Hva var dråpen som fikk deg til å gå?

[AnonymBruker]

Du som har forlatt ektefelle/samboer (gjerne med felles barn), hva var det som gjorde at du tok det endelige steget og gjorde det slutt? Er du glad for at du gjorde det?

Anonymkode: f3f82...787

[AnonymBruker]

Det var en veldig tydelig knekk punkt. Kan ikke utlevere detaljert, men det handler om at jeg hadde virkelig nådd bunnivået mitt etter en hendelse ved vårt felles barn. Jeg trengte hans støtte og hjelp som aldri før, men fikk det ikke. Han var mer opptatt av seg selv og sine behov/ønsker. Det er riktignok et knekkpunkt til i etterkant som er for vilt til å skrive. Og da såg eg virkelig at han aldri kom til å forandre seg. 

Anonymkode: 52942...cc2

[AnonymBruker]

Jeg er 1000 ganger lykkeligere og glad etter jeg gikk. Det merker nok alle rundt meg. Familie, venner, kollegaer og andre.

Anonymkode: 52942...cc2

[AnonymBruker]

Vi var på en ferie, jeg hadde vært på nippet til å dra fra han så lenge pga han alltid var sur, kontrollerende og manipulativ. Han var så sur og vrang den ferien at jeg så vidt holdt ut til vi kom hjem. Fikk lagt barna hjemme så slapp jeg bomben. For han var det jo selvfølgelig en bombe. Har aldri angret. 

Anonymkode: a079f...8da

[AnonymBruker]

Hos meg var det økonomien, mangelen på ansvar. Han betalte ikke regningene, fikk ordna opp i det og kort tid etterpå rant det inn med innkassosaker. Han gjemte t.o.m mine regninger. Det var den gang det var vanlig å få regninger i posten. Han løy så mye, fant masse uåpna post bortgjemt. Lovde og rydde opp mange ganger men til slutt fikk jeg nok. Da vi begge gikk arbeidsledige en stund og hadde dårlig økonomi sløste han bort pengene på tøys og vas i stedet for og betale regninger.  Var takket være meg han fikk beholde leiligheten da han ikke hadde betalt husleie på flere måneder. Til slutt fikk jeg nok etter noen år, forstod det ville aldri bli bedre og han skjønte aldri hva som var problemet. Var sint på meg sjøl lenge for at jeg kasta vekk så mange år på han, men innså at jeg måtte legge sinne tilsiden og komme meg videre. Har aldri hvert samboer igjen og kommer aldri til og la noen bo med meg heller. 

Anonymkode: 93a37...71d

[AnonymBruker]

Jeg er kanskje ikke helt i målgruppen, fordi jeg ikke endte med å gå fra mannen min. Men etter flere år med perioder med mye krangling, toppet det seg da mannen mistet besinnelsen og ødela noe hjemme. Jeg var så sjokkert over det hele, særlig fordi barna ble vitne til det, at jeg lurte seriøst på hva jeg skulle gjøre. Han nektet å snakke om det etterpå, og omtalte det som at jeg hadde overreagert. Jeg sa at barna så på dette som en vond hemmelighet, og at han måtte snakke med dem om det, men da ble han sint på meg. Jeg var på nippet til å gå fra ham etter dette, selv om barna var små. Men i det jeg gikk og tenkte på dette, skjedde det noe ekstremt dramatisk i familien som gjorde at livene våre ble helt forandret. Da var det bare å holde sammen og støtte hverandre så godt vi kunne. Dette er noen år siden nå. Selv om det som skjedde overskygget hans sinneutbrudd, hadde jeg ønsket meg at han sa noe om det som viste at han tok ansvar, men det skjedde aldri. Han hadde heller ikke lignende sinneutbrudd igjen, så det kan vel kalles en enkeltstående episode, selv om det hadde vært en del vanskelig i lang tid i forkant. Jeg så at han etter det forsøkte å få mer kontroll på sinnet sitt. Men i perioder har jeg likevel tenkt at jeg burde gått den gangen, om omstendighetene var annerledes, for vi har en del grunnleggende problemer i forholdet. Men samvittigheten overfor barna har vært for sterk, syns de har vært gjennom så mye at jeg ikke vil utsette dem for en skilsmisse. 

Anonymkode: b1365...9ae

[AnonymBruker]

Hun kom med en beskyldning jeg aldri kunne godta. Basert på hennes egne traumer, og noe hun ikke hadde bearbeidet i voksen alder. Hun drev med psykisk terror i 3-4 timer og skulle ha meg til å innrømme det hun beskyldte meg for. Samme natt la vi oss når jeg hadde kastet opp x 100 - hun lå og sov ved siden av meg som om ingenting hadde hendt. Jeg fikk ptsd - hun tok ingen ansvar og jeg søkte om separasjon og pakket snippeska og snudde meg aldri. 

Anonymkode: ffc36...d42

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er kanskje ikke helt i målgruppen, fordi jeg ikke endte med å gå fra mannen min. Men etter flere år med perioder med mye krangling, toppet det seg da mannen mistet besinnelsen og ødela noe hjemme. Jeg var så sjokkert over det hele, særlig fordi barna ble vitne til det, at jeg lurte seriøst på hva jeg skulle gjøre. Han nektet å snakke om det etterpå, og omtalte det som at jeg hadde overreagert. Jeg sa at barna så på dette som en vond hemmelighet, og at han måtte snakke med dem om det, men da ble han sint på meg. Jeg var på nippet til å gå fra ham etter dette, selv om barna var små. Men i det jeg gikk og tenkte på dette, skjedde det noe ekstremt dramatisk i familien som gjorde at livene våre ble helt forandret. Da var det bare å holde sammen og støtte hverandre så godt vi kunne. Dette er noen år siden nå. Selv om det som skjedde overskygget hans sinneutbrudd, hadde jeg ønsket meg at han sa noe om det som viste at han tok ansvar, men det skjedde aldri. Han hadde heller ikke lignende sinneutbrudd igjen, så det kan vel kalles en enkeltstående episode, selv om det hadde vært en del vanskelig i lang tid i forkant. Jeg så at han etter det forsøkte å få mer kontroll på sinnet sitt. Men i perioder har jeg likevel tenkt at jeg burde gått den gangen, om omstendighetene var annerledes, for vi har en del grunnleggende problemer i forholdet. Men samvittigheten overfor barna har vært for sterk, syns de har vært gjennom så mye at jeg ikke vil utsette dem for en skilsmisse. 

Anonymkode: b1365...9ae

Bedre å være skilsmissebarn enn å bære på en vond hemmelighet som barn.

Anonymkode: ed399...49e

[AnonymBruker]

Det er så mange ting. Vold, kontrollerende atferd. Har aldri angret å gå. Livet blir 10 000 ganger bedre. 🙂👍💪💪

Anonymkode: ed399...49e

[Mardina]

Han var utro. Og valgte selv å flytte. 

[AnonymBruker]

Visste seg han hadde hatt noen på si .... min stetante,  Onkels yngre samboer

Anonymkode: 9af05...6b9

[AnonymBruker]

I tidligere forhold var det veldig dramatiske stoppunkter for samlivet. 

1. Tømte våre kontoer og stakk av da han ble konfrontert med det. Der satt jeg igjen med lite barn, og hadde mister melken på grunn av tidligere ugrei oppførsel og stress. Dagen gikk og jeg var etterhvert tom for morsmelkerstatning, men hadde ingen penger til å kjøpe mer. Veldig vond og stressende situasjon å være i som ung mamma, og det ble spikeren i kista. 

2. Min kjæreste gjennom nesten 5 år voldtok meg. Ingen tendenser til å være voldelig innen dette. 

3. Ektemann jeg hadde to barn med. Han ble slappere og slappere angående å bidra hjemme, og da jeg tok det opp ble han istedenfor fornærmet, sur og vrangere og vrangere. Jeg hadde tatt det opp fordi jeg var utslitt, og ble absolutt ikke mindre utslitt av at han reagerte som han gjorde da jeg tok opp at jeg virkelig trengte mer hjelp. Etter noen måneder der han ble mer og mer ugrei rundt dette hadde jeg absolutt ingen krefter igjen, og måtte bare ha ham ut av livet mitt. Det var et sjokk for ham. 

Helt reelt har samtlige menn oppført seg som det var et sjokk for dem at jeg gikk. Til og med han som voldtok meg. Det var jo "bare en feilvurdering i øyeblikket". 🙄 (Og ja jeg både kjempet mot og sa/skrek nei mange ganger.)

Anonymkode: b5295...cf8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det var en veldig tydelig knekk punkt. Kan ikke utlevere detaljert, men det handler om at jeg hadde virkelig nådd bunnivået mitt etter en hendelse ved vårt felles barn. Jeg trengte hans støtte og hjelp som aldri før, men fikk det ikke. Han var mer opptatt av seg selv og sine behov/ønsker. Det er riktignok et knekkpunkt til i etterkant som er for vilt til å skrive. Og da såg eg virkelig at han aldri kom til å forandre seg. 

Anonymkode: 52942...cc2

Samme her.

Anonymkode: 13965...0ba

[Te- Presten]

Hos oss var det ikke en stor enkelthendelse, men alle de stadige bekreftelsene på at vi var veldig forskjellige og ønsket oss forskjellige ting av familielivet. Sakte men sikkert vokste vi fra hverandre og som mange andre, gikk vi fra å være et par i en familie til å være et praktisk samarbeid om driften av Familien AS og oppdragelse av felles barn. På slutten var det som vi levde parallelle liv med ungene mellom oss. Så det er litt vanskelig å finne en konkret dråpe eller hendelse som gjorde det slutt. 
Når jeg ser tilbake var det en enkelthendelse, sikkert 11 eller 12 år før vi gikk fra hverandre, som var et knekkpunkt for min del. Jeg klarte bare ikke se det da. Det er faktisk litt vemodig å se tilbake for å tenke det var starten på slutten..

 

I etterkant er vi begge enige om at dette var helt riktig valg og vi har en helt grei tone oss i mellom. Samarbeidet om ungene går veldig fint.

[AnonymBruker]

Jeg ble lei av å forsørge en voksen mann og alltid bli fortalt at jeg ikke bidro nok hjemme. Av en som aldri bidro med noe som helst. 

For ikke å snakke om hvor ubrukelig jeg visstnok var seksuelt, av en som prøvde å tvinge meg til ting jeg ikke ville, fordi jeg hadde prøvd det med andre før. 

Anonymkode: 903eb...112

[AnonymBruker]

Da jeg skjønte at jeg var redd for hva han kunne gjøre mot meg. Han var aldri voldelig eller truende. Mer subtil og psykisk. Jeg ble skadet i en bilkollisjon. Da jeg kom hjem fra sykehuset så var jeg avhengig av hjelp da jeg var lite mobil. Jeg skjønte det da jeg ikke turde å dusje uten at en av ungene var hjemme. Jeg måtte ha hjelp for å komme meg i dusjen og det var en etasje opp. Jeg ble redd for at han skulle "forlate" meg i en situasjon jeg ikke fysisk ikke klarte å komme meg ut av. 3 måneder etter flyttet jeg og ungene. 

Anonymkode: 469d9...734

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Da jeg skjønte at jeg var redd for hva han kunne gjøre mot meg. Han var aldri voldelig eller truende. Mer subtil og psykisk. Jeg ble skadet i en bilkollisjon. Da jeg kom hjem fra sykehuset så var jeg avhengig av hjelp da jeg var lite mobil. Jeg skjønte det da jeg ikke turde å dusje uten at en av ungene var hjemme. Jeg måtte ha hjelp for å komme meg i dusjen og det var en etasje opp. Jeg ble redd for at han skulle "forlate" meg i en situasjon jeg ikke fysisk ikke klarte å komme meg ut av. 3 måneder etter flyttet jeg og ungene. 

Anonymkode: 469d9...734

Denne er et godt eksempel; man vet ikke hva slags person man er sammen med før man havner i en situasjon hvor man er svak. Sykdom, livshendelser, krise osv.. Det er da hen viser sitt sanne jeg. 

Anonymkode: 843a6...c3a

[AnonymBruker]

Det var ikke en enkelthendelse som gjorde at jeg gikk, men greide å gå da jeg skjønte at alt ikke var min skyld og at jeg hadde mistet meg selv. Følte meg fanget. Mye jeg ikke fikk lov til, sånn som å gå ut på kino en kveld eller å besøke den ene venninnen jeg hadde. Skulle jeg noe sånt, så måtte jeg gjøre det på dagtid. Når han ble sint kunne han knuse termosen sin i sinne og da måtte jeg kjøpe ny til han da det var min skyld som hadde gjort han så sint. Kunne overhode ikke stole på han. Verken når det gjaldt penger eller avtaler som ble gjort. Da gjorde han ofte stikk motsatt av hva vi hadde avtalt. 

Dette var bare litt av mange ting som jeg tilslutt ikke greide å leve med. Har det idag mye bedre og føler meg endelig trygg i eget hjem. Skal aldri ha noen samboer igjen 

Anonymkode: 4d112...20e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Du som har forlatt ektefelle/samboer (gjerne med felles barn), hva var det som gjorde at du tok det endelige steget og gjorde det slutt? Er du glad for at du gjorde det?

Anonymkode: f3f82...787

At barnet mitt helt av seg selv kom til meg og sa «mamma, du vet at hvis du drar så er jeg med deg». 

Han hadde psyket meg så langt ned og overbevist meg om at hvis jeg dro fra han skulle jeg aldri få se barnet igjen og at ingen kom til å savne meg. 

Da skjønte jeg både at barnet fikk med seg mer enn jeg trodde og at det han sa ikke var sant. Så da dro vi. 

Anonymkode: 95879...16e

[Soft mann]

Det har så stor inngripen i livet å påvirkning for fremtiden( til bare) at en dråpe bør ikke være det avgjørende uten det er noe veldig ille. Ja eg er ny skilt å eg har det veldig bra nå. Savner ungene mye. Dei er tenåringer, eg bor 300 m fra det gamle huset ,  så dei kan kome når dei vil.