Noen som har forlatt en partner som ble knust av sorg?

[AnonymBruker]

Tenker på langvarige forhold/ekteskap (gjerne med barn). Jeg lurer på hvordan det føles å være den som gikk? Fikk du dårlig samvittighet? Hvordan ble livet deres etter hvert? 

Jeg er den forlatte i min «historie». Ble fullstendig knust, og blir nok aldri den samme igjen. Klarer ikke å føle på lykke eller le lenger (har gått snart to år). Både jeg og barna fikk det mye verre etter skilsmissen (sosialt, emosjonelt, økonomisk, praktisk osv). Lurer ofte på hvordan det egentlig føltes for mannen min. Han var jo glad i meg en gang.

Anonymkode: e29ff...857

[AnonymBruker]

Jeg gikk, og det var veldig tøft. Partner ble utrolig lei seg. Jeg har fortsatt dårlig samvittighet over at jeg såret vedkommende, selv om jeg selv har fått det bedre. 
Grusomt å være årsaken til at andre har det vondt. 💔

Anonymkode: ec1c1...b27

[AnonymBruker]

Jeg gikk fra kona, og hun ble veldig sår, lei seg og bitter.

Selv kjente jeg mest lettelse - for jeg kunne endelig leve et lykkelig og fritt liv. Dessuten hadde vi virkelig prøvd alt.

Og det er alltid to som har ansvaret, ikke én alene.

Anonymkode: dd2f9...e87

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Tenker på langvarige forhold/ekteskap (gjerne med barn). Jeg lurer på hvordan det føles å være den som gikk? Fikk du dårlig samvittighet? Hvordan ble livet deres etter hvert? 

Jeg er den forlatte i min «historie». Ble fullstendig knust, og blir nok aldri den samme igjen. Klarer ikke å føle på lykke eller le lenger (har gått snart to år). Både jeg og barna fikk det mye verre etter skilsmissen (sosialt, emosjonelt, økonomisk, praktisk osv). Lurer ofte på hvordan det egentlig føltes for mannen min. Han var jo glad i meg en gang.

Anonymkode: e29ff...857

Jeg er glad i eksem min, og det vil jeg alltid være. Men jeg har ikke kjæreste følelser for han. Han tok bruddet ekstremt tungt, og det var veldig vanskelig for meg å såre noen man er glad i på den måten. Men sånn måtte det bare bli. Det virker som at du sitter fast i sorgen, to år er en stund. Har du fått profesjonell hjelp? 

Anonymkode: 507e9...72f

[AnonymBruker]

Nja. Han fremsto slik, men i etterkant har jeg forstått at han er stille narssisist, og egentlig var mer "lei seg" over å miste kontrollen over det han anså som sin eiendom. Kjærlighet var det ikke. 

Anonymkode: e68d2...881

[AnonymBruker]

Ja, jeg har det fortsatt slik. Knust av sorg. Det har gått fire år og jeg har fortsatt ikke gått videre. Blitt innesluttet, sint og bitter

Anonymkode: a9922...39a

[AnonymBruker]

Ja jeg hadde fryktelig dårlig samvittighet, spesielt fordi det var tre personer som ville at vi alle skulle være sammen (han og barna), også skulle jeg alene bestemme at sånn blir det ikke. Det føltes veldig egoistisk.

Men jeg vet ikke om det hadde blitt noe bedre for ham om jeg hadde blitt. Jeg klarte ikke å gjengjelde den kjærligheten han hadde for meg, og det såret ham hver eneste dag. Selv forstod jeg ikke hva han savnet, før jeg etter hvert traff en ny mann og fikk oppleve hvordan det kunne være.

Det er tre år siden bruddet nå, og jeg har inntrykk av at det går bedre. Han ser i alle fall godt ut, har begynt å smile igjen, og han fikk ny dame for noen måneder siden. 😊

Anonymkode: 1a64e...fda

[AnonymBruker]

Det var rart da min eks forlot meg, fordi selv om han var likegyldig og nærmest forraktfull til at jeg var (ulykkelig) forelska i ham, så sa han også bittert at jeg sikkert kom til å komme over ham og gå videre, "fordi sånn ER du, du bare går videre, du er ikke sårbar, du trenger ingen". Det var vel det vondeste, at han faktisk kjente meg veldig godt, fra innerst til ytterst, og virkelig avviste alt ved meg. Hans beskrivelser av meg er 99 % spot on.

Men samtidig ikke. Jeg var dønn forelska i ham, og gikk samtidig gjennom ei krise fordi mamma holdt på å dø, og jeg trengte ham da, men syntes han var blitt kald. Jeg sørga i månedsvis over bruddet også. Men det er vel noe i min styrke som til slutt var turn off for ham, på et vis? Jeg var ikke noe skjørt og sårbart han kunne redde, jeg var mer som en soldat som ønsket kameratstøtte ved fronten. Da mamma til slutt døde, bar jeg hele familien på mine skuldre, inkludert pappa som var knust av sorg. Men jeg opplevde at med den nye kjæresten (da vi hadde vært et par 1,5 år), så verdsatte han min styrke på en annen måte - og derfor kunne jeg lettere være sårbar også. 

Noe ved mammas dødsfall fikk meg til å legge eksen mer bak meg også, for hun var så lik meg på de tingene som eksen kritiserte meg for å være "for mye" av. Hun var uredd og sta, og sjekka opp pappa. Så om pappa verdsatte det hos henne, og elska henne tom langt inn i døden, hvorfor skulle ikke jeg kunne ha kjæreste som liker meg som jeg er? 

Så da gikk det fra en sorg over bruddet, til en sorg over å ha brukt for mange år på en mann som ikke elsket meg, til tanker om at heller enn å presse visse egenskaper ned i meg vil jeg være klar og tydelig, og heller evt. skremme bort menn som ikke liker meg, tidlig i prosessen.

Jeg vet at eksen tok bruddet hardt selv om han tok initiativ til det. Han syntes synd på seg selv, og var nostalgisk. Det var vanskelig å forholde seg til smerten hans, jeg syntes det var bissart. Jeg skjønte nok litt mer da jeg leste "Det er slutt" av Sissel Gran https://bokelskere.no/bok/det-er-slutt-historier-om-loesrivelse/466704/#:~:text=Denne boken er et svar på en lesers,å gå har vokst seg frem over tid. Fra mitt ståsted trakk han seg unna emosjonelt, og gjorde det så slutt, begge aktive handlinger han valgte. Men fra hans ståsted tror jeg at han trakk seg bort fordi forholdet gradvis hadde sluttet å fungere for ham, og at han gjorde det slutt fordi forholdet var helt dødt i hans øyne, jeg tror ikke han opplevde det som et aktivt valg. 

Anonymkode: cb989...554

[AnonymBruker]

Jeg vil også anbefale boken til Sissel Gran nevnt over. Det kan være litt terapeutisk å prøve å se det fra alle sider.

Selv har jeg nok knust noen hjerter på min vei, men det har vært mer kortere forhold.

Jeg ble helt smadret av siste brudd, hvor han dumpet meg for 3-4 år siden.. det har vært litt av og på og vanskelig for begge å bryte helt så eksakt dato er ikke lett å si.

Det bruddet ødela meg helt, ødela hele selvfølelsen min, evnen til å føle lykke, hvem jeg er.. Det var ikke bare sånn at jeg hadde kjærlighetssorg, det endret noe i meg, tok en bit av meg som jeg aldri har funnet igjen.. Jeg er fremdeles preget, sorgtung og lei. Bitter og sint.

Jeg vet han har vært helt fra seg av dårlig samvittighet og sorg over at jeg ikke tar det så bra som han skulle ønske og håpe. Det har kanskje bidratt til å dra bruddet lengre ut enn vi burde, det er fint at han har vært snill med med meg, men det smarteste hadde kanskje vært og holdt avstand. Han er jo på en måte ikke rett person til å trøste meg og hjelpe meg med å komme over han... og man tror utallige samtaler om hva som skjedde osv liksom skal gi en "closure", men det gjør aldri det, ikke i dette tilfellet.

Nå har vi mer avstand, og det går mye bedre med meg.

Sikkert han også... Selv om vi ikke har hatt kontakt på lenge nå, så vet jeg han tenker mye på meg, jeg vet han har dårlig samvittighet og jeg tror ikke han sover ordentlig godt om nettene før han vet med hundre prosent sikkerhet at jeg har det helt bra. Jeg vet en del av han fremdeles elsker meg, og at en del av han vil bli lei seg om han hører jeg har blitt sammen med en ny, men jeg tror også det vil være en litt gledens dag for han, en lettelse, en slags "NÅ er alt i orden igjen".

Anonymkode: 5cbcf...8ec

[AnonymBruker]

Ja, og jeg sliter hver dag med dårlig samvittighet og lurer på hva som kunne vært gjort på et tidligere tidspunkt. Jeg gikk fra min mann, med barn. Vi var begge i nye forhold etter en stund men han fant aldri helt sin plass i sitt nye liv, og tok livet sitt tre år etter skilsmissen. Det verste som har skjedd i mitt og barnas liv.

Anonymkode: 12a0e...c52

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Tenker på langvarige forhold/ekteskap (gjerne med barn). Jeg lurer på hvordan det føles å være den som gikk? Fikk du dårlig samvittighet? Hvordan ble livet deres etter hvert? 

Jeg er den forlatte i min «historie». Ble fullstendig knust, og blir nok aldri den samme igjen. Klarer ikke å føle på lykke eller le lenger (har gått snart to år). Både jeg og barna fikk det mye verre etter skilsmissen (sosialt, emosjonelt, økonomisk, praktisk osv). Lurer ofte på hvordan det egentlig føltes for mannen min. Han var jo glad i meg en gang.

Anonymkode: e29ff...857

Jeg fikk veldig dårlig samvittighet, men jeg visste at jeg gjorde det eneste rette.

Jeg var knust innvendig selv om jeg gikk. Slet med skyldfølelse lenge etterpå. Så har jeg kommet fram til at jeg kunne ikke gjort noe annerledes. Om man gjør det man kan så kan man ikke mer. Det er grenser for hvor mye man skal tåle og utsette seg for. Jeg tålte og utsatte meg for mye mer enn det som var bra for meg. Hadde jeg visst det jeg vet idag, så hadde jeg reist mye tidligere. 

Anonymkode: 8396f...14c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Ja, og jeg sliter hver dag med dårlig samvittighet og lurer på hva som kunne vært gjort på et tidligere tidspunkt. Jeg gikk fra min mann, med barn. Vi var begge i nye forhold etter en stund men han fant aldri helt sin plass i sitt nye liv, og tok livet sitt tre år etter skilsmissen. Det verste som har skjedd i mitt og barnas liv.

Anonymkode: 12a0e...c52

At han tok livet sitt kan ikke du noe for. Det viser bare hvor store problemer han hadde. Håper du ser det. 

Anonymkode: 8396f...14c

[AnonymBruker]

Jeg gikk, etter mange år med store problemer i ekteskapet. Økonomisk utroskap, løgn og mer. Han tok livet sitt ni måneder etter separasjonen.

Anonymkode: 22843...93f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

At han tok livet sitt kan ikke du noe for. Det viser bare hvor store problemer han hadde. Håper du ser det. 

Anonymkode: 8396f...14c

Enig. Det må du ikke bære på dine skuldre.
 

Når det er sagt har jeg i de mørkeste stundene tenkt disse tankene selv. Hva er meningen med livet uten familien min, liksom? Følte meg rett og slett verdiløs. Som søppel, brukt opp, og bare emballasjen er igjen - tom og klar for dynga. Har kommet meg ut av disse tankene, heldigvis…. 
- TS

Anonymkode: e29ff...857

[AnonymBruker]

Ja, jeg gjorde det.
Det var helt grusomt. Hyperventilering i en time.
Jeg tror det er en stor del av å bli voksen, når man innser at det som gjør mest vondt i livet, er å gjøre andre vondt.

Anonymkode: 5f95b...792

[AnonymBruker]

Jeg har litt dårlig samvittighet. Var sammen med en som jeg trodde var en støttende og god partner. Når hun hadde ting hun gikk igjennom, så var jeg der for henne. Føltes slikt andre veien, men sannheten var at hun trakk seg lengre og lengre vekk for hver ting som var vanskelig i livet mitt. En periode som var spesielt vanskelig, så dro hun. Men grunnen til at perioden var vanskelig, var at jeg ofret ekstremt mye tid, energi og alt annet for å få det til i livet. (Og jeg ga alt for mye i forholdet, mer enn jeg hadde tid og penger til)

Rett etter bruddet klaffet alt og jeg fikk det mye bedre, da alt var fikset og jeg sitter lykkelig og glad fortsatt. Hun ville ta opp kontakten, jeg ville ikke det. Hun sliter med flere ganske seriøse ting nå, mens jeg koser meg

Har gått flere år, og hører at det ikke går noe bra med exen. Men men

Anonymkode: 6d4b2...d29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Enig. Det må du ikke bære på dine skuldre.
 

Når det er sagt har jeg i de mørkeste stundene tenkt disse tankene selv. Hva er meningen med livet uten familien min, liksom? Følte meg rett og slett verdiløs. Som søppel, brukt opp, og bare emballasjen er igjen - tom og klar for dynga. Har kommet meg ut av disse tankene, heldigvis…. 
- TS

Anonymkode: e29ff...857

Stor klem til deg kjære deg. Meningen med livet er å finne mening i seg selv. Dette gjelder uavhengig om man er i en relasjon eller ikke, ellers mister man seg selv.

Godt å lese at du ikke har disse destruktive tankene lenger. Kan forstå at dette har vært veldig vanskelig for deg. Noen ganger føles livet som en kamp. Det er det viktig å være ærlig med seg selv på. Være god med seg selv. Først da kan man klare å komme seg litt ovenpå. Så er det viktig å tillate seg selv å kjenne på glede. Livet er fullt av gleder. 

Anonymkode: 8396f...14c

[AnonymBruker]

Min eks tok det tungt. Kom seg ikke på riktig vei etter på. Ble frista til narkotika og ente opp med å ta livet sitt. No vet jeg ikke om det er min feil. Men han tok kontakt med meg like før han forsvant. Vi hadde ikke barn sammen. Men det dukker opp tanker om hvis jeg hadde svart han hadde han no vært i denne verden som oss? Det er jo noe jeg aldri får svar på. Litt skyldfølelse får jeg innimellom. Om jeg hadde kunna reddet han. Men så vet jeg også at jeg ikke har kunna hatt han i livet mitt for da har jeg hatt det forferdelig. Så ja. Ikke lett. 

Anonymkode: c3d4a...0df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Min eks tok det tungt. Kom seg ikke på riktig vei etter på. Ble frista til narkotika og ente opp med å ta livet sitt. No vet jeg ikke om det er min feil. Men han tok kontakt med meg like før han forsvant. Vi hadde ikke barn sammen. Men det dukker opp tanker om hvis jeg hadde svart han hadde han no vært i denne verden som oss? Det er jo noe jeg aldri får svar på. Litt skyldfølelse får jeg innimellom. Om jeg hadde kunna reddet han. Men så vet jeg også at jeg ikke har kunna hatt han i livet mitt for da har jeg hatt det forferdelig. Så ja. Ikke lett. 

Anonymkode: c3d4a...0df

Selvfølgelig er det ikke din feil. Du kan ikke ta ansvar for han sine handlinger. Skulle tro du hadde drept han slik som du skriver. 

Anonymkode: 8396f...14c

[AnonymBruker]

Min venninne gikk fra mannen sin etter mange års ekteskap og med tre barn i tenårene. Han ble fullstendig knust. 

Og det ble hun også. Hun var totalt ødelagt av dårlig samvittighet og sorg over å ha såret ham så dypt. I flere år varte denne selvpiskingen og smerten hos henne, og hun holdt nesten på å peker seg selv pga dette.

 Nå har begge to det bra på hver sin kant, og de har et fint forhold seg imellom.

Anonymkode: ca656...e7b