Bør jeg få barn nå?

[AnonymBruker]

Jeg sliter meg selv ut ved å prøve å finne ut om jeg nå burde begynne og prøve å få barn. Jeg er 28 år i år, og merker at jeg begynner å tenke på at jeg bør begynne å få barn. Jeg sluttet allerede på prevensjon for to år siden, men merket at jeg ikke hadde det bra med avgjørelsen. Så jeg begynte på prevensjon igjen etter ca. 7 måneder. Jeg tenkte da at jeg kunne fint «kjøpe meg» et år ekstra og eliminerte stresset med å fjerne muligheten for å bli gravid helt. Det var veldig rett for meg da! Nå begynner jeg å stresse med tanken om barn igjen. Jeg vet jeg vil ha barn, og selv om jeg gjerne kunne hatt det nå av praktiske grunner, er det likevel andre tanker som dukker opp.  For eksempel kan jeg ta meg i å tenke at jeg håper jeg blir gravid denne måneden, for da slipper jeg å gå enda en måned å revurdere det hele. I tillegg har jeg en følelse rundt det som er litt «nummen». Det er blitt en «oppgave» jeg må få gjennomført, men enn en opplevelse. 

Vi har ikke helt funnet oss til rette i ny by, selv etter 2 år, og vi går for tiden på visning på å kjenne litt etter hva vi føler på. Han har jobbet mye, og jeg har prøvd å finne noen arenaer hvor jeg trives, feks. Jakt/jakthund, reise (nå som jeg er ferdig studert) og opplevelser generelt. 
 

Jeg er redd jeg rusher noe, og tenker at det er ikke slik det skal føles. Eller? Jeg er også redd for at jeg ikke tar høyde for andre ting, som feks. at det kan ta tid å bli gravid. Dersom jeg utsetter er det ikke sikkert det sitter med en gang. I tillegg tenker jeg på at mannen min nå er 37 år. I tillegg merker jeg at jeg er opptatt av ytre faktorer. Jeg ser enkelte venninner få barn nr. 1 eller 2, og jeg tenker at da «må» jeg også være kommet dit. Som sagt, mange tanker, mye overtenking. Har noen andre stått i lignende situasjon? Kan noen hjelpe meg å sortere disse tankene?

Anonymkode: 4d3cf...4dd

[AnonymBruker]

Heldigvis går man gravid i 9 mnd, så man rekker også å bli klar i denne perioden også. For mange tror jeg det er vanskelig å vite akkurat når det er riktig og at det kan hjelpe å bare "hoppe i det".

 

Anonymkode: 3c2b7...794

[AnonymBruker]

Da jeg var 28 år levde jeg singellivet fullt ut og stressa ikke med barn. Møtte samboeren da jeg var 30 og var tobarnsmor da jeg var 35 og samboeren 44.

Jeg hadde uten tvil utsatt prøving om jeg var deg. Du er urolig og trenger å lande. Du er fortsatt ung. Jeg hadde også venninner på bygda som fikk barn da de var 23, men i min krets i storbyen, ble ingen mødre før de hadde passert 30. Alle jeg møtte i permisjon var i 30- og 40-åra.

Du kan nesten ikke leve etter at du kanskje kommer til å streve med infertilitet. Det er unntaket, ikke normalen.  Det er også forskjell på om du venter med barn til du er 32 enn 40.

Lev ditt barnløse liv og gå inn for landing med hobbyer, bolig, reise. Barn kommer tidsnok. Jeg er ihvertfall glad for at jeg levde livet først og ikke ble ung mor.

Anonymkode: 7df7f...240

[AnonymBruker]

Jeg tenker det er verst for samboeren din å vente, du har tid, men han blir fort en meget gammel far for barn nummer to eller kanskje tre…

Anonymkode: cfbc8...5c4

[AnonymBruker]

I motsetning til hva man kan man kan få inntrykk av så er vi en god del som bare lager barn, vi "prøver" ikke.

Om dere er i modus nå så hadde jeg gått for det.

Anonymkode: 94593...dac

[AnonymBruker]

Hva tenker han da? Eller er det bare du som vil ha barn? 

Anonymkode: fc71c...9f0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva tenker han da? Eller er det bare du som vil ha barn? 

Anonymkode: fc71c...9f0

Vi ønsker begge barn. Han har det ikke travelt han heller, men han sier jo at han er da inneforstått med at det ikke blir mange barn. Men det er noe vi heller ikke ønsker. Vi har pratet tidligere om 1-2 barn. Selvfølgelig er vi begge enige om at det kan være fordeler med å få barn så tidlig som mulig, men det er ikke det som «avgjør» det

Anonymkode: 4d3cf...4dd

[Marimma]

Du overtenker noe vanvittig. En opplevelse? Det er da bare å slutte på prevensjon også blir du gravid til slutt, trenger ikke gå all inn med eggløsningstester og syklustracking. Du modnes mentalt i svangerskapet og ting faller på plass gradvis.

[AnonymBruker]

Vi bare hoppet i det når vi var 23. men så hadde vi allerede hus og fast inntekt da. Nå angrer jeg ikke på det som 26 åring. Mest fordi jeg ikke klarer å se for meg livet mitt uten dem.

Anonymkode: 66f75...f13

[AnonymBruker]

Tror det er typisk å ha tanker som du har, men i realiteten er det helt andre ting som blir problemstillinger når man faktisk får barn.

Min erfaring er at mange overtenker ting som karriere, bolig, selvrealisering og frihet før de får barn, og undervurderer de tingene som faktisk har noe å si. Stabilitet i parforholdet, nærhet til familie, fleksibilitet i jobben og et sosialt nettverk. Det å ha avlastning, noen å snakke med og en hverdag som "går opp". De er babyer en kort stund, så skal de i barnehagen og det er en timeplan som styrer livene deres. 

Du sier at dine venner har begynt å få barn, hva med hans? Han må vel ha ganske mange barn rundt seg blant jevnaldrende?

Du vil erfare at du er mer sammen med andre med barn når du selv får barn. Det vil knytte dere nærmere. Og på mange måter er det lurt å ta vare på de vennene man har. Jeg synes muligheten til å forme nye vennskap etter barn er litt overdrevet. Jeg hørte flere si at man får nye venner gjennom barna, på barseltreff og gjennom barnehagen, men jeg har til gode å erfare dette. De fleste er mest sammen med mennesker de kjenner fra før (nordmenn er trygghetssøkende sånn), og jeg har gjort det samme, og tatt opp kontakten med en barndomsvenninne som også har barn. Ellers er det mye familie. Og slikt er viktig - når man er hjemme i permisjonsboblen og iblant føler seg nedfor, bør man ha noen å ringe eller trille med. Prioriter å være bosatt rundt familie hvis en eller begge av dere har friske foreldre, det er dere glade for senere.

Du skriver "mannen din", er dere gift? Hvis ikke er jo det også noe å snakke om, det er ikke "bare et papir", som mange hevder.

Anonymkode: ab9ba...371

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg sliter meg selv ut ved å prøve å finne ut om jeg nå burde begynne og prøve å få barn. Jeg er 28 år i år, og merker at jeg begynner å tenke på at jeg bør begynne å få barn. Jeg sluttet allerede på prevensjon for to år siden, men merket at jeg ikke hadde det bra med avgjørelsen. Så jeg begynte på prevensjon igjen etter ca. 7 måneder. Jeg tenkte da at jeg kunne fint «kjøpe meg» et år ekstra og eliminerte stresset med å fjerne muligheten for å bli gravid helt. Det var veldig rett for meg da! Nå begynner jeg å stresse med tanken om barn igjen. Jeg vet jeg vil ha barn, og selv om jeg gjerne kunne hatt det nå av praktiske grunner, er det likevel andre tanker som dukker opp.  For eksempel kan jeg ta meg i å tenke at jeg håper jeg blir gravid denne måneden, for da slipper jeg å gå enda en måned å revurdere det hele. I tillegg har jeg en følelse rundt det som er litt «nummen». Det er blitt en «oppgave» jeg må få gjennomført, men enn en opplevelse. 

Vi har ikke helt funnet oss til rette i ny by, selv etter 2 år, og vi går for tiden på visning på å kjenne litt etter hva vi føler på. Han har jobbet mye, og jeg har prøvd å finne noen arenaer hvor jeg trives, feks. Jakt/jakthund, reise (nå som jeg er ferdig studert) og opplevelser generelt. 
 

Jeg er redd jeg rusher noe, og tenker at det er ikke slik det skal føles. Eller? Jeg er også redd for at jeg ikke tar høyde for andre ting, som feks. at det kan ta tid å bli gravid. Dersom jeg utsetter er det ikke sikkert det sitter med en gang. I tillegg tenker jeg på at mannen min nå er 37 år. I tillegg merker jeg at jeg er opptatt av ytre faktorer. Jeg ser enkelte venninner få barn nr. 1 eller 2, og jeg tenker at da «må» jeg også være kommet dit. Som sagt, mange tanker, mye overtenking. Har noen andre stått i lignende situasjon? Kan noen hjelpe meg å sortere disse tankene?

Anonymkode: 4d3cf...4dd

Bare å hoppe i det. Det ordner seg på en eller annen måte uansett.  

Anonymkode: b8f51...9e8

[AnonymBruker]

Det er ikke noe vits å vente. 

Anonymkode: b58be...0c7

[AnonymBruker]

Du virker utrolig usikker så jeg hadde anbefalt å vente litt. Det er heller ikke greit å hoppe på og av på prevensjon 

Anonymkode: efc82...047

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hva tenker han da? Eller er det bare du som vil ha barn? 

Anonymkode: fc71c...9f0

Det samme lurte jeg på, det var "jeg" over 30 ganger i HI og et par-tre "vi". Man må jo være to om en slik avgjørelse. 

Anonymkode: 65c24...c9e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Da jeg var 28 år levde jeg singellivet fullt ut og stressa ikke med barn. Møtte samboeren da jeg var 30 og var tobarnsmor da jeg var 35 og samboeren 44.

Jeg hadde uten tvil utsatt prøving om jeg var deg. Du er urolig og trenger å lande. Du er fortsatt ung. Jeg hadde også venninner på bygda som fikk barn da de var 23, men i min krets i storbyen, ble ingen mødre før de hadde passert 30. Alle jeg møtte i permisjon var i 30- og 40-åra.

Du kan nesten ikke leve etter at du kanskje kommer til å streve med infertilitet. Det er unntaket, ikke normalen.  Det er også forskjell på om du venter med barn til du er 32 enn 40.

Lev ditt barnløse liv og gå inn for landing med hobbyer, bolig, reise. Barn kommer tidsnok. Jeg er ihvertfall glad for at jeg levde livet først og ikke ble ung mor.

Anonymkode: 7df7f...240

Ung?? Hun er 1.5 år unna å være 30!

Anonymkode: b8f51...9e8

[Janik98]

Hvis du har venner som får barn nå er det vel den beste tiden å få barn på. Det suger å få barn når man ikke kjenner noen som har barn som er jevnaldrende med sine egne. Det er ikke sikkert man kommer overens med barselgruppa si og da er det godt å ha venner å finne på ting med og besøke i permisjons tida. Det er heller ikke så gøy å gå alene og ny i åpne barnehager osv. mange kjenner hverandre fra før og det er ikke alltid lett å komme innpå. Også er det ikke sikkert det blir vanskelig med barsel gruppa eller åpne barnehager heller men det er syyykt verdt det å få barn når venner får barn.

[AnonymBruker]

Bare hopp i det! Kroppen er i sin beste alder.

Anonymkode: 477bd...709

[AnonymBruker]

Kan komme med en litt mer info her for kontekst. Vi har vært sammen i 10 år og giftet oss for 2 år siden. Vi valgte å flytte for 2,5 år siden til en større by og har etter det vært i en slags «limbo» av følelser og mistrivsel. Vi har flyttet lengre fra familie, og selv om vi har et stort nettverk, består det av mange «overfladiske» vennskap. Vi trives greit i jobbene våre. Jeg har selv studert og tatt to mastere over 7 år, og begynte i min første «ordentlige» jobb når jeg flyttet for 2,5 år siden. Det skjedde mye store ting akkurat da, vi flyttet til ny og større by, begynte i nye jobber (jeg har allerede byttet jobb én gang fordi det var mye krøll på forrige jobb), vi har giftet oss, kjøpt leilighet osv.

Jeg er redd for at følelsen rundt barn kommer fordi vi enda ikke har landet, vi mangler trygghet og det vi trenger rundt oss for å føle oss tilfreds. Jeg tror jeg kan snakke for både meg og partneren min når jeg sier at vi hadde det bedre før vi flyttet. Det har vært et lite helv***e de siste årene i alle fall. Det er så mange ting nå vi vil finne ut av på samme tid, og det er der jeg er redd for at et barn ikke er redningen og kanskje ikke det beste nå. Men på den andre siden har jeg ikke barn fra før, og tenker på at man kanskje først da finner rett retning og at det muligens er et barn som faktisk mangler. 

Anonymkode: 4d3cf...4dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Kan komme med en litt mer info her for kontekst. Vi har vært sammen i 10 år og giftet oss for 2 år siden. Vi valgte å flytte for 2,5 år siden til en større by og har etter det vært i en slags «limbo» av følelser og mistrivsel. Vi har flyttet lengre fra familie, og selv om vi har et stort nettverk, består det av mange «overfladiske» vennskap. Vi trives greit i jobbene våre. Jeg har selv studert og tatt to mastere over 7 år, og begynte i min første «ordentlige» jobb når jeg flyttet for 2,5 år siden. Det skjedde mye store ting akkurat da, vi flyttet til ny og større by, begynte i nye jobber (jeg har allerede byttet jobb én gang fordi det var mye krøll på forrige jobb), vi har giftet oss, kjøpt leilighet osv.

Jeg er redd for at følelsen rundt barn kommer fordi vi enda ikke har landet, vi mangler trygghet og det vi trenger rundt oss for å føle oss tilfreds. Jeg tror jeg kan snakke for både meg og partneren min når jeg sier at vi hadde det bedre før vi flyttet. Det har vært et lite helv***e de siste årene i alle fall. Det er så mange ting nå vi vil finne ut av på samme tid, og det er der jeg er redd for at et barn ikke er redningen og kanskje ikke det beste nå. Men på den andre siden har jeg ikke barn fra før, og tenker på at man kanskje først da finner rett retning og at det muligens er et barn som faktisk mangler. 

Anonymkode: 4d3cf...4dd

Jeg kan hvert fall si ut fra min egen erfaring at når vi fikk våre barn så forstod vi mye tydeligere hva vi så etter av felleskap, eiendom, nærhet til venner osv. da fant vi liksom retningen vår. 

Anonymkode: 66f75...f13