Føler ingen kjærlighet til min nyfødte

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hva som er galt med meg. Jeg føler ingen kjærlighet for min nyfødte. Jeg føler meg helt likegyldig til hele situasjonen og gråter innimellom fordi jeg tenker jeg ikke orker dette ansvaret likevel. Andre mødre vil jo gjerne være den som trøster barnet sitt når det gråter mens jeg vil bare at noen andre skal ta ansvaret når han gråter. Jeg føler hver gang han er våken er ett slit og jeg greier ikke nyte det i det hele tatt. Har det så vondt med dette han er den fineste og søteste jeg har møtt og det eneste jeg vil er at han skal ha det bra, men jeg føler ingen morsfølelse for han og greier ikke knytte meg til han. Han har også en risiko for å få ekstra utfordringer og det er så vondt å si det men jeg føler også at hvis det skulle vist seg at han hadde en psykisk utviklingshemming eller annet som gjør at han krever mer en andre barn så vil jeg ikke ha ansvaret for han. Jeg angrer allerede på at jeg ble mamma for jeg får det så dårlig til. Og jeg skammer meg så mye over at jeg ikke elsker han og ikke ville gjort alt mulig for han. Jeg kjente det ikke sånn i det hele tatt under graviditeten men i det øyeblikket han ble født føltes alt helt meningsløst og vondt og trist.  Jeg føler meg så verdiløs og har plutselige tanker om å skade meg selv og jeg greier ikke å spise noen ting. Noen andre som har opplevd å kjenne på det her? Og ble det bedre

Anonymkode: ba099...bf2

[AnonymBruker]

alle påstår at det blir bedre...... men jeg tviler 😞

Anonymkode: 0c48c...963

[AnonymBruker]

Mye av det du beskriver er helt normalt.

 

Du skriver nyfødt, som betyr at barnet er nylig kommet til denne verden, og du tenker at nå etter (hva da, 5 min) at du vet at det ALDRI NOEN SINNE KOMMER TIL Å BLI BEDRE? 
Ta deg en velfortjent pust i bakken, skryt litt av deg selv for at du faktisk har klart å føde ett barn. Pust. 

Anonymkode: 40cd6...1db

[AnonymBruker]

Uten at jeg skal sette noen diagnose, så høres det veldig ut som en fødselsdepresjon. Søk hjelp hos psykolog eller snakk med helsesøster som kanskje kan hjelpe deg videre.

Er det en far i bilde? Snakk med han og len deg på han, la han hjelpe deg.

Anonymkode: 0d0bc...5b3

[AnonymBruker]

Dette bør du ta opp med jordmor. Det høres ut som du har fått en variant av fødselsdepresjon. Det er ikke uvanlig at det tar tid før følelsene for barnet sitt kommer. Hvor gammel er han? Får du noe hjelp av far? 

Anonymkode: 0f435...3b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Uten at jeg skal sette noen diagnose, så høres det veldig ut som en fødselsdepresjon. Søk hjelp hos psykolog eller snakk med helsesøster som kanskje kan hjelpe deg videre.

Er det en far i bilde? Snakk med han og len deg på han, la han hjelpe deg.

Anonymkode: 0d0bc...5b3

 

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Dette bør du ta opp med jordmor. Det høres ut som du har fått en variant av fødselsdepresjon. Det er ikke uvanlig at det tar tid før følelsene for barnet sitt kommer. Hvor gammel er han? Får du noe hjelp av far? 

Anonymkode: 0f435...3b2

barnet er 10 dager gammel men jeg har skjønt det som at det er helt i starten di største følelsene pleier å komme til folk… 

 

far er ikke i bilde men min mor er hjemme for å hjelper meg nå første tiden. Men det er så vondt å se at han knytter seg og roer seg mer hos henne en hos meg… jeg kanskje overtenker litt for det er jo bare snakk om noen dager men merker allerede at han har det best i hennes armkrok når han kanskje merker at jeg gråter og er stresset

Anonymkode: ba099...bf2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

alle påstår at det blir bedre...... men jeg tviler 😞

Anonymkode: 0c48c...963

Tviler på din egen situasjon eller min?

Anonymkode: ba099...bf2

[AnonymBruker]

Det høres ikke uvanlig ut, men jeg ville tatt det med helsesykepleier neste gang dere er på kontroll. ❤️

Anonymkode: 3f577...51d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

 

barnet er 10 dager gammel men jeg har skjønt det som at det er helt i starten di største følelsene pleier å komme til folk… 

 

far er ikke i bilde men min mor er hjemme for å hjelper meg nå første tiden. Men det er så vondt å se at han knytter seg og roer seg mer hos henne en hos meg… jeg kanskje overtenker litt for det er jo bare snakk om noen dager men merker allerede at han har det best i hennes armkrok når han kanskje merker at jeg gråter og er stresset

Anonymkode: ba099...bf2

tull og tøys. Det er ofte ikke i starten de største følelsene kommer. I starten er alt kaos, man aner ikke hva man driver med, man er så trøtt av nattevåk og stress at det er nærmest uforsvarlig, man har gjerne smerter og plager etter fødsel. Det er helt vanlig midt oppi alt dette at man ikke føler på særlig lykke eller kjærlighet, mer kanskje kaos og angst. Det er helt normalt, og går over hos de aller fleste. Jeg ville likevel kontaktet helsesøster eller jordmor på helsestasjonen hvis jeg var deg, og vært HELT ærlig om følelsene dine. De har garantert hørt det før, men samtidig har du en noe økt risiko for fødselsdepresjon når du har det slik - så det er viktig at noen ''følger med'' på deg. 

Du er ikke alene, og dette ER normalt ❤️ Det gjør deg IKKE til noen dårlig mamma. Du har vært mamma i 10 dager, det er ikke nok tid til å få stempel som hverken god eller dårlig. Det er en periode av totalkaos man bare skal overleve før det blir koselig og gøy senere 😅

Anonymkode: 4331c...c26

[AnonymBruker]

Snakk med helsesykepleier, jordmor eller fastlegen din. Det er helt normalt at det tar litt tid før følelsene for barnet kommer. Det er en voldsom overgang å bli mamma, det er kaotisk og overveldende, man er hormonell og har en kropp som skal komme seg etter graviditet og fødsel, man får sove mindre enn man burde, og du er i tillegg alene om det. MEN de tankene og følelsene du beskriver, bør du slippe å sitte alene med. Det vil hjelpe deg å snakke med noen som har sett tusen mødre i barseltid før. Derfor bør du ta kontakt med helsestasjonen og få en prat med jordmor eller helsesykepleier, eller fastlegen din hvis du har god tone med vedkommende. Da får du både lettet litt på trykket, du kan få noen gode råd og støtte, og det er noen som er klar over hvordan du har det og kan fange det opp dersom du er på vei inn i en fødselsdepresjon. 

Anonymkode: 39d9e...3f7

[AnonymBruker]

Følg instinktene dine og bare ta vare på babyen. Så lover jeg at følelsene kommer etterhvert. Her kom de etter 10 mnd og det var med tredje barnet! Fødselsdepresjon kan være heftige saker. 

Anonymkode: b0a94...1d8

[AnonymBruker]

Du skriver at han er det søteste og fineste, og det eneste du vil er at han skal ha det bra! DET er morsfølelsen. Nå er du utslitt og sårbar, men det går over. Be om hjelp, og ta imot hjelp ♥️

Anonymkode: 6b6f7...99a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

 

barnet er 10 dager gammel men jeg har skjønt det som at det er helt i starten di største følelsene pleier å komme til folk… 

 

far er ikke i bilde men min mor er hjemme for å hjelper meg nå første tiden. Men det er så vondt å se at han knytter seg og roer seg mer hos henne en hos meg… jeg kanskje overtenker litt for det er jo bare snakk om noen dager men merker allerede at han har det best i hennes armkrok når han kanskje merker at jeg gråter og er stresset

Anonymkode: ba099...bf2

Åh, dette skjønner jeg så godt for dette har jeg følt på selv, men du må heve deg over det og tenke at det viktigste er at babyen får nærhet av noen nær deg nå. Selv med far i bildet ville det vært perioder baby kun vil til den ene og man ikke klarer å trøste, men så klarer andre det. Det er vondt, men ikke noe man må ta personlig. 

Da jeg ble mor hadde jeg en venninne som sa at for henne hadde tilknytning gått gradvis og langsomt og først blitt sånn hun trodde det ville bli da barnet var over ett år, da hadde hun kjent seg igjen i det hun hadde hørt andre si. Det gjorde at jeg slappet av. Ting ordner seg, du har akkurat født og i begynnelsen "trenger" de bare. Nærhet, trøst, mat, skift. Responsen og smilene kommer etterhvert 😊

Anonymkode: 4668c...9b7

[AnonymBruker]

Du har nok fødselsdepresjon. Gjør deg selv en stor tjeneste og fortelle om det, og søk hjelp. Ikke særlig uvanlig, men forferdelig å bære alene. 

Jeg hadde det likt da eldste ble født, og sa det til ingen. Det løste seg brått og uventet da barnet var halvåret, bare plutselig, men veldig synd at jeg holdt det for meg selv og ikke søkte hjelp. Jeg hadde ikke trengt å slite med de følelsene alene. Dette er helt reelt ikke særlig uvanlig. 

Jeg ønsket å sette barnet utenfor, så noen kunne ta det med seg. Hvem som helst egentlig, for det føltes ikke som mitt, bare som et tilfeldig ukjent barn noen hadde presset på meg. Barnet i magen hadde jeg gledet meg til og elsket, men selv om jeg visste at det var samme barn, logisk sett, så hang ikke mine følelser med på det. Jeg sørget derfor over barnet jeg hadde mistet, og ville ikke ha det jeg hadde fått. 

Anonymkode: 91c96...73b

[Grüner]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg vet ikke hva som er galt med meg. Jeg føler ingen kjærlighet for min nyfødte. Jeg føler meg helt likegyldig til hele situasjonen og gråter innimellom fordi jeg tenker jeg ikke orker dette ansvaret likevel. Andre mødre vil jo gjerne være den som trøster barnet sitt når det gråter mens jeg vil bare at noen andre skal ta ansvaret når han gråter. Jeg føler hver gang han er våken er ett slit og jeg greier ikke nyte det i det hele tatt. Har det så vondt med dette han er den fineste og søteste jeg har møtt og det eneste jeg vil er at han skal ha det bra, men jeg føler ingen morsfølelse for han og greier ikke knytte meg til han. Han har også en risiko for å få ekstra utfordringer og det er så vondt å si det men jeg føler også at hvis det skulle vist seg at han hadde en psykisk utviklingshemming eller annet som gjør at han krever mer en andre barn så vil jeg ikke ha ansvaret for han. Jeg angrer allerede på at jeg ble mamma for jeg får det så dårlig til. Og jeg skammer meg så mye over at jeg ikke elsker han og ikke ville gjort alt mulig for han. Jeg kjente det ikke sånn i det hele tatt under graviditeten men i det øyeblikket han ble født føltes alt helt meningsløst og vondt og trist.  Jeg føler meg så verdiløs og har plutselige tanker om å skade meg selv og jeg greier ikke å spise noen ting. Noen andre som har opplevd å kjenne på det her? Og ble det bedre

Anonymkode: ba099...bf2

Høres ut som fødselsdepresjon. Ta kontakt med helsestasjonen/fastlege for oppfølging.

[AnonymBruker]

Ta den tiden og roen du kan få. Hvis moren din kan ta baby ofte så la henne gjøre det. Hun kan etter hvert vise deg «triksene» sine til deg. Ikke vær redd for at baby roer seg mer hos din mor. Babyen kommer til å bli større og vite at du er mammaen. Ingen kan erstatte mamma. Si ifra på helsestasjon om dette så de kan følge deg opp eller få noen inn i bildet du kan prate med om disse følelsene. Det eneste de vil er at du og baby skal få en god start på livet sammen. 

Anonymkode: b5a93...d9e

[AnonymBruker]

Jeg er enig med de over at dette høres ut som fødselsdepresjon. Det er så utrolig viktig at du tar kontakt og søker hjelp hvis det er tilfellet, fordi depresjon hos mor kan ha uheldig innvirkning på barnets utvikling, hvis det går for langt. Helsestasjonen skal ta deg på alvor når du forteller om hvordan du har det, og hjelpe deg med å få det bedre. 

Jeg vil også si at det er helt normalt å føle seg overveldet av intense følelser etter fødsel, og at kjærligheten til barnet ikke kommer med en gang. Sånne ting tar ofte mer tid enn man tror. Dette gjør deg ikke til en dårlig mor! Og at babyen roer seg bedre hos din mamma, kan være fordi babyen merker at du opplever situasjonen som stressende og fæl, da babyer er veldig sensitive til stress og negativ energi. Også er hun jo erfaren med små babyer, hun har jo oppdratt deg! Hvis du er helt ny mamma, er det ikke rart at du trenger litt tid til å finne ut av ting. Når min første ble født turte jeg så vidt å løfte han, i frykt for å ta i han feil. 

Håper du får det bedre snart, masse lykke til.

Anonymkode: 88328...11e

[AnonymBruker]

Mitt råd er som de fleste over her; søk hjelp hos helsestasjon/jordmor/fastlege.

Dette har de kompetanse på og kan hjelpe deg- fordi dette er HELT normale tanker! Å få en nyfødt baby med det ansvaret det medfølger kan være helt hinsides overveldende. De tankene du har skal du ikke gå med alene, de må deles med noen og dermed få mindre kraft. 

Stor klem til deg 🥰

Anonymkode: 28b56...140

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

 

barnet er 10 dager gammel men jeg har skjønt det som at det er helt i starten di største følelsene pleier å komme til folk… 

 

far er ikke i bilde men min mor er hjemme for å hjelper meg nå første tiden. Men det er så vondt å se at han knytter seg og roer seg mer hos henne en hos meg… jeg kanskje overtenker litt for det er jo bare snakk om noen dager men merker allerede at han har det best i hennes armkrok når han kanskje merker at jeg gråter og er stresset

Anonymkode: ba099...bf2

Nei det er fordi du lukter mamma og melk. Du lukter trygghet. Da er det trygt å gråte og baby blir ofte mer urolig. 

Anonymkode: b960d...273

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg vet ikke hva som er galt med meg. Jeg føler ingen kjærlighet for min nyfødte. Jeg føler meg helt likegyldig til hele situasjonen og gråter innimellom fordi jeg tenker jeg ikke orker dette ansvaret likevel. Andre mødre vil jo gjerne være den som trøster barnet sitt når det gråter mens jeg vil bare at noen andre skal ta ansvaret når han gråter. Jeg føler hver gang han er våken er ett slit og jeg greier ikke nyte det i det hele tatt. Har det så vondt med dette han er den fineste og søteste jeg har møtt og det eneste jeg vil er at han skal ha det bra, men jeg føler ingen morsfølelse for han og greier ikke knytte meg til han. Han har også en risiko for å få ekstra utfordringer og det er så vondt å si det men jeg føler også at hvis det skulle vist seg at han hadde en psykisk utviklingshemming eller annet som gjør at han krever mer en andre barn så vil jeg ikke ha ansvaret for han. Jeg angrer allerede på at jeg ble mamma for jeg får det så dårlig til. Og jeg skammer meg så mye over at jeg ikke elsker han og ikke ville gjort alt mulig for han. Jeg kjente det ikke sånn i det hele tatt under graviditeten men i det øyeblikket han ble født føltes alt helt meningsløst og vondt og trist.  Jeg føler meg så verdiløs og har plutselige tanker om å skade meg selv og jeg greier ikke å spise noen ting. Noen andre som har opplevd å kjenne på det her? Og ble det bedre

Anonymkode: ba099...bf2

Har nettopp lest om ei som føltes slik for sine tvillinger da de ble født for tidlig og hadde endel utfordringer. Det gikk seg til der og. 

Man leser relativt ofte om manglende morsfølelse, du kan søke hjelp og råd på helsestasjonen. Dette er ikke så sjeldent som du tror.

I tillegg er du i barsel, alt av følelser er helt på styr.

Med siste nå så sleit jeg veldig med følelser over styr i barseltiden. Så for meg alle mulige scenarioer der jeg kunne miste, glippe, snuble med babyen. Ikke bare babyen, var ekstra redd for at de andre barna skulle skade seg. Hadde en angstlignende følelse konstant for alt som kunne gå galt. Disse følelsene roet seg ved 4 mnd. 

Snakk med helsestasjonen så får du alt av veiledning. De kan vise deg når babyen din viser tegn til å trives med deg også. Tegn du kanskje ikke har lagt merke til selv. Brått ser du det de forteller deg. 

Anonymkode: da75b...c44