Forhåpninger og ansvar- hvem bærer hva?

[AnonymBruker]

Forhåpninger er en gjenganger her, hva er deres tanker rundt dette? 

Selv tenker jeg etter å ha analysert en del mønster hos meg selv og venner at andre ikke kan holdes ansvarlige dersom mine forhåpninger ikke blir innfridd. Konseptet forhåpninger er absolutt en blanding av signaler fra den andre, men det er jo like mye et resultat av egne erfaringer, behov og håp?
Med mindre man er i en fast relasjon og derfor har signet opp for noe mer klarer jeg helt ikke se hvorfor en del mener at den som er mindre interessert/vil avslutte/bare vil ha en fysisk skal stilles til svars og gi noen forklaring eller unnskyldning til hvorfor de ikke vil ta ting videre, altså hvilke argumenter som underbygger dette, om dette har blitt mer vanlig å forvente i den senere tid og isåfall hvilke svingninger i samfunnet som kunne påvirke dette, det siste er muligens å dra det ut av proposjoner. Og da under forutsetning at de selv mener de har sagt HVA de vil, men ikke nødvendigvis hvorfor, eller på så mange måter at du ikke kan mistolke det som f. å ikke be ut eller vise interesse som for mange er nok til at man tar et hint, og ikke heller unnskyld for å ha såret den som vil mer.

Har registrert at en del (eller noen få men veldig aktive brukere) stadig havner i situasjoner der det viktigste er at den avvisende parten «straffes» eller skal måtte unnskylde seg for at det skal være noen form av rettferdighet. Dette er til og med viktigere enn egen integritet og evne til å fungere og gå videre, og det fremstår mer entiteled enn det lave selvbildet som ofte brukes som forklaring.

(Dette er ikke ment som kritikk men betraktninger og reell undring rundt emnet)

Anonymkode: 382d4...213

[Hinkelpinkel]

Jeg er godt voksen og har vært i et forhold i 25 år før jeg ble singel for 2 år siden. Før i tiden opplevde ihvertfall jeg at folk var snillere med hverandre. Det var ikke slike "spill" som det er nå for tiden, det merket ihvertfall ikke jeg noe til.

Etter to år som singel dame i 50-åra skjønner jeg nå at man ikke kan ha noen forhåpninger i det heletatt. Ikke før man har blitt "eksklusive", som det visst heter. Jeg var naiv og sikkert dum i begynnelsen. Trodde på dem da de sa de var ute etter noe seriøst. Trodde på dem da de sa de ville bli bedre kjent etter en date. Men nå skjønner jeg at det kun varer kanskje ut dagen, så sitter de og sveiper videre og finner noe nytt og spennende de må prøve ut, og da er du glemt sammen med våset om at de vil bli bedre kjent.

Jeg syntes det er veldig trist at folk er blitt så kyniske og følelsesløse. At de ikke tørr å få følelser eller ikke tørr å ha forhåpninger. Jeg tror det ødelegger MASSE. Det er nok en grunn til at flere og flere forblir single. Jeg er av typen som raskt blir betatt. Jeg har alltid tenkt at det er en god egenskap, men det er det ikke lenger. Nå skal man bare holde igjen, ikke tørre å si noe om hva en føler eller vise "for mye" interesse. Bare det i seg selv høres jo helt tragisk ut i mine ører: Man skal ikke vise interesse selv om man er interessert! Alt blir jo bare falskt.....  Nå har jeg gitt opp. Når man har så mange dårlige erfaringer som jeg har fått orker man til slutt ikke mer. 

Jeg har truffet menn jeg ikke ville dra på en 2. date med. Da har jeg sendt en melding og sagt at det var hyggelig (hvis det var det), men at jeg ikke tror vi har så mye til felles at jeg vil ta det videre. Har sagt noe om en eller annen positiv side jeg så ved dem og ønsket dem lykke til videre. Å bare ghoste noen er helt utenkelig for meg, men har jo skjønt at for den yngre generasjonen er det også helt greit. Fordi man ikke "skylder noen" en forklaring. 

Jeg syntes det er veldig trist at det har blitt sånn og er glad jeg er såpass gammel som jeg er og at jeg har barn. At jeg slipper å være med i det kjøttmarkedet det har blitt der ute. Men trist er det. Skulle jo gjerne hatt en kjæreste, en å bry seg om og som bryr seg om meg, men dagens dating-verden er ikke verdt det. 

[AnonymBruker]

Du har gjort en god refleksjon som flere burde prøve seg på. Det er her det kommer inn at man har ansvar for seg selv. Og jeg ser det samme som deg, brukere her inne som ikke har noen problemer med å selv avvise, men samtidig når de selv får følelser og forhåpningene/forventningene bygger seg og de ender opp med å bli avvist, så sitter skjellsordene løst og noen fortjener å bli straffet.
Jeg anser slikt bare som umodenhet, men også fullt forståelig. Som damen over her forteller fikk også jeg sjokk av hvordan man behandlet hverandre her ute i singeltilværelsen. Var mye nytt å sette seg inn i og rett og slett bare akseptere. 
Og for å takle dating i dag trengs helt nye mentale verktøy enn man tidligere trengte. Jakten på kjærligheten har endret seg drastisk - trenger ikke å være til det verre, men man bør absolutt være rustet for det mentalt. 

Anonymkode: b98bf...dd2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Du har gjort en god refleksjon som flere burde prøve seg på. Det er her det kommer inn at man har ansvar for seg selv. Og jeg ser det samme som deg, brukere her inne som ikke har noen problemer med å selv avvise, men samtidig når de selv får følelser og forhåpningene/forventningene bygger seg og de ender opp med å bli avvist, så sitter skjellsordene løst og noen fortjener å bli straffet.
Jeg anser slikt bare som umodenhet, men også fullt forståelig. Som damen over her forteller fikk også jeg sjokk av hvordan man behandlet hverandre her ute i singeltilværelsen. Var mye nytt å sette seg inn i og rett og slett bare akseptere. 
Og for å takle dating i dag trengs helt nye mentale verktøy enn man tidligere trengte. Jakten på kjærligheten har endret seg drastisk - trenger ikke å være til det verre, men man bør absolutt være rustet for det mentalt. 

Anonymkode: b98bf...dd2

Takk håper jeg tolker deg rett her og funderer på om du da kan følge meg videre, er ikke helt sikker på hvordan jeg skal forklare men prøver;

Er det da sånn at dating-verdenen har blitt så «hard» helt av seg selv eller er det rett og slett et resultat av at alle forventer seg at verden rundt skal ta ansvar for alles følelser og håp, uten å ta hensyn til praktiske faktorer noe som er helt umulig om noe skal fungere som et system?

For om man tar ansvar for egne følelser og forhåpninger vet man også at man ikke kan klandre andre for egne valg; man har en form av grenser men inkludert i dette er det også en følelse av autonomi som man bare kan velge å gi fra seg uten spørsmål for så å slippe å forholde seg til konsekvensene? 

Om andre forventes å ta ansvar for de, da kan man forsvinner jo også behovet for å ta vare på seg selv og dermed kan man lettere klandre andre og fortsette å være et offer for verden er tøff.

Det er noe ekte i å tørre å være seg selv og mange er nok det, men det burde ikke være konflikt med hva de fleste sunne og stabile og helt normale mennesker ønsker seg av et forhold.

Man behøver kanskje større ressurser, men det er også fordi man krever en større sikkerhetsmargin ved å ikke bli såret? Det er vel odds som alt annet?

Anonymkode: 382d4...213

[Hinkelpinkel]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

 

Takk håper jeg tolker deg rett her og funderer på om du da kan følge meg videre, er ikke helt sikker på hvordan jeg skal forklare men prøver;

Er det da sånn at dating-verdenen har blitt så «hard» helt av seg selv eller er det rett og slett et resultat av at alle forventer seg at verden rundt skal ta ansvar for alles følelser og håp, uten å ta hensyn til praktiske faktorer noe som er helt umulig om noe skal fungere som et system?

For om man tar ansvar for egne følelser og forhåpninger vet man også at man ikke kan klandre andre for egne valg; man har en form av grenser men inkludert i dette er det også en følelse av autonomi som man bare kan velge å gi fra seg uten spørsmål for så å slippe å forholde seg til konsekvensene? 

Om andre forventes å ta ansvar for de, da kan man forsvinner jo også behovet for å ta vare på seg selv og dermed kan man lettere klandre andre og fortsette å være et offer for verden er tøff.

Det er noe ekte i å tørre å være seg selv og mange er nok det, men det burde ikke være konflikt med hva de fleste sunne og stabile og helt normale mennesker ønsker seg av et forhold.

Man behøver kanskje større ressurser, men det er også fordi man krever en større sikkerhetsmargin ved å ikke bli såret? Det er vel odds som alt annet?

Anonymkode: 382d4...213

Ta ansvar for egne følelser…. Før var det slik at andre fikk deg til å få disse følelsene. Man traff noen og ble hodestups forelsket. Gjerne i løpet av en dag eller to. Og det var så fint og deilig men kunne også bli trist om det ikke ble noe mer. Da fikk man litt kjærlighetssorg. Selv om det ikke hadde vart så lenge. Selv om det kun hadde vart en uke kunne begge være hodestups forelsket. Da satt man seg ikke ned og risikovurderte «forholdet», man bare levde det. I dag er det umulig å være i et forhold etter en uke. Da er man sjelden «eksklusiv», det kan man forhandle seg til etter noen måneder… Hele opplegget nå er bare trist.

Synd dere ikke opplevde det. Dere yngre som sitter der og styrer deres følelser. Legger inn sikkerhetsmarginer. Risikovurderer følelser. Holder de igjen. Ingen tørr å satse. Ingen tørr å si, etter en bra date, at «her har vi noe bra, noe vi må satse på». Gjør man det har man psykiske problemer. For det kan man ikke vite etter en date. Magien er borte. Bare trist….

Endret 24. mars av Hinkelpinkel

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Forhåpninger er en gjenganger her, hva er deres tanker rundt dette? 

Selv tenker jeg etter å ha analysert en del mønster hos meg selv og venner at andre ikke kan holdes ansvarlige dersom mine forhåpninger ikke blir innfridd. Konseptet forhåpninger er absolutt en blanding av signaler fra den andre, men det er jo like mye et resultat av egne erfaringer, behov og håp?
Med mindre man er i en fast relasjon og derfor har signet opp for noe mer klarer jeg helt ikke se hvorfor en del mener at den som er mindre interessert/vil avslutte/bare vil ha en fysisk skal stilles til svars og gi noen forklaring eller unnskyldning til hvorfor de ikke vil ta ting videre, altså hvilke argumenter som underbygger dette, om dette har blitt mer vanlig å forvente i den senere tid og isåfall hvilke svingninger i samfunnet som kunne påvirke dette, det siste er muligens å dra det ut av proposjoner. Og da under forutsetning at de selv mener de har sagt HVA de vil, men ikke nødvendigvis hvorfor, eller på så mange måter at du ikke kan mistolke det som f. å ikke be ut eller vise interesse som for mange er nok til at man tar et hint, og ikke heller unnskyld for å ha såret den som vil mer.

Har registrert at en del (eller noen få men veldig aktive brukere) stadig havner i situasjoner der det viktigste er at den avvisende parten «straffes» eller skal måtte unnskylde seg for at det skal være noen form av rettferdighet. Dette er til og med viktigere enn egen integritet og evne til å fungere og gå videre, og det fremstår mer entiteled enn det lave selvbildet som ofte brukes som forklaring.

(Dette er ikke ment som kritikk men betraktninger og reell undring rundt emnet)

Anonymkode: 382d4...213

Forhåpninger og forventninger kan være ulikt. Det er ikke alle mennesker som er rustet eller noe god på å håndtere skuffelse. Det må man være forberedt på, og villig til å ta ansvar for. Vi kan som mennesker oppfatte hverandre ulikt, og det må man ta høyde for. Er man tydelig og konsis så kan man ikke bære et ansvar på andre sine vegne. Da har man gjort det man kan. Om det ikke samsvarer med forhåpninger/forventninger andre har så er det noe de må ta ansvar for. Noen mennesker gjør det, og noen gjør det ikke. Mange synes nok det er ubehagelig å innse en realitet, og det kan jeg forstå. 

Forskjellen ligger ofte i ikke hva som formidles, men hvordan det håndteres. 

Prinsipper kan være viktig å ha, men personlig synes jeg det er dumt og kan være hemmende om man lar dette styre over feks stolthet. 

Integritet er viktig. Definisjonen av dette begrepet kan bety ulikt avhengig av hvem som tolker det.

Anonymkode: 27f65...60c

[AnonymBruker]

Hinkelpinkel skrev (5 timer siden):

Ta ansvar for egne følelser…. Før var det slik at andre fikk deg til å få disse følelsene. Man traff noen og ble hodestups forelsket. Gjerne i løpet av en dag eller to. Og det var så fint og deilig men kunne også bli trist om det ikke ble noe mer. Da fikk man litt kjærlighetssorg. Selv om det ikke hadde vart så lenge. Selv om det kun hadde vart en uke kunne begge være hodestups forelsket. Da satt man seg ikke ned og risikovurderte «forholdet», man bare levde det. I dag er det umulig å være i et forhold etter en uke. Da er man sjelden «eksklusiv», det kan man forhandle seg til etter noen måneder… Hele opplegget nå er bare trist.

Synd dere ikke opplevde det. Dere yngre som sitter der og styrer deres følelser. Legger inn sikkerhetsmarginer. Risikovurderer følelser. Holder de igjen. Ingen tørr å satse. Ingen tørr å si, etter en bra date, at «her har vi noe bra, noe vi må satse på». Gjør man det har man psykiske problemer. For det kan man ikke vite etter en date. Magien er borte. Bare trist….

Jeg tenker sånn som deg og dater sånn også. 

Jeg nekter å være med på det spillet som er nå. Finner jeg noe bra så går jeg all inn for å finne ut om det er noe som kan tas videre. 

Fordi det går helt fint at det ikke ble noe mer selv om vi prøvde, men da prøvde vi i det minste! 

Det er vanskelig å bli ordentlig forelsket og få en dyp tilknytning når man har murer så høye at ingen slipper forbi. 

Anonymkode: 854dd...012