Langt vennskap som ikke fungerer lenger.

[AnonymBruker]

Mannen min og jeg har hatt et vennepar i en årrekke. Vi har vært veldig nærme i over 20 år og har nesten vært som familie. De har alltid kommet i familieselskaper når vi har arrangert og motsatt. Vi har vært på ferier, turer og hengt sammen i dagliglivet. Vi har vært forlovere for de når de har giftet seg og de har vært forlovere for oss. 

De siste årene har mannen min og jeg opplevd et skifte i vennskapet. Vi syns faktisk at det er mer slitsomt å være sammen med dem enn at det gir oss noe. De er ekstremt sosiale og ekstroverte mens vi er motsatt. Vi setter pris på en middag med vin bare oss fire, mens de ønsker å be naboer, kusiner, fettere og andre venner samtidig. 

Ofte når vi kommer dit og tror at det kun er oss som kommer er det fullt hus med mange mennesker vi ikke kjenner. Innimellom kan jo dette være koselig men dette skjer 8 av 10 ganger og har begynt å bli slitsomt. Vi har sagt ifra flere ganger at hvis vi skal komme så ønsker vi kun å være oss, men likevel ber de rubbel og bit av folk de ofte kun treffer langs veien. 

De gangene vi ber dem på middag har vi middagen klar (eller så er den veldig snart ferdig). De gangene vi ha blitt bedt til dem på middag har de ikke handlet den enda engang. Ofte sier de: "Ja, hva har dere lyst til å spise? Vi skal bare dra å handle først." Da kommer jo vi skrubbsultne og tror at vi får middag ganske raskt. Før gikk jo det fint, men etter at vi fikk barn og også skulle ha med dem ble det litt mer komplisert siden barna ikke hadde spist på en stund. 
Vi lærte jo etterhvert og spiste før vi dro hjemmenfra siden vi visste at det kom til å ta lang tid før vi fikk mat der. 

De gangene vi har kommet på besøk og de ikke har invitert andre gjester begynner de ofte å gjøre andre ting som å støvsuge, brette klær eller vaske badet. Så vi blir sittende i stua alene ofte med barna dems. Ofte spør de også om vi kan hjelpe dem med å vaske, brette klær o.l. Da sitter vi der da og lurer på hvorfor vi i det hele tatt ble bedt. 

De er også kronisk for sene! Uansett hva vi skal så kommer de 1-2 timer etter hva vi avtalte. 

Vi har tatt litt avstand det siste året noe som har vært en befrielse. De ringer ofte og spør om vi skal finne på noe men da har vi kommet med unnskyldinger fram til nå. Den siste måneden har det vært veldig mas om å få kommet sammen igjen og jeg merker at jeg får helt vondt i magen og avsmak fra å skulle begynne å henge med de igjen. 

Er det innafor å bryte et så nært vennskap? Jeg kunne ønske at vi kunne hatt en god stemning og ønsket hverandre vel men bare innsett at vi har vokst i forskjellige retninger og ønsker forskjellige ting. Men jeg tror de kommer til å bli veldig sinte hvis vi ytrer at vi er misfornøyd med måten de opererer på. 

Har dere noen råd? Hva hadde dere gjort/sagt? Jeg tar også imot kritikk hvis dere tenker at det er vi som er idioter. For jeg har vært inne på den tanken selv. Vi er jo glad i dem og burde jo orke å henge med de noen ganger i året kanskje. Det bare byr meg litt imot akkurat nå og den pausen vi har hatt har vært veldig deilig.

Anonymkode: 95ce3...553

[AnonymBruker]

Mange av de tingene du nevner, er bagateller. Når telefonen etter hvert blir stille (når de gir opp å ringe), vil dere savne det 20-års  lange vennskapet. At du er introvert, har ingenting med saken å gjøre. Du og mannen din har bare lav toleranse for folk som ikke er lik dere selv .

Anonymkode: 99d9a...c55

[exictence]

Tenker du på å ville bryte det tvert? Hvorfor det?

Dere bør jo som venner i så lang tid kunne ta opp at dere føler ikke for å være sammen i så lang tid av gangen lenger, ta opp ting som ikke er så kjekt, hva dere setter pris på mm

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke brutt kontakt med venner jeg liker pga desse tingene, men hadde innrettet meg. Feks avtalt besøk uten mat, evt treffes andre steder enn hjemme, der man må være mer punktlig(eks reservasjon et sted, kino osv).

Anonymkode: c6173...4d9

[AnonymBruker]

Jeg ville nok fortsatt med jevnlig kontakt, men forsøksvis i former dere vet funker ganske ok. Kan dere f.eks. dra på stranda sammen? Så kan man jo si "vi tenkte en tur på stranda på lørdag. Vil dere være med? Vi kommer til å være der fra klokka 12". Så er det ikke *så* nøye for dere når dem faktisk dukker opp. Man tar med mat etter eget behov. Ei bok å lese hvis det drøyer lenge før de kommer. Og da har dere også tatt initiativ. 

Anonymkode: 40fc8...c79

[AnonymBruker]

Det er dere som høres mest sære ut her, men det er klart - innen kan tvinge dere til omgang med folk. Selv om folka høres ut til å være glade i dere, men ulike fra dere. 

Er det ingen mellomting mellom svært hyppig og "brudd"? Sistnevnte høres for meg veldig overdrevent ut som konsekvens av noe som mest fremstår som ulikheter i personlighet. 

Anonymkode: ee211...b77

[AnonymBruker]

I tyve år har dere vært gode venner og de har neppe endret seg så jeg tenker dere må akseptere at problemet ligger hos dere og det vil bli et tomrom om dere kutter vennskapet tror jeg.. 

Anonymkode: c2ff4...091

[AnonymBruker]

Jeg hadde irritert meg grønn over slikt. Noen folk behandler sine nærmeste dårlig. Akkurat som om de ikke trenger å ta hensyn til dere fordi dere er så nære. Tilbud om å hjelpe til med husarbeid? 🤨

Hadde møtt dem ute som noen foreslo. Kafé, kino etc

Anonymkode: 2eb9d...b2d

[AnonymBruker]

Uff… Høres ut som slitsomme mennesker å være med. Forstår deg godt ts og tenker det er helt ok å redusere samværet betraktelig eller kutte helt

Anonymkode: c6bd5...698

[AnonymBruker]

Her er et typisk eksempel på at introverte og ekstroverte ikke evner å møtes på midten. Det er ofte de ekstroverte som har problemer med å forstå introverte. Hadde begge parter møttes på midten her kan et slikt vennskap fungere. De må ha mer fokus på å holde avtaler og ikke be kreti og pleti samtidig med dere, og dere må sette grenser for hvor hyppig dere møter dem. 

Anonymkode: a031f...7d7

[AprilLudgate]

Hvorfor må dere bryte fremfor å forsøke snakke om ulike behov?

»Dette funket før barn - men vi er mer introverte og foretrekker å sosialisere litt slik og sånn».

Mye du nevner er bagateller - og disse er jo deres «chosen family».

Så da snakker man sammen først og ber dem tenke litt på om det passer dem også. 

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (2 timer siden):

Hvorfor må dere bryte fremfor å forsøke snakke om ulike behov?

»Dette funket før barn - men vi er mer introverte og foretrekker å sosialisere litt slik og sånn».

Mye du nevner er bagateller - og disse er jo deres «chosen family».

Så da snakker man sammen først og ber dem tenke litt på om det passer dem også. 

Er det bagateller å invitere -barnefamilier- på middag, og ikke engang ha handlet når det nærmer seg middagstid? Å avtale besøk (som jo er noe man ikke akkurat gjør hver dag, og som man må nedprioritere andre ting for) for så å gjøre husarbeid når man får besøk, mens besøket må passe barna. (Er man gode venner kan man stille opp for hverandre sånn, men ikke uten å spørre der og da!).

Jeg tenker at dette venneparet tar ts veldig for gitt og bruker de som avlastning i hverdagen uten at de setter veldig pris på vennskapet.

Anonymkode: 50805...8d3

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (2 timer siden):

Hvorfor må dere bryte fremfor å forsøke snakke om ulike behov?

»Dette funket før barn - men vi er mer introverte og foretrekker å sosialisere litt slik og sånn».

Mye du nevner er bagateller - og disse er jo deres «chosen family».

Så da snakker man sammen først og ber dem tenke litt på om det passer dem også. 

Jeg glemte å si at vi har snakket med dem om våre ulike behov. Når vi har avtalt at vi skal møte dem alene så respekterer de aldri dette. De har nesten alltid med noen andre og ofte opptil flere personer. Vi har snakket om at vi ønsker mer forutsigbarhet og at vi vet hva vi kommer til. Ikke bare for vår skyld men også for barnas skyld. 

Det er ofte venninna mi som unnskylder seg når det blir brudd på avtalene våre. Hun skylder da på mannen som plutselig møtte broen til naboen på butikken og inviterte dem og naboen med familier på besøk også. 

Det med å komme for sent har vi også snakket om en million ganger. Vi har blitt lei oss flere ganger over dette. F.eks i sommer da vi gav bort noen dyre festival billetter til dem og skulle dra sammen. Vi skulle egentlig møtes kl. 16 men de kom ikke før kl. 22. Hele opplevelsen ble ødelagt for oss og hadde vi visst det hadde vi jo gitt billettene til noen andre. De hadde ingen forklaring heller og det virket som at vi var idioter som ble sinte for dette. 

Men er enig i flere som sier at man ikke bare dropper et så langt vennskap. Og det er mulig at mye av det vi opplever er bagateller men det har bare blitt litt nok. Man føler liksom at man ikke blir respektert. 

TS

Anonymkode: 95ce3...553

[AnonymBruker]

Hadde latt det skli over og ut av seg selv jeg. 

Anonymkode: 50017...069

[AnonymBruker]

Dette vennskapet hadde jeg enkelt latt fade ut. Dere er allerede godt igang med det dette siste året, så jeg hadde fortsatt.

Og jeg hadde nok vært ærlig om jeg fikk direkte spørsmål fra dem. Hadde gitt eksempler på fra det ang. konserten, at de er kronisk forsinket flere timer, ikke holder avtaler osv. Jeg hadde også - som sant ville vært - sagt at jeg syntes det var trist at det har kommet så langt, men at jeg hadde innsett at dere rett og slett har utviklet dere så forskjellig at det nå er bedre å ha mindre kontakt.

Jeg ville nok gjort noen forsøkt før jeg kuttet helt, da med konkrete avtaler andre steder enn hos dem. F.eks. ville jeg ha avtalt å møtes på kafé eller for å spise, vært tydelig på at de må være der kl xx. Og et kvarter senere enn avtalt klokkeslett ville jeg ha bestilt mat, spist opp og gått. Om de kommer før dere er ferdige, så ville jeg ha spist opp og sittet bare litt til, og unnskyldt det med at dere har en annen avtale som dere må nå. Om de ikke har kommet en gang når dere går, så hadde jeg ikke varslet om det. Om de da blir sur for det, så hadde jeg bare vist til at avtalen var kl xx, at de ikke kom, ikke ga beskjed (antar jeg), og at når dere var ferdige å spise, så dro dere. At dere rett og slett ikke lenger kan sitte og vente på dem i timesvis når dere har avtaler, for dere har også et liv utenom dette, og at det for å være ærlig er ganske så respektløst å alltid la andre vente så lenge.

Da har dere helt konkrete episoder å vise til om de skulle bli veldig sure, når dere trekker dere mer og mer tilbake.

Disse folka er grådige tidstjuver, de stjeler av andres tid og har lite, om noe, respekt for andre. Det er ikke lite arrogant å forvente at alle andre alltid skal vente på dem. Og det de gjorde med den konserten, den episoden alene tror jeg hadde vært spikeren i kista for min del. De er ikke bare tidstjuver, de er også store energitjuver, og slike må man rett og slett beskytte seg mot.

 

Anonymkode: 9c3f8...3b6

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Jeg glemte å si at vi har snakket med dem om våre ulike behov. Når vi har avtalt at vi skal møte dem alene så respekterer de aldri dette. De har nesten alltid med noen andre og ofte opptil flere personer. Vi har snakket om at vi ønsker mer forutsigbarhet og at vi vet hva vi kommer til. Ikke bare for vår skyld men også for barnas skyld. 

Det er ofte venninna mi som unnskylder seg når det blir brudd på avtalene våre. Hun skylder da på mannen som plutselig møtte broen til naboen på butikken og inviterte dem og naboen med familier på besøk også. 

Det med å komme for sent har vi også snakket om en million ganger. Vi har blitt lei oss flere ganger over dette. F.eks i sommer da vi gav bort noen dyre festival billetter til dem og skulle dra sammen. Vi skulle egentlig møtes kl. 16 men de kom ikke før kl. 22. Hele opplevelsen ble ødelagt for oss og hadde vi visst det hadde vi jo gitt billettene til noen andre. De hadde ingen forklaring heller og det virket som at vi var idioter som ble sinte for dette. 

Men er enig i flere som sier at man ikke bare dropper et så langt vennskap. Og det er mulig at mye av det vi opplever er bagateller men det har bare blitt litt nok. Man føler liksom at man ikke blir respektert. 

TS

Anonymkode: 95ce3...553

AH ok….

Den var mer vrien. De virker jo litt ekstreme - ikke vært borti sånt selv i den utstrekning.

Om ungene har et etablert vennskap/går på samme skole hadde jeg fortsatt med å invitere ungene på besøk. 
 

Og så kuttet dem pent og høflig. 
 

Og når de spør hvorfor: gjenta det dere sa.

Det er kjipt, men dere prøvde gi noen tilbskemeldinger. Det passet ikke for dem siden de konsekvent fortsetter og synes eksempelvis det med billettene var helt fjernt - som er noe dere jo må respektere, men da fungerer det ikke. 
 

Jeg tror ganske mange hadde reagert på det du skisserer.

At en kveld med grilling i hagen ble til mange er jo innafor, men ikke hver bidige gang og at omtrent hvert treff sklir totalt ut mtp tid og opprinnelig avtale.

KG elsker jo å sette diagnoser, men det å aldri kunne beregne tid - og være helt der ute på innfall virker jo nærmest litt i ekstrem adhd land liksom. Vanlig er det ikke. 
 

Jeg hadde en venn hvor andre rundt plagdes av det omvendte. Vedkommende kunne ikke inkludere en ekstra eller endre på NOE fordi ekstremt rigid. Så med denne personen så ble turer og endel sotuqsjoner uheldige - og tilbskemeldinger fungerte DÅRLIG. Der var faktisk adhd grunnen 😅

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.3.2025 den 9.45):

Jeg hadde ikke brutt kontakt med venner jeg liker pga desse tingene, men hadde innrettet meg. Feks avtalt besøk uten mat, evt treffes andre steder enn hjemme, der man må være mer punktlig(eks reservasjon et sted, kino osv).

Anonymkode: c6173...4d9

Helt enig! Hadde møtt de på andre premisser . 

Anonymkode: 14a1f...5f7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.3.2025 den 9.34):

Mange av de tingene du nevner, er bagateller. Når telefonen etter hvert blir stille (når de gir opp å ringe), vil dere savne det 20-års  lange vennskapet. At du er introvert, har ingenting med saken å gjøre. Du og mannen din har bare lav toleranse for folk som ikke er lik dere selv .

Anonymkode: 99d9a...c55

Det kan du ikke være så sikkr på.
Har selv opplevd brudd i vennskap etter flere tiår, og det føltes som en befrielse, etter at jeg kom meg over "sjokket".

Anonymkode: c03f7...4be

[AnonymBruker]

Hvorfor har dere løyet i stedet for å si det som det er, det hadde jo kanskje gjort at det foretok seg noen endringer? Jeg synes ikke dere er idioter, selvsagt ikke, men jeg synes det er noe merkelig med å bli mer og mer misfornøyd og før en sier fra om det så vurderer en heller å avslutte hele vennskapet. 

Det sagt, at vennskap tar slutt er veldig naturlig gjennom et langt liv. Og det er ikke så mye snakket om. For mange er det at vennskap tar slutt til og med vanskeligere enn at et parforhold tar slutt. Det er helt lov å avslutte et vennskap på hvilket som helst tidspunkt, på samme måte som et parforhold eller familierelasjon. 

Var det meg, ville jeg tatt en ærlig samtale og sagt noe om ønskene mine. Jeg ville ikke lagt det frem som at jeg var misfornøyd men kanskje sagt noe ala dette: "Det er veldig hyggelig at du ringer og ønsker å invitere oss. Sannheten er den at jeg føler meg litt ukomfortabel med det, siden jeg har behov for mer ro og letthet i en slik sosial sammenkomst. Vi har jo nevnt det at vi ønsker at det bare skal være oss, og likevel så er det hver gang flere." og så hørt hva de har å si. 

Dersom du derimot er ferdig med vennskapet uansett hva de gjør, så kan du også si det. Det er bedre å slå opp på en fin måte, enn å bare ghoste og unngå. Dette fikser du! Og du vil vokse på det som menneske! 

Anonymkode: cd607...03b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.3.2025 den 13.24):

Jeg glemte å si at vi har snakket med dem om våre ulike behov. Når vi har avtalt at vi skal møte dem alene så respekterer de aldri dette. De har nesten alltid med noen andre og ofte opptil flere personer. Vi har snakket om at vi ønsker mer forutsigbarhet og at vi vet hva vi kommer til. Ikke bare for vår skyld men også for barnas skyld. 

Det er ofte venninna mi som unnskylder seg når det blir brudd på avtalene våre. Hun skylder da på mannen som plutselig møtte broen til naboen på butikken og inviterte dem og naboen med familier på besøk også. 

Det med å komme for sent har vi også snakket om en million ganger. Vi har blitt lei oss flere ganger over dette. F.eks i sommer da vi gav bort noen dyre festival billetter til dem og skulle dra sammen. Vi skulle egentlig møtes kl. 16 men de kom ikke før kl. 22. Hele opplevelsen ble ødelagt for oss og hadde vi visst det hadde vi jo gitt billettene til noen andre. De hadde ingen forklaring heller og det virket som at vi var idioter som ble sinte for dette. 

Men er enig i flere som sier at man ikke bare dropper et så langt vennskap. Og det er mulig at mye av det vi opplever er bagateller men det har bare blitt litt nok. Man føler liksom at man ikke blir respektert. 

TS

Anonymkode: 95ce3...553

Apropos respekt, hvem er det som ikke har respektert hvem. For har dere respektert dere selv når dere ikke har sagt fra der og da når det skjer, og møtt opp flere ganger over flere år enda de ikke har møtt behovene deres. Var jeg din venn kunne jeg kanskje tenkt "jaja, de sa det med at de ville det bare skulle være oss og sånn, men de kommer jo" ... kanskje hun mangler litt sosial antenner og innser ikke at det er derfor dere har tatt avstand. 

Si noe om det "For meg er det viktig med respekt, og når jeg har forsøkt å si at vi ønsker å møtes på en annen måte og det ikke blir slik, da tenker jeg at jeg ikke er respektert, og da kjenner jeg meg frustrert". Ikke si at "dere har ikke respektert oss", for det vet du ikke at var deres intensjon. 

Anonymkode: cd607...03b