Er mange samlivsbrudd eit resultat av umodenhet ?

[AnonymBruker]

 Livslangt ekteskap er snart blitt historisk, og den genrasjonen hvor livslangt ekteskap var vanleg brukte ofte utrykket "umoden foreldre, og foreldre som ikkje hadde rast ifra seg"  når de avsluttet samlivet etter bare noen år. 

Hva var det egentlig  foreldre med livslangt samliv  snakket om  når de omtalte  unge  foreldre som  umodne i samlivet, og foreldre som  ikkje hadde rast ifra seg . ?   Handlet det om  blåøyde par  som ikkje var tilstrekkelig  bevist  på  hva foreldreoppgaven  handlet om, og manglende erfaring ? .Nå er det ikkje blitt uvanleg å høre påstanden om at  mange   levde i  såkalt  "tvangsekteskap "  Forøvri kjenner  ein ikkje  til noen par som levde i såkalt "tvangsekteskap" men hadde sin utfordringer i kvardagen.  Det å få barn utenfor ekteskapet   var betraktet som synd, og mange følte seg nok på  presset å gifte seg . I motsettning til idligere stod  familiebåndene langt mer  knyttet til hverandre, og de nære bånd  var som  eit sikkerrhetsnett rundt familien. 

Nordmenn  har idag eit av verdens beste økonomiske sikkerhetsnett igjennom  vårt  velferdsystemet  som ikkje er samanlignbart med tidligere , og kanskje ligg det ofte  økonomisk motiv bak eit  samlivsbrudd som ikkje blir snakket om idet offentlige rom . 

 

Anonymkode: 502d4...52b

[AnonymBruker]

Umodenhet er en viktig grunn, men jeg tror nok også brudd kommer av at det ikke er god nok match i personlighet. 

Anonymkode: 52f15...2a6

[AnonymBruker]

Før var kvinnene fengslet til hjemmet og til mannen, som kvinne hadde en ikke den selvstendigheten en har i dag. I dag må ikke noen være sammen utav plikt. En er sammen fordi en ønsker det. Nå skal det også sies at skilsmissestatistikken er ganske lav så det er ingen grunn til å overdrive heller (selv om ts er ganske kjent for det). 

 

https://www.kk.no/samliv/stadig-faerre-skiller-seg/80851844

63% velger å ikke skille seg

Ingen bør være sammen fordi de må, aldri. At det er helt greit å skille seg og en rettighetet på lik linje som andre rettigheter som f.eks det å ta abort, å kunne stemme eller å kunne gifte seg er et privilegium mange andre land dessverre ikke har.  Når to mennesker ikke fungerer i et ekteskap er det bedre både for de selv og i de fleste tilfeller også eventuelle barn i ekteskapet at ekteskapet brytes opp.

Anonymkode: 1cb59...ecb

[AnonymBruker]

For min del så hadde jeg så lyst på kjæreste og var redd for at jeg aldri skulle finne noen, så jeg tok til takke med den første og "beste" som ønsket et forhold med meg. Det var så mye røde flagg allerede fra start som jeg aldri ville funnet meg i dag. 

Vi var samme i 13 år, og da vi skilte oss så var det den mest lykkelige dagen i mitt liv. Godt med erfaring om hvordan man IKKE vil ha det. 

Selv om jeg og min eksmann var gode venner, så passet vi ikke sammen som ektepar. At jeg er en del av skilmissestatestikken det bryr jeg meg lite om. 

Er gift på nytt nå, og lever i et slikt forhold jeg så for meg at ting skulle være da jeg var ung. Vi vet ikke hva godt vi kan gjøre for hverandre, og siden vi begge har erfaring fra tidligere forhold (han var samboer i nesten 10 år og hadde sine utfordringer i sitt forhold, og jeg gift i 13 år og mine utfordringer) SÅ vet vi veldig godt hvordan vi ikke vil ha det, og vi vet virkelig å sette pris på hverandre. 

Jeg har så utrolig troen på dette forholdet:) 

 

Anonymkode: 958b4...202

[Christina82]

Ryddet for spekulasjoner og avsporinger. 

Christina82, mod

[AnonymBruker]

Ja. Man modnes, og innser at man ikke er bra for hverandre. 

Anonymkode: 83734...0ed

[Seff]

Kanskje umodenhet var en vanlig grunn til samlivsbrudd før i tiden, men da stiftet jo folk familie mye tidligere enn i dag. Og hvis man ble gravid, "måtte" man gifte seg, noe som nok kunne gjøre at det var mange par som egentlig ikke passet sammen. Argumentet virker ikke like plausibelt i dag.

[AnonymBruker]

Jeg var ung og hadde helt andre forutsetninger og ideer om hva jeg trodde jeg ønsket i et forhold.

Vi vokste fra hverandre da jeg modnet og fikk andre prioriteringer enn han. Han stod på stedet hvil.

Og de "perfekte" livslange ekteskap er ofte en illusjon. Fikk høre fra en venninne som jeg trodde hadde den perfekte A4 familien at faren en gang dyttet henne ned en trapp. At det hadde vært mye bedre om foreldrene hadde skilt seg.

Heller lykkelig alene enn ulykkelig i tosomhet.

Har forøvrig funnet drømmemannen i voksen alder og har aldri vært lykkeligere ♥️ 

Anonymkode: c2e6f...467

[AnonymBruker]

Dersom man gifter seg for ung, tar den "første og beste" så og si, så er det jo stor fare for at man velger feil, og/eller vokser fra hverandre.

Jeg visste jo knapt hvem jeg selv var da jeg var 17 liksom, langt mindre hva jeg trengte i en livslang partner. Som tenåring var jo nesten eneste kriteriene mine "kjekk" og "kul". Og nå sitter jo den mest populære gutten i klassen i fengsel liksom, og er milevis fra min drømmemann. Noe sier meg at vi hadde vokst fra hverandre... 

Det er litt det jeg tenker på når jeg tenker at de er for umodne, eller at man må "rase fra seg". Det å kysse noen frosker er å gjøre seg noen erfaringer både når det gjelder hvem man selv er og hva man vil ha.

Anonymkode: 5564a...64a

[AnonymBruker]

Tror mye av grunnen er at man har blitt vant til å tenke "meg, meg, meg". Skal man få til et ekteskap, så må man tenke "vi". Man må samarbeide minst like bra i et ekteskap som man gjør på jobb.

Og man bør få et annet økonomisk perspektiv. Om man kjøper hus eller leilighet, så må ikke alt totaloppusses. Man klarer seg helt fint uten ny parkett, nytt kjøkken, nytt bad... Man burde ikke måtte spare opp enorme summer til barna sine. Galskap om en konfirmasjon koster bortimot 100.000. Man må ikke ha en eller to flotte biler. Alt har blitt så jålete nå. Det er dyrt, og økonomiske problemer går ut over forholdet.

Anonymkode: 9f928...24e

[AnonymBruker]

Jeg tror det er komplekst og at årsakene varierer stort fra par til par, men noen ting bidrar nok til at det er lettere å skille lag enn før.

• Det er mer sosialt akseptert å gå fra hverandre og det gjør det lettere for folk. Før ble man sett ned på om man bodde sammen uten å være gift, og man skulle være trofast mot sin partner. Og fikk man barn utenfor ekteskap, men man langt på vei utstøtt fra samfunnet, både mor og "lausungen".
• Kvinner er mer selvstendige enn før. Med utdanning og egen inntekt er de ikke avhengige av en manns inntekt for å ha råd til mat og tak over hodet og det er sosiale støtteordninger som gjør det mulig å leve som aleneforeldre med barn.
• Så tror jeg samfunn og media skaper en forventning om at et parforhold skal fungere som om man er nyforelsket hele tiden. Det skal være sterke følelser og fantastisk sex flere ganger om dagen. Om dette dabber av litt, er det lett å avslutte forholdet i søken etter en ny forelskelse, og slik kan enkelte ende opp i en evig jakt på det perfekte forhold gjennom å stadig bryte opp og prøve igjen.

Det var nok ganske vanlig tidligere at spesielt kvinner ble hos sin mann av plikt selv om forholdet var dårlig, fordi at hun ved å bryte ut, ville bli stående helt ribbet tilbake uten noe liv, uten penger og uten sin sosiale omgangskrets. Det er nok en bra ting at det er annerledes nå. Skyggesiden av at det er lettere å gå fra hverandre, mener jeg bl.a. er at veldig mange barn vokser opp under rotete, ustabile og krevende familieforhold, hvilket ofte ikke er bra for barnets utvikling. Det er også ofte ganger krevende for familie og venner rundt par som bryter opp når man skal forholde seg til dem senere.

Anonymkode: b42ee...510

[AnonymBruker]

Tidligere var kvinner gjerne hjemmeværende mens menn jobbet. Nå jobber kvinner 100% samtidig som de likevel gjør mest på hjemmebane (gjelder ikke alle, men for mange). Da innser man at man like godt kan gjøre alt alene. Det blir også mindre rot fordi man slipper å rydde opp etter det voksne mannebarnet i tillegg. 

Anonymkode: 3c303...8e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Før var kvinnene fengslet til hjemmet og til mannen, som kvinne hadde en ikke den selvstendigheten en har i dag. I dag må ikke noen være sammen utav plikt. En er sammen fordi en ønsker det. Nå skal det også sies at skilsmissestatistikken er ganske lav så det er ingen grunn til å overdrive heller (selv om ts er ganske kjent for det). 

 

https://www.kk.no/samliv/stadig-faerre-skiller-seg/80851844

63% velger å ikke skille seg

Ingen bør være sammen fordi de må, aldri. At det er helt greit å skille seg og en rettighetet på lik linje som andre rettigheter som f.eks det å ta abort, å kunne stemme eller å kunne gifte seg er et privilegium mange andre land dessverre ikke har.  Når to mennesker ikke fungerer i et ekteskap er det bedre både for de selv og i de fleste tilfeller også eventuelle barn i ekteskapet at ekteskapet brytes opp.

Anonymkode: 1cb59...ecb

Har du noen dokumentasjon på at kvinner følte seg fengslet til hjem, barn, og mann tidligere ? ? Det var slik det var, og meg bekjent var  det såvist ikkje utbredt med  "tvangsekteskap"  Har du forståelse for at mange menn ogå følte seg "fengslet  f i eit  økonomiske press som  alene forsørger". Idag er det ingen aleneforsørgere, og en status som forlengst er utgått på dato Mange menn ofret sin liv på havet, industrien for at  familien skulle   ha mat, og hus til familien, men det høres ut som det var mest synd mødrene som ikkje hadde valgmuligheter.   

Folk flest "også kvinnner" vokste opp i fattige kår,og hadde ikkje råd til vidersgående utdannelse, og valgfriheten var såvist ikkje samanlignbar med dagens genrasjoner   Før min mor giftet seg så var hun ryddepike / tjenestepike på en stor gård, og videregående  utdannelse utover folkeskolen  hadde hun ikkje råd til, og dette var kvardagen for mange unge jenter.  Så seint som på 70 talet var det mange jenter som hadde såkalt "husposter /tjenestepike"  på  slavelønn hos en familie hvor begge foreldre var yrkesaktive, men var stor mangel på barnehageplasser.  Så seint som på 70 talet var det framleis stor mangel på kvinnlige arbeidsplasser, og mange kvinner hadde begrenset valgmuligheter.  Tidligere ble barn sett på som en innvistering, men til tross for at de fleste har fått bedre råd en før er barn blitt nedprioritert.

Forskjellen på før og no er de de fleste ungdomer  var bedre forbredt og  hadde mer praktisk erfaring, og var mer "modne" til  taklet motgang bedre en mange unge gjør idag. 

Anonymkode: 502d4...52b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Har du noen dokumentasjon på at kvinner følte seg fengslet til hjem, barn, og mann tidligere ? ? Det var slik det var, og meg bekjent var  det såvist ikkje utbredt med  "tvangsekteskap"  Har du forståelse for at mange menn ogå følte seg "fengslet  f i eit  økonomiske press som  alene forsørger". Idag er det ingen aleneforsørgere, og en status som forlengst er utgått på dato Mange menn ofret sin liv på havet, industrien for at  familien skulle   ha mat, og hus til familien, men det høres ut som det var mest synd mødrene som ikkje hadde valgmuligheter.   

Folk flest "også kvinnner" vokste opp i fattige kår,og hadde ikkje råd til vidersgående utdannelse, og valgfriheten var såvist ikkje samanlignbar med dagens genrasjoner   Før min mor giftet seg så var hun ryddepike / tjenestepike på en stor gård, og videregående  utdannelse utover folkeskolen  hadde hun ikkje råd til, og dette var kvardagen for mange unge jenter.  Så seint som på 70 talet var det mange jenter som hadde såkalt "husposter /tjenestepike"  på  slavelønn hos en familie hvor begge foreldre var yrkesaktive, men var stor mangel på barnehageplasser.  Så seint som på 70 talet var det framleis stor mangel på kvinnlige arbeidsplasser, og mange kvinner hadde begrenset valgmuligheter.  Tidligere ble barn sett på som en innvistering, men til tross for at de fleste har fått bedre råd en før er barn blitt nedprioritert.

Forskjellen på før og no er de de fleste ungdomer  var bedre forbredt og  hadde mer praktisk erfaring, og var mer "modne" til  taklet motgang bedre en mange unge gjør idag. 

Anonymkode: 502d4...52b

Det er ikke meg du siterer, men jeg er datter av en kvinne som ble ulykkelig av å gå hjemme og mer eller mindre være lenket til kjøkkenbenken og passe unger og lage mat. Det å være kvinne er faktisk ikke synonymt med å elske å stulle og stelle og dille med barn, matlaging og "huslige" ting. Jeg tror jeg er veldig lik min mor på det punktet, og jeg er sjeleglad for at jeg er født i en tid der det er sosialt akseptert for kvinner å ha andre hovedinteresser enn hus og hjem.

Det var ikke alle menn som kunne velge fritt heller, jeg er klar over det, men det var langt flere menn som kunne utdanne seg og gå ut i arbeidslivet for 40-50 år siden enn kvinner, så argumentet om at menn var like begrenset av sosiale normer og samfunnet som kvinnene, er bare ikke brukbart.

Anonymkode: f5f66...f90

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg tror det er komplekst og at årsakene varierer stort fra par til par, men noen ting bidrar nok til at det er lettere å skille lag enn før.

• Det er mer sosialt akseptert å gå fra hverandre og det gjør det lettere for folk. Før ble man sett ned på om man bodde sammen uten å være gift, og man skulle være trofast mot sin partner. Og fikk man barn utenfor ekteskap, men man langt på vei utstøtt fra samfunnet, både mor og "lausungen".
• Kvinner er mer selvstendige enn før. Med utdanning og egen inntekt er de ikke avhengige av en manns inntekt for å ha råd til mat og tak over hodet og det er sosiale støtteordninger som gjør det mulig å leve som aleneforeldre med barn.
• Så tror jeg samfunn og media skaper en forventning om at et parforhold skal fungere som om man er nyforelsket hele tiden. Det skal være sterke følelser og fantastisk sex flere ganger om dagen. Om dette dabber av litt, er det lett å avslutte forholdet i søken etter en ny forelskelse, og slik kan enkelte ende opp i en evig jakt på det perfekte forhold gjennom å stadig bryte opp og prøve igjen.

Det var nok ganske vanlig tidligere at spesielt kvinner ble hos sin mann av plikt selv om forholdet var dårlig, fordi at hun ved å bryte ut, ville bli stående helt ribbet tilbake uten noe liv, uten penger og uten sin sosiale omgangskrets. Det er nok en bra ting at det er annerledes nå. Skyggesiden av at det er lettere å gå fra hverandre, mener jeg bl.a. er at veldig mange barn vokser opp under rotete, ustabile og krevende familieforhold, hvilket ofte ikke er bra for barnets utvikling. Det er også ofte ganger krevende for familie og venner rundt par som bryter opp når man skal forholde seg til dem senere.

Anonymkode: b42ee...510

Mange menn kunne   nok ofte tenkt seg  på å bare sette dama "utpå trappa" og be svigerforeldra om å hente henne fremfor å ha omsorgen for henne, og de 5 barna. Nei, de fleste kvinner ble ikkje hos sine ektefelle av pliktfølelse, men på grunn av begrenset valgmuligheter til å få seg eit lønnet arbeide, og noe måtte de ha å leve av.  Mange kvinner (også menn) utvandret til m.a. USA for å søke lykken der,og møtte der omsider  sin utvalgte der. 

Når de eldre omtalte  nygifte foreldre  så handlet om foreldre  som ikkje taklet omstillingen fra eit omflakkkende liv i ungdomsårene  fri luft under vingene  og til det å plutseleg ha foreldreansvar.   

 

Anonymkode: 502d4...52b

[Virrevirrevapp]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Har du noen dokumentasjon på at kvinner følte seg fengslet til hjem, barn, og mann tidligere ? ? Det var slik det var, og meg bekjent var  det såvist ikkje utbredt med  "tvangsekteskap"  Har du forståelse for at mange menn ogå følte seg "fengslet  f i eit  økonomiske press som  alene forsørger". Idag er det ingen aleneforsørgere, og en status som forlengst er utgått på dato Mange menn ofret sin liv på havet, industrien for at  familien skulle   ha mat, og hus til familien, men det høres ut som det var mest synd mødrene som ikkje hadde valgmuligheter.

Anonymkode: 502d4...52b

Du har rett i at alles valgmuligheter var mer begrenset før. Også gifte menns.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Det er ikke meg du siterer, men jeg er datter av en kvinne som ble ulykkelig av å gå hjemme og mer eller mindre være lenket til kjøkkenbenken og passe unger og lage mat. Det å være kvinne er faktisk ikke synonymt med å elske å stulle og stelle og dille med barn, matlaging og "huslige" ting. Jeg tror jeg er veldig lik min mor på det punktet, og jeg er sjeleglad for at jeg er født i en tid der det er sosialt akseptert for kvinner å ha andre hovedinteresser enn hus og hjem.

Det var ikke alle menn som kunne velge fritt heller, jeg er klar over det, men det var langt flere menn som kunne utdanne seg og gå ut i arbeidslivet for 40-50 år siden enn kvinner, så argumentet om at menn var like begrenset av sosiale normer og samfunnet som kvinnene, er bare ikke brukbart.

Anonymkode: f5f66...f90

Babyboomrs genrasjonen --- 1946-1964 var eit resultat etter gledesutbruddet etter 2 verdenskrig tok slutt, og Norge hadde behov for ledige hender å bygge oppatt landet. De pårørende måtte tidliegere  i langt større utstrekning ta  omsorgen  for  sine gamle foreldre, besteforeldre på sin gamle dager, og her hadde dei fleste kvinner en sentral innflytelse.  Idag forventer ein at storsamfunnet skal ta hånd om oss når vi blir gamle , men kanskje er vi iferd med å "rykke vi tilbake til start" etterhvert som eldrebølgen tiltar. Tidligere mødregenrasjoner hadde ikkje sosiale medier å lene seg til som idag,, Min mor  hadde eit unikt sosialt felleskap igjennom ulike  foreininger, og de arangerte basarer på bygdehuset. Det var åpne dører mellom husa, og de gikk på uanmeldte kafffibesøk hos nabokjerringa 

Har stor respekt for det  arbeidet mange kvinner utførte tidligere, men problemet var at arbeidet hadde ikkje yrkestatus, og ble ikkje  verdisatt. Barna er den største verdiskapning landet har, og det handler om vår fremtid, men idag er barn blitt nedprioritert til fordel for økt matriell standard, og velferd. 

Anonymkode: 502d4...52b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har du noen dokumentasjon på at kvinner følte seg fengslet til hjem, barn, og mann tidligere ? ? Det var slik det var, og meg bekjent var  det såvist ikkje utbredt med  "tvangsekteskap"  Har du forståelse for at mange menn ogå følte seg "fengslet  f i eit  økonomiske press som  alene forsørger". Idag er det ingen aleneforsørgere, og en status som forlengst er utgått på dato Mange menn ofret sin liv på havet, industrien for at  familien skulle   ha mat, og hus til familien, men det høres ut som det var mest synd mødrene som ikkje hadde valgmuligheter.   

Folk flest "også kvinnner" vokste opp i fattige kår,og hadde ikkje råd til vidersgående utdannelse, og valgfriheten var såvist ikkje samanlignbar med dagens genrasjoner   Før min mor giftet seg så var hun ryddepike / tjenestepike på en stor gård, og videregående  utdannelse utover folkeskolen  hadde hun ikkje råd til, og dette var kvardagen for mange unge jenter.  Så seint som på 70 talet var det mange jenter som hadde såkalt "husposter /tjenestepike"  på  slavelønn hos en familie hvor begge foreldre var yrkesaktive, men var stor mangel på barnehageplasser.  Så seint som på 70 talet var det framleis stor mangel på kvinnlige arbeidsplasser, og mange kvinner hadde begrenset valgmuligheter.  Tidligere ble barn sett på som en innvistering, men til tross for at de fleste har fått bedre råd en før er barn blitt nedprioritert.

Forskjellen på før og no er de de fleste ungdomer  var bedre forbredt og  hadde mer praktisk erfaring, og var mer "modne" til  taklet motgang bedre en mange unge gjør idag. 

Anonymkode: 502d4...52b

"Kvinnen kunne skille seg dersom mannen hadde banket henne i gjestebud tre ganger. Etter kanonisk rett var utgangspunktet at ekteskap, som ble ansett som et sakrament, ikke kunne oppløses. Det meste som kunne innvilges, var en oppløsning av samlivet. Separasjonen ga ikke ektefellene rett til å gifte seg med andre.

https://lovdata.no/artikkel/100_ar_med_allmenn_stemmerett_for_kvinner_-_skilsmisse/1210

 

Siden 2000  192 kvinner og 28 menn registrert drept i saker hvor partneren er siktet av politiet eller dømt i domstolen.

https://www.vg.no/spesial/drap-norge/partnerdrap/

det er ingen verdens ting som tyder på at det var mindre mishandling før. I dag kan en heldigvis gå ifra drittsekker lenge før de slår eller dreper deg.

2. mai 1978 ble Camilla krisesenter åpnet i Oslo, som det første i sitt slag i Norden  https://www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-3433/krisesenterbevegelsen

Tror du ikke kvinner ble slått i ekteskapet lenge før 78? 

Med kvinnefrigjøring der kvinner slapp å måtte tåle alt mulig drit men også kunne være økonomisk selvstendige, ha integritet, stå opp for seg selv og forlate dårlige ekteskap så ble det også flere skilsmisser, naturlig nok. 

Her https://agendamagasin.no/artikler/innblikk-skilsmissens-historie

 

kan du også lese om hvordan det har vært for kvinner før i historien slik at du heller kan forholde deg til fakta istedenfor all denne synsing din

"Med dagens briller kan man undre seg over at vold i ekteskapet ikke var en skilsmissegrunn. Heller ikke Luther støttet det. I noen saker var det tydelig at den egentlige grunnen for skilsmisse var vold, men det måtte kamufleres som noe annet. Man trengte for eksempel utroskap å henge det på for å få innvilget skilsmisse, stadig ifølge Johansen. I loven stod det derfor at det måtte undersøkes at det ikke var snakk om utroskap med vilje − for å få skilsmisse"

....

Johansen forklarer de lave skilsmisseratene til langt ut på 1900-tallet med at mange kvinner var avhengige av ektemannens inntekt. Det var også en frykt for det sosiale stigmaet knyttet til det å være en skilt kvinne. I tillegg var det manglende kulturell erfaring med skilsmisser og manglende tillit til det juridiske apparatet blant kvinner.

 

 

 

Dokumentasjon nok? Eller trumfertrumfer fremdeles din synsing over historiker Hanne Marie Johansen som har forsket på separasjoner og skilsmisser i Norge i et historisk perspektiv.  Og generell absolutt all kvinnehistorie i Norge?

Men du synes kanskje det er bedre å leve et kuet liv i ekteskap enn enn å ha mulighet for å kunne skille seg  og leve et fullvedig liv?

 

Anonymkode: 1cb59...ecb

[AnonymBruker]

Samlivsbrudd er ofte en kombinasjon av ulike faktorer.

- ulike behov

- samarbeidsvansker

- lite/fraværende eller ingen intimitet

- lite empati og forståelse for og med hverandre 

- man eksisterer rundt hverandre istedetfor å leve sammen

- man finner ikke på ting sammen

- alt er et ork

Anonymkode: 126e0...d1e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

"Kvinnen kunne skille seg dersom mannen hadde banket henne i gjestebud tre ganger. Etter kanonisk rett var utgangspunktet at ekteskap, som ble ansett som et sakrament, ikke kunne oppløses. Det meste som kunne innvilges, var en oppløsning av samlivet. Separasjonen ga ikke ektefellene rett til å gifte seg med andre.

https://lovdata.no/artikkel/100_ar_med_allmenn_stemmerett_for_kvinner_-_skilsmisse/1210

 

Siden 2000  192 kvinner og 28 menn registrert drept i saker hvor partneren er siktet av politiet eller dømt i domstolen.

https://www.vg.no/spesial/drap-norge/partnerdrap/

det er ingen verdens ting som tyder på at det var mindre mishandling før. I dag kan en heldigvis gå ifra drittsekker lenge før de slår eller dreper deg.

2. mai 1978 ble Camilla krisesenter åpnet i Oslo, som det første i sitt slag i Norden  https://www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-3433/krisesenterbevegelsen

Tror du ikke kvinner ble slått i ekteskapet lenge før 78? 

Med kvinnefrigjøring der kvinner slapp å måtte tåle alt mulig drit men også kunne være økonomisk selvstendige, ha integritet, stå opp for seg selv og forlate dårlige ekteskap så ble det også flere skilsmisser, naturlig nok. 

Her https://agendamagasin.no/artikler/innblikk-skilsmissens-historie

 

kan du også lese om hvordan det har vært for kvinner før i historien slik at du heller kan forholde deg til fakta istedenfor all denne synsing din

"Med dagens briller kan man undre seg over at vold i ekteskapet ikke var en skilsmissegrunn. Heller ikke Luther støttet det. I noen saker var det tydelig at den egentlige grunnen for skilsmisse var vold, men det måtte kamufleres som noe annet. Man trengte for eksempel utroskap å henge det på for å få innvilget skilsmisse, stadig ifølge Johansen. I loven stod det derfor at det måtte undersøkes at det ikke var snakk om utroskap med vilje − for å få skilsmisse"

....

Johansen forklarer de lave skilsmisseratene til langt ut på 1900-tallet med at mange kvinner var avhengige av ektemannens inntekt. Det var også en frykt for det sosiale stigmaet knyttet til det å være en skilt kvinne. I tillegg var det manglende kulturell erfaring med skilsmisser og manglende tillit til det juridiske apparatet blant kvinner.

 

 

 

Dokumentasjon nok? Eller trumfertrumfer fremdeles din synsing over historiker Hanne Marie Johansen som har forsket på separasjoner og skilsmisser i Norge i et historisk perspektiv.  Og generell absolutt all kvinnehistorie i Norge?

Men du synes kanskje det er bedre å leve et kuet liv i ekteskap enn enn å ha mulighet for å kunne skille seg  og leve et fullvedig liv?

 

Anonymkode: 1cb59...ecb

Livslangt ekteskap var langt vanligere før en no, og det finnes desv. lite bakrunnsmatriale / forskning som fortel  hva som  lå  til grunn  for at par holdt saman hele livet i både  i motgang og,medgang i langt større grad en idag.   

Min foreldregenrasjon, besteforeldregenrasjon og deres søsken  la samtlige bak seg eit livslangt ekteskap, og de hadde igjennomsnittleg flere barn å forsørge en dei fleste foreldre av idag. De var hardtarbeidende mennesker  som ikkje jobbet etter stoppeklokka, og klaget over tidsklemme, arbeidsfordeling, og  de var jordnære personer.  De satt ikkje lenket foran en mobil, eller dataskjerm, men var engasjerte i dugnadsarebeide og sosialt felleskap   

Vold i nære relasjoner har det alltid vert innenfor mange hjem både før og no, og det finnes desverre ikkje  noen eksakt oversikt over omfanget. De senere årene er imidlertid  oppmerksamheten i større grad blitt rettet mot "psykisk terror" i nære relasjoner,  (også blandt  kvinner ) som vet  utmerket godt  hvilke knapper de skal trykke på for å knekke en mann til psykisk ubalanse.   

Når var det vanlig å gifte seg

For rundt 50 år siden giftet de fleste kvinner seg før de fylte 24 år. Nå venter de fleste derimot til de har passert 30, og fortsatt  velger de partner som er  eldre en dem selve. Fra «kjernefamiliens gullalder» rundt 1950 og frem til slutten av 1960-tallet sank menn og kvinners alder ved ekteskapsinngåelser og mange foreldre   nermer seg idag  pensjonistalderen  før barna er konfirmerte. 

 

 

 

Anonymkode: 502d4...52b