Er jeg den ende ste som føler det slik? Tiden med corona er antagelig de lykkeligste årene av mitt liv.

[hvaduikkeser]

Jeg hata det. Jobber i helse og måtte gå konstant med munnbind og ofte fullt smittevernutstyr. Dette skulle vi da stelle og dusje folk i. Var så varmt atte fy. I tillegg var jeg veldig redd selve viruset da det var helt nytt og jeg var redd for å bli veldig syk og redd for at unga skulle bli syke. Fikk viruset og det samme fikk unga og det var jo null stress🙄 Overdrevet hele greia.

[cafflatte]

Drittperiode. Savner ikke den tiden. Barna hadde veldig lyst å  leke med venner men det var ikke mulig eller lov. Flere barn og ungdom som i dag lider av dette selv om det er 5 år siden Norge ble stengt ned.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Det var en skikkelig tung tid for meg. Å være vitne til at styret ble autoritært og at majoriteten gladelig gikk i takt, var skremmende for meg. Jeg opplevde at min tillit til samfunnsstrukturene ble fullstendig brutt når de innførte lover på udemokratiske måter basert på retorikk og ikke kunnskap. Kanskje var det bra i det store bildet at jeg fikk kjenne på kroppen hvor skjørt alt er og hvor fort det kan snu og hvor villige nordmenn er til å følge ordre, lynsje og angi og hate på mennesker som stilte spørsmål eller var uenig. For det var vel en falsk trygghet jeg hadde. Men det har gjort noe varig med mitt forhold til Norge og nordmenn. 
 

Mannen min bodde i skogen på andre siden av grensa, altså Sverige, og jeg tror vi som opplevde å bli adskilt av de stadig skiftende reglene som bare tok hensyn til økonomi og ikke menneskerettigheter, kjente alt det over ekstra sterkt. Vi så gjennom retorikken, vi leste oss opp på jussen, vi leste oss opp på forskning, og så at det svikta totalt. Mange av oss som var adskilte fra våre nærmeste ble svært fortvilte og deprimerte og jeg vet om flere som tok livet sitt. Jeg kjenner det i hjertet faktisk, når dere skriver om hvor mye dere elska det. For jeg ble aldri den samme igjen. 

Anonymkode: 46fa1...854

Jeg sympatiserer med at det var tungt for deg, og skjønner at det er vondt å miste noen til selvmord, men jeg synes det er merkelig å legge skylda på nedstengninga og mangel på menneskerettigheter for at folk valgte å avslutte livet sitt. Her er det vel noe som har sviktet lenge før covid, både i helsevesenet og i venne/familiekretsen.
Jeg synes også det er frekt av deg å fremstille folk som fulgte reglene for å være lydige, undertrykte mennesker som angir hverandre. De fleste av oss gikk "lydig" med munnbind, men gikk ikke rundt og hatet folk og anga dem til autoritære ledere. Jeg skjønner at du hadde det fælt og synes det var vondt å oppleve det du opplevde, men du kunne spart deg for å overdramatisere og skjære alle over en kam.

Anonymkode: f4bf7...129

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Syns det var herlig, kort vei til jobb hver dag, og har en jobb der jeg prater med folk hele dagen.... 

Anonymkode: 7f5fc...b3b

Det var nettopp daglig kollegakontakt mange av oss IKKE fikk lov til under Corona...

Anonymkode: 26068...8be

[Coachshinny]

AnonymBruker skrev (På 20.3.2025 den 23.50):

Selv om jeg er introvert hater jeg at noen skal bestemme slik over meg. Finnes land man kan flytte til så kan staten bestemme hva og hvor over deg? 
Å savnet et regime som tar fra deg friheten din er rimelig spesielt. 
Jeg klarer å si nei til venner og andre ting så jeg lever et godt liv i frihet. 

Anonymkode: cef60...f3b

Enig med deg der.

[AnonymBruker]

Vi klarte oss veldig bra, vi er en sammensveiset familie og barna hadde det fint på hjemmeskole ned oppegående og skolerte foreldre, men jeg klarte aldri å venne meg til den fordømte maska. Besvimte i en matvarebutikk, trolig pga angst fordi jeg følte jeg ikke fikk nok luft. Mannen min gjorde alt av innkjøp etter dette.

Anonymkode: 820fa...738

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.3.2025 den 23.50):

Det var deilig. Plutselig slapp vi tusen obligatoriske arrangementer. Det er nesten de beste 17.mai feiringer jeg har opplevd med bare oss i familien, og mini 17.mai tog med våre nærmeste naboer. Det var så smått og nært og koselig! Barna fikk et mye bedre og tettere forhold. Vi koste oss mye bare oss i familien. Mye ble mer avslappende med færre mennesker. Herlig! 

Anonymkode: 1cf30...44a

17.mai var det tristeste under pandemien. Husker jeg lagde så sinnsykt mye mat fordi det ENESTE man kunne gjøre var å spise med familien, hjemme...var ikke lov å kjøpe en eneste is i byen, var ikke lov å dra på hytta en gang. 17.mai med nettvideoer og et digitalt tog å trykke "delta" på... Var ikke lov med fysisk tog, kun lastebil som kjørte rundt og spilte musikk... Det var så ensomt, trist og trykkende. Kjentes ut som det var krig. 

Anonymkode: 26068...8be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg sympatiserer med at det var tungt for deg, og skjønner at det er vondt å miste noen til selvmord, men jeg synes det er merkelig å legge skylda på nedstengninga og mangel på menneskerettigheter for at folk valgte å avslutte livet sitt. Her er det vel noe som har sviktet lenge før covid, både i helsevesenet og i venne/familiekretsen.
Jeg synes også det er frekt av deg å fremstille folk som fulgte reglene for å være lydige, undertrykte mennesker som angir hverandre. De fleste av oss gikk "lydig" med munnbind, men gikk ikke rundt og hatet folk og anga dem til autoritære ledere. Jeg skjønner at du hadde det fælt og synes det var vondt å oppleve det du opplevde, men du kunne spart deg for å overdramatisere og skjære alle over en kam.

Anonymkode: f4bf7...129

Mulig man opplevde det forskjellig, men du ble sett stygt på om du hostet, om du ikke hadde munnbind, fikk du besøk var det mange som meldte i fra. Sånt tar liv, de som ønsket å ta dette opp under pandemien de ble fortalt at det ikke stemmer. Vi blir ikke syke av nedstengningen, mange hadde det veldig vanskelig og fet gikk garantert også liv pga et autoritært samfunn. 
De fleste i Norge sa lite i mot nedstengning, og fulgte avgjørelsene lydig, Dette er min opplevelse av det. 
 

Anonymkode: cef60...f3b

[AnonymBruker]

Jeg hadde også den beste tiden i livet under corona. Arbeidsplassen var nedstengt, så jeg kunne daglig gå tur i marka med hunden, slappe av og senke skuldrene. Trengte ikke være sosial, slapp familiesammenkomster osv. 

Anonymkode: 76ed2...21a

[AnonymBruker]

Jeg var gravid og hadde permisjon i første del av korona. Fikk helt angst og det har desverre ødelagt mye for tilknytningen til barnet mitt. 

Isolert hjemme med en baby som aldri sov, helt alene og bare vente på mannen som var på jobb (lite sosialt nettverk pga jobbytte, familie langt borte). Fikk helt avsmak, det eneste jeg ønsket meg var å reise langt bort, treffe folk, få andre stimuli. Det blir ikke flere barn. Kjenner klaustrofobien og de vanskelig følelsene ulme opp bare jeg tenker på det (ja, går i terapi), og selv nå får jeg kvelningsfornemmelser hvis jeg må være for lenge alene med barnet. Vi er ikke laget for å være alene i en så sårbar periode, vi trenger en flokk!

Barnets bestemor fikk knapt møtt sitt eneste barnebarn før hun døde. Klarte knapt glede seg til ting fordi de kunne bli avlyst. 

Anonymkode: 314fb...fc2

[AnonymBruker]

Tunique skrev (På 20.3.2025 den 19.08):

Ingenting å savne med den totalitære styringen for var under covid. Enda ser vi ringvirkninger blant unge i dag. 

 

AnonymBruker skrev (På 20.3.2025 den 20.01):

Vi var alle mer "like", hele verden var mer samlet enn noen gang. Ingen sosiale press, kun kos hjemme med hele familien.

Anonymkode: b02e0...701

 

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Det var en skikkelig tung tid for meg. Å være vitne til at styret ble autoritært og at majoriteten gladelig gikk i takt, var skremmende for meg. Jeg opplevde at min tillit til samfunnsstrukturene ble fullstendig brutt når de innførte lover på udemokratiske måter basert på retorikk og ikke kunnskap. Kanskje var det bra i det store bildet at jeg fikk kjenne på kroppen hvor skjørt alt er og hvor fort det kan snu og hvor villige nordmenn er til å følge ordre, lynsje og angi og hate på mennesker som stilte spørsmål eller var uenig. For det var vel en falsk trygghet jeg hadde. Men det har gjort noe varig med mitt forhold til Norge og nordmenn. 

Anonymkode: 46fa1...854

Det virker som folk flest har glemt hvor totalitært det var. Og hvordan nyhetssendingene så ut gjennom hele 2020 og 2021. At det ble bestemt hvor mange man kunne feire jul med, at man ikke kunne reise noe sted fordi "importsmitte" var mye verre enn all annen smitte, at man fikk handle planter, men ikke bøker hvis man bodde i Oslo, at man kunne gå til neglesalong mens kultur var forbudt, at vinmonopolet trumfet alt annet osv osv. Og alle smittettallene vi ble tutet fulle av daglig. At det skulle åpnes opp når vaksinen kom, men isteden ble stengt enda mer ned. 

Og til den som mener vil ble mer like og samlet, whaaat? Har aldri sett maken til bitching mot hverandre fordi noen hadde våget seg på butikken for å kjøpe noe unødvendig, besøkt en slektning i en annen kommune eller hva det måtte være. En forferdelig tid.

Så var det selvsagt positive sider, som innføring av hjemmekontor. Så jeg kan forstå de er skuffet nå de som har bakoverlente arbeidsgivere som ikke lærte noe av pandemien. Og jeg trodde virkelig det skulle bli slutt på tvangsklemming og håndhilsing, men det kom raskt tilbake. Samtidig ser jeg på det som et sunnhetstegn at folk har blitt mer normale i tankesettet igjen. 

Anonymkode: c6987...bf1