Jeg gråt (for meg selv) da et barn sluttet på SFO`en jeg jobber på. Noe galt med meg?

[AnonymBruker]

Jobber på skole og sfo og har jobbet der i 10 år. Et barn sluttet på sfo som jeg kom ekstra nærme. Barnet ga meg så mye kjærlighet at det var vanskelig å ikke la seg sjarmere. Så mye at jeg fikk en sorgreaksjon da jeg hørte at henne skulle slutte på sfo. Jeg tutet og grein for meg selv, rett og slett. Er det litt sprøtt? Føler ikke det er normalt.

Det har skjedd en gang tidligere i løpet av 10 år på denne skolen. Sist gang var for 7-8 år siden, av samme grunn. En elev som var helt, helt spesiell. Da hun sluttet på sfo ble jeg fryktelig lei meg. Det var verre den gangen, og fikk sorgreaksjon både da hun sluttet på barneskolen og ungdomsskolen. Hun forsvant liksom bare mer og mer for hvert år. I dag er hun elev på videregående og ser henne ofte på vei til jobb, men vi hilser og smiler. Det er litt trist å tenke på at en dag var jeg hennes store helt, og ville bare være med meg. I dag er jeg en hvem som helst.

Trodde jeg aldri skulle føle det igjen. Trodde jeg var blitt mer profesjonell. 

Selv om jeg vil se denne eleven som nylig sluttet på sfo videre i skolen, er det liksom noe som forsvinner. Nå blir det bare sporadisk siden jeg jobber på et annet trinn i skolen.

Kanskje jeg føler det slik fordi jeg er barnløs, singel og uten noe nettverk. At jeg savner barn selv. I tillegg har jeg alltid vært nostalgisk og virkelig hater forandringer. At ting tar slutt, spesielt relasjoner og spesielle tider. Jeg kan sitte og tenke at denne eleven skal aldri mer sitte her og tegne med meg på sfo. Og bli lei meg pga det.

Erfaringsmessig går alt over og man tilvenner seg den nye situasjonen. Barn kommer og går. Skulle bare ønske jeg hadde mindre følelser på det.

Anonymkode: f2e6d...7bf

[AnonymBruker]

Det er veldig spesielt. Det er helt greit å bli glad i barna men å gå inn i en sorgprosess når de slutter er å dra det litt langt. Dette er ikke sunt.

Anonymkode: d30e4...604

[AnonymBruker]

Hadde jeg vært moren til dette barnet og fått vite at du gråt når det sluttet, hadde jeg vært glad for at barnet mitt ikke går der lengre. Du har et usunt forhold til andres barn.

Anonymkode: ef12d...46c

[AnonymBruker]

Jeg har jobbet som pedagogisk leder i barnehage, og hadde selvfølgelig favorittbarn selv om man skal behandle alle barn likt.

Når noen av disse favorittbarna sluttet for å begynne på skolen, ble jeg faktisk veldig lei meg men jeg viste det ikke. Det viser jo egentlig bare at man er et menneske selv om man er profesjonell 

Anonymkode: d9c25...ee7

[AnonymBruker]

I løpet av en lang karriere innen omsorg vil det alltid dukke opp noen mennesker som snor seg inn i hjertet på helt særegent vis. Vi er mennesker, det ville vært unaturlig om det ikke hendte. Så lenge man oppfører seg profesjonelt, ikke gir særbehandling og holder det for seg selv, er det uproblematisk - selv om det er vondt når båndet brytes.

Jeg har møtt noen slike selv, folk jeg fortsatt tenker på med varme 20 år senere. 

Anonymkode: 8d1ae...9d9

[AnonymBruker]

En av lærerne som jobbet i den første barnehagen til min datter gråt en skvett da hun skulle videre til neste trinn, det var veldig søtt. ❤️ ingen tvil om omsorgen der i gården ihvertfall 

Anonymkode: 599e1...1c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jobber på skole og sfo og har jobbet der i 10 år. Et barn sluttet på sfo som jeg kom ekstra nærme. Barnet ga meg så mye kjærlighet at det var vanskelig å ikke la seg sjarmere. Så mye at jeg fikk en sorgreaksjon da jeg hørte at henne skulle slutte på sfo. Jeg tutet og grein for meg selv, rett og slett. Er det litt sprøtt? Føler ikke det er normalt.

Det har skjedd en gang tidligere i løpet av 10 år på denne skolen. Sist gang var for 7-8 år siden, av samme grunn. En elev som var helt, helt spesiell. Da hun sluttet på sfo ble jeg fryktelig lei meg. Det var verre den gangen, og fikk sorgreaksjon både da hun sluttet på barneskolen og ungdomsskolen. Hun forsvant liksom bare mer og mer for hvert år. I dag er hun elev på videregående og ser henne ofte på vei til jobb, men vi hilser og smiler. Det er litt trist å tenke på at en dag var jeg hennes store helt, og ville bare være med meg. I dag er jeg en hvem som helst.

Trodde jeg aldri skulle føle det igjen. Trodde jeg var blitt mer profesjonell. 

Selv om jeg vil se denne eleven som nylig sluttet på sfo videre i skolen, er det liksom noe som forsvinner. Nå blir det bare sporadisk siden jeg jobber på et annet trinn i skolen.

Kanskje jeg føler det slik fordi jeg er barnløs, singel og uten noe nettverk. At jeg savner barn selv. I tillegg har jeg alltid vært nostalgisk og virkelig hater forandringer. At ting tar slutt, spesielt relasjoner og spesielle tider. Jeg kan sitte og tenke at denne eleven skal aldri mer sitte her og tegne med meg på sfo. Og bli lei meg pga det.

Erfaringsmessig går alt over og man tilvenner seg den nye situasjonen. Barn kommer og går. Skulle bare ønske jeg hadde mindre følelser på det.

Anonymkode: f2e6d...7bf

Herregud søk hjelp og Finn deg en annen jobb! Du er uegnet til å jobbe med barn! 

Anonymkode: dacd4...318

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Hadde jeg vært moren til dette barnet og fått vite at du gråt når det sluttet, hadde jeg vært glad for at barnet mitt ikke går der lengre. Du har et usunt forhold til andres barn.

Anonymkode: ef12d...46c

Helt enig!! Jeg hadde blitt skremt! Det lyser psyk lang vei 

Anonymkode: dacd4...318

[AnonymBruker]

Jeg reagerer særlig på du skriver at barnet viste deg så mye kjærlighet! Her er det tydeligvis mange udekkete behov hos deg selv som gjør deg uegnet til å jobbe med mennesker 

Anonymkode: dacd4...318

[AnonymBruker]

Wow, svarene her var veldig dømmende! Ikke rart vi lever i et kaldt samfunn..

Ts viser hjertevarme for andres barn. Det er ganske unikt i en verden da alle kun bryr seg om sine egne. DET er psykt.

Når ble gråt psykisk sykdom? Man gråter av forskjellige ting. 

Anonymkode: 0118d...47a

[AnonymBruker]

Er helsepersonell og virkelig er veldig glad i og bryr meg om alle pasientene mine. Gråter når de opplever alvorlig sykdom, gleder meg med de når de blir gravid og mestrer ting. Det går fint an å være profesjonell og ha mye omsorg fortsatt. Tenker det er en styrke i arbeid med mennesker. Heldig er det barnet som hadde deg på sfo, da du nok viste kjærlighet og omsorg til henne, siden du fikk det i retur. Tenker det er helt naturlig å bli lei seg når de forsvinner videre, og akseptere at det er normalreaksjon. Skulle ønske mine barn fikk ha deg på sfo. 

Anonymkode: 31ca0...753

[AnonymBruker]

Jeg tenker dette er normalt og du har et godt hjerte.

Anonymkode: f75f5...c8b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Jeg reagerer særlig på du skriver at barnet viste deg så mye kjærlighet! Her er det tydeligvis mange udekkete behov hos deg selv som gjør deg uegnet til å jobbe med mennesker 

Anonymkode: dacd4...318

Hæ? Nå tar du det TS skriver veldig bokstavelig. Jeg jobber også med barm og, noen barn viser "ekstra kjærlighet" ved å vise stor begeistring over at du er du, viser glede ved å se deg, gir tegninger med fine ord på osv osv. Da viser barnet kjærlighet, eller kall det hva du vil. Det er helt menneskelig å kanskje bli litt ekstra "knyttet" til barn som er ekstra knyttet til en selv. Fordi man er en omsorgsperson. Helt naturlig.

Anonymkode: 3fada...5d6

[AnonymBruker]

Tenker også at det er normalt og ikke hør på negative svar, spør du meg . 

Anonymkode: 307c9...83c

[mimifin72]

Noen av svarene her i tråden skremmer vettet av meg. Mitt barn var et sjarmtroll både i barnehagen og på barneskolen, og det var flere voksne som ble ekstra glad i ham. Han var favoritten, og jeg visste at de var glad i ham. Aldri tenkt at det er noe feil med det.

Dere som svarer til ts at dere synes hen ikke er egnet til å jobbe med barn - er dere glad i noen enn dere selv?

[AnonymBruker]

Noen elever kryper inn i et helt spesielt sted i hjertet. 

Jeg har en elev som slutter til sommeren. Da jeg fikk beskjed om at han skal flytte syns jeg det var innmari leit og tårene sto i øynene på meg. Jeg kommer sannsynligvis til å gråte siste skoledag før sommerferien. 

Anonymkode: f592a...ca7

[AnonymBruker]

Jeg er selv lærer og kan kjenne på vemod absolutt. Men ikke så sterkt som du beskriver tror jeg.. 

For meg ville det gjort en forskjell på hva slags barn det er du knytter deg til. Er det et sårbart barn som trenger en trygg voksen? Eller er det en populær solstråle? Det første hadde vært bedre synes jeg.

Jeg har hatt kolleger som åpenlyst behandler populære barn bedre. Det er ikke veldig greit synes jeg. 

Anonymkode: 5c7b7...ca9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hadde jeg vært moren til dette barnet og fått vite at du gråt når det sluttet, hadde jeg vært glad for at barnet mitt ikke går der lengre. Du har et usunt forhold til andres barn.

Anonymkode: ef12d...46c

Tipper ditt barn ikke er så sjarmerende, om h*n har arvet dine egenskaper. De blir nok lite empatiske og kalde.

Anonymkode: 0118d...47a

[AnonymBruker]

Da barnet mitt på 2 år byttet barnehage var det en ansatt som gråt den siste dagen da vi sa hadet. Jeg tenkte aldri at det var noe rart eller uproft med det, men tolket det som at hun hadde blitt glad i barnet mitt og var lei seg for at hun ikke skulle se henne mer. Syns det var noen merkelige svar i denne tråden.. 

Anonymkode: fc915...875

[AnonymBruker]

mimifin72 skrev (2 timer siden):

Noen av svarene her i tråden skremmer vettet av meg. Mitt barn var et sjarmtroll både i barnehagen og på barneskolen, og det var flere voksne som ble ekstra glad i ham. Han var favoritten, og jeg visste at de var glad i ham. Aldri tenkt at det er noe feil med det.

Dere som svarer til ts at dere synes hen ikke er egnet til å jobbe med barn - er dere glad i noen enn dere selv?

Syns det var veldig rart å få det imot seg at man bryr seg. Men sånn er vel 2025. Det er vel mer ønskelig at jeg står med nesa i mobilen mens barnet forlater SFO for siste gang. 

Anonymkode: f2e6d...7bf