Kan single adoptere i Norge?

[kris :)]

Det finnes rundt 100 enslige adoptanter i Norge, og bortimot 200 til står på ventelister.

http://www.alenemedbarn.no/barningenhindrfarado.htm

Det er riktig som det sies over her, at det ikke er alle land som godkjenner enslige - men for tiden kan man i hvert fall adoptere fra bl.a. Kina, India, Nepal og Etiopia. Det finnes en egen forening for "enestående adoptanter":

http://www.eaf.no/

Du kan lese mer her:

http://www.bufdir.no/?module=Articles;acti...enFolder;ID=800

http://www.adopsjonsforum.no/index.aspx?ar...6825&mid=326825

Her er hjemmesiden til en ung, norsk kvinne som vurderer å bli enslig mamma - den er tilegnet "selvvalgte, enslige mødre":

http://adorable.scriptmania.com/index.htm

[Gjest camillo]

Takk, kris.

[Gjest Gjest]

Det er da ingen i Norge som får adoptere fra Skandinavia eller Sør-Europa!!! Og innenlandsadopsjon her i Norge er sjelden. Det er stort sett kun stebarnsadopsjon som foregår her til lands.

←

Hvorfor er det så sjokkkerende?

Er det ikke logisk og naturlig at alle de foreldreløse barna i Skandinavia, Frankrike, Italia, Storbritannia, osv. kan få muligheten for å bli adoptert til foreldre som ønsker barn herfra?

[Gjest Gjest]

Jeg ønsker å adoptere, men hvis mitt eneste valg er Asia, lar jeg det være. Jeg ønsker å adoptere et barn fra USA eller Europa. Hvorfor er det mer vanskelig enn Asia?

Hvem får adoptere alle fra Europa og USA da, om ikke de som faktisk bor der?!

*Single, 34

[Gjest Dalwhinnie]

Nå følte jeg meg utrolig lite oppdatert, men er det altså lov til å adoptere for single, men ikke for homofile???     

←

Det vanligste i Norge er jo å adoptere fra utlandet, og da er det landet en adopterer fra sine regler som gjelder. De aller fleste landene norske adopsjonsbyråer formidler adopsjon fra krever faktisk at paret som skal adoptere har vært gift et par år, og fra noen land kan også enslige adoptere. Det betyr i realiteten også at samboende par ikke kan adoptere fra disse landene.

Endret 12. mars 2006 av Dalwhinnie

[Gjest camillo]

Det vanligste i Norge er jo å adoptere fra utlandet, og da er det landet en adopterer fra sine regler som gjelder. De aller fleste landene norske adopsjonsbyråer formidler adoptersjon fra krever faktisk at paret som skal adoptere har vært gift et par år, og fra noen land kan også enslige adoptere. Det betyr i realiteten også at samboende par ikke kan adoptere fra disse landene.

←

Ja, jeg skjønner.

[Gjest Gjesta]

Jeg ønsker å adoptere, men hvis mitt eneste valg er Asia, lar jeg det være. Jeg ønsker å adoptere et barn fra USA eller Europa. Hvorfor er det mer vanskelig enn Asia?

Hvem får adoptere alle fra Europa og USA da, om ikke de som faktisk bor der?!   

*Single, 34

←

Det finnes de som får adoptere fra Europa, har aldri hørt om fra USA, men det kan godt tenkes det finnes barn å adoptere der også.

Jeg kjenner folk som har adoptert fra Romania

[hilli]

Jeg leste i KK for en tid tilbake en artikkel om Norges første enslige adoptivfar. Han hadde fått adoptere en gutt fra Kina.

←

Jeg leste også dette. Han var den første single adoptivfaren i Norge, og han måtte skrive under på at han ikke var homofil før han fikk adoptere....

[Gjest Gjest]

Det fortsatt et spørsmål som ingen her har besvart:

Hvem får adoptere barn fra Norge, Sverige, Danmark, Finland, Island, England, osv. da?

Hvis ikke nordmenn får, hvem fpr lov da?

[Gjest Gjesta]

Det fortsatt et spørsmål som ingen her har besvart:

Hvem får adoptere barn fra Norge, Sverige, Danmark, Finland, Island, England, osv. da?

Hvis ikke nordmenn får, hvem fpr lov da? 

←

En mor i klassen til søsteren min har adoptert en norsk gutt. Noen år senere ble de bedt om å "ta en til" eller noe, og de sa ja under forutsetning av at han var hvit (ikkeno rasisme, men de ønsket barn som kunne linke dem selv). Denne yngste er alt annet enn lys Sør-amerikansk var han Men det går fint det da.

Det er ikke så mange unger å få adoptert fra disse landene, men noen er det nok

[Gjest Gjest]

Jeg tror ikke det er så mange barn som trenger adoptivforeldre fra disse vestlige landene som du nevner. Desverre er det vel slik at det er de fattigste familiene som må "sette bort" barna til adopsjon, og så fattige familier finnes knapt i vestlige land med gode velferdsordninger. Det finnes noen barn som trenger andre omsorgspersoner enn sine biologiske foreldre, fordi disse ikke er skikket som foreldre. Det vanligste er vel at barna blir tatt hånd om av barnevernet, blir plassert i fosterhjem en periode, og dersom det blir akutelt med adopsjon, er det vel ofte fosterforeldrene som adopterer dem.

[Gjest Gjest]

I Norge kan man altså bli adoptivforelder ved å først bli fosterforelder?

Det var tungvint. Det må da finnes barn i Skandinavia som blir født og ikke har familie? Barn av kriminelle, narkomane, tenåringsforeldre, folk som ikke er skikket....hvis ikke det offentlige kan klare dette må det kunne gå an å arrangere slike ordninger privat skulle jeg tro.

[Gjest Gjesta]

I Norge kan man altså bli adoptivforelder ved å først bli fosterforelder?

Det var tungvint. Det må da finnes barn i Skandinavia som blir født og ikke har familie? Barn av kriminelle, narkomane, tenåringsforeldre, folk som ikke er skikket....hvis ikke det offentlige kan klare dette må det kunne gå an å arrangere slike ordninger privat skulle jeg tro.

←

Det er ikke så ofte fosterbarn adopteres av fosterforeldrene. Min tante har et fosterbarn som er lite, og han kommer nok til å bo der hele livet, men han har jo foreldre. De har samvær hhv fire og åtte ganger i året. En annen tante av meg har også hatt fosterbarn, han er voksen nå, og han har jo også "ordentlige" foreldre.

Dersom et barn mister foreldrene sine i Norge er det vel mest vanlig at besteforeldre/tanter/onkler tar over omsorgen, og således blir det ikke nødvendig å få tak i andre egnede foreldre.

Min mor er norsk-adoptert, men det var på femtitallet, da var adopsjon mer aktulet for unge mødre.

Jeg var i møte med noen fosterforeldre i forrige uke. Den ene har hatt jenta fra hun var et halvt år, nå er hun 17, men hun er fortsatt bare fosterbarn, ikke adoptivdatter. Den andre var en bestemor som har tatt over omsorgen for barnebarnet fordi foreldrene hadde problemer (vet ikke hva, tipper rus).

[Gjest Gjest]

Synd, for jeg skulle så gjerne ha adoptert et norskt barn der foreldrene ikek er skikket eller ønsker barnet.

Barnet kunen faktisk ha fått det kjempefint hos meg, men hvis ingen har slike problemer i Norge er jo det strålende for alle parter!

[Saeria]

Her er en liten leder fra det nummeret som artikkelen om norges første enslige adoptivfar handlet om. http://www.kk.no/php/art.php?id=212310

[Gjest gjest1]

Det fortsatt et spørsmål som ingen her har besvart:

Hvem får adoptere barn fra Norge, Sverige, Danmark, Finland, Island, England, osv. da?

Hvis ikke nordmenn får, hvem fpr lov da? 

←

Det forekommer ikke utenlandsadopsjon fra disse landene. De er rike nok til å håndtere barn uten foreldre på egenhånd. Det er u-land som har behov for hjelp utenfra. Typisk Kina, Thailand, India, Colombia, Peru, Bolivia... Utenlandsadopsjon er absolutt siste utvei for et barn som er uten foreldre. Innenlandsadopsjon i Norge er såklart mulig, men svært sjelden. De fleste barn som blir tatt fra foreldrene adopteres ikke bort, men plasseres i fosterhjem. Adopsjon i Norge er stort sett steforeldre som adopterer sitt stebarn.

Europeiske land man kan adoptere fra er Ungarn, Polen og Bulgaria, hvis jeg ikke tar helt feil. Tidligere kunne man også adoptere fra Russland og Romania. Dersom hudfarge er et problem bør man imidlertid ikke adoptere. Det er ingen garantier for at det ikke er mørke barn man får tildelt, uansett land. Adopsjon fra Europa innebærer i de aller fleste tilfeller også at man får eldre barn, jeg tror det er svært sjelden at de er yngre enn 2 år, og har lest mange tilfeller hvor de er både 3 og 4 år.

[Gjest Gjest]

Det forekommer ikke utenlandsadopsjon fra disse landene. De er rike nok til å håndtere barn uten foreldre på egenhånd. Det er u-land som har behov for hjelp utenfra. Typisk Kina, Thailand, India, Colombia, Peru, Bolivia... Utenlandsadopsjon er absolutt siste utvei for et barn som er uten foreldre. Innenlandsadopsjon i Norge er såklart mulig, men svært sjelden. De fleste barn som blir tatt fra foreldrene adopteres ikke bort, men plasseres i fosterhjem. Adopsjon i Norge er stort sett steforeldre som adopterer sitt stebarn.

Europeiske land man kan adoptere fra er Ungarn, Polen og Bulgaria, hvis jeg ikke tar helt feil. Tidligere kunne man også adoptere fra Russland og Romania. Dersom hudfarge er et problem bør man imidlertid ikke adoptere. Det er ingen garantier for at det ikke er mørke barn man får tildelt, uansett land. Adopsjon fra Europa innebærer i de aller fleste tilfeller også at man får eldre barn, jeg tror det er svært sjelden at de er yngre enn 2 år, og har lest mange tilfeller hvor de er både 3 og 4 år.

←

"Dersom hudfarge er et problem bør man ikke adoptere"

Hvis denne holdningen er representativ hos adpopsjons-byråkrater kan jeg fint klare meg uten. Selv ,om man er en voksenperson som ønsker å adoptre et barn betyr ikke det at den som ønsker å adoptere skal finne seg i hva som helst: det er lov til å ha preferanser innen det meste. Bare så du er klar over det.

[Gjest Gjest]

Hvis en rik og mektig sort person i Sør-Afrika sier t han/hun vil adoptere et barn fra et eller annet land, har den fullstendig rett på å si at h*n ikke ønsker et "hvitt" barn.

Da må det være lov her i Norge å si det samme. Det er helt naturlig å ønske seg et barn som har samme hudfarge som en selv.

[Gjest camillo]

Hvorfor er det helt naturlig?

Jeg sier ikke at det nødvendigvis er feil - direkte, men jeg lurer fælt på hva som er NATURLIG ved det.

[Gjest Gjest]

Hvorfor er det ikke naturlig da?

Jeg synes det er naturlig at man vil ha noe som står en selv nærmest, altså noe som representerer det man er kjent med. En annen farge vil representere noe ukjent. Det er ikke alle som føler seg komfortabel med det.

Er det så vanskelig å forstå da?