Hvordan er drt å jobbe i barbehage og vær ufrivillig barnløs?

[AnonymBruker]

Trenger litt sympati her og høre andres erfaring. Jeg er 46 nå har jobbet i barnehagen i 18 år nå har alltid likt barn og har alltid ønsket å bli gravid men ikke alene.  men siden jeg har slitt så mye med å finne meg en mann pågrunn av sexuell misshandling i barndommen fra min adoptivfar har jeg endt opp her jeg er nå, nå er det forsent, jeg er veldig overvektig samtidig og sliter med helsa så nå er løpet kjørt. Jeg kjenner det trigger meg litt å bli minnet på hver dag på jobb hva jeg har gått glipp av i livet er en stor sorg og går mye ut over humøret blir lett irritabel. Livet føler meningsløst nå null mann null barn bor i en kjellerleilighet føler meg som en taper som har fokusert alt  på jobb forann å prøve finne meg en mann jeg kunne i det minste prøvd.  Vet ikke hvordan jeg ikke skal være bitter det tærer på humøret.

Anonymkode: 1c4be...359

[AnonymBruker]

Jeg kjenner en annen som er også i samme situasjon som deg. Hun lar seg glede av små ting. Som f.eks. barnas latter når hun jakter dem som et troll. Berusende, sier hun 😊

Anonymkode: b276d...326

[AnonymBruker]

Kunne du vurdert å være fostermor? 

Anonymkode: ce9af...e4a

[AnonymBruker]

Hva med å være avlastningshjem? 

Anonymkode: 95c77...9aa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Kunne du vurdert å være fostermor? 

Anonymkode: ce9af...e4a

Jeg kan ikke ha et barn alene desverre hadde blitt formye for meg nå. 

Anonymkode: 1c4be...359

[AnonymBruker]

Få deg en hund? Da får du fort en familie/oss-følelse 

Anonymkode: 95c77...9aa

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du må begynne med å gå til psykolog for å lære å trives med deg selv. Nå fokuserer du kun på det negative og det ødelegger deg bare. Det er kun du som kan gjøre noe med din situasjon.

Jeg tror forøvrig ikke at barnehage er rett yrke for deg hvis det er en daglig påminnelse om alt du ønsker deg og ikke har. Jeg vil også tro at hvis du er bitter og irritabel vil barna merke dette.

Anonymkode: a71b0...773

[Hulderen]

Det høres ikke bra ut hverken for deg eller barna at du jobber i barnehage. Få deg en jobb der du ikke blir minnet på det du savner hver eneste dag. 

[AnonymBruker]

Jeg kjenner ett par frivillig (tror jeg, aldri spurt) barnløse som jobber i barnehage og de elsker jobben sin. De elsker å få alle godene med å bli kjent med barn, være der og ha det gøy med barna og oppleve ting sammen. Uten å ha det fulle ansvaret resten av tiden.. De syns det er deilig å kunne gi alt og litt til på jobb, så komme hjem å bare være alene og gjøre sine ting. 

Jeg tror du må jobbe med deg selv for å få ett annet syn på deg selv. Snakk med noen!

I tillegg vil jeg anbefale deg en hobby, hund, videreutdanning eller noe lignende som kan gi deg en god selvfølelse, mestring og glede. 

Anonymkode: edfe0...56b

[AnonymBruker]

Hvis du er så ustabil i humøret er det vel kanskje ikke bra for deg å jobbe med barn?

Støtter det å skaffe seg en liten hund, for da får du selskap samtidig som du får trim slik at du kan gå ned i vekt og trives bedre med deg selv

Anonymkode: b78f8...f75

[AnonymBruker]

Tenk på alt du har bidratt med for de barna du har hatt i barnehagen, tenk å få bidra til en god start på livet for så mange barn. Takk❤️❤️❤️

Anonymkode: 52d99...47b

[Hulderen]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg kjenner ett par frivillig (tror jeg, aldri spurt) barnløse som jobber i barnehage og de elsker jobben sin. De elsker å få alle godene med å bli kjent med barn, være der og ha det gøy med barna og oppleve ting sammen. Uten å ha det fulle ansvaret resten av tiden.. De syns det er deilig å kunne gi alt og litt til på jobb, så komme hjem å bare være alene og gjøre sine ting. 

Jeg tror du må jobbe med deg selv for å få ett annet syn på deg selv. Snakk med noen!

I tillegg vil jeg anbefale deg en hobby, hund, videreutdanning eller noe lignende som kan gi deg en god selvfølelse, mestring og glede. 

Anonymkode: edfe0...56b

Det er en enorm forskjell på å være frivillig og ufrivillig barnløs. Har du en sorg og fortvilelse inne i deg fordi du aldri fikk barn, så er det ikke bare å «få et annet syn på deg selv». Da går man ikke hjem og nyter å være alene. Man går hjem og føler på tomhet og sorg. 

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg også hadde syntes at dette hadde vært skikkelig tøft. Jeg var ufrivillig barnløs i mange år, og begynte å jobb i barnehage etter at vi plutselig fikk barn likevel. Da jeg var barnløs, jobbet jeg med ungdom og voksne, og det å jobbe med mennesker hjalp meg i den kjipe prosessen med negative IVF-forsøk osv. den gangen. Jeg hadde noe annet meningsfullt å fokusere på enn at vi ikke fikk barn. 

Hvis jeg skulle jobbet i barnehage, tror jeg imidlertid jeg måtte jobbet veldig hardt med meg selv også. Som du sier, det kan bli stadige påminnelser om hva man savner i eget liv. Samtidig så tror jeg kanskje at jeg hadde ønsket det på sikt likevel. Jeg har hele livet vært veldig glad i barn, og etter å ha jobbet med mennesker som strever i mange år, kjennes det også meningsfullt å kanskje kunne bidra med å forebygge enkelte vanskeligheter helt i starten av livet. Å jobbe i barnehage er en mulighet til å få ha relasjoner til mange barn. Jeg gleder meg hver dag til å komme på jobb og se dem, oppleve, leke og lære sammen med dem. Men hvis jeg ikke hadde fått barn, hadde jeg nok hatt en stor utfordring med å bearbeide det, og så la denne gleden slippe frem igjen. Og jeg skal ikke si at jeg hadde klart det, for jeg har altså ikke prøvd.

Husk i den jobben du har, er du et viktig menneske for mange barn. Men er det mulig å søke profesjonell hjelp for å få hjelp med sorgen, både over barndom som ikke ble som den skulle og at familielivet ikke ble som du ønsket? Kan det hende det er lurt å bytte yrke, i hvert fall for nå?

Anonymkode: fb914...2f6