Jente 14 år utredning, Asperger tror BUP

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hun er litt sensitiv til klær, men ikke i nærheten av hva du beskriver her. Sluttet ganske tidlig med ull da hun er varm av seg, klarer ikke klær opp mot halsen og sokker må være riktige. I mine øyne har hun fungert «for godt» sosialt, men kan være maskering og hun har ingen veldig fast særinteresse. Har lest at over 50% av de med Asperger også har adhd så håper BUP også undersøker dette. 
 

Datter har venninne som er 2 år eldre som også slet med skolefravær og var hos BUP. Da fikk de pleiepenger for å kjøre henne til skolen og evt hente i løpet av dagen ved behov. 
 

Dette sier løvemammaene om pleiepenger: 

https://lovemammaene.no/pleiepenger-bup-og-legeerklaering/

TS

Anonymkode: 40aec...f71

Men kjære folk! Man trenger da ikke  diagnose fordi om man er nøye på klær!! Det heter 7årstrass!!

Anonymkode: e7281...e25

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Men kjære folk! Man trenger da ikke  diagnose fordi om man er nøye på klær!! Det heter 7årstrass!!

Anonymkode: e7281...e25

Datter er 14 og hvis du har lest innleggene har du enten dårlig leseforståelse eller er vanskelig med vilje…

Anonymkode: 40aec...f71

[AnonymBruker]

Min datter på samme alder fikk aspergerdiagnose i fjor, utredet av Bup. Det har vært et ekstremt vanskelig år for henne og oss foreldre nå, blant annet med skolevegring.

Vi er heldige og har familie i nærheten som stiller opp og kjører og henter på skolen de dagene hun orker å gå, og vi ikke får til å kjøre selv. Ellers har jeg ikke pleiepenger, men en fleksibel sjef som gir meg hjemmekontor ved behov og lar meg jobbe fleksibelt, ta igjen ting på kveldene hvis det er vanskelig å jobbe full dag osv.

Anonymkode: a42f0...0d4

[AnonymBruker]

Asperger / høytfungerende autisme har mange overlappende symptomer med ADHD. Og det er mange som har begge deler. Jeg har to gutter med asperger. Sistemann fikk barneautisme høytfungerende. Hadde han hatt særinteresser, godt språk da han var liten, og hvis han hadde vært "professor", så hadde han fått asperger. Alle tre har over gjennomsnittet på IQ.

Anonymkode: dacc1...1eb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Min datter på samme alder fikk aspergerdiagnose i fjor, utredet av Bup. Det har vært et ekstremt vanskelig år for henne og oss foreldre nå, blant annet med skolevegring.

Vi er heldige og har familie i nærheten som stiller opp og kjører og henter på skolen de dagene hun orker å gå, og vi ikke får til å kjøre selv. Ellers har jeg ikke pleiepenger, men en fleksibel sjef som gir meg hjemmekontor ved behov og lar meg jobbe fleksibelt, ta igjen ting på kveldene hvis det er vanskelig å jobbe full dag osv.

Anonymkode: a42f0...0d4

Det er råtøft å stå i det ja, både praktisk med mye møter og ting og holde styr på, men  også følelsesmessig. Vår datter har sålangt 37 fraværsdager i 8. trinn så er vel gjennomsnittlig på skolen 3 dager i uka. Skolen jobber nå med å tilrettelegge, men klart ikke alt de har kapasitet til. 
 

Har det hjulpet henne/ dere å få diagnosen i forhold til å forstå seg selv og få hjelp, og tenker dere det stemmer? Min datter har virket på let en stund og håper hun faller til ro etterhvert. Hvor lang tid var dere i BUP før diagnose forelå? 

Anonymkode: 40aec...f71

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Asperger / høytfungerende autisme har mange overlappende symptomer med ADHD. Og det er mange som har begge deler. Jeg har to gutter med asperger. Sistemann fikk barneautisme høytfungerende. Hadde han hatt særinteresser, godt språk da han var liten, og hvis han hadde vært "professor", så hadde han fått asperger. Alle tre har over gjennomsnittet på IQ.

Anonymkode: dacc1...1eb

Ja, det har jeg forstått. Hvor lang tid har det tatt BUP å lande på diagnosene sånn ca? Har de god oppfølging og tilrettelegging på skolen? Datter her sliter veldig med faglig gjennomføring, komme i gang, klarer ikke spørre om hjelp etc. Får greie resultat på kartlegginger, nasjonale prøver etc. Sliter i matematikk pga kunnskapshull fra barneskolen. 

Anonymkode: 40aec...f71

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Har tidligere skrevet om datter som strever med ufrivillig skolefravær og faglig gjennomføring særlig etter oppstart på ungdomsskolen i høst. Høysensitiv, særlig for lyd, men også lys, lukt og mat. Jeg har tenkt det kan være Adhd uoppmerksom type. Ferdig med de første møtene i BUP nå og de ringte torsdag og sa de går videre med utredning med tanke på angst og Aspergers. Glad for at de går videre, men av en eller annen grunn fikk jeg en veldig følelsesmessig reaksjon i etterkant. Dårlig samvittighet for at jeg ikke har sett det selv, tanker om hvordan klare å støtte henne best mulig. Klarer skolen å tilrettelegge godt nok/ klarer hun ta i mot tilretteleggingen? 
 

Når jeg leser om Asperger er det noe jeg ser stemmer, men også flere ting jeg ikke synes stemmer. Blir spennende å se videre vei i BUP. 
 

Datter er veldig opptatt av om når jeg kan få pleiepenger for å kjøre henne til skolen, og det er en fin mulighet. Men, er det lurt at en forelder «alltid» er tilgjengelig? Samtidig trives jeg veldig godt i jobben min, så kjenner på at jeg er usikker. Håper jeg kan få gode råd på veien. 

Anonymkode: 40aec...f71

Adhd, angst og aspergers har mye til felles (selv om det også er noen tydelige forskjeller i diagnosekriteriene), så ikke så rart om flere av disse tingene blir vurdert. Det er heller ikke uvanlig at jenter er gode nok til å maskere slik at noen av trekkene ikke synes så godt utad, men at de likevel strever med dette. For eksempel mange med aspergers jeg har møtt via jobb som har blitt ganske gode på ironi, forståelse av billedlig språk og ansiktsuttrykk, selv om de ikke har samme intuitive forståelse av deg som andre. 

Dersom hun har slitt med skolevegen er vel det å bli kjørt en periode og så prøve nedtrapping når hun er litt mer komfortabel ganske nyttig. Har vært borti liknende tilfeller der ungdommen selv gradvis ønsket mindre støtte/følge ettersom vedkommende ble tryggere på rammene (Dette innenfor et litt mer tilpasset skoletilbud).

Anonymkode: a6a9f...221

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Vel, det er vel en sannhet med modifikasjoner. Jobber selv som pedagog og på skolen jeg nå jobber har to av 300 elever diagnosen Asperger. Men er enig i at det er lurt å være undrende og stille spørsmål. Akkurat nå sier magefølelsen min at datter ikke er autist, men har noen trekk derfra. Så får vi se hvor vi ender. TS

Anonymkode: 40aec...f71

Vi er vel alle på spektret i en eller annen grad om man ser grundig nok etter...
Det viktige må vel være å finne verktøy som hjelper til å få gjennomført skolegangen og å få et godt liv.
Og hvem 14-åring er knallgod på small-talk og øyekontakt. Er ikke det for det meste pinlig i den alderen uansett diagnose eller ei?
Jeg hater smalltalk selv om voksen, kan godt hende jeg skulle hatt en diagnose, hvem vet, men har levd finr 43 år med mine venner, min omgangskrets og med minst mulig grad av small-talk. Men må jo allikevel si at diagnoser er jo viktige når de er riktige og de har noe for seg. Mest av alt kanskje de bare gjør at man kan akseptere seg selv. Trist at det må diagnose til egentlig, men hjelper det, så er jo det det viktigste. For noen kan man jo også lure på om dagens bruk av sosiale medier og den ekstreme graden av å sammenlikne seg med så sykt mange andre gjør at man ender opp med å føle seg veldig annerledes om man ikke er akkurat som de som elsker å legge ut ting i SoMe, eks influenser, you-tubere osv. Som selvsagt er av den ekstremt-utadvendte typen. Alle vi normalt innadvendte/ekstroverte har aldri hatt det store eksponeringsbehovet, derfor har din datter aldri sett MEG i sosiale medier for å kunne sammenlikne seg med meg... personlig synes jeg det er veldig skummelt å tenke på at de virkelig bare sammenlikner seg med en ekstrem-type menneske... og tenk på alle de som da føler seg annerledes og tror de er usosiale bare fordi alle de de ser i SoMe er ekstrem-utadvendte i en slik grad at det er utrolig oppmerksomhetssyke. Så man må iaf ha disse tingene i tankene, men det får vi håpe de som utreder også har. Det må gå på mer enn at man som 14-åring ikke synes small-talk er tingen får man tro. Overgang til u.skole kan være vanskelig for mange uansett. Får håpe diagnosene sitter litt lenger inne enn som så. Ville iaf stilt endel spørsmål, og bidratt med hva du ser også. Man kan jo tenke seg at det nå er så "trendy" med diagnose, og så fristende å skjønne at man kan bli kjørt til skolen, at de smører på det de kan for å FÅ en diagnose også. De vet jo ALT fra de samme sosiale mediene om hva som skal til for å få en diagnose sånn eller slik... og det høres jo mye ut som at hun har lyst til å bli kjørt liksom.... 
 

Anonymkode: 24f24...b6a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Adhd, angst og aspergers har mye til felles (selv om det også er noen tydelige forskjeller i diagnosekriteriene), så ikke så rart om flere av disse tingene blir vurdert. Det er heller ikke uvanlig at jenter er gode nok til å maskere slik at noen av trekkene ikke synes så godt utad, men at de likevel strever med dette. For eksempel mange med aspergers jeg har møtt via jobb som har blitt ganske gode på ironi, forståelse av billedlig språk og ansiktsuttrykk, selv om de ikke har samme intuitive forståelse av deg som andre. 

Dersom hun har slitt med skolevegen er vel det å bli kjørt en periode og så prøve nedtrapping når hun er litt mer komfortabel ganske nyttig. Har vært borti liknende tilfeller der ungdommen selv gradvis ønsket mindre støtte/følge ettersom vedkommende ble tryggere på rammene (Dette innenfor et litt mer tilpasset skoletilbud).

Anonymkode: a6a9f...221

Jenter maskerer og tilpasser seg ofte lenge ja. Er veldig glad for at hun trives sosialt og har venner på skolen, det hjelper i all bekymringen. 
 

Ser at å kunne kjøre henne til skolen vil kunne hjelpe i perioder så vi får se hvordan tilrettelegge for dette. TS

Anonymkode: 40aec...f71

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Vi er vel alle på spektret i en eller annen grad om man ser grundig nok etter...
Det viktige må vel være å finne verktøy som hjelper til å få gjennomført skolegangen og å få et godt liv.
Og hvem 14-åring er knallgod på small-talk og øyekontakt. Er ikke det for det meste pinlig i den alderen uansett diagnose eller ei?
Jeg hater smalltalk selv om voksen, kan godt hende jeg skulle hatt en diagnose, hvem vet, men har levd finr 43 år med mine venner, min omgangskrets og med minst mulig grad av small-talk. Men må jo allikevel si at diagnoser er jo viktige når de er riktige og de har noe for seg. Mest av alt kanskje de bare gjør at man kan akseptere seg selv. Trist at det må diagnose til egentlig, men hjelper det, så er jo det det viktigste. For noen kan man jo også lure på om dagens bruk av sosiale medier og den ekstreme graden av å sammenlikne seg med så sykt mange andre gjør at man ender opp med å føle seg veldig annerledes om man ikke er akkurat som de som elsker å legge ut ting i SoMe, eks influenser, you-tubere osv. Som selvsagt er av den ekstremt-utadvendte typen. Alle vi normalt innadvendte/ekstroverte har aldri hatt det store eksponeringsbehovet, derfor har din datter aldri sett MEG i sosiale medier for å kunne sammenlikne seg med meg... personlig synes jeg det er veldig skummelt å tenke på at de virkelig bare sammenlikner seg med en ekstrem-type menneske... og tenk på alle de som da føler seg annerledes og tror de er usosiale bare fordi alle de de ser i SoMe er ekstrem-utadvendte i en slik grad at det er utrolig oppmerksomhetssyke. Så man må iaf ha disse tingene i tankene, men det får vi håpe de som utreder også har. Det må gå på mer enn at man som 14-åring ikke synes small-talk er tingen får man tro. Overgang til u.skole kan være vanskelig for mange uansett. Får håpe diagnosene sitter litt lenger inne enn som så. Ville iaf stilt endel spørsmål, og bidratt med hva du ser også. Man kan jo tenke seg at det nå er så "trendy" med diagnose, og så fristende å skjønne at man kan bli kjørt til skolen, at de smører på det de kan for å FÅ en diagnose også. De vet jo ALT fra de samme sosiale mediene om hva som skal til for å få en diagnose sånn eller slik... og det høres jo mye ut som at hun har lyst til å bli kjørt liksom.... 
 

Anonymkode: 24f24...b6a

Hun har gått til ungdomspsykolog i 2 år, startet med selvskading og har 37 fraværsdager i dette skoleåret. Derfor er hun nå hos BUP, ikke fordi hun er dårlig på smalltalk. BUP har lange ventelister og opplever at prosessen er god så langt. 
 

Om du skal bagatelisere og kommentere andres tråder anbefaler jeg å lese hva som står og ikke tolke helt inne i eget hode. Mellomrom i tekst er også å foretrekke - et tips til deg! TS

Anonymkode: 40aec...f71

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hun har gått til ungdomspsykolog i 2 år, startet med selvskading og har 37 fraværsdager i dette skoleåret. Derfor er hun nå hos BUP, ikke fordi hun er dårlig på smalltalk. BUP har lange ventelister og opplever at prosessen er god så langt. 
 

Om du skal bagatelisere og kommentere andres tråder anbefaler jeg å lese hva som står og ikke tolke helt inne i eget hode. Mellomrom i tekst er også å foretrekke - et tips til deg! TS

Anonymkode: 40aec...f71

Du mener seriøst jeg skal søke opp din anonymkode for å finne ut hva du har skrevet tidligere?
Legg inn en lenke da. Så kanskje du kan forvente at vi skulle vite det du skriver her utifra hovedinnlegget.
Det er første gangen du nevner det i denne tråden så vidt jeg kan se.

Jeg bare håpet din datter egentlig er frisk. Men skjønner nå at du helt klart har bestemt at det er utenkelig.
Hvorfor kjører du henne ikke til skolen for lenge siden? Tilpass jobben? Hvis det er det som trengs?
Det går an å hjelpe til før hun får diagnose også. Om hun er så tydelig på at det å bli kjørt vil hjelpe henne, skjønner jeg ikke hvorfor du må få pleiepenger for å klare det. Bytt jobb. Sett barnet ditt først. Det er et tips til deg. Helt klart at hun trenger BUP. De har tid til henne forhåpentligvis.

Anonymkode: 24f24...b6a

[AnonymBruker]

Legger igjen en liten kommentar her, jeg.

Jeg ble nettopp diagnostisert med autisme selv som 30-åring, og min mor har jobbet i psykiatrien i 25 år uten å noen gang tenke tanken. Så ikke få dårlig samvittighet om det viser seg at det er det, hvis hun er god på å maskere så er det svært vanskelig å oppdage. Jeg har såkalt "høytfungerende" autisme - kan holde øyekontakt, kan smalltalk, forstår sarkasme, og oppfører meg tilsynelatende normalt i samtaler. Har alltid blitt kalt for litt "rar" da, kanskje særlig på grunn av interesser og slikt. 

Det som ikke synes er at jeg analyserer konstant i alle samtaler jeg har:

Har jeg nok øyekontakt, snakker jeg for lite, snakker jeg for mye, "oi nå avbrøt jeg", hva betyr det ansiktsuttrykket der, har jeg rett ansiktsuttrykk nå, kjeder hun seg?
Det er utmattende. 

Og så når jeg er ferdig med samtalen så analyserer jeg alt på nytt igjen. Får ofte en sånn "faen, nå dominerte jeg samtalen helt og avbrøt mye - må sende melding og beklage for det så hun vil treffe meg flere ganger". Mister også ofte tråden i det jeg skal si midt i setningen, kan finne på å hoppe litt fram og tilbake mellom samtaleemner (merker som regel at samtalepartneren får litt "whiplash" i disse situasjonene, men det er sjeldent folk kommenterer det). Føler meg ofte litt sosialt "rar", men er veldig veldig opptatt av at det ikke skal synes så godt. Om jeg får muligheten så kan jeg gjerne prate på inn- og utpust i en time i strekk om noe som engasjerer meg, men dette er jo ingen interessert i.

For min del var det en skikkelig aha-opplevelse å få diagnosen. Hadde ingen anelse om hvordan ASF utartet seg hos voksne eller hos unge jenter. Det er bare et års tid siden jeg ble kjent med begrepet "maskering", og lærte at autisme kan være noe HELT annet enn den gutten som sitter og vifter med armene og har voldsomme utbrudd. Jeg "stimmer" selv mye, men veldig subtilt. Det er dog noen ting jeg ikke kjenner meg igjen i som enkelte med autisme har, mens andre ting stemmer veldig godt. Det er vel derfor det er et spekter. 

Anonymkode: d18aa...dca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er råtøft å stå i det ja, både praktisk med mye møter og ting og holde styr på, men  også følelsesmessig. Vår datter har sålangt 37 fraværsdager i 8. trinn så er vel gjennomsnittlig på skolen 3 dager i uka. Skolen jobber nå med å tilrettelegge, men klart ikke alt de har kapasitet til. 
 

Har det hjulpet henne/ dere å få diagnosen i forhold til å forstå seg selv og få hjelp, og tenker dere det stemmer? Min datter har virket på let en stund og håper hun faller til ro etterhvert. Hvor lang tid var dere i BUP før diagnose forelå? 

Anonymkode: 40aec...f71

Vår går på skole 2-3 dager i uka, har kun et par skoletimer maksimum hver av dagene hun klarer å gå. Får ikke vurdering i mange fag. Jeg var kjempestresset pga skolen i starten, men nå skjønner jeg at psykisk helse kommer før ALT annet. Hun har presset seg i lang tid, som har resultert i svært dårlig psykisk helse og akuttinnleggelse på ungdomspsykiatrisk (selvskading her også) m.m. Alt dette setter skolegangen i perspektiv og nå er jeg glad bare hun møter opp en gang innimellom.

Hovedproblemet med skolen og manglende tilrettelegging her er utformingen av skolebygget, for vår del. Det er store saler med glassvegger og ikke faste plasser. Det finnes ikke små rom med ugjennomsiktige vegger der hun kan trekke seg tilbake når det blir mye bråk. Arkitektene har fått fritt spillerom og laget et flott signalbygg. Heiser for rullestolbrukere har de, men de har ikke tenkt på andre med mindre synlige handicap som ikke klarer å møte opp på en slik skole, og som gjerne skulle hatt små klasserom med faste vegger og en dør som kan lukkes, med faste plasser og fast timeplan hver dag.

Det å få diagnosen var bra for hennes del, for å skjønne at hun ikke var den eneste som hadde det slik, og hun har vært mye på sosiale medier der det er "aspies" som lager kule og morsomme videosnutter og memes som hun kjenner seg igjen i. Vi er sikre på at diagnosen stemmer, men var ikke forberedt på at det ikke var hjelp å få der ute, til å mestre hverdagen og skolen.

Vi var i Bup i 2 år før diagnosen Aspergers syndrom ble bekreftet. Selv om vi visste det (saksbehandler sa at det nok var denne diagnosen) etter ett år. Men det var såååå mange sykemeldinger og avlyste timer i BUP-systemet, nye saksbehandlere annenhver gang etc, så det tok lang tid.

Anonymkode: a42f0...0d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vår går på skole 2-3 dager i uka, har kun et par skoletimer maksimum hver av dagene hun klarer å gå. Får ikke vurdering i mange fag. Jeg var kjempestresset pga skolen i starten, men nå skjønner jeg at psykisk helse kommer før ALT annet. Hun har presset seg i lang tid, som har resultert i svært dårlig psykisk helse og akuttinnleggelse på ungdomspsykiatrisk (selvskading her også) m.m. Alt dette setter skolegangen i perspektiv og nå er jeg glad bare hun møter opp en gang innimellom.

Hovedproblemet med skolen og manglende tilrettelegging her er utformingen av skolebygget, for vår del. Det er store saler med glassvegger og ikke faste plasser. Det finnes ikke små rom med ugjennomsiktige vegger der hun kan trekke seg tilbake når det blir mye bråk. Arkitektene har fått fritt spillerom og laget et flott signalbygg. Heiser for rullestolbrukere har de, men de har ikke tenkt på andre med mindre synlige handicap som ikke klarer å møte opp på en slik skole, og som gjerne skulle hatt små klasserom med faste vegger og en dør som kan lukkes, med faste plasser og fast timeplan hver dag.

Det å få diagnosen var bra for hennes del, for å skjønne at hun ikke var den eneste som hadde det slik, og hun har vært mye på sosiale medier der det er "aspies" som lager kule og morsomme videosnutter og memes som hun kjenner seg igjen i. Vi er sikre på at diagnosen stemmer, men var ikke forberedt på at det ikke var hjelp å få der ute, til å mestre hverdagen og skolen.

Vi var i Bup i 2 år før diagnosen Aspergers syndrom ble bekreftet. Selv om vi visste det (saksbehandler sa at det nok var denne diagnosen) etter ett år. Men det var såååå mange sykemeldinger og avlyste timer i BUP-systemet, nye saksbehandlere annenhver gang etc, så det tok lang tid.

Anonymkode: a42f0...0d4

Ja, psykisk helse absolutt viktigst, ungdomsskolen er en liten dråpe i havet i et livstidsperspektiv. Vondt å høre at hun har presset seg så lenge og at det ikke finnes noen steder på skolen som kan passe hennes behov! 💜 

Oj, 2 år i BUP - det var lenge! Vi startet i begynnelsen av februar og er greit i gang føles det, håper det ikke går 2 år til de kommer til en konklusjon. Særlig sårbart med så mange bytter for disse barna som bruker tid på å bygge relasjon og trygghet. Håper allikevel dere kan se fremover og ta det i tempoet som passer henne. TS

Anonymkode: 40aec...f71

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Legger igjen en liten kommentar her, jeg.

Jeg ble nettopp diagnostisert med autisme selv som 30-åring, og min mor har jobbet i psykiatrien i 25 år uten å noen gang tenke tanken. Så ikke få dårlig samvittighet om det viser seg at det er det, hvis hun er god på å maskere så er det svært vanskelig å oppdage. Jeg har såkalt "høytfungerende" autisme - kan holde øyekontakt, kan smalltalk, forstår sarkasme, og oppfører meg tilsynelatende normalt i samtaler. Har alltid blitt kalt for litt "rar" da, kanskje særlig på grunn av interesser og slikt. 

Det som ikke synes er at jeg analyserer konstant i alle samtaler jeg har:

Har jeg nok øyekontakt, snakker jeg for lite, snakker jeg for mye, "oi nå avbrøt jeg", hva betyr det ansiktsuttrykket der, har jeg rett ansiktsuttrykk nå, kjeder hun seg?
Det er utmattende. 

Og så når jeg er ferdig med samtalen så analyserer jeg alt på nytt igjen. Får ofte en sånn "faen, nå dominerte jeg samtalen helt og avbrøt mye - må sende melding og beklage for det så hun vil treffe meg flere ganger". Mister også ofte tråden i det jeg skal si midt i setningen, kan finne på å hoppe litt fram og tilbake mellom samtaleemner (merker som regel at samtalepartneren får litt "whiplash" i disse situasjonene, men det er sjeldent folk kommenterer det). Føler meg ofte litt sosialt "rar", men er veldig veldig opptatt av at det ikke skal synes så godt. Om jeg får muligheten så kan jeg gjerne prate på inn- og utpust i en time i strekk om noe som engasjerer meg, men dette er jo ingen interessert i.

For min del var det en skikkelig aha-opplevelse å få diagnosen. Hadde ingen anelse om hvordan ASF utartet seg hos voksne eller hos unge jenter. Det er bare et års tid siden jeg ble kjent med begrepet "maskering", og lærte at autisme kan være noe HELT annet enn den gutten som sitter og vifter med armene og har voldsomme utbrudd. Jeg "stimmer" selv mye, men veldig subtilt. Det er dog noen ting jeg ikke kjenner meg igjen i som enkelte med autisme har, mens andre ting stemmer veldig godt. Det er vel derfor det er et spekter. 

Anonymkode: d18aa...dca

Takk for fint svar og informasjon. Jeg tenker at mye av det du setter ord på stemmer for jenta mi. Hun analyserer mye internt og setter harde karakterer til seg selv. Og hun snakker mye og lenge om ting hun er opptatt av og jeg detter av halvveis. 😅 Starter å snakke sammen om antrekk til skoleballet, via 90-talls rock til ønske om en reise til Japan. 
 

Skal hente boka; Kunsten å feike arabisk, om som kvinne å leve med autisme, oversatt av Olaug Nilssen som skrev nydelige; Tung Tids Tale, på biblioteket i morgen. Blir spennende! TS

Anonymkode: 40aec...f71

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Har tidligere skrevet om datter som strever med ufrivillig skolefravær og faglig gjennomføring særlig etter oppstart på ungdomsskolen i høst. Høysensitiv, særlig for lyd, men også lys, lukt og mat. Jeg har tenkt det kan være Adhd uoppmerksom type. Ferdig med de første møtene i BUP nå og de ringte torsdag og sa de går videre med utredning med tanke på angst og Aspergers. Glad for at de går videre, men av en eller annen grunn fikk jeg en veldig følelsesmessig reaksjon i etterkant. Dårlig samvittighet for at jeg ikke har sett det selv, tanker om hvordan klare å støtte henne best mulig. Klarer skolen å tilrettelegge godt nok/ klarer hun ta i mot tilretteleggingen? 
 

Når jeg leser om Asperger er det noe jeg ser stemmer, men også flere ting jeg ikke synes stemmer. Blir spennende å se videre vei i BUP. 
 

Datter er veldig opptatt av om når jeg kan få pleiepenger for å kjøre henne til skolen, og det er en fin mulighet. Men, er det lurt at en forelder «alltid» er tilgjengelig? Samtidig trives jeg veldig godt i jobben min, så kjenner på at jeg er usikker. Håper jeg kan få gode råd på veien. 

Anonymkode: 40aec...f71

Du vil ikke fått pleiepenger for å kjøre dattera di til skolen.

Anonymkode: 54acc...6fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Du vil ikke fått pleiepenger for å kjøre dattera di til skolen.

Anonymkode: 54acc...6fc

Det har familier vi kjenner til fått jo. Ikke kun transporten i seg, men ha god tid og støtte oppom for å f.eks dempe angsten. Være tilgjengelig om henting på skole om ting blir vanskelig. 

Anonymkode: 40aec...f71

[AnonymBruker]

Må alle raringer absolutt få en diagnose nå til dags? Hvorfor? Ikke at jeg tror jeg kan snakke vegne av for alle raringer, det ville vært rart, men jeg godtar å bare være rar, selv om jeg hvis jeg ville trolig kunne løpt rundt til psykologer for å samle bokstaver. Ser ikke helt poenget med det.

Anonymkode: eb673...0e3

[ValarMorghulis]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Må alle raringer absolutt få en diagnose nå til dags? Hvorfor? Ikke at jeg tror jeg kan snakke vegne av for alle raringer, det ville vært rart, men jeg godtar å bare være rar, selv om jeg hvis jeg ville trolig kunne løpt rundt til psykologer for å samle bokstaver. Ser ikke helt poenget med det.

Anonymkode: eb673...0e3

Selv om du ikke ser poenget med det så kan det være svært verdifullt for andre. Det handler ikke om å "samle bokstaver", men om å forstå seg selv bedre, få tilgang på tilrettelegging, eller bare å forstå hvorfor enkelte ting har vært vanskelig. Å godta at man er "rar" funker sikkert for noen, men det funker ikke for alle. Den holdningen du har provoserer meg, for den er så bagatelliserende. En diagnose kan være livsendrende. 

[AnonymBruker]

Før i tiden var det greit å være "rar". Det var akseptert og innenfor, og hvis man ikke maktet å være på skolen kunne man dra på sjøen og jobbe i ung alder, eller jeg hadde en klassekamerat som begynte å jobbe som pølsemaker etter ungdomsskolen, for eksempel. Det var muligheter, det var ikke et KRAV nærmest om at alle måtte fullføre vgs og gå mer skole etterpå.

Det er ungdom som ikke passer inn i A4-systemet, men i dag er det ikke noen alternativer til dette løpet. Det er derfor vi "trenger" diagnoser, for å med alle midler presse disse barna gjennom et A4-løp, selv om alle blir tapere her, også ungdommene som medisineres med angstempende medisiner, som må ha drosje for å klare å komme seg til skolen, og selvskader på rommene sine, for å holde ut skolelivet selv om de føler seg på en helt annen planet enn de andre barna.

Satt litt på spissen her... men jeg er så lite begeistret for A4-samfunnet der det ikke tas hensyn til at folk er forskjellige, og noen har utfordringer som ikke lett lar seg forenes med den moderne skolen. Men man skal på død og liv gjennom uansett. Fordi det ikke finnes alternativ for ungdommen i dag.

Anonymkode: a42f0...0d4