Mannen vil tjenestegjøre i Afghanistan

[Frøken Labb]

Samboeren min kom hjem for et par uker siden etter å ha vært på kurs i militæret. Han var meget engasjert og motivert for en spesiell sak: dra ned til Afghanistan i 6 mnd for å (prøve å) opprettholde fred (!).

Jeg ble veeeeldig paff.

Første reaksjon var å prøve å skjule skuffelsen over at han vill dra fra meg et halvt år, samt at jeg tenkte på farene med en slik utstasjonering.

Ville gjerne støtte han når han var så gira. Sjelden han er sååå gira. Sa til han at om det er det du vil, skal jeg så klart støtte deg.

Klarte selvfølgelig ikke å holde skuffelsen og redselen for meg selv, så vi har pratet mye om saken, og han vet at jeg ikke liker ideen i det hele tatt.

Har vært litt frem og tilbake fra hans side om han vil dra etter han fant ut at jeg ikke likte ideen.

Hvordan hadde dere taklet om mannen kom hjem og proklamerte at han gjerne ville dra ned til et krigsherjet (og ustabilt) land?

Hadde dere nektet han det?

Hadde dere støttet han fullt ut?

Hadde dere avsluttet forholdet?

Eller kanskje dere hadde reagert på en helt annen måte?

[Gjest Hilde K S]

Jeg hadde fortalt om mine tanker og sagt at det var hans valg. Jeg hadde støttet valget, men skiftet lås i døren til han kom hjem. (kødd)

Jeg hadde helt sikkert blitt sur og muligens pittelitt tverr. Det hadde betydd store omveltninger her i huset om han skulle ha vært borte i et halvt år.

Nå skal det sies at vi nok er eldre enn dere og har tre barn sammen. Hadde det vært før vi fikk barn, hadde det nok sett annerledes ut. Man kommer liksom ingen vei med å legge ut hinder for at noen skal få realisert en drøm.

Fryktelig kinkig problemstilling. Jeg kjenner at jeg slites mellom det som burde ha vært reaksjonen min som støttende hustru, venn osv og den reaksjonen som sannsynligvis hadde kommet. Jeg hadde nok følt meg litt sviktet eller noe sånt. Det kan gjøre mye negativt for et forhold når den ene parten føler seg sviktet.

[Gjest Varg-Menja]

Jeg ville ikke nektet han det, siden jeg mener at det er veldig feil å nekte voksne mennesker å gjøre noe de finner givende, i tillegg til at det nok ville virket mot sin hensikt. Ett halvt år er heller ikke lenge, så jeg ville nok heller sett litt på de praktiske problemene vi ville fått pga det, og hvordan vi skulle løst det. Når det gjelder farene ved det ville ikke det bekymret meg, for det første stoler jeg på at han er en fornuftig fyr som ikke utsetter seg selv for direkte dumme ting, og for det andre synes jeg det er meningsløst å bekymre seg generelt. Det skjer mange trafikkulykker iløpet av en dag her hjemme også, men jeg er det ikke bekymret hver gang han skal kjøre en tur for det.

[Gjest camillo]

Jeg hadde nok støttet ham i det. Kjenner miljøet ganske godt, og er vant til å ha kjente rundt omkring på lignende steder, og selv om jeg ikke alltid synes det er så gøy, så har jeg forståelse for at de velger å gjøre det. Har jo seriøst vurdert å gjøre det samme selv.

Samtidig kan du jo kanskje høre litt mer om motivasjonen hans for at han så gjerne vil gjøre det? Tror det er ganske mange som har et par illusjoner om utenlandstjeneste, som kanskje ikke stemmer helt med virkeligheten.

[Gjest Gjest]

Nei. Men vi har barn sammen. Derfor.

[Frøken Labb]

Samtidig kan du jo kanskje høre litt mer om motivasjonen hans for at han så gjerne vil gjøre det? Tror det er ganske mange som har et par illusjoner om utenlandstjeneste, som kanskje ikke stemmer helt med virkeligheten.

←

Han har forklart ganske godt hvorfor han vil dra, og jeg forstår grunnene

godt.

Han er i ferd med å ta befalsutdaning, og målet med øvelsene og kursene der er å forberede de på "ordentlig forsvarsføring", noe som han kun får ved utstasjonering i utlandet. Han føler at om han ikke drar til utlandet, trener han til noe han ikke skal delta på. Altså motivasjonen er litt borte.

Han mener også han hadde kunne bidratt på en god måte, mener at han passer veldig godt til jobben. Noe jeg også mener. Han er dyktig.

Tror ikke han vil ned dit for å vise seg, eller har andre umodne (?) grunner. Vet at inntekta ikke er en av grunnene.

Er enig i mye av det dere skriver. Er også i utgangspunktet imot at man skal hindre den andre parten i å realisere ønsker og drømmer. Man skal ikke snevre inn mulighetene til partner, bare fordi man er i et forhold.

Det stemmer at vi er unge. Det er og et argument for at han burde dra. Det er NÅ han har mulighet til å gjøre noe slikt. Ingen barn med i bilde.

Men igjen så er vi relativt etablert for alderen (20 og 21 år); forlovet, eier leilighet sammen, har hund sammen.

Allerede er han lite hjemme pga av utdanninga til befal. Han har også lite inntekt (førstegangstjenteste-inntekt). Synes det blir litt feig fordeling, ved at jeg sitter med ansvar og økonomi (er student selv = skral inntekt).

Jeg mener at han burde dra i utgangspunktet, men samtidig blir det også feil.

Har bestemt meg for at om han drar, skal jeg støtte han i det. Men jeg vet ikke om jeg liker det...

[Flowery]

Jeg hadde aldri taklet det. Hadde ikke orket tanken på at han skulle reise for så lenge. Jeg hadde dessuten kommet til å engste livet av meg mens han var der. Jeg har mistet mange i livet mitt og derfor engster jeg meg lett. Dette vet han og hvis han da likevel ville valgt å reise, ville det vært veldig egoistisk av ham.

[Gjest GreenSky]

Jeg hadde ikke vært glad for det. Han gjør selvfølgelig som han vil, men jeg hadde ikke støttet avgjørelsen om han valgte å dra.

[Gjest Jalileh]

Jeg har vært borti noe lignende.

Min eks ville også tjenestegjøre i Afghanistan.

Jeg nektet plent. Det var villere tendenser der nede da enn nå, og ikke om jeg ville ha en kjæreste hjem i kista.

Heldigvis så satte hele familien hans seg på bakbeina også, så han dro ikke nei.

[Gjest gjesta]

Jeg ville latt han dra. Men han skulle fått beroliget meg masse, lovt å ringe hjem, og han må love å ikke dø.

[Gjest camillo]

... og han må love å ikke dø.

←

Sorry, men den var litt søt.

[Gjest camillo]

Her er familieinformasjon fra Forsvaret til familiene til soldatene i utenlandstjeneste: http://www.mil.no/haren/familieweb/start/t...ps/familieinfo/

[Gjest Gjest_jane how_*]

Om han utdanner seg til dette, vil han jo være mye i utlandet når han er ferdig utdannet. Eneste du kanskje kan håpe på, er at dette ikke gir mersmak?

[Gjest Gjest]

Dersom han har bestemt seg er det jo lite annet du kan gjøre enn å støtte ham egentlig. Det er sikkert den klokeste og mest fornuftige holdningen man kan ha om man ønsker å ta vare på forholdet.

Men jeg ville fått et solid raserianfall. Jeg tror ikke på å nekte et annet voksent menneske noe. Vi er da individer selv om vi er i et forhold. Men han hadde nok måtte leve med at dette individet hadde fått minst en utblåsning før han eventuelt dro. Jeg er heller ikke tilhenger av å kalle folk idioter, men jeg er redd han ville fått en del nye kjælenavn etter en sånn avgjørelse. Frykt gjør meg rasende.

[Gjest -eline-]

Pappa ville dra ned til Balkan da det stod på som verst der nede, tror det var mest pga lønningene egentlig... da satte min mor seg på bakbeina, de hadde trossalt to barn, men jeg tror hun ville ha nekta uansett for å være ærlig...

Jeg tror ikke jeg ville ha takla det, bare tanken på å gå rundt og være redd for hva som kan skje... Men vanskelig å nekte voksne mennesker noe, tror ikke jeg kunne ha støtta han i den avgjørelsen... må si jeg er glad kjæresten har valgt et annet veivalg!

[Arkana]

Broren min ønsket akkurat det samme i fjor, og både Mamma og jeg var rimelig fortvilte, og Mamma la ikke skjul på hva hun mente. Heldigvis ombestemte han seg.

Hvis det gjaldt samboeren min hadde jeg gjort det helt klart hva jeg følte om saken og håpet at mine bekymringer og meninger hadde betydd mest. Hadde vi hatt barn hadde jeg ikke akseptert det.

[kiri]

Min samboer var i Bosnia før vi møttes og dette ga veldig mersmak. Hver gang studielivet her hjemme har blitt tungt har han vurdert å reise ut igjen, både til Bosnia, Irak, Afganistan og alle andre steder det måtte finnes en krig og fredsbevaring...

Han vet godt at jeg ikke synes noe om dette, men også at han er fri til å gjøre som han vil. Jeg vet at han hadde reist til Afganistan i høst om han hadde fått muligheten, men heldigvis fikk han ikke det.

Jeg synes dette er en grei holdning å ha i et forhold. At man er fri til å gjøre det man vil om man virkelig vil. Jeg vil ikke være den som nekter han å realisere sine drømmer, men jeg vil heller ikke oppmuntre han til ting jeg ikke liker.

Om han hadde reist/reiser ville jeg støttet han når valget først var tatt, men ikke lagt skjul på at jeg var bekymret. Det som bekymrer meg mest er ikke at han skal komme hjem i kiste, men at han skal få psykiske problemer med det han har sett/opplevd. Dette mener han selv at han ikke kommer til å få..

Både min samboer og jeg er veldig glade for å ha bodd i utlandet etter videregående. Å gjøre noe helt annet er noe man vokser mye på og det blir bare vanskeligere med tiden å få gjennomført. Sånn sett bør han benytte muligheten nå.. Hva om du også flytter utenlands/reiser når han er borte?

Håper dere finne er løsning dere begge er fornøyd med.

[Gjest Gjest]

Det er nå litt forskjell på å reise på språkskole i Frankrike f.eks. og å dra rett inn i en krigssone da.

[Gjest Gjesta]

Hvis dette var noe han virkelig ville håper jeg ihvertfall at jeg hadde støttet han, men vet jo ikke før jeg er i situasjonen

[Gjest Gjesta]

Vet ikke helt jeg. Syns det er vanskelig å stille seg i veien for slike ting. En ting er hvis det kun er fornøyelse, men hvis det er ledd i utdanning/yrkesplan, eller idealistiske grunner....? Så jeg tror jeg ville brukt tid på å sette meg inn i hva det innebar og få et realistisk bilde og latt han ta avgjørelsen.

Jeg ville nok ikke bekymret meg så mye for det halve(?) året fra hverandre eller de dagligdagse gjøremål, det skulle nok gått. Men jeg ville bekymret meg mer for hans fysiske og psykiske helse. Vet ikke hva et sånt opphold gjør med sinnet i ettertid?