Lett såret over venner siste året

[AnonymBruker]

Dame på 33 med mann og ett barn. Har det bra i livet, men har vært gjennom en del vondt som trolig påvirker meg. Merket meg at jeg har endret meg så mye mentalt det siste året. Før var jeg tålmodig, hyggelig og blid (tilbakemeldinger fra andre). Nå har jeg siste året merket en endring der jeg har lav terskel for å reagere om jeg føler at noen nedgraderer meg eller mitt liv. Det er ikke slik at alle rundt meg er dårlige personer, så hva har skjedd med meg? Hvorfor kommer disse følelsene så raskt? Om jeg f. Eks forteller en stor nyhet til en venninne men bare får et "smil" i retur før det blir snakket på eget liv så kjenner jeg at jeg får enormt sterke følelser rundt det å bli oversett. At mitt liv ikke har noen verdi. Jeg kan tenke på og føle rundt dette i dagesvis. Føler meg såra og ubetydelig. Føler urettferdighet. Er det noen som skjønner hva som skjer med meg? Jeg savner den gamle meg som ikke brydde meg. Da hadde jeg heller ingen forventninger. Er det forventningene mine som er for store? Tar jeg for stor plass? 

Jeg kan ta et eksempel fra siste hendelse. Jeg sender en melding til ei venninne om at jeg er gravid. Istedetfor å gratulere forteller hun meg at hennes søster skal få barn. Det er kjempekoselig og gode nyheter! Men kunne ikke min nyhet fortjene en tilbakemelding? Jeg valgte å dele noe som for meg kun er forbeholdt noen få. Det har vært litt av dette siste tiden, så det er ikke første gang der noe jeg forteller bare overses. Kanskje jeg forventer for mye? Eller har jeg store tanker om meg selv som føler dette? Er så redd jeg har utviklet grandiose tanker om meg selv, så kanskje min reaksjon er en del av at jeg føler meg viktig og "krever" svar. Hvordan finner jeg tilbake til meg selv? Hvorfor føler jeg så mye vondt angående å være lite verdt? 

Anonymkode: 9b75f...c50

[AnonymBruker]

Du er hormonell. Men er enig i at hun burde gledet seg sammen med deg fremfor bare dele egen glede. 

Anonymkode: df013...389

[Tomas77]

Du har ikke for store tanker om deg selv men det kan hende du overvurderer vennene dine. Hvis du i alle år har vært mild og medgjørlig er det mulig de rett og slett ikke tenker på deg som en med det helt store emosjonsregisteret. Bra at du merker det og eventuelt sier fra. 

Endret 20. mars av Tomas77

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg kan ta et eksempel fra siste hendelse. Jeg sender en melding til ei venninne om at jeg er gravid. Istedetfor å gratulere forteller hun meg at hennes søster skal få barn. Det er kjempekoselig og gode nyheter! Men kunne ikke min nyhet fortjene en tilbakemelding? 

Anonymkode: 9b75f...c50

Høres ut som dårlig timing. Du ville fortelle om graviditet, men hodet hennes var allerede fullt av å skulle bli tante, og hun er nok ikke den beste å prate med nå.

Men du har vel flere venner du kunne snakke med? 

Anonymkode: b8a32...d87

[AnonymBruker]

Vi får ikke alltid den responsen vi hadde forventet. Og du er hormonell også. 

Anonymkode: 4ca0a...e8a

[AnonymBruker]

Du har vel endelig forstått at det er viktig å sette grenser for deg selv, og har normale forventinger til hvordan dine nære bør være. Og det du ser, holder ikke. Ser bare positivt på det, som i at du er i gang med en prosess som leder bra veier.

Anonymkode: 1dd85...278

[AnonymBruker]

TS her. Vil bare nevne at jeg har følt ekstra på dette siste året. Dvs før jeg ble gravid og hormonell. Om jeg ikke er hormonell så overreagerer jeg kanskje?

Hvordan skal jeg "lande" meg selv og mine følelser når de strider så hardt inni meg. Jeg tror kanskje jeg forventer ekte glede på mine vegne, men oppfatter egentlig at det er det motsatte, føler meg litt usynlig tror jeg. Jeg forstår at man ikke alltid timer riktig og at andre kan ha hodet fullt. Det er bare så rart at dette skjer ofte. Disse følelsene kommer ofte. Hvorfor brydde jeg meg ikke før, mens nå er jeg så sensitiv. 

Takker for alle svar som har kommet inn og tar gjerne imot flere innspill. 

Anonymkode: 9b75f...c50