Når bør vi begynne med barn?

[AnonymBruker]

Jeg og samboer er enige om at vi ønsker barn, men ikke helt enige om / sikre på når. Jeg er 34 og han 33. Vi har vært sammen i ett år, men har vært klistret til hverandre siden date nr 4 og har et særdeles godt forhold hvor vi er ekstremt gode på å snakke om ting og vi er bestevenner, sjelevenner. Vi vil dele resten av livet sammen. Han er en helt fantastisk mann. Vi har alt på plass av økonomi, bolig, bil etc. Min jobbsituasjon er litt kjip om dagen grunnet arbeidsmiljø, men jeg har fast jobb og sikker inntekt. Har ønsket å bytte jobb lenge, men det er ikke så enkelt og jeg nekter å la en dum jobb utsette et barneønske. Han har fast og stabil jobb. Vi må kanskje flytte til annen bolig om vi skal ha barn men det finner vi en løsning på. 

Jeg vil begynne med barn til høsten, og bare hoppe i det, selv om jeg egentlig skulle hatt flere år til hvor jeg og han bare kunne nyte livet sammen. Men han er vel av dem som «aldri» blir klar og han er en sånn type som grubler og grunner mye på ting. Tenker på konsekvenser osv. Jeg har hatt et veldig vanskelig og tøft voksenliv før jeg traff han, som har preget meg en del også siden jeg traff han, men dette er ting jeg nå jobber med og han har vært en helt utrolig støtte for meg i å komme meg gjennom ting. Arbeidsmiljøet på jobben går også innpå meg og er vanskelig, men jeg har et håp om at det kan gå seg til. Han mener at vi ikke har hatt det «ordentlig bra» mens vi har vært sammen og at vi må ha det først før vi kan få barn. Men jeg tenker at det ikke går an å planlegge for slikt og dessuten er det flere i min familie som sliter med å bli gravide etter rundt 35 års alder, og min mor kom i overgangsalder da hun var 40 år. Så jeg vil helst starte nå, da vil jeg være 35 år når første blir født dersom jeg blir gravid raskt. Og vi ønsker oss i utgangspunktet 2 barn begge to, så vi må ha tid til det også. Han tenker selv på at han ikke ønsker seg et barn med Down syndrom så mtp det vil han ikke vente for lenge, men likevel sliter han med å bli «klar». 

Hva tenker dere? 

Anonymkode: d2cef...56f

[AnonymBruker]

Med tanke på alder, ville jeg ikke ventet lenger.

Anonymkode: 47f09...2f3

[AnonymBruker]

Ville droppet prevensjon i dag om jeg var deg. Spesielt om du vil ha flere en ett barn

Anonymkode: a098f...1e3

[AnonymBruker]

ASAP.
Jeg fikk første da jeg var 34 og andre da jeg var 36, kjenner nå snart 10 år senere at vi burde vært 10 år yngre 😛 
Det blir ikke lettere å følge opp aktive barn (nb. barn er MEGET aktive!! Og de skal være aktive) med årene. 
Og ja, "all" egentid forsvinner en god periode, iaf når man får to på rappen. Vi har 25 mnd mellom våre, så tett det ville seg. Fint nå, 7 år senere, veldig slitsom noen år underveis der.

Om dere er enige i barneønsket ville jeg ikke utsatt det til dere en enda eldre. 
Absolutt ikke.

Men jeg får en sånn følelse når du skriver... om du egentlig er klar selv, Nå er det helt umulig å klare å forstå hva man går inn for når man bare tenker "vi er enige om at vi ønsker barn", men allikevel føler jeg på en måte du tenker på barn som en slags ting dere skal kjøpe på en måte. Lover deg, det er ikke helt sånn. Tingen kommer med egen vilje, egen personlighet, enormt behov for å bli sett og hørt, så mye som mulig, av sine nærmeste (dere). Den kommer med egen kalender som er full av åpningstider i barnehage, juletrefester, sommeravslutninger, FAU-møter, huske-å-ta-med-tomt-syltetøyglass-dagen, kjevle-til-julebaking-dagen osv osv osv. Ganges bare opp med antall barn som kommer med sine kalendre. Egne ønsker må skvises inn med dårlig samvittighet eller droppes. Lange billige ferier må tas ufrivillig før skolestart (selv om å skule tydeligvis er noe man får inn med morsmelka når jeg ser rundt meg), og den kjæreste-uka på Kreta dere SELVSAGT ikke skal droppe bare dere får barn, viser seg annerledes når alt kommer til alt, og det å være så lenge hjemmefra når barna er små gjør noe med samvittigheten som ikke er så bra. Mine er 7 og 9 år nå, vi skal på 5 dagers voksenferie for første gang siden vi fikk barn, og selv de 5 dagene blir en blanding mellom gøy og savn. IKKE det samme som kose-ferie til Syden i gamledager kan man si. Fordi vi begge rett og slett savner barna våre. Den så vi ikke komme. Faktisk. At det som holder oss hjemme er jo at vi egentlig elsker å være med ungene våre. Og at 5 feriedager av 25 som da ofres uten barna... er egentlig ganske dramatisk, og kun fordi de er i en nydelig alder der de elsker besteforeldrene sine så høyt, at 5 dager med dem er bare fint for dem. Men ellers er det å ta 1/5 av tildelt ferie uten barna for vår del egentlig litt ugreit. Ikke fordi vi ikke kan, men fordi ingen av oss egentlig VIL! Morsomt...

Så livet blir fort veldig annerledes, uansett hvor mye man på forhånd tenker at "vi skal jo ikke endre på noen ting". Plutselig sitter man i Alcudia i fellesferien og digger barneklubbene som gir mor og far et par timer fri til å ligge...som oftest sovende i senga av utmattelse mellom time ri bassenget og nye time ri bassenget fordi poden tross alt må lære seg å svømme på denne ferieturen. Det bare skjer... det ER livet spør du meg. Og veldig gøy når man tenker over det. Jeg elsker å ha familie ❤️ Men det er ganske ulikt tiden vi hadde FØR vi fikk barn ja, utvilsomt. Men vi hadde vært sammen i 7 år allerede da vi fikk barn, så hadde jo reist fra oss endel og kost oss veldig mye sammen bare oss to i forkant

Anonymkode: f8e3c...f9b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

ASAP.
Jeg fikk første da jeg var 34 og andre da jeg var 36, kjenner nå snart 10 år senere at vi burde vært 10 år yngre 😛 
Det blir ikke lettere å følge opp aktive barn (nb. barn er MEGET aktive!! Og de skal være aktive) med årene. 
Og ja, "all" egentid forsvinner en god periode, iaf når man får to på rappen. Vi har 25 mnd mellom våre, så tett det ville seg. Fint nå, 7 år senere, veldig slitsom noen år underveis der.

Om dere er enige i barneønsket ville jeg ikke utsatt det til dere en enda eldre. 
Absolutt ikke.

Men jeg får en sånn følelse når du skriver... om du egentlig er klar selv, Nå er det helt umulig å klare å forstå hva man går inn for når man bare tenker "vi er enige om at vi ønsker barn", men allikevel føler jeg på en måte du tenker på barn som en slags ting dere skal kjøpe på en måte. Lover deg, det er ikke helt sånn. Tingen kommer med egen vilje, egen personlighet, enormt behov for å bli sett og hørt, så mye som mulig, av sine nærmeste (dere). Den kommer med egen kalender som er full av åpningstider i barnehage, juletrefester, sommeravslutninger, FAU-møter, huske-å-ta-med-tomt-syltetøyglass-dagen, kjevle-til-julebaking-dagen osv osv osv. Ganges bare opp med antall barn som kommer med sine kalendre. Egne ønsker må skvises inn med dårlig samvittighet eller droppes. Lange billige ferier må tas ufrivillig før skolestart (selv om å skule tydeligvis er noe man får inn med morsmelka når jeg ser rundt meg), og den kjæreste-uka på Kreta dere SELVSAGT ikke skal droppe bare dere får barn, viser seg annerledes når alt kommer til alt, og det å være så lenge hjemmefra når barna er små gjør noe med samvittigheten som ikke er så bra. Mine er 7 og 9 år nå, vi skal på 5 dagers voksenferie for første gang siden vi fikk barn, og selv de 5 dagene blir en blanding mellom gøy og savn. IKKE det samme som kose-ferie til Syden i gamledager kan man si. Fordi vi begge rett og slett savner barna våre. Den så vi ikke komme. Faktisk. At det som holder oss hjemme er jo at vi egentlig elsker å være med ungene våre. Og at 5 feriedager av 25 som da ofres uten barna... er egentlig ganske dramatisk, og kun fordi de er i en nydelig alder der de elsker besteforeldrene sine så høyt, at 5 dager med dem er bare fint for dem. Men ellers er det å ta 1/5 av tildelt ferie uten barna for vår del egentlig litt ugreit. Ikke fordi vi ikke kan, men fordi ingen av oss egentlig VIL! Morsomt...

Så livet blir fort veldig annerledes, uansett hvor mye man på forhånd tenker at "vi skal jo ikke endre på noen ting". Plutselig sitter man i Alcudia i fellesferien og digger barneklubbene som gir mor og far et par timer fri til å ligge...som oftest sovende i senga av utmattelse mellom time ri bassenget og nye time ri bassenget fordi poden tross alt må lære seg å svømme på denne ferieturen. Det bare skjer... det ER livet spør du meg. Og veldig gøy når man tenker over det. Jeg elsker å ha familie ❤️ Men det er ganske ulikt tiden vi hadde FØR vi fikk barn ja, utvilsomt. Men vi hadde vært sammen i 7 år allerede da vi fikk barn, så hadde jo reist fra oss endel og kost oss veldig mye sammen bare oss to i forkant

Anonymkode: f8e3c...f9b

Interessante tanker du kommer med. Jeg har heldigvis en hel del greie på barn, pga utdannelsen min. Så jeg tror vi allerede er «godt utstyrt» der og om ikke så vet jeg hvor jeg oppsøker hjelp. Nei jeg føler meg nok ikke helt klar, for jeg har ikke hatt mulighet til å kjenne så mye på det rett og slett fordi livet har vært helt forjævlig. Men jeg kjenner det skal bli godt å fokusere på noe annet enn denne jobben min og det dumme arbeidsmiljøet, og kanskje er det akkurat det som skal til, at jeg får noe å fokusere på som blir viktig for meg. Både jeg og samboer føler livet blir tomt uten barn i fremtiden. Så jeg tenker vi bare må hoppe i det. Jeg skal på noe i sommer der jeg helst ikke bør være gravid, så jeg tenkte å kanskje si til han at: du, jeg tenkte jeg slutter på pillen 1. august. 

 

Anonymkode: d2cef...56f

[AnonymBruker]

burde begynt i går

Anonymkode: f4c88...93f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Interessante tanker du kommer med. Jeg har heldigvis en hel del greie på barn, pga utdannelsen min. Så jeg tror vi allerede er «godt utstyrt» der og om ikke så vet jeg hvor jeg oppsøker hjelp. Nei jeg føler meg nok ikke helt klar, for jeg har ikke hatt mulighet til å kjenne så mye på det rett og slett fordi livet har vært helt forjævlig. Men jeg kjenner det skal bli godt å fokusere på noe annet enn denne jobben min og det dumme arbeidsmiljøet, og kanskje er det akkurat det som skal til, at jeg får noe å fokusere på som blir viktig for meg. Både jeg og samboer føler livet blir tomt uten barn i fremtiden. Så jeg tenker vi bare må hoppe i det. Jeg skal på noe i sommer der jeg helst ikke bør være gravid, så jeg tenkte å kanskje si til han at: du, jeg tenkte jeg slutter på pillen 1. august. 

 

Anonymkode: d2cef...56f

En ting er å kjenne til det via utdannelsen din, en HELT annen ting å stå i det selv  TRO MEG! 

Mye tyngre,mer ansvar,kan blir veldig tøft for forholdet (feks kolikk,ett barn som krever ekstremt mye, veldig lite søvn/mange våkennetter,hormoner,osv).

Med tanke på barneønske og slite med å bli gravid osv i familien din ville jeg begynt no med din alder, UTEN tvil! Kan ta 1 gang, det kan ta 5år, du vet aldri!

Plutselig er du i overgangsalderen tidlig!

Snakk sammen om dette, si du er redd for det!

 

 

Anonymkode: a9f5b...0e6

[AnonymBruker]

TS her. Takk for alle svar. Jeg har sagt til han i dag at 1. august slutter jeg på pillen. Han blir stresset av tanken, som mye annet han har tendens til å gruble over, men han aksepterte det fint❤️

 

Anonymkode: d2cef...56f

[fru Alving]

Hvis dere vil ha barn så starter dere nå tenker jeg. Ingenting å vente med om dere virkelig ønsker dere barn. Og er sikre på hverandre.

[AnonymBruker]

Jeg tenker at høsten er en fin tid å begynne på 😊 Synes det høres lurt ut å nyte kjærestetid i sommer og sette en startdato i august. Da får dere litt tid å modne dere på begge to, men ikke årevis liksom. 

Jeg var i en nesten lik situasjon da jeg var 34, med en grublende mann som aldri ble helt klar. Han ville vente enda lenger, men jeg begynte å bli stressa og måtte sette en dato. Vi hadde riktignok vært sammen lenger.

Jeg dro på en sjekk hos privat gynekolog i forkant, og alt så normalt og fint ut. Det kan kanskje være en idé for deg også mtp historikken i familien? Da vet du litt mer om "status" før du setter i gang. 

Kort fortalt ble jeg (enkelt) gravid og fikk et barn noen dager etter 35-årsdagen min. Jeg har aldri følt meg spesielt gammel. Små barn er slitsomt uansett, men også veldig givende og gøy ❤️

Masse lykke til! 

Anonymkode: 9d8cd...4bd

[AnonymBruker]

Begynte da jeg var 32, fikk barn da jeg var over 37. Ikke vent

Anonymkode: 5e651...3cb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

TS her. Takk for alle svar. Jeg har sagt til han i dag at 1. august slutter jeg på pillen. Han blir stresset av tanken, som mye annet han har tendens til å gruble over, men han aksepterte det fint❤️

 

Anonymkode: d2cef...56f

Så bra, ønsker dere lykke til. Han har god tid til å tenke på det og bli klar! Vinn vinn for begge

Anonymkode: a9f5b...0e6