Har jeg dårlige venninner?

[AnonymBruker]

Har det tøft for tiden og egentlig hatt det tungt det siste året. Mamma er alvorlig syk og det går bare en vei med henne.

Vennene mine spør meg aldri om hvordan det går. De durer i vei om seg og sitt og kan til og med bable ivei om sykdom, dødsfall og foreldrene sine uten å engang nevne: hvordan er det med moren din feks. Jeg blir nesten satt ut, er det ikke normalt å spørre hvordan det går når man vet om at det er tøft?

Anonymkode: 14f15...4cb

[AnonymBruker]

De burde ofret deg en tanke eller to.. rart de ikke spør hvordan det går. Kan det være de er redd for å «tråkke feil»? 

Anonymkode: d757b...033

[Fønixa]

Kan være det ja. Eller som hun over skriver, at de er redd for å gjøre deg trist.

Kanskje om du setter an tonen neste gang, og forteller litt hvordan du har det. Så vil de vise sitt sanne jeg. Og du får svar.

Endret 16 timer siden av Fønixa

[AnonymBruker]

Mulig de er redde for å si noe galt, mange er dessverre det.

Jeg anbefaler deg å forsøke å snakke om moren din med dem før du avskriver de som dårlige venner. Se hvordan de reagerer, om de er nysgjerrige osv.

Anonymkode: cfa03...26f

[lavendel0]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Har det tøft for tiden og egentlig hatt det tungt det siste året. Mamma er alvorlig syk og det går bare en vei med henne.

Vennene mine spør meg aldri om hvordan det går. De durer i vei om seg og sitt og kan til og med bable ivei om sykdom, dødsfall og foreldrene sine uten å engang nevne: hvordan er det med moren din feks. Jeg blir nesten satt ut, er det ikke normalt å spørre hvordan det går når man vet om at det er tøft?

Anonymkode: 14f15...4cb

Du fortjener bedre venner enn dem...snakk litt om problemene dine og se hvordan de reagerer

[AnonymBruker]

De vet om det da jeg sa det ifjor vår. Ikke et ord etter det. Og kan de virkelig være så usikre når de legger ut om folk som er død eller er syke.

Anonymkode: 14f15...4cb

[AnonymBruker]

Disse er i hvert fall ikke gode venninner.

Var jeg deg ville jeg så smått begynt å søke andre miljøer, begynne med en ny hobby, bli med i noe frivillig arbeid eller lignende, slik at du kan møte helt andre mennesker, og slik på sikt utvide nettverket ditt og få flere venner.

Jeg innså at jeg måtte gjøre det, for de vennene jeg hadde viste seg å bare være godværsvenner, men som krevde og forventet at jeg stilte opp for dem enhver tid de trengte det - men aldri motsatt. Der var det samme, de unnvek å spørre om hvordan det gikk osv., pratet heller konsekvent om seg og sitt, og om jeg forsøkte å prate om noe viktig/alvorlig (aldri mye, ikke ofte) så hørte de ikke etter og byttet tema.

Jeg kuttet etterhvert ut noen, ble mer aktiv i nye miljøer, og har sakte bygget meg opp et nytt nettverk og fått nye, gjensidig gode venner.

Gjør ellers det beste du kan ut fra den tiden du og din mor har igjen! ❤️ 

Anonymkode: 3f722...e55

[Nooni]

Det kan være vanskelig å være en venn når noen har mistet noen .... veldig mange sier ingenting fordi de er redd for å si feile ting, mange trekker seg bort fordi de ikke skjønner hvordan de skal  tolke og håndtere. Det er mange "fallgruver" å gå i, i den forstand å si noe feil, gjøre noe feil ... Når vi leser om mennesker i sorg, så leser vi at de trenger ulike ting. At man tar kontakt og bryr seg, samtidig kan vi også lese om ting folk sa som ikke var så greit. Sånt gjør folk usikre. 

Jeg foreslår at du skriver en mail (eller hva du foretrekker). Fortell gjerne hva som har skjedd og hvordan det har påvirket deg. Så synes jeg også at du skal benytte sjansen til å strekke ut hånden til dem, skrive hva de betyr for deg og at du har savnet dem i en lengre periode. Så er du så konkret som du kan  Og avklar forventningene. Ønsker du bare en telefon med "hvordan går det" eller ønsker du også "friminutt" med dem. Gå en tur med kaffe og vafler 

Det skjedde deg, sånn har det vært, dette står jeg i, men nå lurer jeg på om noen kan bistå meg fremover. Vær tydelig på hva du trenger. 

Endret 15 timer siden av Nooni

[makkapakka]

Vi er veldig forskjellige når det gjelder sånne såre ting, jeg har venner som forteller åpent om syke foreldre og nære slektninger, da er det lett og si støttende ord tilbake. De som ikke sier noe, er det vanskelig å spør, selv om du vet der er noe. Så da prøver du litt neste gang, mulig venninnene tror det er greit hvis du ikke prater...

[AnonymBruker]

Jupp, det er sånn folk oppfører seg i dag.. bare å gi med samme mynt tilbake.. Kapitalismen og covid har gjort samfunnet kynisk.. Det kommer en dag der de vil trenge deg, da gjør du deg opptatt. Du vil se hvor lite deres fallgruver vil påvirke deg da😃

Anonymkode: 5e352...ea1

[AnonymBruker]

Jeg mistet min far for ett år siden. Opplevde da at mange, både i perioden før han døde, rett etter hans død og nå lang tid etterpå (hvis jeg tilfeldigvis nevner en eller annen anekdote om han), blir litt perplekse og ofte haster litt med å komme videre i samtalen. Dette gjelder alt fra min partner, venner og kollegaer. Jeg har aldri sutra, men det har vært mange ting som er krevende å stå i (f.eks. å håndtere et dødsbo), som naturlig nok opptar livet i stor grad. 

Jeg har tenkt at siden folks reaksjon er såpass gjennomgående, så handler det om at de ikke helt vet hva de skal si, er usikre på min reaksjon på eventuelle tilbakemeldinger osv. Jeg har ikke blitt såret av disse reaksjonene, men tenkt for meg selv at det er påfallende! Min anbefaling er ikke å ta seg nær av det, og skrive det av på kontoen for folks usikkerhet rundt et tema som er vanskelig, 

Hvis du har behov for å snakke om noe, så bør du være helt konkret og be om at de hører. 

Anonymkode: c20af...5b0

[AnonymBruker]

Har du prøvd å snakke om moren din? Feks hvis de snakker om sykdom og egne foreldre? 

Jeg vet ikke om jeg og mine nødvendigvis spør hverandre så mye. Men vi forteller om eget liv. Det er jo slik samtaler ofte går? En tar opp et tema, de andre snakker om det og kanskje tar opp sitt egen erfaring med samme tema? 

Anonymkode: bf4c4...298

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Har det tøft for tiden og egentlig hatt det tungt det siste året. Mamma er alvorlig syk og det går bare en vei med henne.

Vennene mine spør meg aldri om hvordan det går. De durer i vei om seg og sitt og kan til og med bable ivei om sykdom, dødsfall og foreldrene sine uten å engang nevne: hvordan er det med moren din feks. Jeg blir nesten satt ut, er det ikke normalt å spørre hvordan det går når man vet om at det er tøft?

Anonymkode: 14f15...4cb

Spør dere hverandre typisk om det? Spør du dem hvordan det går, sånn typisk?

Dersom de «snakker i vei» ubedt og generelt ikke spør hverandre om ting så er det nok bare måten de samtaler. Noen samtaler ved å stille en rekke spørsmål, få dem besvart og så forvente spørsmål i retur. Andre samtaler ved å fritt dele fra eget liv og så forvente det samme i retur. Ingen av de to formene er «riktig» eller «gal». De som forventer at andre fritt deler antar som hovedregel at dersom du unngår et tema så er det fordi du ønsker det unngått.

For du ønsker at de spør. Du ønsker at de bringer vonde tema på banen. Men andre i din situasjon ønsker det motsatte. At man snakker om lette tema, og slik får en fristund. Vennene dine kan ikke vite hva du tenker. Så ønsker du et tema dekket? Si «jeg behøver snakke mer om x» (husk også at normalt god folkeskikk tilsier at man aldri snakker om sykdom eller død ved matbordet, så møtes dere typisk til et måltid vil temaet utgå så lenge dere altså spiser og sitter ved bordet)

Anonymkode: 15dff...319

[AnonymBruker]

Kan du sende ei melding til di beste venninne og sei at du har det tøft for tida og be ho komme over til deg ein kveld? ❤️ 

Anonymkode: c95e7...e31