egne barn på sine dårlige dager en gang i fremtiden. I stedet for å gi og ta, uttrykke egne behov og lytte og ta hensyn til andres behov.

Anonymkode: ee063...2be

[AnonymBruker]

Liljerød skrev (10 minutter siden):

Det er helt normalt å tilpasse seg hverandre når man bor flere sammen. Det er normal barneoppdragelse. 

Man sender ikke et barn som koser seg med lydbok, tett på der mamma lager mat, ut av rommet bare fordi man er litt sliten selv. 

Man sender ikke et barn som vanligvis får se TV etter skoletid inn på eget rom, bare fordi mamma vil ha det helt stille i stua. 

Anonymkode: 4ede5...ca0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Da er vi helt uenige. Jeg mener det ikke handler om å måtte tilpasse seg mammas dagsform, men å ta hensyn til hverandres behov og å kunne gi uttrykk for egne behov i en familie.

I vårt hus har vi lov å si i fra til hverandre om at f.eks. lyd er slitsomt, og be hverandre skru den av eller ta den med et annet sted. 

Så er det uendelig med situasjoner og variasjoner. Om et av barna har hatt en skikkelig vanskelig dag og trenger å være i nærheten og ser på noe på TV, og jeg har vondt i hodet, vil jeg hverken bedt barnet skru av eller gått unna for å slippe lyden selv, fordi barnet hadde et behov som var viktigere enn min hodepine akkurat da. Jeg jobber for å lære barna å sette ord på slike behov. Enten det er at andre i familien skrur av lyden på noe, eller det er å være sammen, å snakke, å ikke måtte si noe, at alle sitter ved bordet, å slippe å sitte ved bordet akkurat denne dagen på grunn av mageknip osv osv. 

Det du beskriver er for meg å lære barna å sette sine behov over andres. Over mammas og pappas behov, men også over søsken og venners behov. I verste fall får vi da noen kommende mødre og fedre som roper «skru av den TV-en!» til sine egne barn på sine dårlige dager en gang i fremtiden. I stedet for å gi og ta, uttrykke egne behov og lytte og ta hensyn til andres behov.

Anonymkode: ee063...2be

Barnas behov blir satt helt til side i dette eksempelet.

Jeg blir faktisk trist av bildet av den lille jenta som koser seg både med lydbok, og koselige lyder fra mamma på kjøkkenet, som blir sendt på eget rom bare fordi mamma vil ha ro. 

Anonymkode: 4ede5...ca0

[AnonymBruker]

Liljerød skrev (1 time siden):

Ja, enig i dette.

En annen ting som er vesentlig, og som jeg har observert på avstand i en familie hvor det (dessverre) foregår psykisk vold (ja, vi har meldt fra både til barnevern, politi osv. men vi blir ikke trodd - moren i hjemmet er så god til å late som alt er bra).

Det er at reglene IKKE brytes når de "burde" ha blitt brutt, dvs, dersom situasjonen der og da som du skriver tilsier at reglene kan/bør brytes i den situasjonen. Det er heller ikke bra, og jeg mener at i funksjonelle familier så bryter man reglene av og til, dersom situasjonen tilsier det, med eksempler som at "i dag er det sol ute, så da kan du gå ut og leke, og ikke sitte inne og spille". 

I familier hvor det foregår psykisk vold kan det bli for rigide krav om at reglene skal følges også, og det kan i enkelte tilfeller få veldig rare/urimelige utfall også, fordi man da etterhvert ikke klarer å gjøre små justeringer i sitt eget hverdagsliv basert på variasjoner i vær/om man er syk eller frisk/ hvem som er tilstede osv.

Som i det eksemplet du hadde om at man alltid spiser middag klokka 17. Hvis noe skjer, som gjør at man er forhindret fra å møte opp til klokken 17 (man sitter fast i trafikken, eller havnet på legevakta), så får man forståelse for det i en funksjonell familie, men i en dysfunksjonell familie så kan man ikke avvike fra denne regelen for noe som helst, så man får straff eller andre konsekvenser selv om man ikke kunne til det selv.

Eller at man alltid må spise opp maten sin, og dersom man oppdager underveis at maten er skjemt (jeg vet om eksempler på en som fant en larve i maten en gang), så må man likevel spise opp maten fordi det er regelen. 

Litt vanskelig å forklare hva jeg mener, men det er helt normalt å avvike littegrann fra regler utfra situasjonen, og det skaper friske voksne som klarer å ta sine egne avgjørelser uten å bli usikre på alt.

Slik som jeg tolker at reglene endres fra dag til dag, er slik som andre har skrevet her. Altså at man blir bedt om å øve på instrumentet sitt, for så å få kjeft fordi det bråker sånn. Eller at man må pusse tenner etter frokost ene dagen, for så å få kjeft fordi man ikke pusset tenner før frokost andre dagen. 

Det høres ut som om vi er ganske enige, ja. 

Jeg er helt enig med deg i at det er nesten like ille å være for rigid på regler, som å være helt uforutsigbar på dem. 
For i det vanlige liv, så er det situasjoner der regler ikke gjelder. I utgangspunktet er du forpliktet til å gå på jobb hver dag, men ikke når du er syk. (Forutsatt at du sier ifra på riktig måte.) 
Eller at man er på et sted når man har avtalt å være der. Men det er akseptabelt å være for sen dersom det skjer noe utenfor din kontroll. 

Dette handler jo som du også nevner om å skape voksne mennesker som er i stand til å ta avgjørelser, og som ikke blir fullstendig handlingslammet om ting ikke går etter plan. 
 

Anonymkode: 18379...69b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Barnas behov blir satt helt til side i dette eksempelet.

Jeg blir faktisk trist av bildet av den lille jenta som koser seg både med lydbok, og koselige lyder fra mamma på kjøkkenet, som blir sendt på eget rom bare fordi mamma vil ha ro. 

Anonymkode: 4ede5...ca0

Du ser bildet på din måte. 

Barnet velger gjerne å bli sittende og tegne uten å høre på lydbok samtidig, forteller om dagen, ler og/eller er konsentrert om tegning og hobbygreier. Jeg har barn som tåler å bli bedt om å ta hensyn til andre. Å alltid få høre på en lydbok eller musikk i et rom der andre må oppholde seg, fordi barnet har aller mest lyst til det selv, er ikke et viktig behov som barnet tar skade av å ikke bli møtt på. På samme måte ber barna meg skru av typ Beatles inne på kjøkkenet fordi de gjerne vil sitte der, men vi deler ikke musikksmak, dessverre. Da skrur jeg av fordi jeg ikke kan lage maten noe annet sted og de skal kunne være der de også, og/eller fordi jeg heller vil snakke med barna enn å høre på Beatles, og så skrur jeg på igjen når jeg tar oppvasken etter at de har lagt seg.  

Jeg mener det er skadelig for barn å ikke få støtte i se at andre mennesker har andre behov enn dem selv. At vi ikke alle tenker likt og føler likt. 

Men det er en avsporing fra TS sin tråd. Jeg snakker egentlig ikke om endring av regler, og strenge konsekvenser for brudd på regler som endres, men å ha fleksible rutiner i stedet for mange faste regler. Om ikke annet så er det et eksempel på at «endring av regler» tolkes ulikt når folk diskuterer det. Og noen ganger er det ulike meninger om oppdragelse og ulike verdisyn som ligger til grunn og, så TS kan kanskje spørre kollegene sine om konkrete eksempler.
 

Anonymkode: ee063...2be

[AnonymBruker]

Nja, vi har ikke så mange regler, ting som kan endres litt fra dag til dag er jo gjerne skjermtid og sånne type ting. De vanlige reglene er jo hele tiden, for eksempel ikke lovt å sparke ball i stua har vært en nødvendig regel her 😅

Anonymkode: 62c47...566

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Da tenker jeg du har en ganske ekstrem oppfatning av å "ta ut frustrasjon". Et eksempel fra mitt eget liv: Jeg hadde en jobb som krevde at jeg hjalp andre med å ta avgjørelser helt ned på "Er det ok å gå med denne buksen, eller skal jeg gå med en annen" (psykiatri). En dag det hadde vært veldig mye "mas" på jobb om hjelp til å ta avgjørelser helt ned på planet "veldig enkle ting", kom jeg hjem og min ektefelle spør hva vi skal ha til middag. Da buser jeg ut "Kan du ikke bestemme noen ting selv", og går ut av rommet og smeller igjen døren.Jeg forstår selvsagt at det var en uheldig reaksjon, og forklarte hvorfor etterpå, da jeg fikk roet meg, men jeg var sliten og trengte at han tok den avgjørelsen selv. Jeg hadde rett og slett ikke overskudd til å bestemme om vi skulle ha det ene eller det andre.Det er "å ta ut frustrasjon". Ikke å slå og denge løs på noen. Det er ikke frustrasjon. Det er vold.

 

Anonymkode: 43c61...751

Så... Du kom hjem og ga mannen din en verbal overhøvling over en ikke-sak, innså at du oppførte deg dårlig og ba ham om unnskyldning? 

Det er nettopp dette jeg snakker om som å ta ut irritasjon på partner og som jeg anser som fullstendig uakseptabel atferd. Som et formodentlig voksent menneske burde du være i stand til å svare 'det orker jeg ikke å tenke på akkurat nå, finn på noe du'.

Anonymkode: e2c84...8c3

[Emmajunga]

I en normalt trygt hjem tenker jeg det er plass til alles følelser og frustrasjon. Da tenker jeg at det i bunn ligger respekt, omtanke og kjærleik mellom alle, og en ganske lik oppfattelse av normale regler og rutiner. 

I et slikt hjem tenker jeg også alle har lov til å ha dårlige dager. Dager hvor man tar hensyn til at andre ikke har det greit. Og det er normalt å ikke ha det greit innimellom, både psykisk og fysisk. Faktisk tenker jeg dette er ganske nødvendig av og til for å lære seg å takle det store som heter LIVET, som nå fler og flere ikke takler. Men en solid og trygg grunnmur er også nødvendig. 
 

Jeg er ingen robot mamma uten følelser. Når min mamma døde i høst trengte jeg noen dager uten at ungene hadde besøk, og at det var litt ekstra orden i stua siden det var kaos i hodet mitt. Det var selvfølgelig ikke noe problem at «reglene» forandret seg.  Kanskje jeg også ga noen verktøy til barna mine som de kan bruke en dag de fått en stor sorg. 

[AnonymBruker]

Å endre regler hver dag er virkelig veien å gå om man ønsker å miste respekt fra sine barn. Regler skal gi mening, også for barn. Om de endres kontinuerlig er det vanskelig å forstå hvorfor en regel er satt. Jeg skjønner ikke hvorfor foreldre vil gjøre seg selv den bjørnetjenesten å være inkonsekvente.

Spør dine kolleger hvordan de vil oppleve sin arbeidsgiver om han endret regler for dere arbeidstakere annenhver dag. Sier seg selv at man mister respekten.

Erfaring fra min egen barndom er at de vennene jeg hadde som levde under et regelsett som ble endret fra dag til dag utfra foreldres humør eller andre irrelevante årsaker, var de som tøyde grensene og gjorde ting de ikke fikk lov til.

Selv hadde jeg heldigvis fornuftige foreldre som satte regler som ga mening. Derfor respekterte jeg også disse.

Anonymkode: c8e02...8d2

[BobbySocks]

Reglene er de samme hver dag. Jeg kan dog be barna om litt hensyn de dagene jeg er sliten, men vi har uansett akkurat samme regler.