Skolevegring - hva med skolens rolle?

[AnonymBruker]

Når jeg leser på bufdir om skolefravær nevnes mange mulige årsaker: fysisk eller psykisk sykdom hos barnet, mobbing, dårlig oppdragerstil/problemer hos foreldre, skulking, lærevansker osv. 

Alt dette er vel og bra - men hva når ingen av disse er årsaken? Hva med skolens rolle og oppbygging? Det nevnes ikke med et ord at mangel på ressurser, stadig utskiftning av lærere, alt for store klasser, alt for små lokaler osv kan ha en negativ effekt på barnas trivsel. For ikke å snakke om at de mister leken alt for tidlig og at det å sitte stille ved en pult og være passiv mottaker på ingen måte er den beste måten å lære på.

Kjenner jeg blir irritert 😠 

 

Anonymkode: e703c...1cc

[AnonymBruker]

når jeg gikk på skole så var vi 31 barn og 1 lærer, barnet mitt sin klasse er de 23 elever og 2 lærere, og i tilegg har det ikke vært lærer utskiftninger i noen av klassene på det trinnet
I tilegg er de mye flinkeere å gi barna pause fra stille sittende læring, f.eks kan de ta en tur og bruke naturen til læring. o.l, noe vi sjelden gjorde da jeg gikk på skole

Eneste negative for meg er at jeg synes barna begynner for tidlig på skolen, jeg håper de går tilbvake slik som det var før.

Så min oppfatning er at skolene er mer tilrettelagt i dag enn før, men jeg tror nok at dette kan variere veldig fra kommune til kommune, og jeg tror det var en del variasjoner før i tiden og, men informasjon og alt er mye mer tilgjengelig i dag slik at det er lettere å se et større bilde.

Anonymkode: 5cbc0...26e

[AnonymBruker]

Noen ganger må man bare tilpasse seg hva som er realiteten og ikke bare få ting tilpasset.  Det er ikke unikt å sitte ved pult, i andre land gjøres det mye tidligere enn Norge og kreves mye mer.  Det forventes at foreldre lærer barnet å tilpasse seg skolen, her i Norge er det blant foreldre nærmest altfor høy tro på skolen skal tilrettelegge for barnet.  I Norge satses det på en unnvikelsesstrategi og er i tråd med at barn pakkes inn i bomull og voktes over inn i voksenlivet og alle rundt skal tilpasse seg barnets behov til enhver tid.  

Anonymkode: e27be...4d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Noen ganger må man bare tilpasse seg hva som er realiteten og ikke bare få ting tilpasset.  Det er ikke unikt å sitte ved pult, i andre land gjøres det mye tidligere enn Norge og kreves mye mer.  Det forventes at foreldre lærer barnet å tilpasse seg skolen, her i Norge er det blant foreldre nærmest altfor høy tro på skolen skal tilrettelegge for barnet.  I Norge satses det på en unnvikelsesstrategi og er i tråd med at barn pakkes inn i bomull og voktes over inn i voksenlivet og alle rundt skal tilpasse seg barnets behov til enhver tid.  

Anonymkode: e27be...4d1

Litt gøy at du skriver dette, for det er NØYAKTIG det samme jeg også har sagt frem til jeg fikk skolebarn som sliter/mistrives selv (har møtt meg selv i døra, så til de gangs 🙈).

Nå har vi med vår eldste jobbet hardt for at han skal tilpasse seg skolehverdagen i fem år, men ingenting hjelper og problemene bare øker. Hva da? Skal vi fortsette med det samme (alvorsprat, konsekvenser, kjefting) og forvente at ting plutselig snur? At han plutselig skjerper seg? Eller skal vi stikke fingeren i jorda og innse at gutten faktisk prøver så godt han kan, men at omgivelsene faktisk ikke er forenelige med trivsel for hans del?

Hvordan ting gjøres i andre land er ikke så relevant for min del. 

Anonymkode: e703c...1cc

[AnonymBruker]

Jeg er HELT sikker på at dagens foreldrestil er en viktig årsak til både skolevegring og generell mye psykisk uhelse blant dagens unge.

Jeg ser ukentlig i min egen omgangskrets eksempler på at foreldre gjør barna sine en bjørnetjeneste og bidrar til å skape skjøre barn. Jeg har barn selv, og oppdrar dem kjærlig og med masse varme og omsorg - men samtidig klare rammer og forventninger, og ikke det jeg kategoriserer som «unødvendig» dulling. 

Eksempler fra min omgangskrets, på ting jeg tenker medfører at barn blir mindre robuste (som dermed igjen kan føre til ting som skolevegring og psykiske problemer):

- Niåring som ikke kan sovne selv om kvelden, men må ha mamma eller pappa liggende ved siden av seg i senga hver kveld (og foreldrene godtar det)

- Syvåring som ikke tør å være alene i stua om morgenen i helgene, foreldrene står derfor opp mellom 6 og 7 hver fridag (selv om de sier de veldig gjerne skulle ha sovet lenger) fordi det er da han vil stå opp

- Tiåring som aldri trenger å smake på mat hun tidligere ikke har likt (= oppskriften på å få kresne barn 😅)

- Mitt barns håndballag skal på cup til våren, og hele åtte av de 11 år gamle jentene på laget må ha med seg mamma på overnattingen fordi de ikke tør sove alene uten foreldre

- Mor som ringer til lærer så snart noe har vært litt kjipt eller ubehagelig for den åtte år gamle sønnen, for eksempel at han måtte sitte ved siden av noen andre enn en av bestekompisene mens de så på teaterforestilling, eller at han ikke fikk være på det beste fotballaget i gymen

- Mor som til stadighet tar kontakt med en gruppe jenter i sitt barns klasse (3. trinn) for å be dem om å leke en type lek som hennes barn foretrekker 

- Foreldre som kjører elleveåringen sin absolutt overalt, fordi han ikke gidder å gå. 

Har massevis av andre eksempler også, men tenker alle disse over tjener poenget. Barn (ikke alle, men svært mange!) blir skolevegrere fordi de KAN. I min oppvekst var ingen skolevegrere (heller ikke jeg, til tross for at jeg ble kraftig mobbet og plaget i 10 år - men det å droppe å gå på skolen var OVERHODE ikke noe alternativ). Men en stor andel av dagens foreldre er enablere, og vil rett og slett ikke se selv, at deres foreldrestil bidrar til negative konsekvenser for eget barn.

Anonymkode: c93c1...e66

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

når jeg gikk på skole så var vi 31 barn og 1 lærer, barnet mitt sin klasse er de 23 elever og 2 lærere, og i tilegg har det ikke vært lærer utskiftninger i noen av klassene på det trinnet
I tilegg er de mye flinkeere å gi barna pause fra stille sittende læring, f.eks kan de ta en tur og bruke naturen til læring. o.l, noe vi sjelden gjorde da jeg gikk på skole

Eneste negative for meg er at jeg synes barna begynner for tidlig på skolen, jeg håper de går tilbvake slik som det var før.

Så min oppfatning er at skolene er mer tilrettelagt i dag enn før, men jeg tror nok at dette kan variere veldig fra kommune til kommune, og jeg tror det var en del variasjoner før i tiden og, men informasjon og alt er mye mer tilgjengelig i dag slik at det er lettere å se et større bilde.

Anonymkode: 5cbc0...26e

Godt å høre at dere har en god opplevelse med skolen! ☺️ Da vårt barn begynte på skolen var de noen-og-80 elever på trinnet, riktignok fordelt på fem klasser, men i åpen løsning med kun skillevegger mellom «klasserommene». Han har i tillegg hatt fire ulike lærere på fem år…

Jeg opplever at hver enkelt lærer er veldig engasjert og gjør så godt de kan, men at systemet og omgivelsene ikke ligger til rette. 

Anonymkode: e703c...1cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg er HELT sikker på at dagens foreldrestil er en viktig årsak til både skolevegring og generell mye psykisk uhelse blant dagens unge.

Jeg ser ukentlig i min egen omgangskrets eksempler på at foreldre gjør barna sine en bjørnetjeneste og bidrar til å skape skjøre barn. Jeg har barn selv, og oppdrar dem kjærlig og med masse varme og omsorg - men samtidig klare rammer og forventninger, og ikke det jeg kategoriserer som «unødvendig» dulling. 

Eksempler fra min omgangskrets, på ting jeg tenker medfører at barn blir mindre robuste (som dermed igjen kan føre til ting som skolevegring og psykiske problemer):

- Niåring som ikke kan sovne selv om kvelden, men må ha mamma eller pappa liggende ved siden av seg i senga hver kveld (og foreldrene godtar det)

- Syvåring som ikke tør å være alene i stua om morgenen i helgene, foreldrene står derfor opp mellom 6 og 7 hver fridag (selv om de sier de veldig gjerne skulle ha sovet lenger) fordi det er da han vil stå opp

- Tiåring som aldri trenger å smake på mat hun tidligere ikke har likt (= oppskriften på å få kresne barn 😅)

- Mitt barns håndballag skal på cup til våren, og hele åtte av de 11 år gamle jentene på laget må ha med seg mamma på overnattingen fordi de ikke tør sove alene uten foreldre

- Mor som ringer til lærer så snart noe har vært litt kjipt eller ubehagelig for den åtte år gamle sønnen, for eksempel at han måtte sitte ved siden av noen andre enn en av bestekompisene mens de så på teaterforestilling, eller at han ikke fikk være på det beste fotballaget i gymen

- Mor som til stadighet tar kontakt med en gruppe jenter i sitt barns klasse (3. trinn) for å be dem om å leke en type lek som hennes barn foretrekker 

- Foreldre som kjører elleveåringen sin absolutt overalt, fordi han ikke gidder å gå. 

Har massevis av andre eksempler også, men tenker alle disse over tjener poenget. Barn (ikke alle, men svært mange!) blir skolevegrere fordi de KAN. I min oppvekst var ingen skolevegrere (heller ikke jeg, til tross for at jeg ble kraftig mobbet og plaget i 10 år - men det å droppe å gå på skolen var OVERHODE ikke noe alternativ). Men en stor andel av dagens foreldre er enablere, og vil rett og slett ikke se selv, at deres foreldrestil bidrar til negative konsekvenser for eget barn.

Anonymkode: c93c1...e66

Og du kjenner alle disse familie situasjonene godt?

Så du støtter at barn skal møte opp om de blir kraftig mobbet i årevis?

 

Anonymkode: d8499...cb3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Noen ganger må man bare tilpasse seg hva som er realiteten og ikke bare få ting tilpasset.  Det er ikke unikt å sitte ved pult, i andre land gjøres det mye tidligere enn Norge og kreves mye mer.  Det forventes at foreldre lærer barnet å tilpasse seg skolen, her i Norge er det blant foreldre nærmest altfor høy tro på skolen skal tilrettelegge for barnet.  I Norge satses det på en unnvikelsesstrategi og er i tråd med at barn pakkes inn i bomull og voktes over inn i voksenlivet og alle rundt skal tilpasse seg barnets behov til enhver tid.  

Anonymkode: e27be...4d1

Synes denne "Nordmenn må tåle ditt og datt fordi andre land har det verre" er så piss. Vi kan finne bedre læringmetoder, læringsarenser uavhengig av hva andre land gjør. Hva om vi finner noe banebrytende, eller oppnår bedre resultater av å ikke bare sitte ved en pult fra 6 års alderen? Handler ikke om å bare tåle det, men å finne løsninger. Tider forandrer seg.

Anonymkode: 6aba3...227

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Og du kjenner alle disse familie situasjonene godt?

Så du støtter at barn skal møte opp om de blir kraftig mobbet i årevis?

 

Anonymkode: d8499...cb3

Alle eksemplene er hentet fra familier i min omgangskrets som jeg kjenner godt, ja.

Til ditt andre punkt, så ja, det mener jeg. Det løser iallfall ingenting å bli hjemme. Kraftig mobbing i dag er dessuten svært sjelden av en sånn skala som det var på 80-tallet. Jeg ble slått, sparket, klort etc ukentlig. Men gikk selvsagt likevel på skolen hver eneste dag. På hvilken måte skulle det ha blitt bedre av å la meg være hjemme? Da hadde jo foreldrene mine samtidig signalisert til meg at det var greit å gi opp…! Veldig glad for at de ikke gjorde det, men fortsatte å kjempe - noe som også har bidratt til at jeg i dag er en som aldri gir opp, men alltid fortsetter å jobbe videre.

 

Anonymkode: c93c1...e66

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Alle eksemplene er hentet fra familier i min omgangskrets som jeg kjenner godt, ja.

Til ditt andre punkt, så ja, det mener jeg. Det løser iallfall ingenting å bli hjemme. Kraftig mobbing i dag er dessuten svært sjelden av en sånn skala som det var på 80-tallet. Jeg ble slått, sparket, klort etc ukentlig. Men gikk selvsagt likevel på skolen hver eneste dag. På hvilken måte skulle det ha blitt bedre av å la meg være hjemme? Da hadde jo foreldrene mine samtidig signalisert til meg at det var greit å gi opp…! Veldig glad for at de ikke gjorde det, men fortsatte å kjempe - noe som også har bidratt til at jeg i dag er en som aldri gir opp, men alltid fortsetter å jobbe videre.

 

Anonymkode: c93c1...e66

Barn tar selvmord pga dette og det overser du lett?

Hadde selv en lang periode hvor 17 åringen måtte bli med meg overalt. Hadde pleiepenger den perioden. De færreste visste grunnen.

 

Anonymkode: d8499...cb3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg er HELT sikker på at dagens foreldrestil er en viktig årsak til både skolevegring og generell mye psykisk uhelse blant dagens unge.

Jeg ser ukentlig i min egen omgangskrets eksempler på at foreldre gjør barna sine en bjørnetjeneste og bidrar til å skape skjøre barn. Jeg har barn selv, og oppdrar dem kjærlig og med masse varme og omsorg - men samtidig klare rammer og forventninger, og ikke det jeg kategoriserer som «unødvendig» dulling. 

Eksempler fra min omgangskrets, på ting jeg tenker medfører at barn blir mindre robuste (som dermed igjen kan føre til ting som skolevegring og psykiske problemer):

- Niåring som ikke kan sovne selv om kvelden, men må ha mamma eller pappa liggende ved siden av seg i senga hver kveld (og foreldrene godtar det)

- Syvåring som ikke tør å være alene i stua om morgenen i helgene, foreldrene står derfor opp mellom 6 og 7 hver fridag (selv om de sier de veldig gjerne skulle ha sovet lenger) fordi det er da han vil stå opp

- Tiåring som aldri trenger å smake på mat hun tidligere ikke har likt (= oppskriften på å få kresne barn 😅)

- Mitt barns håndballag skal på cup til våren, og hele åtte av de 11 år gamle jentene på laget må ha med seg mamma på overnattingen fordi de ikke tør sove alene uten foreldre

- Mor som ringer til lærer så snart noe har vært litt kjipt eller ubehagelig for den åtte år gamle sønnen, for eksempel at han måtte sitte ved siden av noen andre enn en av bestekompisene mens de så på teaterforestilling, eller at han ikke fikk være på det beste fotballaget i gymen

- Mor som til stadighet tar kontakt med en gruppe jenter i sitt barns klasse (3. trinn) for å be dem om å leke en type lek som hennes barn foretrekker 

- Foreldre som kjører elleveåringen sin absolutt overalt, fordi han ikke gidder å gå. 

Har massevis av andre eksempler også, men tenker alle disse over tjener poenget. Barn (ikke alle, men svært mange!) blir skolevegrere fordi de KAN. I min oppvekst var ingen skolevegrere (heller ikke jeg, til tross for at jeg ble kraftig mobbet og plaget i 10 år - men det å droppe å gå på skolen var OVERHODE ikke noe alternativ). Men en stor andel av dagens foreldre er enablere, og vil rett og slett ikke se selv, at deres foreldrestil bidrar til negative konsekvenser for eget barn.

Anonymkode: c93c1...e66

Jeg kan ikke si jeg kjenner igjen noen av eksemplene du kommer med, hverken fra vår familie eller vår omgangskrets. Unntaket er det med legging, vi la eldstemann til han ble ti år, men opplevde det aldri som et problem. Nå legger han seg selv og foretrekker det, det var heller ikke noe motstand i overgangen der, det skjedde bare naturlig.

Likevel har du helt rett i det at man bare måtte tåle mer før. Jeg har tenkt en del på det, og klarer ikke lande på om jeg tror utviklingen har vært positiv eller negativ. Antagelig begge deler, ettersom ingenting er sort/hvitt. 

For å ta ditt eksempel med mobbing: for deg så var det tydeligvis riktig strategi å dra på skolen uansett, men for andre kunne det medført traumer og store problemer senere i livet.

For vår del så har vi til nå stort sett alltid fått guttungen avgårde på skolen, selv om det noen dager har tatt ekstremt lang tid og medført mye kjefting og krangling. Hva skal vi gjøre nå, når motstanden bare øker? Vi kan ikke lenger bare ta ham under armen og bære ham ut slik vi gjorde da han var mindre. Og alle skjønner at fysisk avstraffelse ikke er en god idé selv om det sikkert er effektivt. Konsekvenser har han fått i bøtter og spann, men det begynner å gå opp for meg at det ikke hjelper å straffe noen som faktisk sliter.

 

Anonymkode: e703c...1cc

[AnonymBruker]

Har et barn med skolevegring, her er det snakk om en diagnose som gjør at barnet er veldig ukomfortabel med store, åpne løsninger, stadig utskifting av lærere (ny kontaktlærer HVERT ENESTE ÅR), åpne klasserom uten vegger og uten faste pulter, etc. Mange annerledesdager og ting som sikkert er ment å være "gøy" men som er det motsatte for vårt barn. Vårt barn har høyt læringspotensial og kjeder vettet av seg i timene, og blir sliten av støy og bråk og ustabile forhold, og innsyn og utsyn alle veier gjennom glassvegger. Fra å være kjempemotivert på skolen er har skolen gått alvorlig ut over mental helse, med de problemene dette fører med seg i hverdagen.

Vårt barn ville trivdes godt på min skole på åttitallet: 16 barn i klassen. Faste pulter (pultene og stolene var i målt høyde for hvert enkelt barn, så de måtte være faste, ingen free seating der). Vi hadde én klasseforstander gjennom hele barneskolen, og én gjennom hele ungdomsskolen. "Buss-klasserommet" rådet i alle timer, det som er helt ute nå. Altså at alle pulter vender forover og læreren har plass foran en tavle fremst i klasserommet). Fast timeplan som vi fulgte slavisk. Åttitalls-skolen var drømmeskolen for en autist!

Hadde jeg visst det vi vet nå, ville jeg ALDRI valgt offentlig skole. Da ville vi valgt en av de små, private, internasjonale skolene der læring er i fokus, det er tradisjonelle klassestrukturer med små klasser.

Anonymkode: cf511...b0a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Barn tar selvmord pga dette og det overser du lett?

Hadde selv en lang periode hvor 17 åringen måtte bli med meg overalt. Hadde pleiepenger den perioden. De færreste visste grunnen.

 

Anonymkode: d8499...cb3

Det var ikke flere barn og unge som tok selvmord tidligere, til tross for at vi i mye større grad fikk ansvar for å ordne opp i ting selv, og ikke minst å bare «holde ut» til ting ble bedre.

Det har vel aldri vært så mange barn og unge med psykiske problemer som vi ser i dag - til tross for at foreldre aldri har vært mer involvert i sine barns velferd og liv enn hva de er nå.

Det er vel et ganske tydelig tegn på at dagens mest brukte foreldrestrategi (skåne barna fra ubehag, hjelpe dem i situasjoner der de bør lære å hjelpe seg selv osv) funker særs dårlig?

Anonymkode: c93c1...e66

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Synes denne "Nordmenn må tåle ditt og datt fordi andre land har det verre" er så piss. Vi kan finne bedre læringmetoder, læringsarenser uavhengig av hva andre land gjør. Hva om vi finner noe banebrytende, eller oppnår bedre resultater av å ikke bare sitte ved en pult fra 6 års alderen? Handler ikke om å bare tåle det, men å finne løsninger. Tider forandrer seg.

Anonymkode: 6aba3...227

Det hjelper ikke når foreldre duller i stykker barn fra de er 1 år.  Jeg gjettet når det gjaldt mine nieser fra de var 2-3 år at det kom til å gå dårlig i barnehage og skole basert på barna og dynamikken med foreldrene.  Det går veldig dårlig for spesielt den eldste, har endt opp på spesialskole.  Dette var barn som aldri behøvde bevege seg, aldri ble irettesatt, aldri stilt krav eller forventninger til men alle skulle tilpasse seg ungenes alle nykker.  Vi har tilbrakt mye tid med de, og foreldrene til niesene kjefter mye på våre barn for de utroligste ting, vi irettesetter så klart også våre egne, men deres barn må skjermes, de har jo traumer så det blir ramaskrik om vi påpeker noe ved barna.  Men min kommentar var såklart ikke basert på disse barna, ser mye av det samme hos andre folk.  Noen ganger må man bare tåle ting. F.eks spiller du håndball kan du få ballen i ansiktet, ja det gjør vondt, men det er en del av spillet og man må forvente litt vondter, ikke bli hysterisk av hver minste lille ting.   

Anonymkode: e27be...4d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Jeg er HELT sikker på at dagens foreldrestil er en viktig årsak til både skolevegring og generell mye psykisk uhelse blant dagens unge.

Jeg ser ukentlig i min egen omgangskrets eksempler på at foreldre gjør barna sine en bjørnetjeneste og bidrar til å skape skjøre barn. Jeg har barn selv, og oppdrar dem kjærlig og med masse varme og omsorg - men samtidig klare rammer og forventninger, og ikke det jeg kategoriserer som «unødvendig» dulling. 

Eksempler fra min omgangskrets, på ting jeg tenker medfører at barn blir mindre robuste (som dermed igjen kan føre til ting som skolevegring og psykiske problemer):

- Niåring som ikke kan sovne selv om kvelden, men må ha mamma eller pappa liggende ved siden av seg i senga hver kveld (og foreldrene godtar det)

- Syvåring som ikke tør å være alene i stua om morgenen i helgene, foreldrene står derfor opp mellom 6 og 7 hver fridag (selv om de sier de veldig gjerne skulle ha sovet lenger) fordi det er da han vil stå opp

- Tiåring som aldri trenger å smake på mat hun tidligere ikke har likt (= oppskriften på å få kresne barn 😅)

- Mitt barns håndballag skal på cup til våren, og hele åtte av de 11 år gamle jentene på laget må ha med seg mamma på overnattingen fordi de ikke tør sove alene uten foreldre

- Mor som ringer til lærer så snart noe har vært litt kjipt eller ubehagelig for den åtte år gamle sønnen, for eksempel at han måtte sitte ved siden av noen andre enn en av bestekompisene mens de så på teaterforestilling, eller at han ikke fikk være på det beste fotballaget i gymen

- Mor som til stadighet tar kontakt med en gruppe jenter i sitt barns klasse (3. trinn) for å be dem om å leke en type lek som hennes barn foretrekker 

- Foreldre som kjører elleveåringen sin absolutt overalt, fordi han ikke gidder å gå. 

Har massevis av andre eksempler også, men tenker alle disse over tjener poenget. Barn (ikke alle, men svært mange!) blir skolevegrere fordi de KAN. I min oppvekst var ingen skolevegrere (heller ikke jeg, til tross for at jeg ble kraftig mobbet og plaget i 10 år - men det å droppe å gå på skolen var OVERHODE ikke noe alternativ). Men en stor andel av dagens foreldre er enablere, og vil rett og slett ikke se selv, at deres foreldrestil bidrar til negative konsekvenser for eget barn.

Anonymkode: c93c1...e66

Nå vet ikke jeg hvor gammel du er, men det fantes også skolevegrere før i tiden. Jeg var skolevegrer på 90-/2000-tallet. Var nok en av få på den tiden, og vi ble ikke kalt skolevegrere. Og det artet seg nok litt annerledes enn det ofte gjør i dag. Den typiske skolevegreren før i tiden var "den rampete gutten som ikke klarte å sitte ordentlig ved pulten, stakk av, fra frekk, gjerne røykte, hang på bensinstasjonen og hadde annen problematferd. I dag tar skolevegrerne mange flere forskjellige former, og de sitter hjemme, heller enn å henge rundt.

Jeg var et engstelig barn og slet med separasjonsangst, men det var det ingen som var klar over. Synes det er litt merkelig, da jeg hadde mange symptomer, men på den tiden var det ikke noe tema. Nå har det derimot gått litt andre veien.

Jeg er enig i at foreldre og oppdragerstilen absolutt har et stort ansvar her, og at de, sammen med skolesystemet og samfunnet, må ta ansvar for økningen av skolevegring. Foreldrestilen er jo ikke noe som har oppstått i et vakuum, så foreldrene kan ikke ta alt ansvar heller. 

Anonymkode: d9cc0...6bd

[AnonymBruker]

En del av utfordringa var at før kunne du få jobb selv om du droppa ut av skolen. Det får du sjeldent i dag. I dag forventer en at nesten alle fullfører vgs.

Anonymkode: d9fbe...1a2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det var ikke flere barn og unge som tok selvmord tidligere, til tross for at vi i mye større grad fikk ansvar for å ordne opp i ting selv, og ikke minst å bare «holde ut» til ting ble bedre.

Det har vel aldri vært så mange barn og unge med psykiske problemer som vi ser i dag - til tross for at foreldre aldri har vært mer involvert i sine barns velferd og liv enn hva de er nå.

Det er vel et ganske tydelig tegn på at dagens mest brukte foreldrestrategi (skåne barna fra ubehag, hjelpe dem i situasjoner der de bør lære å hjelpe seg selv osv) funker særs dårlig?

Anonymkode: c93c1...e66

Så du mener barn bare skal holde ut år ut og år inn? Selv skifter vi jobb

Anonymkode: d8499...cb3

[AnonymBruker]

Skolen har utviklet seg i en retning som overhodet ikke fungerer for nevrodivergente barn. 

Det er sannsynligvis kraftig medvirkende til både økning i diagnoser og ufrivillig skolefravær. 

 

Anonymkode: ec450...eb5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Så du mener barn bare skal holde ut år ut og år inn? Selv skifter vi jobb

Anonymkode: d8499...cb3

Man skal selvsagt forsøke å ta opp eventuell mobbing med lærer og med foreldrene til barnet/barna som mobber. Men ja, i utgangspunktet mener jeg at det bygger styrke å tåle å stå i tøffe situasjoner, så lenge man har foreldre og andre som støtter en, og man opplever at det blir tatt på alvor og anerkjent at det man opplever er vondt. 

Jeg tenker at barn som blir mobbet over tid, med fordel kunne bli henvist til jevnlig samtale med psykolog/psykiater, også i tilfeller der mobbingen ikke enda har medført psykiske vansker. Hvis man ikke får det av fastlegen, kan foreldrene faktisk også betale for det selv.

Det er vesentlig billigere å forebygge (og samtaler med psykolog kan bidra til å unngå at mobbingen resulterer i traumer etc hos sårbare individer) enn å behandle dype psykiske problemer hos enkelte barn, som har oppstått pga mobbing. 

Anonymkode: c93c1...e66

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Barn (ikke alle, men svært mange!) blir skolevegrere fordi de KAN. 

Anonymkode: c93c1...e66

Nyere forskning tyder på at 40-60% av barn med ufrivillig skolefravær, er på autismespekteret.

Selvfølgelig er det sannsynlig at endringene i skolen har hatt betydning. 

(Så godt som alle eksemplene dine på "dårlig oppdragelse" er for øvrig ting som ville være fornuftig tilrettelegging for autistiske barn).

Anonymkode: ec450...eb5