Mistet en venn :/

[AnonymBruker]

Hei!

Veldig lei meg om dagen da det virker som jeg har mistet en venn. Jeg har vel initiert det selv siden jeg satt ned foten da jeg er så lei av at vennen bruker mange dager på å svare og avlyser halve tiden. Så jeg har gitt beskjed om dette, men han har ikke svart og det har gått 3 uker.
 

Mange ganger er det vennen som har tatt kontakt først også. Jeg tilpasser meg alltid etter denne personens ønsker om hvor møtes. Denne vennen har litt psykiske problemer og sliter med diverse angster. Vi har dog ikke pratet i dybden om dette, for jeg føler ikke vennen min vil si for mye om det. Vennen går fast til psykolog og får snakket ut en del der, vet jeg. Bare forstår ikke om vennen ønsker å ha meg i livet sitt eller ikke, og om svar kommer sent pga problemer han har. Bare er lei av at det alltid blir gitt sen beskjed om avlysning eller svar generelt. Da føler jeg meg lite verdsatt..

Vet ikke helt hva jeg vil med dette, men synes det er veldig kjipt at det har blitt slik og det føles på mange måter som en kjærlighetssorg. Samtidig er jeg lei av å bli behandlet slik. Syk eller ei, så må vennen klare å forklare hvorfor han håndterer det slik han gjør vel? Er det for mye å forlange? Eller er det jeg som overreagerer?
 

Jeg har alltid vist forståelse tidligere og latt som ingenting, men har fått nok. Føler ikke han setter spesielt pris på meg lenger når han oppfører seg slik, men samtidig er det utrolig leit da han er en fin person når vi ses.

Anonymkode: b9b06...f2a

[AnonymBruker]

Har gått gjennom det samme som deg, så kjenner meg igjen 😕 

Anonymkode: 65b15...652

[AnonymBruker]

Du har jo på en måte fått svaret ditt om hvorfor vedkommende oppfører seg slik,  hvis vennen din sliter psykisk og har angst har hen jo nok med seg selv, derfor klarer ikke vennen å møte dine forventninger slik du ønsker. Man kan ikke forandre andre men man kan endre sin egen forståelse og hvordan man håndterer det. Hvis dere ikke snakket sammen om problemene i det hele tatt vedkommende sliter med hadde det jo vært en begynnelse å begynne å snakke om det? Om man er veldig gode venner? 
 

Hvis du angrer får du bare sende en melding å beklage deg og si at du har forstått at vedkommende har det vanskelig men at du gjerne vil være venn og at du er der(om det er dette du ønsker) så må vennen få tid og rom til å svare på dette selv. Du må nesten la livet gå videre i mellomtiden da man ikke kan styre hvem som ønsker kontakt med deg, var dere gode venner i utgangspunktet vil du nok få et svar etterhvert. Men hvis dere aldri har pratet om disse problemene vennen din har bør dere jo begynne å prate om det. På den måten får man jo en mer forståelse for hverandre. 

Anonymkode: 17bb2...889

[AnonymBruker]

Hvis vennen din sliter psykisk om dagen og er plaget med angst har han som nevnt ovenfor sannsynligvis nok med seg selv for tiden. Det at han ikke svarer på meldinger og avlyser planer er trolig pga hans psykiske uhelse, og ikke fordi han ikke verdsetter deg. Angst  er jævlig og kan være lammende, noe som igjen gjør det vanskelig å pleie vennskap og sosiale relasjoner i de tyngste periodene.

Hadde jeg vært deg ville jeg sendt en melding som viser at du tenker på han og er tilgjengelig for å snakke dersom han har behov for det.

Anonymkode: 26e44...c92

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.3.2025 den 21.32):

Hei!

Veldig lei meg om dagen da det virker som jeg har mistet en venn. Jeg har vel initiert det selv siden jeg satt ned foten da jeg er så lei av at vennen bruker mange dager på å svare og avlyser halve tiden. Så jeg har gitt beskjed om dette, men han har ikke svart og det har gått 3 uker.
 

Mange ganger er det vennen som har tatt kontakt først også. Jeg tilpasser meg alltid etter denne personens ønsker om hvor møtes. Denne vennen har litt psykiske problemer og sliter med diverse angster. Vi har dog ikke pratet i dybden om dette, for jeg føler ikke vennen min vil si for mye om det. Vennen går fast til psykolog og får snakket ut en del der, vet jeg. Bare forstår ikke om vennen ønsker å ha meg i livet sitt eller ikke, og om svar kommer sent pga problemer han har. Bare er lei av at det alltid blir gitt sen beskjed om avlysning eller svar generelt. Da føler jeg meg lite verdsatt..

Vet ikke helt hva jeg vil med dette, men synes det er veldig kjipt at det har blitt slik og det føles på mange måter som en kjærlighetssorg. Samtidig er jeg lei av å bli behandlet slik. Syk eller ei, så må vennen klare å forklare hvorfor han håndterer det slik han gjør vel? Er det for mye å forlange? Eller er det jeg som overreagerer?
 

Jeg har alltid vist forståelse tidligere og latt som ingenting, men har fått nok. Føler ikke han setter spesielt pris på meg lenger når han oppfører seg slik, men samtidig er det utrolig leit da han er en fin person når vi ses.

Anonymkode: b9b06...f2a

Forstår det er sårende, men det er ikke DEG det er synd på i dette bildet synes jeg. 

Anonymkode: 9326e...57c

[AnonymBruker]

TS her. Jeg sier ikke at det er synd på meg. Men, jeg har også følelser og det var fint å få klage og reflekter litt her. Takk for svar og synspunkter!  

Det har vært slik i flere år uten at jeg har sagt noe på det, f.eks. null svar, sene svar (ofte 5 dager +), avlysning samme dag, avlysning flere avtaler på rad, tilpasning av sted og tid på møtedager m.m.. Så vil jo si at jeg har vist ganske mye forståelse og gitt han rom. Men, begeret toppet seg litt da han tok kontakt på vei til en bursdag og lurte på om vi skulle slå følge. Jeg kunne ikke den dagen, men da var det tydeligvis null problem å ta kontakt med meg både ved å ringe og melde flere ganger på rappen. Det var samtidig som jeg ventet svar på en melding som jeg hadde sendt han flere dager tidligere. Så for meg fremstår det veldig selektivt.
 

Skal prøve å spørre han mer ut om de psykiske utfordringene neste gang, men han synes det er kjekt å snakke om andre ting og ikke det han sliter med så har ikke gravd for mye. Men, merker det trengs for å forstå han bedre..

Har tenkt nå og konklusjonen er vel at jeg godt kan være der for han, men må da mentalt innstille meg på at jeg ikke kan kreve noe tilbake (annet enn godt selskap som det alltid er når vi møtes). Det er vel det som har vært vanskelig siden jeg har forventninger som han ikke klarer å innfri lenger. Det er jo ikke slik at mitt liv og psyke er problemfri heller, så har jo behov for at noen stiller opp for meg også. Jeg får vel bare innse at vennskapet ikke er som før, og lene meg på andre venner for støtte da han ikke har kapasitet til å være der for meg når jeg trenger han.

Anonymkode: b9b06...f2a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

TS her. Jeg sier ikke at det er synd på meg. Men, jeg har også følelser og det var fint å få klage og reflekter litt her. Takk for svar og synspunkter!  

Det har vært slik i flere år uten at jeg har sagt noe på det, f.eks. null svar, sene svar (ofte 5 dager +), avlysning samme dag, avlysning flere avtaler på rad, tilpasning av sted og tid på møtedager m.m.. Så vil jo si at jeg har vist ganske mye forståelse og gitt han rom. Men, begeret toppet seg litt da han tok kontakt på vei til en bursdag og lurte på om vi skulle slå følge. Jeg kunne ikke den dagen, men da var det tydeligvis null problem å ta kontakt med meg både ved å ringe og melde flere ganger på rappen. Det var samtidig som jeg ventet svar på en melding som jeg hadde sendt han flere dager tidligere. Så for meg fremstår det veldig selektivt.
 

Skal prøve å spørre han mer ut om de psykiske utfordringene neste gang, men han synes det er kjekt å snakke om andre ting og ikke det han sliter med så har ikke gravd for mye. Men, merker det trengs for å forstå han bedre..

Har tenkt nå og konklusjonen er vel at jeg godt kan være der for han, men må da mentalt innstille meg på at jeg ikke kan kreve noe tilbake (annet enn godt selskap som det alltid er når vi møtes). Det er vel det som har vært vanskelig siden jeg har forventninger som han ikke klarer å innfri lenger. Det er jo ikke slik at mitt liv og psyke er problemfri heller, så har jo behov for at noen stiller opp for meg også. Jeg får vel bare innse at vennskapet ikke er som før, og lene meg på andre venner for støtte da han ikke har kapasitet til å være der for meg når jeg trenger han.

Anonymkode: b9b06...f2a

 

Det kan også skje, at om dere to klarer å åpne dere litt for hverandre, at vennskapet kan bli styrket og nærere.

Det er ofte lettere å forholde seg til noen og fortelle om ting til noen som har vist at de er interessert i hvordan det går og hvordan en egentlig har det.

Har annen sykdom, og noen venninner klarer jeg ikke forholde meg til når jeg er dårlig, for de forstår ikke og krever lange forklaringer og unnskyldninger. Mens hun som selv står i noenlunde samme båt kan jeg bare si fra kort til uten at hun blir fornærmet, og hun skjønner selv hvordan jeg har det og viser heller omtanke. Det gjør et hav av forskjell.

 

Anonymkode: ef279...7a7