10 år med samboer , crusher så lett på andre

[AnonymBruker]

Jeg har som det står i  overskriften en samboer, barn og et godt liv med de. Jeg har i alle forhold jeg har vært i vært trofast, men jeg forelsker meg så lett i andre. Og da er det ikke sånn at jeg går inn for å finne noen, det bare skjer med mennesker i min omgangskrets. Det kan være en kollega, lærer på skolen til barna, eller lignende. Dette er selvfølgelig ingenting jeg gjør noe ut av og jeg har hverken selvtillit eller et typisk utseende som gjør at jeg hadde fått napp hos noen av dem. Går bare rundt og fantaserer litt om dem til det går over. 

Jeg tror egentlig ikke at det har noe sammenheng, men nevner det likevel. Det er ikke mye tid til å være kjærester om dagen, lite søvn og lite sex ,  men ellers har vi det greit. Jeg kjeder meg nok litt og liker å kjenne på en spennings følelse. 

Uansett lurer jeg på om dette er vanlig? 

Anonymkode: ed45d...bfa

[AnonymBruker]

Noen ganger når jeg er litt forelsket eller hva jeg skal kalle det så får jeg mer energi til å ta vare på meg selv, pynter meg litt ekstra og så får jeg jo mer oppmerksomhet hjemme også, men før så dårlig samvittighet. 

Anonymkode: ed45d...bfa

[AnonymBruker]

Nei ikke vanlig hvis man har det bra med typen 

Anonymkode: 11470...556

[AnonymBruker]

Dere har ikke tid til å være kjærester, så selvfølgelig begynner du å drømme om et annet liv. 

Anonymkode: d976b...dd5

[AnonymBruker]

Kun hvis du egentlig kunne tenkt deg en annen. 

Anonymkode: a7497...11a

[Perle]

Jeg hadde det slik i mitt første langvarige forhold 812 år). Selv da vi hadde det "bra", hadde jeg lett for å fantasere og forelske meg i andre. Jeg var heller aldri sjalu. 

Nå, i mitt andre lange forhold (11år) og med barn er jeg fortsatt ikke "crushet"  eller flørtet med andre på samme måten. Jeg kan også føle stikk av sjalusi, jeg som alltid har trodd jeg ikke var sjalu. 

Forskjellen på disse forholdene er at jeg er genuint tiltrukket og forelsket i min nåværende mann. Ansiket, lukt, ja alt. Det var jeg nok aldri med min første. Kunne for eksempel ikke tenkt meg å delt DNA og fått et barn med ham. Hadde instillt meg på ikke å få barn. Dette endret seg også etter jeg traff faren til barnet mitt. Jeg elsket aldri min eks, og selv om jeg nå har hatt noen tøffe tak med min nåværende, så er det alltid han jeg vill ha, han jeg tenker på. Det er lett å tilgi, og man har mye større toleranse og trenger ikke ha "pliktsex".

Elsker du mannen din? Var du ordentlig forelsket i ham da dere møttes, eller bare fortsatte dere å være sammen av "vane" (vet hvordan det er, man har lliksom ingen grunn for å gjøre det slutt) også gikk bare årene?

 

 

[AnonymBruker]

Perle skrev (1 time siden):

Jeg hadde det slik i mitt første langvarige forhold 812 år). Selv da vi hadde det "bra", hadde jeg lett for å fantasere og forelske meg i andre. Jeg var heller aldri sjalu. 

Nå, i mitt andre lange forhold (11år) og med barn er jeg fortsatt ikke "crushet"  eller flørtet med andre på samme måten. Jeg kan også føle stikk av sjalusi, jeg som alltid har trodd jeg ikke var sjalu. 

Forskjellen på disse forholdene er at jeg er genuint tiltrukket og forelsket i min nåværende mann. Ansiket, lukt, ja alt. Det var jeg nok aldri med min første. Kunne for eksempel ikke tenkt meg å delt DNA og fått et barn med ham. Hadde instillt meg på ikke å få barn. Dette endret seg også etter jeg traff faren til barnet mitt. Jeg elsket aldri min eks, og selv om jeg nå har hatt noen tøffe tak med min nåværende, så er det alltid han jeg vill ha, han jeg tenker på. Det er lett å tilgi, og man har mye større toleranse og trenger ikke ha "pliktsex".

Elsker du mannen din? Var du ordentlig forelsket i ham da dere møttes, eller bare fortsatte dere å være sammen av "vane" (vet hvordan det er, man har lliksom ingen grunn for å gjøre det slutt) også gikk bare årene?

 

 

Takk for fint innlegg. Jeg hadde aldri noe ordentlig crush på han, men jeg ble jo veldig glad i han og elsker han, eh tror jeg? 
Type egentlig ikke at han var veldig forelsket i meg, det ble bare oss liksom. 

Anonymkode: ed45d...bfa

[AnonymBruker]

Det er helt normalt! 

Anonymkode: 11f0e...c97

[AnonymBruker]

Jeg vil si det er ganske så normalt. Man møter jo noen kjekke menn på sin vei, og som man også kan få god kjemi med. 

Likevel er det fullt mulig å ikke gjøre noe med det, - man er jo heldig å ha en mann man er glad i og som betyr mer for en på alle plan.❤️ 

 

Anonymkode: 8238c...670

[AnonymBruker]

Tror det kan være ganske normalt for mange, særlig hvis det går lett over og man ikke på alvor ønsker å bytte partneren ut. Med eksen hadde jeg det sånn ofte etter noen år sammen. Kunne få intense forelskelser på bekjente, men hver crush varte maks noen få måneder og jeg ønsket aldri å faktisk gjøre noe med det. Det holdt med den kriblingen det ga. 

Litt usikker på om det var et tegn på at eksen ikke var den rette eller om det er helt normalt. I ettertid har jeg sett hvor blind jeg var for alle feilene og manglene ved både han og forholdet, selv om jeg aldri hadde noe ønske om å forlate han på det tidspunktet jeg stadig vekk crushet på andre. Jeg savnet vel egentlig å være nyforelsket i han, men han var veldig lite romantisk og hadde veldig lite behov for både fysisk kontakt og å si hyggelige ting til hverandre, utover sex maks én gang i uka. Da var det vanskelig å bevare følelsene på et visst nivå.

Min nåværende kjæreste er min perfekte match, så etter 5 år har jeg foreløpig ikke vært i nærheten av å crushe på andre. Usikker på om det kan skje etter typ 10 år, men foreløpig er vi begge veldig gode på å bevare spenningen mellom oss, uten at vi egentlig gjør noe innsats for det.

Anonymkode: d7c60...103

[Perle]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Takk for fint innlegg. Jeg hadde aldri noe ordentlig crush på han, men jeg ble jo veldig glad i han og elsker han, eh tror jeg? 
Type egentlig ikke at han var veldig forelsket i meg, det ble bare oss liksom. 

Anonymkode: ed45d...bfa

Jeg tror som sagt dette som er mest vanlig, og jeg hadde det slik selv. Man treffer noen det er helt greit, men så går bare tiden.

En har ikke noe «grunn» for å gjøre det slutt, folk er vandt til at man er et par også kommer leiligheten, huset, hunden og stasjonsvognen og man lurer liksom på om «dette» er alt..

Jeg har fått en del tyn for å be folk gjøre det slutt, men mange (spesielt jenter) blir i forhold fordi de er godt oppdratt. Jeg tror også at for mange men. Er livet «fint» bare det ikke er drama og mas og man får gjøre det man vill av interesser hobbyer. Dama kan liksom være «hvem som helst».. Min nåværende er også egentlig slik, fornøyd bare det ikke er «mas». 
 

Jeg føler at damer gir så mye mer i forhold og ofrer både kropp og emosjonell helse ved å ta vare på alle og sørge for «hjemmet» A/S. For å utslette seg selv på dette viset og orke å gi kropp og godvilje til en mann må man ha denne tiltrekningen i bunnen. 
 

Har også fått en del tyn for å be folk ikke fortsette å «date» når de ikke føler noe tiltrekning og venter på «følelser». Hvis er på leting etter mannen til barna sine, og ikke en flørt eller «turkjærste» som godt voksen, så BØR man velge en man får «stikk» i magen og ilinger av og sniffer på t-skjorten til. 
 

Livet kan lugge skikkelig innimellom med svik, sykdom og økonomi og også det berømte «hamster hjulet» kan ville få en til å ønske seg bort, da er det viktig å ha en hjemme som fortsatt vill ligge med og ser på med litt rosa briller trotts mangler. 
 

[AnonymBruker]

Perle skrev (1 time siden):

Jeg tror som sagt dette som er mest vanlig, og jeg hadde det slik selv. Man treffer noen det er helt greit, men så går bare tiden.

En har ikke noe «grunn» for å gjøre det slutt, folk er vandt til at man er et par også kommer leiligheten, huset, hunden og stasjonsvognen og man lurer liksom på om «dette» er alt..

Jeg har fått en del tyn for å be folk gjøre det slutt, men mange (spesielt jenter) blir i forhold fordi de er godt oppdratt. Jeg tror også at for mange men. Er livet «fint» bare det ikke er drama og mas og man får gjøre det man vill av interesser hobbyer. Dama kan liksom være «hvem som helst».. Min nåværende er også egentlig slik, fornøyd bare det ikke er «mas». 
 

Jeg føler at damer gir så mye mer i forhold og ofrer både kropp og emosjonell helse ved å ta vare på alle og sørge for «hjemmet» A/S. For å utslette seg selv på dette viset og orke å gi kropp og godvilje til en mann må man ha denne tiltrekningen i bunnen. 
 

Har også fått en del tyn for å be folk ikke fortsette å «date» når de ikke føler noe tiltrekning og venter på «følelser». Hvis er på leting etter mannen til barna sine, og ikke en flørt eller «turkjærste» som godt voksen, så BØR man velge en man får «stikk» i magen og ilinger av og sniffer på t-skjorten til. 
 

Livet kan lugge skikkelig innimellom med svik, sykdom og økonomi og også det berømte «hamster hjulet» kan ville få en til å ønske seg bort, da er det viktig å ha en hjemme som fortsatt vill ligge med og ser på med litt rosa briller trotts mangler. 
 

Enig med deg. Har kun blitt sammen med menn, der jeg nesten har blitt beruset av lukta av t-skjorten deres 😂

Livet er for kort til å ikke leve det fullt ut!

Anonymkode: b2355...367