Du som fikk autisme diagnose som voksen, har diagnosen hjulpet deg?

[AnonymBruker]

Dere som har blitt utredet for autisme og fått diagnosen i voksen alder, føler dere at den har hjulpet dere på noe vis? Har dere fått noe hjelp eller oppfølging etter diagnosen? Hjelp fra helsevesenet? Tilrettelegging under studier eller på arbeidsplassen? Eller kunne du like gjerne vært diagnosen foruten? 

Anonymkode: 99768...65d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Dere som har blitt utredet for autisme og fått diagnosen i voksen alder, føler dere at den har hjulpet dere på noe vis? Har dere fått noe hjelp eller oppfølging etter diagnosen? Hjelp fra helsevesenet? Tilrettelegging under studier eller på arbeidsplassen? Eller kunne du like gjerne vært diagnosen foruten? 

Anonymkode: 99768...65d

Hvilke tegn som liten/ungdom hadde du?

 

Anonymkode: be64c...9d1

[Sparkling_Pink]

Jeg føler mitt liv er blitt lettere, da jeg er rett fram og åpen om diagnosen og at det kan oppstå utfordringer rundt meg.

Fastlege har kunne tilpasse oppfølginga av meg, men foreløpig får jeg ikke noe spesifikt tilrettelegging eller hjelp. Jeg er hinsides heldig og har venner som tildels stiller opp.

[AnonymBruker]

Absolutt  

Fikk diagnosen da jeg akkurat hadde fylt 35. Var da langtidssykemeldt pga fødselsdepresjon og utbrenthet i utgangspunktet. Da jeg fikk diagnosen falt alle brikkene veldig på plass. Følte jeg ble bedre kjent med meg selv og aksepterer nå i mye større grad min annerledeshet. Det er helt greit å være litt «rar».

Det eneste som var litt leit var at dps slo hånden helt av meg. Fikk diagnosen og ble kastet på hue og ræva ut. De sa at siden det ikke finnes behandling for Asperger var det heller ikke vits i at jeg gikk på dps. Ble anbefalt å snakke med lege om videre sykemelding for så å gå inn i et uføreløp hos NAV.

Når det gjelder NAV var diagnosen en velsignelse. Jeg har slutt sånn i alle år. Vært mye sykemeldt og slitt veldig med å stå i jobb. Alltid fått beskjed av leger og psykologer om å «ta meg sammen». Etter diagnosen er det ingen som ber meg ta meg sammen og systemet støtter meg i at jeg ikke har full inntektsevne.

Som liten/ungdom var jeg veldig opptatt av mitt. Alltid hatt særinteresser som jeg er MYE mer interessert i enn sosialt pjatt. Slet også veldig med ansiktsuttrykk som barn. Vanskelig å forstå hvordan jeg skulle uttrykke meg og hvordan jeg skulle lage trist ansikt, glad ansikt, overrasket ansikt osv. Alltid vært veldig rigid, avhengig av rutiner og forutsigbarhet.

 

Anonymkode: 10345...23b

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Dere som har blitt utredet for autisme og fått diagnosen i voksen alder, føler dere at den har hjulpet dere på noe vis? Har dere fått noe hjelp eller oppfølging etter diagnosen? Hjelp fra helsevesenet? Tilrettelegging under studier eller på arbeidsplassen? Eller kunne du like gjerne vært diagnosen foruten? 

Anonymkode: 99768...65d

Ja!

Jeg fikk muligheten til psykoedukasjon og gruppetimer for voksne med autisme, noe som har hjulpet noe + godt å vite at man ikke er alene. Her lærer man mye og kan dele tips med hverandre.

Men det som hjalp meg mest var at jeg fikk bedre hjelp fra NAV og nå har mulighet for tilrettelegging på jobb.

Endret 21. mars av Kassettspiller

[AnonymBruker]

Jeg har en sønn som fungerte dårlig i arbeidslivet, og det var til slutt sjefen hans som sa at noe virkelig ikke stemmer og ba han gå til lege. Det ble psykolog og utredning, og diagnosen ble autisme, Asperger syndrom (ja, det ble diagnosen på papiret, selv om mange ynder å påpeke at den "Ikke brukes lenger". Den ble brukt i 2022 av DPS da min sønn fikk diagnosen!)

Uansett, diagnosen hjalp han ikke noe, han fungerte ikke i arbeidslivet etter å ha forsøkt to steder og mistet begge pga... ja, at han er som han er. Han ble uføretrygdet. 

Som foreldre har vi jo alltid visst at sønnen vår er "litt annerledes" enn andre, men trodd han bare var sær. Det var altså noe mer enn bare det.

Anonymkode: 4dc81...e0e

[AnonymBruker2023!]

For min del har det hjulpet mye med å forstå meg selv og akseptere mine utfordringer.

[AnonymBruker]

Det har hjulpet både meg og mannen. Begge ble diagnosert som voksne (jeg 35, han 42). 
For hans del har det hjulpet fordi det har vært lettere å kreve og følge  opp tilrettelegging på arbeidsplassen. Han får blant annet lov til å ikke rullere like mye på arbeidsoppgavene men holder seg til en rotasjon som fungerer for både han og arbeidsplassen. Tidligere måtte han rotere mye mer og blant annet jobbe faste dager på steder som ikke fungerte for han overhode grunnet mye uforutsigbarhet og støy.  Før diagnosen var det krav om at alle ansatte skulle rotere på alle arbeidssteder og oppgaver slik at alle ansatte alltid var trent til alt, god grunntanke men det funket ikke for alle. Nå tilpasser arbeidsstedet mer for også andre enn mannen min og resultatet er at sykefraværet har gått ned. Mannen min foretrekker oppgavene få andre liker så bare pga det alene har han også fått positive tilbakemeldinger fra kolegaene. En overraskende bonus er at mannen min fungerer bedre sosialt på jobben nå fordi han har det bedre der og det igjen gjør dagene ennå bedre for han. Det var mao ikke enormt mye som skulle til men det gikk ikke inn før diagnosen var satt.

 

For min del hjelper det å ha fått mer kunnskap om meg selv og lettere tilgang på informasjon som er retta mot mine behov, mønster og erfaringer. Det har blitt flere knagger å henge ting på og jeg kan mye lettere se sammenhenger eller skille på diagnose og personlighet, diagnose og nye eller anneledes symptomer osv. 

Jeg kan nå selvsikkert si til fastlegen at symptom x ikke kommer av psyken eller autismen og må sjekkes ut. Før ville fastlegen overtalt meg til å vente, se og prøve ting jeg nå har mer svar på at ikke vil fungere.

Anonymkode: 29723...120

[Nemigirl]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg har en sønn som fungerte dårlig i arbeidslivet, og det var til slutt sjefen hans som sa at noe virkelig ikke stemmer og ba han gå til lege. Det ble psykolog og utredning, og diagnosen ble autisme, Asperger syndrom (ja, det ble diagnosen på papiret, selv om mange ynder å påpeke at den "Ikke brukes lenger". Den ble brukt i 2022 av DPS da min sønn fikk diagnosen!)

Uansett, diagnosen hjalp han ikke noe, han fungerte ikke i arbeidslivet etter å ha forsøkt to steder og mistet begge pga... ja, at han er som han er. Han ble uføretrygdet. 

Som foreldre har vi jo alltid visst at sønnen vår er "litt annerledes" enn andre, men trodd han bare var sær. Det var altså noe mer enn bare det.

Anonymkode: 4dc81...e0e

Alltid visst? Eller fikk dere mer fokus når han ble eldre? Spør fordi barnet her endret helt atferd ved 11-års alder. Tenker ikke det var medfødt, men mobbing endret livet totalt.