Noen som har forlatt en partner som ble knust av sorg?

[AnonymBruker]

Jeg gikk, han ble helt knust selv om han selv mange ganger sa at han ikke var lykkelig og at ting måtte bli bedre. Det er vanskelig og tøft å såre noen så dypt, men samtidig var forholdet helt dysfunksjonelt og ingen av oss hadde det bra sammen. Når jeg innså at han uansett aldri ville gått, måtte jeg ta ansvar og gå, for begges del, selv om han ikke så det på samme måte. Han sliter enda, flere år etter. Det har tatt lang tid for meg å klare å riste av meg den dårlige samvittigheten. Han har selv ansvar for sitt eget liv, det er ikke mitt ansvar å bli i et forhold som ødela meg emosjonelt fordi han ikke ønsker å være alene.

Anonymkode: 0cf05...95f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Jeg gikk, og det var veldig tøft. Partner ble utrolig lei seg. Jeg har fortsatt dårlig samvittighet over at jeg såret vedkommende, selv om jeg selv har fått det bedre. 
Grusomt å være årsaken til at andre har det vondt. 💔

Anonymkode: ec1c1...b27

Samme her 😔

Anonymkode: 58c93...452

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg gikk, han ble helt knust selv om han selv mange ganger sa at han ikke var lykkelig og at ting måtte bli bedre. Det er vanskelig og tøft å såre noen så dypt, men samtidig var forholdet helt dysfunksjonelt og ingen av oss hadde det bra sammen. Når jeg innså at han uansett aldri ville gått, måtte jeg ta ansvar og gå, for begges del, selv om han ikke så det på samme måte. Han sliter enda, flere år etter. Det har tatt lang tid for meg å klare å riste av meg den dårlige samvittigheten. Han har selv ansvar for sitt eget liv, det er ikke mitt ansvar å bli i et forhold som ødela meg emosjonelt fordi han ikke ønsker å være alene.

Anonymkode: 0cf05...95fjeg 

Det der var noe av det verste ved bruddet at eksen skulle framstille det som at han tok ansvaret på begges vegne. At bruddet HAN ville ha, skulle bli til et brudd vi begge innerst inne ønsket eller trengte. Jeg syntes det var nedlatende, at jeg liksom var tafatt fjomp og han handlekraftig, jeg ville ha bruddet men bare ikke torde liksom. Som om han var pappaen og jeg en teit tenåring. Husker jeg sa at han måtte stå for sine egne handlinger og ikke snakke på vegne av meg. Ikke bare ville han gå fra meg, men ville også diktere alt hva jeg skulle føle og tenke om bruddet. Jeg skulle ikke gråte eller rase, for han hadde valgt det beste for oss.

Men han hadde rett, på et vis. Bruddet ble bra for meg da jeg skjønte at det var enkelt: han var tom for kjærlighet. Da tømtes min kjærlighet, også. 

Anonymkode: cb989...554

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Ja, jeg har det fortsatt slik. Knust av sorg. Det har gått fire år og jeg har fortsatt ikke gått videre. Blitt innesluttet, sint og bitter

Anonymkode: a9922...39a

Hva gjør du fpr å få det bedre?

Anonymkode: 50c43...a19

[AnonymBruker]

Hvorfor skulle man blir knust? Klart man blir lei seg en liten stund, men  det går jo over.

Anonymkode: a539c...e54

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det der var noe av det verste ved bruddet at eksen skulle framstille det som at han tok ansvaret på begges vegne. At bruddet HAN ville ha, skulle bli til et brudd vi begge innerst inne ønsket eller trengte. Jeg syntes det var nedlatende, at jeg liksom var tafatt fjomp og han handlekraftig, jeg ville ha bruddet men bare ikke torde liksom. Som om han var pappaen og jeg en teit tenåring. Husker jeg sa at han måtte stå for sine egne handlinger og ikke snakke på vegne av meg. Ikke bare ville han gå fra meg, men ville også diktere alt hva jeg skulle føle og tenke om bruddet. Jeg skulle ikke gråte eller rase, for han hadde valgt det beste for oss.

Men han hadde rett, på et vis. Bruddet ble bra for meg da jeg skjønte at det var enkelt: han var tom for kjærlighet. Da tømtes min kjærlighet, også. 

Anonymkode: cb989...554

Min eks sa gjentatte ganger at dersom ting ikke ble bedre så måtte vi gå fra hverandre. Så til slutt tok jeg ham på ordet. Det viste seg dessverre at han bare hadde sagt det for å manipulere meg til å bli, så han ble tatt helt på sengen når jeg til slutt sa at det var nok. Så ja, jeg tok ansvaret for noe han selv sa at han ville. At han ikke mente det han sa, var det bare han som visste. Vi hadde gått til grunne begge to om vi ikke hadde gått fra hverandre, og jeg mener fremdeles at jeg tok ansvar for oss begge fordi han selv ikke tok ansvar for egen livslykke. Han skylder på meg, men det lever jeg fint med fordi bruddet uansett var helt riktig for begge parter. Jeg håper bare at han innser det selv, fordi det er bedre å leve alene enn å være ensom i et forhold hvor man ikke blir elsket og føler seg avvist. Barna våre har i etterkant gitt uttrykk for at de er glade for bruddet og at livet er bedre i to harmoniske hjem enn ett uharmonisk hjem med to voksne som ikke fungerte sammen. At din eks mente at du ikke skulle gråte eller rase er idiotisk, du må selvsagt få lov til å reagere akkurat som du vil og har behov for. Du kan heller ikke avfeie at han faktisk oppriktig mener at det var til det beste for dere begge. Om han ikke elsket deg lenger er det bedre for deg å leve uten ham enn med ham. 

Anonymkode: 0cf05...95f

[AnonymBruker]

Jeg følte mest lettelse over å være ferdig med eksen. Han tryglet og ba om at vi skulle fortsette og kontaktet meg veldig mye etter bruddet. Til slutt måtte jeg blokkere han over alt. Han har sagt i ettertid at jeg ødela han og at han måtte i terapi og brukte lang tid på å komme seg. Men jeg vet ikke hvordan jeg skulle gjort det annerledes. Jeg ville jo ut, elsket han ikke og følte at hvis jeg opprettholdt kontakt ville han hele tiden håpe på noe mer. Jeg burde kanskje vist mer omsorg, men jeg ville bare vekk. 

Anonymkode: 8e865...5b7

[AnonymBruker]

Jeg gjorde det. Men jeg var også knust. Fordi det var jeg som gikk fikk han mesteparten av sympatien, men jeg hadde gode grunner. Jeg var dog den som var så deprimert at jeg ikke kunne gjøre annet enn å gråte i sengen i et par uker, mens han fungerte, gikk på jobb. 

Hvorfor gå når jeg knuser meg selv og ham? Han elsket meg og jeg elsket ham. Men han passet mest på nr. 1 og jeg også. Han var aldri der for meg, han var aggressiv og forsto sin rolle i forholdet på en rigid måte. Jeg ønsket parterapi, han ville ikke. Det endte opp med tre hendelser der han ikke flyttet en finger når det var krise og jeg slet meg helt ut..når jeg sa noe om det så tullet han bare det bort. Jeg kommer aldri igjen å finne noen jeg passet så godt sammen med, men det var umulig å fortsette. 

Anonymkode: d500e...2b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Min eks sa gjentatte ganger at dersom ting ikke ble bedre så måtte vi gå fra hverandre. Så til slutt tok jeg ham på ordet. Det viste seg dessverre at han bare hadde sagt det for å manipulere meg til å bli, så han ble tatt helt på sengen når jeg til slutt sa at det var nok. Så ja, jeg tok ansvaret for noe han selv sa at han ville. At han ikke mente det han sa, var det bare han som visste. Vi hadde gått til grunne begge to om vi ikke hadde gått fra hverandre, og jeg mener fremdeles at jeg tok ansvar for oss begge fordi han selv ikke tok ansvar for egen livslykke. Han skylder på meg, men det lever jeg fint med fordi bruddet uansett var helt riktig for begge parter. Jeg håper bare at han innser det selv, fordi det er bedre å leve alene enn å være ensom i et forhold hvor man ikke blir elsket og føler seg avvist. Barna våre har i etterkant gitt uttrykk for at de er glade for bruddet og at livet er bedre i to harmoniske hjem enn ett uharmonisk hjem med to voksne som ikke fungerte sammen. At din eks mente at du ikke skulle gråte eller rase er idiotisk, du må selvsagt få lov til å reagere akkurat som du vil og har behov for. Du kan heller ikke avfeie at han faktisk oppriktig mener at det var til det beste for dere begge. Om han ikke elsket deg lenger er det bedre for deg å leve uten ham enn med ham. 

Anonymkode: 0cf05...95f

At det må bli slutt om ting ikke blir bedre, kan også tolkes som fokus på at ting må bli bedre. Det er mye som blir sagt og gjort i dynamikk mellom to. Du visste sikkert at du ønsker bruddet der og da, derfor tok du skrittet og slo opp. Fordi du ville ha forholdet over. Det er ikke så mye vanskeligere enn at du ville det. Og derfor gjorde det.

Så frembrakte bruddet en ny situasjon som som folk må leve med, og som kan være forløsende fordi det er satt en strek og et nullpunkt. Man kan forholde seg til et brudd. Man kan gå videre, sørge. Nyorientere seg, om man klarer. Og kanskje skjelettene fra innerst i skapet dukker opp på bordet?

Jeg husker jeg spurte min eks noen uker før det ble slutt, om han tenkte å slå opp, for han var bla. fjern og lite hjemme, men han sa nei og hvordan kunne jeg tro... Jeg skjønner nå at selv om han ønsket bruddet, ville han styre tida. Om han hadde villet gå av omtanke for meg, hadde han svart ja. At han løy, lot meg vente, og så slo opp, er det som var vanskeligst å tilgi, og det har grunnleggende endret meg som person. Jeg orker ikke bullshit, og reagerer kjapt på alt som skurrer. Og har måttet jobbe med meg selv for å ha tillit til folk. Min nye kjæreste er kronisk ærlig, og tåler å bli tatt på vaghet. 

Anonymkode: cb989...554

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

At det må bli slutt om ting ikke blir bedre, kan også tolkes som fokus på at ting må bli bedre. Det er mye som blir sagt og gjort i dynamikk mellom to. Du visste sikkert at du ønsker bruddet der og da, derfor tok du skrittet og slo opp. Fordi du ville ha forholdet over. Det er ikke så mye vanskeligere enn at du ville det. Og derfor gjorde det.

Så frembrakte bruddet en ny situasjon som som folk må leve med, og som kan være forløsende fordi det er satt en strek og et nullpunkt. Man kan forholde seg til et brudd. Man kan gå videre, sørge. Nyorientere seg, om man klarer. Og kanskje skjelettene fra innerst i skapet dukker opp på bordet?

Jeg husker jeg spurte min eks noen uker før det ble slutt, om han tenkte å slå opp, for han var bla. fjern og lite hjemme, men han sa nei og hvordan kunne jeg tro... Jeg skjønner nå at selv om han ønsket bruddet, ville han styre tida. Om han hadde villet gå av omtanke for meg, hadde han svart ja. At han løy, lot meg vente, og så slo opp, er det som var vanskeligst å tilgi, og det har grunnleggende endret meg som person. Jeg orker ikke bullshit, og reagerer kjapt på alt som skurrer. Og har måttet jobbe med meg selv for å ha tillit til folk. Min nye kjæreste er kronisk ærlig, og tåler å bli tatt på vaghet. 

Anonymkode: cb989...554

Du tolker selvsagt det jeg skriver i lys av dine egne erfaringer. Slik du svarer meg får jeg inntrykk av at du tror at dette var en enkelt diskusjon hvor han sa dette en gang. Det stemmer overhodet ikke. Det var en prosess som gikk over (altfor) mange år, og det er grenser for hvor lenge man kan piske en død hest. Vi prøvde i mange år, men når det ble slutt så mente han plutselig at jeg aldri hadde prøvd. Men det er ok, det er hans mekanismer for å ta vare på seg selv i en vanskelig situasjon. Ja, jeg ville til slutt ut av forholdet, fordi det var uholdbart for oss begge, noe han selv også ga tydelig uttrykk for. Han fikk selvsagt all sympatien, og synes nok fremdeles at jeg er en egoistisk kjærring som tok fra ham familiekonstellasjonen. Det er også helt greit. Det er aldri en god følelse å bli forlatt. Men sånn er det noen ganger, det bare fungerer ikke lenger. Da må man faktisk ta ansvar og gå når man ikke klarer å få det til å fungere.

Anonymkode: 0cf05...95f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Du tolker selvsagt det jeg skriver i lys av dine egne erfaringer. Slik du svarer meg får jeg inntrykk av at du tror at dette var en enkelt diskusjon hvor han sa dette en gang. Det stemmer overhodet ikke. Det var en prosess som gikk over (altfor) mange år, og det er grenser for hvor lenge man kan piske en død hest. Vi prøvde i mange år, men når det ble slutt så mente han plutselig at jeg aldri hadde prøvd. Men det er ok, det er hans mekanismer for å ta vare på seg selv i en vanskelig situasjon. Ja, jeg ville til slutt ut av forholdet, fordi det var uholdbart for oss begge, noe han selv også ga tydelig uttrykk for. Han fikk selvsagt all sympatien, og synes nok fremdeles at jeg er en egoistisk kjærring som tok fra ham familiekonstellasjonen. Det er også helt greit. Det er aldri en god følelse å bli forlatt. Men sånn er det noen ganger, det bare fungerer ikke lenger. Da må man faktisk ta ansvar og gå når man ikke klarer å få det til å fungere.

Anonymkode: 0cf05...95f

Alt som skjer, skjer over flere år. Det er svært vanlig å være uenig om hva det vil si å ha prøvd. Ofte er det umulig å forstå hverandres tanker, utsagn og handlinger - hvis ikke, kunne en gjerne ha fortsatt sammen? Jeg skjønner at ting neppe var lett for min eks, heller, og at han oppriktig mente at det ikke var mer han kunne gjort. Men: Jeg virkelig hater uttrykket "ta ansvar" i forbindelse med brudd. Man kan bare ta ansvar for seg selv. 

Anonymkode: cb989...554

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Alt som skjer, skjer over flere år. Det er svært vanlig å være uenig om hva det vil si å ha prøvd. Ofte er det umulig å forstå hverandres tanker, utsagn og handlinger - hvis ikke, kunne en gjerne ha fortsatt sammen? Jeg skjønner at ting neppe var lett for min eks, heller, og at han oppriktig mente at det ikke var mer han kunne gjort. Men: Jeg virkelig hater uttrykket "ta ansvar" i forbindelse med brudd. Man kan bare ta ansvar for seg selv. 

Anonymkode: cb989...554

Vi får være enige om å være uenige i denne saken. Jeg tok ansvar for meg, min eks og for barna som nå slipper å leve sammen med to voksne som ikke fikk det til å fungere. Barna synes det var ubehagelig når det var dårlig stemning mellom oss voksne, da er det mitt ansvar som forelder å ta dem ut av denne situasjonen. Min eks mente derimot at det beste for barna var å holde sammen, selv om de selv sa det motsatte. Så jeg framholder at jeg tok ansvar for andre i tillegg til meg selv, uavhengig av hva du og min eks måtte mene om saken.

Anonymkode: 0cf05...95f