Er jeg den ende ste som føler det slik? Tiden med corona er antagelig de lykkeligste årene av mitt liv.

[AnonymBruker]

Veldig delt! Med foreldre på sykehjem ble besøk vanskelig og det var vondt og deprimerende. På jobb ble alt et stress og det var begynnelsen på en vondere og utslitt kropp. 

Det positive var lite press på det sosiale,slapp og ta valg når det ikke skjedde noe. Gode vennskap ble dannet når jeg fikk en til en hyggetreff ute. 

Matlevering på døra, digitale konserter og møter var perfekt for introverte meg. 

Anonymkode: ac006...2ae

[Kristin70]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Kun kos hjemme med hele familien.

Anonymkode: b02e0...701

Tenåringene mine hadde hverken lyst til, eller godt av å bare kose hjemme med hele familien. Utrolig tung tid for ungdommene og jeg ønsker meg absolutt ikke tilbake dit. 

[AnonymBruker]

Jeg savner aspekter ved det, men ikke hvor onde og gærne mange mennesker oppførte seg. Folk som ikke turte å ta vaksinen, selv etter dødsfall, hjertebetennelser, og menstruasjonsforstyrrelser - ble lynsjet. Sykt å observere. 

Hadde veldig godt av å få roet ned, selv om det var noe ufrivillig. Nervesystemet mitt trengte fred, ro, og stillhet. Fikk lest mye bøker, reflektert, og meditert. Brukte naturen mye mer enn før. Har fortsatt min corona-tilværelse, og sier nei til overflødig tull mye oftere enn før. 

 

Anonymkode: 5e6ec...510

[AnonymBruker]

Jeg hadde det kjempefint. Slapp å ha unnskyldinger for hvorfor jeg ikke orket å møte folk i ett kjør. Jeg har ikke behov for så voldsomt mye sosialisering, men man mister jo vennene sine om man ikke blir med på det som skjer. Så ja, nå tvinger jeg meg med for å slippe å ende opp som en einstøing. Da må du bytte venner er det noen som sikkert sier. Nei, det er ikke bare å bytte venner som man har hatt nesten hele livet når man er introvert av natur. Jeg koste meg masse hjemme sammen med familien. 

Anonymkode: 15b72...e04

[AnonymBruker]

Jeg elsket det når alt var nedstengt og det ikke var lov å samles for 17. mai! Fikk tid til egne unger (men ikke så enkelt for elevene mine, kanskje), og livet var godt.

Helt mot slutten så døde min mor av og med korona. Da slo virkeligheten meg skikkelig i trynet, og det føltes ikke så fint lenger. 

Anonymkode: 2241a...f2e

[Nutz]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

 Savner 1-2 meteren veldig! Hater folk som omtrent subber nesa baki nakken min når man f.eks står i kø i en butikk.

Anonymkode: 6ae1f...0f7

Den forsvant jo omtrent på dagen, husker jeg var overrasket over hvor fort folk glemte denne.

[AnonymBruker]

Det var fantastisk! Slippe sosialkvelder, mennesker overalt, stille og fredelig😊

Anonymkode: b45d2...4a7

[Gaia]

Jeg savner ingen ting med nedstengningen under Covid. Har aldri jobba så mye som da jeg måtte sitte på Teams hele dagen for å vurdere elevarbeid. De fleste dagene startet jeg kl. 8 om morgenen, og satt til kl. 21-22 for å planlegge neste dag, samt rette elevarbeid og gi tilbakemeldinger. Hadde elever i "rett alder" som ikke kunne jobbe selvstendig. 

Savner heller ikke spriting av såre og sprukne hender, det å sitte hjemme alene hele dagene og det å bruke munnbind. Som mamma fikk jeg mye god tid med familien, og det var jo verdifullt, men det ga også en del "slitasje" når man gikk oppi hverandre hele tiden. 

Endret 5 timer siden av Gaia

[AnonymBruker]

Tja, hvis jeg kun tenker på meg selv isolert sett, så var det lite bakdeler, men en lett blanding av plusser og minuser. Jeg var 20-22 år. Gymmen var stengt, så det savnet jeg. Og det å ikke kunne besøke mine besteforeldre på flere uker. Jobbet i helsevesenet, lite merkbart der egentlig.

Anonymkode: 1c3e6...71a

[AnonymBruker]

Jeg likte det også. Rolig og fint, og har masse gode minner fra tiden med hjemmekontor og hjemmeskole. 2 voksne og 2 barn.

Anonymkode: 124b3...3f6

[AnonymBruker]

Det var en skikkelig tung tid for meg. Å være vitne til at styret ble autoritært og at majoriteten gladelig gikk i takt, var skremmende for meg. Jeg opplevde at min tillit til samfunnsstrukturene ble fullstendig brutt når de innførte lover på udemokratiske måter basert på retorikk og ikke kunnskap. Kanskje var det bra i det store bildet at jeg fikk kjenne på kroppen hvor skjørt alt er og hvor fort det kan snu og hvor villige nordmenn er til å følge ordre, lynsje og angi og hate på mennesker som stilte spørsmål eller var uenig. For det var vel en falsk trygghet jeg hadde. Men det har gjort noe varig med mitt forhold til Norge og nordmenn. 
 

Mannen min bodde i skogen på andre siden av grensa, altså Sverige, og jeg tror vi som opplevde å bli adskilt av de stadig skiftende reglene som bare tok hensyn til økonomi og ikke menneskerettigheter, kjente alt det over ekstra sterkt. Vi så gjennom retorikken, vi leste oss opp på jussen, vi leste oss opp på forskning, og så at det svikta totalt. Mange av oss som var adskilte fra våre nærmeste ble svært fortvilte og deprimerte og jeg vet om flere som tok livet sitt. Jeg kjenner det i hjertet faktisk, når dere skriver om hvor mye dere elska det. For jeg ble aldri den samme igjen. 

Anonymkode: 46fa1...854

[AnonymBruker]

Hvis man er introvert så skjønner jeg at den tiden var deilig, men for de ekstroverte var det mareritt. Det er sikkert de som har endt med psykiske lidelser i ettertid, mens de introverte kanskje kom best ut av det.

Jeg ser på meg selv som en blanding,  trives godt i mitt eget selskap. Men trenger også å være sosial en gang i blant. 
 

Eneste jeg savner er hjemmekontor.

Men etterhvert så fikk barna hjemmeskole og det var dritt å ha hjemmekontor og barna hjemme samtidig. 
 

Jeg håper at verden blir som det var før korona.

Anonymkode: ce26b...664

[AnonymBruker]

Vil også legge til at jeg mistet et nært familiemedlem under korona, fikk ikke sagt hadet på sykehuset 😢

Anonymkode: ce26b...664

[Hoppetaujenta]

Jo, munnbind var ubehagelig når det var sommervarmt og vått hele høsten...som å leve og puste i ei badstue...men ellers likte jeg avstanden og mangelen av folk på bussene. Kjempefint syns jeg. Jeg er forberedt om det kommer en ny "greie" som krever det samme. Telefon og nett holder for min del når det gjelder kontakt. 

[AnonymBruker]

Det var i alle fall interessant. Det ble en ganske lang periode veldig stille og lite å gjøre på jobben, i tillegg til små forvetninger om at man skulle gjøre noe særlig.... Så det ble mange behagelige arbeidsdager med full betaling.

For meg fraværet av mulighet til å reise på ferie til utlandet det verste, samtidig kom de, ærlig talt, med et lite pluss ved at man slapp mer eller mindre selvpålagte tvangsreiser til nær familie i påsken. Påske alene i byen var veldig fint og avslappende. Gikk turer, seine frokoster og god mat alene.

Det var også et litt spesiel samhold i befolkniningen, som man kanksje bare opplever i krigstider ellers. Opplevde dette også på tvers av land, med venner i andre land som kanskje hadde det verre enn oss, f.eks. sviktende økonomi og sånn. De fleste kom ganske greit ut at det i Norge.

Debatten om nedstenningen og myndighetenes inngripen synes jeg så etterpåkloksk at jeg ikke gidder.

Anonymkode: 44592...e07

[katties]

Jeg er ikke den mest sosiale personen, men jeg savner ikke den tiden selv. Det var absolutt bra at den første til at hjemmekontor ble mer akseptert da, synes jeg! Jobbet på den tiden velsig langt hjemmefra, så det tok 1,5-2, noen gsnger opptil 3 timer én vei til/fra jobb. Det å plutselig ikke trenger å stå opp klokka 5, men i stedet sette seg ved PC-en klokka 8 var VELDIG mye mer behagelig. Stoppet ikke å stelle meg eller gå med fine klær mens jeg jobbet, og gikk turer hele tiden. 

Savner heller ikke ekle folk som så ut som de dreiv og gikk uten munnbind og hosta over alt med vilje. Synes også det var veldig trist at jeg omtrent ikke fikk besøkt bestemoren min før hun døde, da hun var på sykehjem de 3 siste årene sine

[AnonymBruker]

Jeg hadde det helt grusomt, men det var fordi jeg var i en forferdelig jobb, som absolutt ikke kunne «stenges ned» slik mange andre gjorde. Så jeg har aldri jobbet så mye i mitt liv, og det samme med mannen. Han er også i en bransje som måtte jobbe som vanlig og mer til. Barna satt alene uten vennene sine i bhg og skole. 

Anonymkode: c6d9f...870

[Kåni]

Jeg er så enig

Spoiler

😀 det var ei fin tid

 

[AnonymBruker]

Jeg hadde det helt fantastisk! Mindre stress på jobb (til tross for at det var utfordrende å undervise over nett), ingen håndhilsing eller høflige klemmer, alltid sete alene på buss/tog og null dårlig samvittighet for å ikke være sosial. Den psykiske helsa mi tok seg opp flere hakk og jeg begynte å spise bedre og trene og gikk ned mange kilo.
Jeg var ikke veldig glad i å gå med munnbind, men det var helt greit den lille tiden jeg var ute blant folk.

Jeg har forståelse for at de som jobber i helsesektoren hadde det rimelig jævlig i perioden, og jeg skjønner også at de som bor alene og ikke hadde så mange i kohorten sin syntes det ble ensomt og vanskelig. Jeg hadde nok kanskje også slitt litt mer om jeg hadde vært ungdomsskoleelev eller russ midt i koronatiden.
Men med min akkurat passe store kohort hjemme, hadde jeg det som plommen i egget. Savner av og til den tiden (minus svette munnbind og redsel for tette lunger).

Anonymkode: f4bf7...129

[AnonymBruker]

Nutz skrev (1 time siden):

Den forsvant jo omtrent på dagen, husker jeg var overrasket over hvor fort folk glemte denne.

Det er også utrolig hvor kjapt folk sluttet å hoste/nyse i albuekroken, og begynte å hoste og nyse rett ut i lufta. Usj!

Anonymkode: f4bf7...129