Livet 2.0

[Krølltopp84]

OK. Jeg har vært gjennom flere år med graviditetsforsøk, IVF osv. Har hatt et lengre forhold bak meg også, men vi kom ikke til det punktet at vi begynte å prøve. Nå er jeg sammen med en fantastisk fin mann som har store barn og ikke ønsker flere. Jeg er 40 og han er noen år eldre og sterilisert, så det er veldig forståelig at det er for sent og ikke ønskelig for ham å begynne på nytt igjen. Men det har nå nettopp blitt snakket ordentlig om og det ble klart for meg at så lenge jeg velger ham, kommer jeg ikke til å få barn. ❤️‍🩹😔(kanskje ville jeg riktignok ikke fått barn uansett, heller ikke med noen andre - ivf orker jeg ikke mer av etter de påkjenningene jeg har vært gjennom) 

Dette er tøft å ta innover meg, selv om jeg har vært forberedt på det. Jeg er i en skikkelig sørgeperiode og har grått mye de siste dagene. Jeg har ikke den samme gleden over ting som vanlig. Jeg tror jeg kommer meg gjennom det, og har ressurser nok til å dra meg selv opp igjen når ting er tungt, men dette har på måte slått meg litt i bakken og tatt pusten fra meg. Det verker i brystet av smerte og sorg over at jeg ikke kommer til å bli mamma. Det er en forferdelig følelse, til tross for at jeg har sørget over og kjent på skuffelse over dette i flere år i forbindelse med mislykkede forsøk og så videre. Jeg har vært forberedt på at jeg kanskje ikke får barn, men det er likevel noe spesielt med at ting blir snakket om og uttalt, og at jeg nå VET at dette kapitlet blir avsluttet. Jeg bor alene og kjæresten min har et av barna sine boende hjemme på fulltid, så han er ikke tilgjengelig for å være så mye sammen med meg som jeg nok hadde ønsket, og som jeg hadde hatt ekstra behov for akkurat nå. Så jeg føler meg også litt ensom i sorgen.

I det siste har jeg sett for meg bilder av hvordan livet kunne blitt om jeg hadde fått barn, øyeblikk og ting jeg aldri kommer til å oppleve som jeg har drømt om. Dette er utrolig tungt. Jeg har delt det jeg står i med min nærmeste familie, leder og nærmeste kolleger, og noen gode venninner. Kjæresten min støtter meg selvfølgelig og er veldig lei seg for at han ikke kan gi meg det jeg har drømt om så lenge. De rundt meg trøster så godt de kan, men jeg har få rundt meg som virkelig forstår. Jeg har heldigvis ei venninne som heller ikke kan få barn og som har innfunnet seg med det for en stund siden. Hun virker forsont med situasjonen og sier at hun har et veldig godt liv. Jeg er glad for å ha én person i min krets som kan forstå denne følelsen. Ellers føler jeg meg veldig alene om å være ufrivillig barnløs.. det er et utenforskap som er utrolig vondt. De fleste får jo barn før eller siden, og jeg sørger også over det fellesskapet jeg ikke kommer til å få ta del i, og lurer på hvordan jeg skal fylle livet mitt med nok mening sånn at det ikke føles tungt og meningsløst (som det gjør akkurat nå). Og ja, selvfølgelig har jeg mange andre gode ting i livet mitt å være takknemlig for, men akkurat nå hjelper liksom ikke det noe særlig. 

Så denne dagboken blir en slags egenterapi. Jeg kommer til å skrive hvordan jeg har det når jeg har behov, og forhåpentligvis kan jeg etterhvert se tilbake og se at jeg har det mye bedre enn det jeg har akkurat nå. Hvis noen vil følge med, er dere velkomne. Og om det er andre ufrivillige barnløse der ute som kan dele erfaringer med meg, setter jeg pris på det.

[Krølltopp84]

Dagen i dag er litt bedre enn dagene tidligere i uka har vært. Jeg sover tungt for tiden, og det koster meg en del krefter å stå opp. Noen morgener denne uka har vært blytunge. Men jeg kom ganske raskt i gang med dagen i dag og med jobbing på hjemmekontor, som jeg er glad for å kunne ha i denne perioden. Bestemte meg for å ta fri etter lunsj, handlet inn en del mat + dro på trening. Fikk en god styrkeøkt på treningssenteret og kjørte kroppen skikkelig. Det var deilig å bruke kreftene på trening, for da har jeg mindre energi til å gruble, tenke og sørge. Treningen hjalp på humøret og gjør meg mer glad i kroppen min (det trenger jeg, siden kroppen min har skuffet meg med sin manglende evne til å bli gravid). Trening er en av få ting som faktisk letter på sinnet mitt nå. Trening, god musikk (noen ganger litt hard musikk) og serier som fenger såpass at jeg glemmer meg selv. Og å skrive ned tanker og uttrykke følelser skriftlig, som her. Det tror jeg hjelper litt! Jeg er stolt av meg selv idag for at jeg tok et godt valg for meg selv og trente selv om ting er tungt. Man kan jo være i dårlig humør på trening også - jeg treffer som regel ingen kjente der uansett og trenger ikke å snakke med noen. 

Jeg traff også kjæresten min i ettermiddag og vi fikk snakket litt og støttet hverandre. Han har også en tung uke med andre ting som har med barna og sånn å gjøre. Det er litt heavy for begge nå, og ikke akkurat en topp uke for noen av oss. Men vi skal være sammen i morgen og søndag, og da blir det bare takeaway, vin og serier og vi skal prøve å koble ut verden og bekymringene litt. Jeg tror det vil hjelpe når vi får mer tid sammen, så vi kan dyrke det vi har sammen. For selv om vi ikke kommer til å få felles barn, kan vi jo skape et annet type liv og flokk sammen. Han har to flotte barn som jeg tror jeg også kan bli glad i, så en form for flokk kan vi jo få etterhvert (når vi en dag forhåpentligvis bor sammen). Så det er en litt bedre dag i dag og jeg ser noe lysere på fremtiden. Takk til deg hvis du leste ♥️