Lykkepillen

[Gjest Gjest]

Hadde ingen psykisk betinget problem i utgangspunktet... annet enn tannlegeskrekk! Etter å ha brukt den såkallte "lykkepillen" Seroxat , har jeg fått livet ødelagt! Plagene jeg ble medisinert for, var bagateller i forhold til konsekvensene av medisineringen. Fikk utskrevet Seroxat av legen for smerter / fibromyalgi. Han mente det kunne øke serotoninnivået i hjernen, da det var vanlig med lavt nivå av diagnosen. Noen ganger glemte jeg å ta medisinen, og jeg kom i en euforisk, hemningsfri, og svært behagelig sinnsstemning. Men noen endring på smertenivået merket jeg ikke. Da ble jeg bedt om å bare øke doseringen! Så begynte en merkelig periode, hvor jeg gradvis endret min personlighet helt. Fra å være en sprudlende og glad energibunt, i aktivitet fra morgen til kveld, ble jeg bare sløvere og likegyldig til alt og alle. Fra å ha vært utømmelig med ideer; sitte å skape det nye designet etter det andre , og fortsette med de daglige syslene, ble jeg bare mer og mer likeglad. Orket ikke lage middag til familien. Orket ikke vaske klær, eller holde huset rent. Jeg skjønte faktisk ikke hva det gikk av meg, men skyldte på at jeg hadde så voldsomme smerter, selv om det ikke hadde stoppet meg før. Det hjalp faktisk å være i aktivitet. Etter noen utskjellninger fra x-en, rømte jeg mens han var på ferie. Da medisinen ikke hjalp noe særlig for smertene, kunne jeg jo like gjerne kutte den ut. Ble da drevet inn i en psykose, uten at jeg selv skjønte det! Jeg havnet inn i en rekke traumatiske hendelser, ble innlagt og tvangsmedisinert. Hendelsene gjorde at jeg kom ennå dyrere inn i psykosen. Havnet deretter inn i en dyp depresjon. Hadde aldri visst hva en depresjon var. De få ganger jeg ba om en samtale, fikk jeg bare tilbydt en sobril! Da jeg var nærmest til å avslutte all lidelse, ble jeg skrevet ut! Nå to år etter, er jeg fortsatt satt ut av arbeidslivet!Orkesløsheten styrer. Kreativiteten og gleden er borte. Legene kunne ikke skjønne hvorfor jeg havnet i psykose! De hevder bestemt at Seroxaten ikke har noe med dette å gjøre! Det er ikke påvist noen bivirkninger som dette, fikk jeg opplyst! Jeg er blitt oppfordret til å gå til sak, men da må jeg ha en uttalelse fra lege. Da er jeg jo like langt. Ingen lege vil medgi at de har tatt feil. Legemiddelindustrien har jo legene i ryggen! Noen som kan komme med konstruktive råd? Vet om leger som tørr? Advokater som brenner for emnet? Takknemlig for alle innspill!

[Gjest Gjest]

mulig seroxat er et dårlig alternativ sammenlignet med andre antidepressiva. hørte på nyhetene en gang at å gå på seroxat økte faren for selvmord.

[hecuba]

Jeg vet ikke om innlegget er slettet, men jeg startet en tråd om noe av det samme. Jeg synes leger er alt for raske med å foreslå former for antidep. Midlene er ikke utforsket nok, og det kommer stadig avsløringer om hvor skadelige pillene kan være!

Jeg var 14 år og hadde hatt spiseforstyrrelser da legen min presset på meg antidep.(det var et annet merke, men likevel). Alle skulle overbevise meg og foreldrene mine om hvor bra det var. Selv har jeg aldri hatt så mye selvmordstaker i hele mitt liv. I tillegg til dette fikk jeg følelsen av likegyldighet, siden gikk dette over til at jeg ikke følte noen ting. Jeg ble skremt og sluttet. Det tok meg 2 år før jeg klarte å føle noe igjen. Følelser er helt tydelig fysiske/kjemiske, og man merker virkelig når de forsvinner!

Jeg valgte heldigvis ganske tidlig å slutte på disse pillene. Gikk vel på dem i 6 mnd. Det at bivirkningene satt i så lenge er skummelt! I etterkant har jeg også hørt at selvmord regnes som en bivirkning av antidep. Det er ganske sykt!

Jeg føler veldig med deg. Jeg er nå veldig imot alle former for medisiner/medikamenter som kan tukle med hjernen.

Du får ta tiden til hjelp og prøve å ikke bli for bitter på legene/legemiddelindustrien.

[Gjest Gjest]

Jeg vet ikke om innlegget er slettet, men jeg startet en tråd om noe av det samme. Jeg synes leger er alt for raske med å foreslå former for antidep. Midlene er ikke utforsket nok, og det kommer stadig avsløringer om hvor skadelige pillene kan være!

Jeg var 14 år og hadde hatt spiseforstyrrelser da legen min presset på meg antidep.(det var et annet merke, men likevel). Alle skulle overbevise meg og foreldrene mine om hvor bra det var. Selv har jeg aldri hatt så mye selvmordstaker i hele mitt liv. I tillegg til dette fikk jeg følelsen av likegyldighet, siden gikk dette over til at jeg ikke følte noen ting. Jeg ble skremt og sluttet. Det tok meg 2 år før jeg klarte å føle noe igjen. Følelser er helt tydelig fysiske/kjemiske, og man merker virkelig når de forsvinner!

Jeg valgte heldigvis ganske tidlig å slutte på disse pillene. Gikk vel på dem i 6 mnd. Det at bivirkningene satt i så lenge er skummelt! I etterkant har jeg også hørt at selvmord regnes som en bivirkning av antidep. Det er ganske sykt!

Jeg føler veldig med deg. Jeg er nå veldig imot alle former for medisiner/medikamenter som kan tukle med hjernen.

Du får ta tiden til hjelp og prøve å ikke bli for bitter på legene/legemiddelindustrien.

←

Det er vel noen år siden du var 14, men jeg trodde faktisk legene var sterkt frarådet å gi antidepressiva til folk under 18, nettopp fordi økt selvmordsfare er en bivirkning. Nå skyldes vel ikke denne bivirkningen at medisinen i seg selv skiller ut noe "selvmordsstoff" i hjernen, men at perioden hvor man går fra deprimert og PASSIV til deprimert og mer handlekraftig er i en risikoperiode, som kanskje tenåringer er dårligere rustet for å takle. Tror jeg da.

(det er også farlig å slutte brått på antidpressiva, og en del av medisinene funker vel slik at de sitter i kroppen en stund. Mange medisiner funker slik, derfor sitter bivirkningene i lenge også)

Når det er sagt så vet jeg om flere som har fått god hjelp av antidepressiva. Min mening er at det kommer an på hva depresjonen skyldes - noen er klinisk og "psykisk ubegrunnet" deprimerte og kan ha god nytte av antidepressiva, andre har falt så dypt ned i de psykiske problemene at antidepressiva er det som skal til for å få dem opp på et nivå hvor de kan begynne å fungere igjen, mens andre nok heller skulle tatt tiden til hjelp og fått støtte og evt terapi på andre måter. Tror uansett noen leger skriver ut antidepressiva for lett og uten å tenke nok på konsekvensene og hvordan det skal følges opp.

[Gjest Liten Tapir]

Jeg synes det skumleste er at så mange leger tror at antidepressiva er en vidunderkur mot ALT - også mot fysiske sykdommer. Jeg fikk også, akkurat som trådstarter, antidepressiva mot en fysisk lidelse, og ble naturlig nok ikke det spor bedre. Derimot fikk jeg hele rekka med bivirkninger, og ble derfor bare sykere og sykere. Likevel fikk jeg ikke lov til å slutte. Til slutt sluttet jeg å ta medisinen uten å si noe til legene, og bare tok imot reseptene med jevne mellomrom. Etter et par uker uten var jeg allerede myyye friskere (eller rettere sagt: tilbake der jeg var før medisinen)!

[Cata]

Jeg er enig i at det blir feil dersom SSRI skrives ut på feil grunnlag, men den type medikamenter er ikke bare forbundet med negative ting. Like før jul fant legen min ut at nok fikk være nok, og skrev ut SSRI til meg. Jeg hadde da vært deprimert en stund.

Jeg var veldig i tvil om jeg skulle prøve dette her, nettopp med bakgrunn i slike historier som dere forteller - men etter et par ukers tenkepause ble jeg enig med meg selv om at jeg ikke hadde noe å tape.

Det tok et par uker fra jeg begynte å ta pillene til jeg merket at effekten hadde satt inn. Jeg ble mindre deprimert. Jeg kom meg opp av sofaen og begynte å komme i aktivitet igjen. Jeg fikk generelt mer tiltakslyst. Kort sagt - jeg ble normalisert. Visst merker jeg at humøret er blitt flatere, men siden jeg hadde flere "bunner" enn "topper" så er ikke det noe stort savn. Tvertimot setter jeg pris på at humøret har jevnet seg ut.

I går satt jeg og leste i en bok om kosthold og der ble det nevnt at mangel på serotonin, depresjon og overvekt ofte går hånd i hånd. Det fikk meg til å tenke, for jeg har alltid vært litt overvektig - ikke smellfeit, men heller ikke slank. Og selv om jeg ikke har vært klinisk deprimert før i fjor høst, så tror jeg nok jeg har hatt depressive tendenser i mange år. Så jeg lurer rett og slett på om jeg har hatt for lite serotonin i kroppen mesteparten av livet og at dette nå jevnes ut, siden jeg tilfører det på kunstig vis. Jeg har ikke hatt noe særlig bivirkninger av pillene jeg tar. Jeg merker litt munntørrhet og innimellom litt ekstra nattsvette, men ellers ingenting av negativ art. Dette er jo helt i strid med alle skrekkhistoriene man hører. (Føler meg nesten unormal her jeg sitter...)

Ser for meg at dersom leger foreskriver SSRI på feil grunnlag - dvs. til personer som egentlig ikke mangler serotonin så kan det oppstå en ubalanse den andre veien, og negative effekter inntrer. Skulle gjerne visst om dette er tilfelle og om serotoninnivået kan måles?

Jeg må for ordens skyld tilføye at dette faglig sett er fullstendig ubegrunnede spekulasjoner. Jeg har ingen medisinsk bakgrunn og har heller ikke lest spesielt mye om emnet. Det er kun tanker som jeg har gjort meg i løpet av de 2-3 månedene jeg har spist antidepressiva.

[lillesky]

Jeg vil legge til at det faktisk er veldig mange som har gode erfaringer med antidepressiva også.

Til slutt sluttet jeg å ta medisinen uten å si noe til legene, og bare tok imot reseptene med jevne mellomrom.

←

Å slutte med antidepressiva på egenhånd er farlig. Hvis legen nekter deg å slutte, burde du heller velge ny lege.

[Gjest Liten Tapir]

Jeg vil legge til at det faktisk er veldig mange som har gode erfaringer med antidepressiva også.

Å slutte med antidepressiva på egenhånd er farlig. Hvis legen nekter deg å slutte, burde du heller velge ny lege.

←

Det er også farlig å gå på medisiner man absolutt ikke tåler i årevis. Når jeg da heller ikke hadde behov for eller nytte av disse medisinene, kan jeg ikke se at jeg etterhvert hadde noe annet valg enn å slutte med dem.

Skifte lege? Jo takk, jeg gjorde det. Mange ganger.

Selvfølgelig er det mange som har nytte av antidepressiva; det er vel ingen her som har sagt noe annet? Men det er vel kanskje vanligst å ha god nytte av antidepressiva når det er en depresjon som behandles, og ikke noe helt annet.

Endret 11. mars 2006 av Liten Tapir

[Gjest Gjest]

Skjønner at de som virkelig trenger lykkepillen, kan ha virkelig hjelp av den. Men har man i utgangspunktet ingen depresjon eller andre psykiske lidelser, og får tildelt Seroxat for at det kan kanskje hjelpe på smerter, er galskap, mener jeg! Fikk så det holdt i bivirkninger, først med sterke personlighetsforandringer og psykose. Livet mitt er blitt helt ødelagt!

[Cata]

Enig med gjest ovenfor. Medikamenter må jo skrives ut i forhold til det som skal behandles. Det å skrive ut antidepressiva som ren smertelindring høres jo merkelig ut. Når det er sagt så vet jeg at en jeg kjenner som antakelig har reumatisme eller fibromyalgi fikk utskrevet lavdose antidepressiva med den hensikt å bedre smerter i muskulaturen.

[Gjest gjesta]

Jeg går på to typer lykkepiller. Uten dem faller jeg langt ned. Så for de med virkelige psykiske problemer kan de være en redning. Jeg synes jeg leste en plass at leger får bonus for å sette folk på lykkepiller, uten at jeg kan dokumentere dette.