Hvordan slutte å bekymre meg så mye?

[AnonymBruker]

Hei! Etter jeg ble mor har jeg blitt ekstremt bekymret. Det går i faser, men når jeg er "i" det er det voldsomme onde spiraler tankekjøret mitt går inn i. Det er ikke bekymringer om alvorlige ting. Men det kan typisk være bekymringer om at barna mine ikke skal være lykkelige, føle seg utenfor, bli plaget osv. Jeg har tenkt meg til psykolog med dette, men ville først bare høre med dere her... har dere erfaringer med det? Noen triks til å komme seg ut av det? 

Anonymkode: 68183...188

[AnonymBruker]

Jeg har kommet meg ut av det ved å jobbe med å være takknemlig.

Livet er flyktig og man vet aldri når det er slutt, så man må bare gjøre det beste ut av det.

Jeg prøver å fokusere på positive ting. Jeg leser ikke vanlige nyheter lenger, men har begynt å kun lese positive nyheter. (Det er flere apper med det)

Også går det som regel bra! Er min erfaring etter å ha levd mange år.😀

❤️

Anonymkode: 6d559...1b7

[AnonymBruker]

Kanskje du kan lage en visjonstavle på Pinterest med de positive tingene du ønsker i livet?

Jeg ser på min daglig, og det gir meg mye fokus på det positive 😊

Anonymkode: 6d559...1b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei! Etter jeg ble mor har jeg blitt ekstremt bekymret. Det går i faser, men når jeg er "i" det er det voldsomme onde spiraler tankekjøret mitt går inn i. Det er ikke bekymringer om alvorlige ting. Men det kan typisk være bekymringer om at barna mine ikke skal være lykkelige, føle seg utenfor, bli plaget osv. Jeg har tenkt meg til psykolog med dette, men ville først bare høre med dere her... har dere erfaringer med det? Noen triks til å komme seg ut av det? 

Anonymkode: 68183...188

Hm, jeg tror du har misforstått. Å være bekymret står på listen over krav for å være mamma. Hvis du ikke er bekymret og viser frem til alle hvor utrolig dyktig du er, så er du en dårlig mamma. Viktig å være på hugget, vet du, for hver minste ting som potensielt kan gå galt. Ellers blir andre folk bekymret, og det vil du ikke. Du må eie bekymringen din. 🩷 dessuten er det en hedersbetegnelse og noe som gjør deg moralsk overlegen. 

Anonymkode: 40d7f...83d

[AnonymBruker]

Jeg har bare erfaring med å komme meg ut av bekymringer knyttet til jobb- men tenker det er litt de samme verktøyene. Jeg prøver å sette ord på hva jeg faktisk bekymrer meg over. Vær så konkret som mulig. Og finn alternative tanker.
F.eks: Tenk om barnet mitt blir stengt ute på skolen. Er det en bekymring for nåværende situasjon- så må du jo se på hva som er årsaken til at du tror det. Er det i realiteten veldig vage «bevis» så er alternative tanker at: nei, han blir ikke plaget. Han har venner, og læreren har sagt at barnet virket som har det bra. Er det bare frykt for fremtiden (barnet er to år og du bekymrer deg for skolen allerede) så kan alternativet tanker være at barnet har det fint på skolen, barnet vil trives på skolen. Om barnet er mindre fornøyd vil du undersøke hva som er galt og finne løsninger på problemene. 

Og ikke minst: du må velge på tro på de alternative tankene som trolig er langt større sannsynlig enn de negative tankene. Om du er vant til å tenke negativt og være veldig bekymret så er det faktisk det som er vanskeligst. Å faktisk velge den mer optimistiske tanken, og la de negative tankene bare fly forbi uten å velge de.

Anonymkode: e76e4...f9a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.3.2025 den 21.43):

Hei! Etter jeg ble mor har jeg blitt ekstremt bekymret. Det går i faser, men når jeg er "i" det er det voldsomme onde spiraler tankekjøret mitt går inn i. Det er ikke bekymringer om alvorlige ting. Men det kan typisk være bekymringer om at barna mine ikke skal være lykkelige, føle seg utenfor, bli plaget osv. Jeg har tenkt meg til psykolog med dette, men ville først bare høre med dere her... har dere erfaringer med det? Noen triks til å komme seg ut av det? 

Anonymkode: 68183...188

...som den 95 år gamle dama på sykehjemmet sa: "97 % av alle mine bekymringer ble det aldri noe av......"...

Anonymkode: 1d8f1...932

[AnonymBruker]

Metakognitiv terapi. Det er ikke bekymringene dine som er problemet, men hvordan du velger å forholde deg til dem. Et par runder hos en psykolog med dette som fagfelt så vil du lære gode teknikker. Anbefaler ikke kognitiv terapi for bekymringstanker som førstebehandling. 

Anonymkode: e7681...ef1

[AnonymBruker]

Av alle følelser må vel bekymring være en av de mest ubrukelige. Hva skjer når du bekymrer deg? Absolutt ingenting, ting skjer, eller ikke, uansett. Det du må prøve på er å bruke det til noe halvveis konstruktivt.

Hvis du begynner å bekymre deg, tenk på hva du ev. kan gjøre med det, skulle det skje. Når du har en plan (gjerne a, b, c), så legger du vekk bekymringen til den eventuelt blir en realitet, og da har du allerede en plan for hvordan du kan løse det.

Jeg kaller meg selv en scenariotenker. Jeg bekymrer meg ikke (dvs. jeg har ingen vonde følelser, klump i magen el.), men tar en kjapp best/worst scenario, og så er det greit. Jeg gjør også gjerne en kjapp sannsynlighetsberegning (nå jobber jeg delvis med risikoanalyse så det tar ikke lang tid), er det noe poeng å tenke mye på noe som så og si aldri skjer, f.eks. flykrasj?

Enten kan jeg aldri ta fly, eller så må jeg akseptere den bitte lille risikoen, for å ta fly i konstant krisemodus gidder jeg ikke. Faller vi ned så faller vi ned, enten jeg bekymrer meg eller ikke.

Anonymkode: 98a22...c51

[AnonymBruker]

Det finnes noen gratis selvhjelpsverktøy: https://tjenester.helsenorge.no/verktoy/finn-verktoy?fagomrade=1

Eller så kan det være du har tilgang til noe via forsikringen din eller evt helseforsikring på jobb?

Eller kanskje helsestasjonen, barne og familiehjelpen eller noe annet lavterskel kan hjelpe?

Ta det gjerne opp med fastlegen også! Men det er vanskelig å komme til hos psykolog hos det offentlige. Så da er det evt privat. 

Anonymkode: 213d3...bb7