Hvordan holde ut «voksenmiljøet» i alle barnas skoleår?

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (15 timer siden):

Sålenge ungen får innpass sosialt så hadde jeg bare latt det fare og kjedet vettet av meg på disse samlingene.

Men er altså alle foreldre deltakende i vennegrupper, bursdager osv?

 

Er ikke ts men kjenner selv til dette og nei, selv om ikke alle foreldre deltakende så kan det også gå andre vei, at det er foreldre som er helt stille, uengasjerte og også da på sin måte lite interessert i å komme i kontakt. 
 

så da har man disse som kjenner hverandre, som klikker seg sammen first thing- sikkert fordi de er redde for å sitte alene, eller at folk skal tro de sitter alene.. så er det disse stille, som ikke virker som de ønsker kontakt. Det er litt mitt inntrykk hvertfall 😅
 

 

Anonymkode: a8b88...287

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.3.2025 den 14.22):

TS her. Fine innspill, tusen takk.

Jeg har ei mor jeg går godt overens med, setter veldig pris på det. Vi har truffet hverandre litt på fritiden også. Det er nesten 30 elever i klassen og 4 klasser på trinnet, så det er klart at man ikke kan bli «bestevenn» med alle. 

Sånn generelt er jeg kanskje litt sjokkert over at voksne mennesker kan oppføre seg såpass avvisende. Samtidig så vet jeg at jeg ikke har gjort noe galt så får forsøke å bruke mindre tankevirksomhet rundt dette. 
 

Min datter deltar på to fritidsaktiviteter, to dager i uken. Synes det holder. «Dessverre» så er ikke dette samme aktiviteter som folk flest deltar på. Jeg er også glad for at hun gjør egne valg basert på interesser kontra å følge flokken. 

Anonymkode: 24dd8...61f

Jeg tror ikke man skal trekke konklusjonen om at folk er avvisende fordi man ikke blir bestevenner med dem. Jeg har en gjeng med mammaer som jeg har blitt godt kjent med på trinnet til min sønn, og vi er en god del sammen. Dette er en gjeng som er utadvendt og engasjerte, og jeg kan nok se for meg at enkelte vil karakterisere oss som en "klikk". Dette er samtidig de av mødrene på trinnet som tar initiativ til felles mammatreff, organiserer tidvis lunsjer/middager hvor flere/alle blir invitert med. Jeg kan forstå at man i en slik situasjon kan føle seg avvist dersom resten av gjengen senere har dialog eller finner på ting uten deg eller alle andre, men dette er ikke avvisning. Det handler rett og slett om at man ikke er så nære. 

(Jeg vil også tilføye at noe av det mest slitsomme og krevende jeg vet er å bruke krefter på småprat med andre foreldre på håndballkamp eller lignende, når jeg er utslitt av livet ellers. Det er svært mange som bare står der og forventer at du skal initiere og føre en prat. Det er utrolig krevende. Så av og til stiller jeg meg da bare med mine nærmeste, slik at jeg kan slappe av.) 

Anonymkode: d40ac...2e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.3.2025 den 14.22):

TS her. Fine innspill, tusen takk.

Jeg har ei mor jeg går godt overens med, setter veldig pris på det. Vi har truffet hverandre litt på fritiden også. Det er nesten 30 elever i klassen og 4 klasser på trinnet, så det er klart at man ikke kan bli «bestevenn» med alle. 

Sånn generelt er jeg kanskje litt sjokkert over at voksne mennesker kan oppføre seg såpass avvisende. Samtidig så vet jeg at jeg ikke har gjort noe galt så får forsøke å bruke mindre tankevirksomhet rundt dette. 
 

Min datter deltar på to fritidsaktiviteter, to dager i uken. Synes det holder. «Dessverre» så er ikke dette samme aktiviteter som folk flest deltar på. Jeg er også glad for at hun gjør egne valg basert på interesser kontra å følge flokken. 

Anonymkode: 24dd8...61f

Jeg tror ikke man skal trekke konklusjonen om at folk er avvisende fordi man ikke blir bestevenner med dem. Jeg har en gjeng med mammaer som jeg har blitt godt kjent med på trinnet til min sønn, og vi er en god del sammen. Dette er en gjeng som er utadvendt og engasjerte, og jeg kan nok se for meg at enkelte vil karakterisere oss som en "klikk". Dette er samtidig de av mødrene på trinnet som tar initiativ til felles mammatreff, organiserer tidvis lunsjer/middager hvor flere/alle blir invitert med. Jeg kan forstå at man i en slik situasjon kan føle seg avvist dersom resten av gjengen senere har dialog eller finner på ting uten deg eller alle andre, men dette er ikke avvisning. Det handler rett og slett om at man ikke er så nære. 

(Jeg vil også tilføye at noe av det mest slitsomme og krevende jeg vet er å bruke krefter på småprat med andre foreldre på håndballkamp eller lignende, når jeg er utslitt av livet ellers. Det er svært mange som bare står der og forventer at du skal initiere og føre en prat. Det er utrolig krevende. Så av og til stiller jeg meg da bare med mine nærmeste, slik at jeg kan slappe av.) 

Anonymkode: d40ac...2e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.3.2025 den 14.22):

TS her. Fine innspill, tusen takk.

Jeg har ei mor jeg går godt overens med, setter veldig pris på det. Vi har truffet hverandre litt på fritiden også. Det er nesten 30 elever i klassen og 4 klasser på trinnet, så det er klart at man ikke kan bli «bestevenn» med alle. 

Sånn generelt er jeg kanskje litt sjokkert over at voksne mennesker kan oppføre seg såpass avvisende. Samtidig så vet jeg at jeg ikke har gjort noe galt så får forsøke å bruke mindre tankevirksomhet rundt dette. 
 

Min datter deltar på to fritidsaktiviteter, to dager i uken. Synes det holder. «Dessverre» så er ikke dette samme aktiviteter som folk flest deltar på. Jeg er også glad for at hun gjør egne valg basert på interesser kontra å følge flokken. 

Anonymkode: 24dd8...61f

Jeg tror ikke man skal trekke konklusjonen om at folk er avvisende fordi man ikke blir bestevenner med dem. Jeg har en gjeng med mammaer som jeg har blitt godt kjent med på trinnet til min sønn, og vi er en god del sammen. Dette er en gjeng som er utadvendt og engasjerte, og jeg kan nok se for meg at enkelte vil karakterisere oss som en "klikk". Dette er samtidig de av mødrene på trinnet som tar initiativ til felles mammatreff, organiserer tidvis lunsjer/middager hvor flere/alle blir invitert med. Jeg kan forstå at man i en slik situasjon kan føle seg avvist dersom resten av gjengen senere har dialog eller finner på ting uten deg eller alle andre, men dette er ikke avvisning. Det handler rett og slett om at man ikke er så nære. 

(Jeg vil også tilføye at noe av det mest slitsomme og krevende jeg vet er å bruke krefter på småprat med andre foreldre på håndballkamp eller lignende, når jeg er utslitt av livet ellers. Det er svært mange som bare står der og forventer at du skal initiere og føre en prat. Det er utrolig krevende. Så av og til stiller jeg meg da bare med mine nærmeste, slik at jeg kan slappe av.) 

Anonymkode: d40ac...2e6

[hilarious2016]

Slettet

 

Endret 27. mars av hilarious2016

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg tror ikke man skal trekke konklusjonen om at folk er avvisende fordi man ikke blir bestevenner med dem. Jeg har en gjeng med mammaer som jeg har blitt godt kjent med på trinnet til min sønn, og vi er en god del sammen. Dette er en gjeng som er utadvendt og engasjerte, og jeg kan nok se for meg at enkelte vil karakterisere oss som en "klikk". Dette er samtidig de av mødrene på trinnet som tar initiativ til felles mammatreff, organiserer tidvis lunsjer/middager hvor flere/alle blir invitert med. Jeg kan forstå at man i en slik situasjon kan føle seg avvist dersom resten av gjengen senere har dialog eller finner på ting uten deg eller alle andre, men dette er ikke avvisning. Det handler rett og slett om at man ikke er så nære. 

(Jeg vil også tilføye at noe av det mest slitsomme og krevende jeg vet er å bruke krefter på småprat med andre foreldre på håndballkamp eller lignende, når jeg er utslitt av livet ellers. Det er svært mange som bare står der og forventer at du skal initiere og føre en prat. Det er utrolig krevende. Så av og til stiller jeg meg da bare med mine nærmeste, slik at jeg kan slappe av.) 

Anonymkode: d40ac...2e6

Beklager enorme mengder av samme innlegg her..! 

Anonymkode: d40ac...2e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg tror ikke man skal trekke konklusjonen om at folk er avvisende fordi man ikke blir bestevenner med dem. Jeg har en gjeng med mammaer som jeg har blitt godt kjent med på trinnet til min sønn, og vi er en god del sammen. Dette er en gjeng som er utadvendt og engasjerte, og jeg kan nok se for meg at enkelte vil karakterisere oss som en "klikk". Dette er samtidig de av mødrene på trinnet som tar initiativ til felles mammatreff, organiserer tidvis lunsjer/middager hvor flere/alle blir invitert med. Jeg kan forstå at man i en slik situasjon kan føle seg avvist dersom resten av gjengen senere har dialog eller finner på ting uten deg eller alle andre, men dette er ikke avvisning. Det handler rett og slett om at man ikke er så nære. 

(Jeg vil også tilføye at noe av det mest slitsomme og krevende jeg vet er å bruke krefter på småprat med andre foreldre på håndballkamp eller lignende, når jeg er utslitt av livet ellers. Det er svært mange som bare står der og forventer at du skal initiere og føre en prat. Det er utrolig krevende. Så av og til stiller jeg meg da bare med mine nærmeste, slik at jeg kan slappe av.) 

Anonymkode: d40ac...2e6

Men du skjønner vel at «de som bare står der» har et annet utgangspunkt enn deg kanskje da mtp At de kanskje ikke kjenner så mange (du sier du allerede kjenner mange - riktignok grunnet egen innsats , men likevel). Er vel da enklere for deg å starte en samtale eller hvertfall være delaktig på det enn de som ikke kjenner så mange?
 

 

Anonymkode: a8b88...287

[AnonymBruker]

Har det sånn her også. Når jeg skilte meg fikk jeg vite at årsaken måtte være den skumle konen min.

Nå virker det å være fordi jeg er en mann som er alene med barn. Opplever stille fordommer fra andre foreldre (som er i forhold).

Anonymkode: 1cccd...ddb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Men du skjønner vel at «de som bare står der» har et annet utgangspunkt enn deg kanskje da mtp At de kanskje ikke kjenner så mange (du sier du allerede kjenner mange - riktignok grunnet egen innsats , men likevel). Er vel da enklere for deg å starte en samtale eller hvertfall være delaktig på det enn de som ikke kjenner så mange?
 

 

Anonymkode: a8b88...287

Jeg har forståelse for at vi alle er forskjellige og at det kan være tilfeldigheter for at man ikke har blitt kjent med så mange (ikke hadde anledning til å være med på første mammatreff f.eks.). Kan jo bare snakke for meg selv, men jeg gjør så godt som alltid en innsats for å inkludere og ta med de som kanskje faller litt utenfor. Samtidig har jeg også begrenset med overskudd i hverdagen, så av og til orker jeg ikke bruke halvannen time på å føre en samtale. Skulle gjerne hatt mer kapasitet til det, slik at alle kunne følt seg like hjertelig velkommen, men sånn er det ikke alltid. 

Anonymkode: d40ac...2e6

[AnonymBruker]

Har samme opplevelse, ts, som innflytter på Sørlandet. På foreldremøter tok de runda og klemte alle de andre mødrene unntatt meg og hun med hijab (som selvsagt også var innflytter). Umulig å bli kjent med noen. Desverre ble ikke barna inkludert, heller, for det var mødrene som styrte hvem ungene skulle leke med.

Drittplass. Det er garantert ikke deg som er problemet. 

 

Anonymkode: c8510...101

[AnonymBruker]

Forstår at det er vanskelig. Jeg har to barn, en i 1. klasse og en i 4. klasse. De foreldrene jeg snakker mest med er de jeg kjenner fra barnehagen. Det er jo fordi det er de man er trygge på. Har pratet med noen nye sånn tilfeldig. Har man snakket sammen en gang er det lettere neste gang. Vi har tatt initiativ til å spørre om familien vil møtes alle sammen på fritiden. F.eks hei vi skal sparkesykle i parken i helgen. Har dere lyst til å bli med? Perfekt mulighet til at barna kan leke og dere voksne bli kjent. 

Anonymkode: ea88d...3da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Har samme opplevelse, ts, som innflytter på Sørlandet. På foreldremøter tok de runda og klemte alle de andre mødrene unntatt meg og hun med hijab (som selvsagt også var innflytter). Umulig å bli kjent med noen. Desverre ble ikke barna inkludert, heller, for det var mødrene som styrte hvem ungene skulle leke med.

Drittplass. Det er garantert ikke deg som er problemet. 

 

Anonymkode: c8510...101

Hvordan gikk det? Flyttet du?

Hvor på Sørlandet var dette?

Anonymkode: a8b88...287

[Irja]

Kjenner meg veldig igjen. Mitt beste tips er å bli klassekontakt 😊

[AnonymBruker]

Hva er det så mye en må være med på? Bursdager kjører og henter en, foreldremøter må en da ikke mengdeseg med de andre, ellers er det vel ikke mange arrangemeter ellers bortsett fra 17.mai og da er en gjerne med  sine egne. Vennegrupper/foreldregrupper har vi kke hatt med noen av våre. Har null interesse av å bli påtvunget sosial omgang med andre foreldre jeg ikke har noe til felles med. ER venninne med noen av barnas mødre, og det er mer enn nok for meg

Anonymkode: 601e5...f39

[AnonymBruker]

Og så lurer vi på hvorfor barn utestenger hverandre. Hvor lærer de sånt, lissom? 😅

Anonymkode: 4a5f3...ed7

[AnonymBruker]

Jeg er ikke så interessert i å delta på mammakvelder. Her føles det bare som en sladreklubb der man skal sitte å delta i ryktespredning. 
Dugnader deltar jeg gjerne på, det samme gjelder vennegrupper der foreldrene kommer innom for en kaffe etterpå. Dessverre er det ofte at ingen har tid til dette, og det synes jeg er synd. Vi har også gode erfaringer med å invitere foreldre av barnas venner med hjem til oss første gang vennen er der. Det er en grei måte å bli litt kjent på. Er det stemning for det inviterer vi gjerne med på utflukter, grilling eller lignende. Føles mye mer genuint enn en vinkveld med andre mødre som bare samles for å slarve.

Anonymkode: d2196...661

[AnonymBruker]

Samma greia her. Jeg er alenemammaen med barna som har valgt andre fritidsaktiviteter, enn de populære lagidrettene. Barnas far er en idiot som ingen orker, og han stiller opp på alle foreldremøter, mens jeg må jo være hjemme med barna. Etter vennegrupper og besøk kommer ingen innafor døra.
De eneste som er imøtekommende er fedre, for de snakker om oppussing og ting som ikke er sladder, og aleneforeldre og innflyttere til Norge.

Jeg har gitt opp mammaene.

Anonymkode: e276d...b19

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Hva er det så mye en må være med på? Bursdager kjører og henter en, foreldremøter må en da ikke mengdeseg med de andre, ellers er det vel ikke mange arrangemeter ellers bortsett fra 17.mai og da er en gjerne med  sine egne. Vennegrupper/foreldregrupper har vi kke hatt med noen av våre. Har null interesse av å bli påtvunget sosial omgang med andre foreldre jeg ikke har noe til felles med. ER venninne med noen av barnas mødre, og det er mer enn nok for meg

Anonymkode: 601e5...f39

Fotballtreninger skal man jo alltid stå å snakke på sidelinjen.. diverse treninger , masse arrangementer , lenge siden du har vært forelder?

Anonymkode: a8b88...287

[AnonymBruker]

Jeg har vært gjennom hele regla nå flere ganger på forskjellige steder. Det er det samme uansett hvor man er på mindre plasser. Det er gjerne mødre som har vokst opp sammen med hverandre eller gått på skole sammen. Kommer man som innflytter har man ikke noe innpass i det hele tatt. Jeg har en sosial jobb og et rikt jobbliv, men når det kommer til skole- og barnehageopplegg er det håpløst. Jeg har sittet i FAU (og blitt overkjørt gang på gang av de "populære" mammaene), sittet alene et uant antall ganger og setter det seg noen på bordet eller rekka med stoler så setter de seg som regel en meter eller to unna etter å ha spurt om det er ledig. Jeg sier hei til alle foreldre inn og ut av både barnehage og skole. Blitt oversett gang på gang. Folk skuler eller rett og slett bare går forbi meg og over til sin klikk. Jeg har forsøkt nå 5 forskjellige steder og det er samme greia uansett hvor jeg bor på mindre steder. Det gjelder selvsagt også fritidsaktiviteter hvor jeg nå har begynt å gi opp og heller se kun på barna og mobilen. Dette er ikke et nytt fenomen og jeg har hatt barn i barnehage og skole i snart 18 år.  For de som sikkert mener at jeg er rar så kler jeg meg pent, dusjer, bruker deo, pusser tennene, smiler, sier hei, kan holde samtaler om de fleste temaer (på jobb og med nærmeste naboer og familie). Jeg har en givende jobb og snakker med utrolig mange mennesker i løpet av et år. 
I jobbsammenheng er jeg meget utadvendt, men i skolesammenheng blir jeg tvunget til å bli introvert uansett hvordan jeg vrir og vender på det med mødrene. Jeg har nok mye mer til felles med fedrene, men forsøker jeg å snakke med en far blir jeg enda mer uglesett og partneren til mannen drar han som regel bort fra meg i løpet av kort tid. Jeg kan fint snakke om vin, spa, dill og dall om mødrene ønsker det selv om det er lite givende, men til og med det føles det som de dømmer meg til å ikke være god nok til. Gleder meg, som flere her nevner, til siste barnet blir gammelt nok til å begynne på videregående. Barna mine leker med andre barn så de er ikke skadelidende for at mødre ikke vil snakke med meg. Samboeren min er sosial med mange andre fedre og de er mye mer åpne. 

Om det ikke skjer et mirakel så får jeg heller satse på å stå ved siden av min samboer og de andre fedrene. I det minste har de som regel mer oppegående samtaleemner og de smiler tilbake.  

Til dere klikkete damer der ute: Skjerpings!!

Anonymkode: 91c3b...083

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.4.2025 den 12.04):

Jeg har vært gjennom hele regla nå flere ganger på forskjellige steder. Det er det samme uansett hvor man er på mindre plasser. Det er gjerne mødre som har vokst opp sammen med hverandre eller gått på skole sammen. Kommer man som innflytter har man ikke noe innpass i det hele tatt. Jeg har en sosial jobb og et rikt jobbliv, men når det kommer til skole- og barnehageopplegg er det håpløst. Jeg har sittet i FAU (og blitt overkjørt gang på gang av de "populære" mammaene), sittet alene et uant antall ganger og setter det seg noen på bordet eller rekka med stoler så setter de seg som regel en meter eller to unna etter å ha spurt om det er ledig. Jeg sier hei til alle foreldre inn og ut av både barnehage og skole. Blitt oversett gang på gang. Folk skuler eller rett og slett bare går forbi meg og over til sin klikk. Jeg har forsøkt nå 5 forskjellige steder og det er samme greia uansett hvor jeg bor på mindre steder. Det gjelder selvsagt også fritidsaktiviteter hvor jeg nå har begynt å gi opp og heller se kun på barna og mobilen. Dette er ikke et nytt fenomen og jeg har hatt barn i barnehage og skole i snart 18 år.  For de som sikkert mener at jeg er rar så kler jeg meg pent, dusjer, bruker deo, pusser tennene, smiler, sier hei, kan holde samtaler om de fleste temaer (på jobb og med nærmeste naboer og familie). Jeg har en givende jobb og snakker med utrolig mange mennesker i løpet av et år. 
I jobbsammenheng er jeg meget utadvendt, men i skolesammenheng blir jeg tvunget til å bli introvert uansett hvordan jeg vrir og vender på det med mødrene. Jeg har nok mye mer til felles med fedrene, men forsøker jeg å snakke med en far blir jeg enda mer uglesett og partneren til mannen drar han som regel bort fra meg i løpet av kort tid. Jeg kan fint snakke om vin, spa, dill og dall om mødrene ønsker det selv om det er lite givende, men til og med det føles det som de dømmer meg til å ikke være god nok til. Gleder meg, som flere her nevner, til siste barnet blir gammelt nok til å begynne på videregående. Barna mine leker med andre barn så de er ikke skadelidende for at mødre ikke vil snakke med meg. Samboeren min er sosial med mange andre fedre og de er mye mer åpne. 

Om det ikke skjer et mirakel så får jeg heller satse på å stå ved siden av min samboer og de andre fedrene. I det minste har de som regel mer oppegående samtaleemner og de smiler tilbake.  

Til dere klikkete damer der ute: Skjerpings!!

Anonymkode: 91c3b...083

Uff så utrolig

Anonymkode: a8b88...287