Hvordan holde ut «voksenmiljøet» i alle barnas skoleår?

[AnonymBruker]

Jeg bare gir fullstendig faen. Null interesse av de folka om ikke ungene våre henger sammen på fritiden. 

Anonymkode: 46b81...f20

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Jeg bare gir fullstendig faen. Null interesse av de folka om ikke ungene våre henger sammen på fritiden. 

Anonymkode: 46b81...f20

Det verste er når ungene er venner med barna til foreldrene man har 0% kjemi med. Det er så kleint!

Anonymkode: 24dd8...61f

[AnonymBruker]

Jeg har min egen vennekrets og er egentlig ganske introvert. Er overhode ikke interessert i å sosialisere med de andre foreldrene, annet enn hils. Jeg har ikke noe behov for å høre til. Barna mine har klart seg helt fint allikevel. Alle tre er sosiale og har sin vennekrets, selv om jeg ikke "kjenner" de andre foreldrene. 

Anonymkode: ac794...36e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg tenker at du bør jobbe litt med deg selv. Du ser jo tydeligvis ned på de andre foreldrene (eller er det bare mødrene du har noe i mot, klassisk det). ALLE er ikke klikkete, snobbete og kjedelige, hvis alle er problemet er det som regel deg. Gi det et ordentlig og ærlig forsøk uten å gå inn med en dømmende holdning. 

Anonymkode: 55c8a...96d

 

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Tja det kan du jo ikke vite, det finnes steder hvor det er sånn 

Anonymkode: afae7...b66

Trenger ikke være stedet som er problemet heller; jeg har opplevd at det varierer fra klasse til klasse. I klassen til mitt eldste barn var det fotballforeldrene som rula; jeg forsøkte å "bjuda på" og være mer sosial og åpen enn det som faller meg naturlig, men opplevde gang på gang at jeg knapt fikk fullført en setning før den jeg snakket til snudde seg til sidemannen og begynte å snakke om neste turnering (barnet mitt spilte altså ikke fotball). I klassen til mitt yngste barn var det en helt annen atmosfære, folk var imøtekommende og alle snakket med alle.

Jeg var jo den samme i begge tilfellene (og min yngste hadde også andre interesser enn mesteparten av klassen), men miljøet var altså totalt forskjellig. 

Anonymkode: 30bab...814

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen, ja.. 

Her vi bor er det masse borettslag. Det virker som om de som bor i samme laget, har sine egne "klikker", som vi ikke får være med i. 

Det er skikkelig sårt.. Jeg prøver å ta kontakt, jeg småprater og smiler, jeg har vært med i FAU ørten ganger, meldt meg frivillig til å være med å arrangere dugnader, fester, samlinger, hatt verv på fotballen, osv. 

Men jeg får bare typ "generisk høflig småprat", og i det en av "klikken" deres kommer, snur de seg mot dem og er kjempekompis.. Mens jeg blir stående utenfor. 

Det er kjempesårt. 

Jeg har prøvd å "elge meg innpå" andre som også står alene, men de virker avvisende, og som om de står alene fordi det er det de vil.. 

Jeg synes det er ekstra sårt når det virker som det går ut over ungene. Jeg ser at "klikkene" finner på ting sammen som familier, så barna deres leker sammen på fritiden. Mens våre barn aldri får vært med på sånne familie-felles-greier. 

 

Anonymkode: 9a9af...cc5

[AnonymBruker]

Som tilflytter til en liten plass så ga jeg fullstendig faen på slike møter. Jeg var ung. Mange i kullene til begge mine barn hadde voksne barn på nesten min alder. Så jeg var ekstrem ung der. Og jeg sier det jeg mener. Jeg klarer å holde kjeft hvis det er sånne fille ting. Men går det for langt så sier jeg ifra. Dem var vant med at folk kanskje ikke gjorde det da siden dem har kjent hverandre i hele livet. Jeg små snakka med de fleste. Men jeg fant fort ut at det var lukket miljø her jeg bor. Så de vennene jeg har funnet her jeg bor til tilflyttende hele gjengen. Og jeg har nok med dem og min familie. Og no er mine barn voksen så det er slutt på slike møter for min del. Men jeg forstår hva du mener. Men jeg har bestandig klart å gi fullstendig faen i ting så lenge det ikke er urettferdig. Da kjemper jeg. 

Anonymkode: fab80...e92

[AnonymBruker]

Tenker det er litt viktig når man er ny et sted å prøve å komme inn i mest mulig. Hadde for eksempel sagt at ungen må ha minst én dag i uka med  fritidsaktivitet, fordi man blir kjent på en annen måte, det å være en del av et lag er god sosial trening og disse erfaringene lønner seg alltid i voksenlivet. Det er nok lettere for voksne også å integrere seg om man står på samme sidelinjen i et par år, da blir det så mye småprat at man til slutt kjenner hverandre litt og vil søke sammen på typ avslutninger etc uten at det blir kleint. 

Anonymkode: 059bb...c72

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg også igjen, TS.

Senere har jeg sett at det faktisk er andre utenforstående foreldre også, som er utenforstående av egen frie vilje, og ikke orker å være en del av klikkene. Det er bare ikke så lett å se disse andre, de er mer anonyme, eller kommer ikke på alle møter, men når man treffer dem pga at poden har blitt venn med barna deres, er de både hyggelige og vennlige. Det gjør at man føler seg litt mindre alene, når man ikke orker å smiske seg inn i en mamma-klikk.

Anonymkode: 4bbdb...2a8

[AnonymBruker]

men hvor mange barn er det i klassen og hvor mange er det på trinnet. Spør fordi jeg har to barn, ganske liten skole og begge barna har 20+ barn i klassen og 40+ barn på trinnet og jeg er en god venninne med 2-3 mødre fra hvert trinn og ikke flere. Sjekk ut alle mødre, finner du ei du liker, er du all set. Dere kan henge sammen til resten av skolen. 

Anonymkode: 42827...a85

[AnonymBruker]

TS her. Fine innspill, tusen takk.

Jeg har ei mor jeg går godt overens med, setter veldig pris på det. Vi har truffet hverandre litt på fritiden også. Det er nesten 30 elever i klassen og 4 klasser på trinnet, så det er klart at man ikke kan bli «bestevenn» med alle. 

Sånn generelt er jeg kanskje litt sjokkert over at voksne mennesker kan oppføre seg såpass avvisende. Samtidig så vet jeg at jeg ikke har gjort noe galt så får forsøke å bruke mindre tankevirksomhet rundt dette. 
 

Min datter deltar på to fritidsaktiviteter, to dager i uken. Synes det holder. «Dessverre» så er ikke dette samme aktiviteter som folk flest deltar på. Jeg er også glad for at hun gjør egne valg basert på interesser kontra å følge flokken. 

Anonymkode: 24dd8...61f

[AnonymBruker]

Jeg synes det er uheldig å velge å få barn når man har det slik. Man er jo ikke akkurat et heldig forbilde når det gjelder normal sosialisering, og det igjen vil prege barnet mye. Både direkte og indirekte. 

Anonymkode: 80b99...615

[AnonymBruker]

Det beste du kan gjøre er vel fortsatt å være hyggelig og imøtekommende, samtidig som du heller enn å bli lei deg dersom noen avviser/overser deg, forsøker å heve deg over det. Vær et bedre menneske selv. 
 

Jeg observerer det samme i enkelte foreldremiljø - altså at i stedet for at folk griper sjansen til å inkludere og bli kjent med nye, heller klumper seg sammen med de folka de kjenner best fra før. Av og til ubevisst, av og til bevisst. 
 

Jeg synes det er merkelig oppførsel, og så tenker jeg mitt mht å skulle skape inkluderende miljø for barna, når foreldrene ikke klarer det selv. 
 

 

 

 

Anonymkode: 1c649...2ea

[AnonymBruker]

Får litt vondt av deg, for kjenner meg igjen slik det var med mitt første barn. Følte andre hadde vært på vinkvelder og barselgrupper og alt mulig, og hadde liksom ikke noe å snakke om. Da jeg fikk barn nr. to på skolen var det mye enklere. Jeg var på en måte mer kjent i området, med skolen og noen av barna på det kullet hadde søsken på eldstemanns kull. Da ble det mer naturlig å småprate. Enda mye enklere ble det med nummer tre. Da var jeg plutselig inne. Veldig rart å se på utenfra, men føler det handler om å ha flere møtepunkter og etterhvert mer og mer felles (barn i samme koasser, fritidsaktiviteter, nabolag etc). Tenker det er viktig at du ikke «gir opp», for viste seg at disse damene er utrolig kjekke. De hadde som du sier bare nok med seg og sitt, og trengte jo liksom ikke flere. Derfor er det du som må ta initiativet en stund. Vanskelig, men kanskje verdt det? Lykke til!

Anonymkode: 571b8...f04

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Du misforstår, jeg ser ikke ned på noen. Tvert imot. Jeg synes bare at det føles vondt å føle seg litt på utsiden. Jeg har som sagt respekt for at mange hadde solide vennskap fra før av. Vi var nye i bygda ved skolestart. 
I løpet av årene så har jeg forsøkt en del,  men trolig ikke nok. Har deltatt på mødretreff, sosiale happenings med barna i helger/fritid som f.eks. skogsturer. Jeg snakker med både menn og kvinner. Mange er hyggelige, men det blir selvsagt også overfladisk. 
 

Mitt poeng med tråden var mer et ønske om tips til å stå i dette over tid, enn å prøve å få vennskap. 

Anonymkode: 24dd8...61f

Men du kaller dem jo fasadefolk, og at det bare er du som ikke passer inn, for DU er jo ikke fasade, bare alle de andre. Det ER å se ned på de. Prøv å fri deg fra tanken om at de er klikkete og opptatt av fasade. Hvis du ser på de med mer positive øyne, blir det lettere å like de. 

Anonymkode: 55c8a...96d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Tja det kan du jo ikke vite, det finnes steder hvor det er sånn 

Anonymkode: afae7...b66

Det finnes steder hvor noen er sånn, og det kan prege et miljø, men selv der er ikke ALLE sånn. 

Anonymkode: 55c8a...96d

[AnonymBruker]

Har datteren din en venninne, så kan du invitere på en kaffe hos deg ? Det trenger ikke være avansert. 

Anonymkode: 934fd...635

[AnonymBruker]

Jeg endte opp med å gi totalt faen. Stilte jo opp der jeg måtte og det var forventet , jeg smilte og var hyggelig, men engasjerte meg ikke videre. 

Jeg gidder ikke bruke energi på å prøve å få innpass der jeg ikke er ønsket. 

Anonymkode: a5733...ea8

[AnonymBruker]

Kjenner meg så utrolig igjen ts!!

innlegget ditt var som å lese mine tanker. 
 

Kan dette ha noe med hvor man bor i landet? Hvor bor du?

Anonymkode: a8b88...287

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Mange av de andre foreldrene kjenner tydeligvis hverandre veldig godt, og jeg blir totalt oversett. Har opplevd å si «hei» uten å få svar fordi det gikk en annen mor vedkommende heller ville snakke med rett bak meg (og da var det til og med i mitt barns bursdag) Har også opplevd at mødre har gått midt i en samtale med meg fordi en «mamma-bestevenn» har kommet. 

Selv om det selvsagt oppleves både sårt og kleint så gir jeg f. Jeg har nok egne venner og et rikt sosialt liv, men skulle selvsagt ønske jeg slapp denne tvangssosialiseringen med kjipe småbarnsforeldre. 
 

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg synes det er uheldig å velge å få barn når man har det slik. Man er jo ikke akkurat et heldig forbilde når det gjelder normal sosialisering, og det igjen vil prege barnet mye. Både direkte og indirekte. 

Anonymkode: 80b99...615

Dette er det dummeste jeg har lest. Man kan da fint være en sosial blomst selv om man ikke passer inn i mammapølse-gjengen. For den er egentlig ganske treig…

Anonymkode: 8e2a1...718

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Kjenner meg igjen. Mange av de andre foreldrene kjenner tydeligvis hverandre veldig godt, og jeg blir totalt oversett. Har opplevd å si «hei» uten å få svar fordi det gikk en annen mor vedkommende heller ville snakke med rett bak meg (og da var det til og med i mitt barns bursdag) Har også opplevd at mødre har gått midt i en samtale med meg fordi en «mamma-bestevenn» har kommet. 

Selv om det selvsagt oppleves både sårt og kleint så gir jeg f. Jeg har nok egne venner og et rikt sosialt liv, men skulle selvsagt ønske jeg slapp denne tvangssosialiseringen med kjipe småbarnsforeldre. 
 

Dette er det dummeste jeg har lest. Man kan da fint være en sosial blomst selv om man ikke passer inn i mammapølse-gjengen. For den er egentlig ganske treig…

Anonymkode: 8e2a1...718

Dette! Helt om point beskrevet. Kjenner igjen dine opplevelser svært godt. Beundrer alle dere som klarer å gi litt f, jeg skal øve på det samme. 

Anonymkode: 24dd8...61f