Emosjonelt fraværende mann.. deprimert eller bare en idiot?

[AnonymBruker]

Sorry for langt innlegg..

Litt om oss. Vi var lenge sammen før vi fikk barn. Reiste mye, var ute på dates og hadde et supert sexliv. Så fikk vi barn da, og sexlysten dalte kraftig, spesielt hos meg. Barnet krevde mye energi samt vi samsover, så eventuelt sex må alltid være rett etter leggetid til barnet og vi stresset mye om det skulle våkne etc. De 2 årene etter nr 1 var født har vi knapt hatt sex men vi hadde nok til å klare å bli gravide 2 ganger til (ene svangerskap endte i MA). Mannen har sluttet helt å gi komplimenter, gjøre noe ekstra hyggelig for meg og verken klemmer/kysser meg. Kjærlighetsspråket hans har vært sex mens jeg gjerne kunne klemt og kysset uten at det ble noe mer.

Er på slutten av svangerskapet med nr 2 nå og hver kveld etter barnet er lagt så holder han bare på med hobbyen sin. Siden jeg klagde en gang at jeg følte meg alene så har han begynt å komme til etasjen jeg sitter rundt 30-45 min før vi skal sove. Da sitter han å scroller på mobil eller surfer på laptopen. Eventuelt samtale blir om noe vi eventuelt skal kjøpe eller andre overfladiske tema. Jeg har slitt hele svangerskapet og er sykemeldt. Ikke en gang har han spurt hvordan det går, om han kan gjøre noe for meg eller ytret noe som helst positivt om at jeg bærer frem barn nr 2.Han kan klage på at det er rotete, skittent eller blomstene ikke er vannet, mens jeg er den som har ansvaret for middag hver eneste dag og oppryddingen etter den. Han bruker mer tid med barn nr 1 og står for leggingen, men jeg mener han kunne gjort mer. Feks vasket opp etter middag. Da jeg sto for leggingen før så lagde jeg alltid middag i tillegg, mens han bare ryddet opp. Har påpekt dette også til ingen nytte. De gangene han gjør ekstra ting så ser jeg bare han virker sur og mutt, og jeg vet han tenker jeg er lat eller gjør for lite.

Så nå for første gang høygravid ligger jeg på sofaen og gråter. Har ikke felt en tåre før nå men er så enormt sliten og mannen ser det jo. Han jobber fra hjemme stort sett hele tiden og han sier aldri god morgen eller noe som helst. Kommer han i samme rom som meg 1 gang i løpet av dagen så ser han bare oppgitt på meg.

Kan det tenkes han sliter med noe selv som oppfører seg så tilbaketrukket og likegyldig? Eller bare eier han null empati? Han er en super far heldigvis så oppførselen hans går ikke ut over vår førstefødte i alle fall..

 

Takk til deg som orket lese alt❤️

Anonymkode: 1871c...aa8

[AnonymBruker]

Kommunikasjon. Dere må snakke sammen, ordentlig, ved et bord. Begge må tørre å åpne seg. Det kan godt hende at han sliter med noe, men det finner dere bare ut med god kommunikasjon. Var det mye mer jobb og mer ansvar å bli forelder enn han var klar over? Jeg tror mange, særlig menn, trenger å sette seg mye grundigere inn i hva å ha barn innebærer, enn hva de gjør. Ønsket han egentlig et barn til? Sånne ting må man tørre å åpne seg om. 

Anonymkode: ad104...b93

[AnonymBruker]

Har han ikke sagt noe til deg?

Dette er uutholdelig. Høres forferdelig ut å være gravid og gå sånn. Samtale asap  og hvis dere egentlig ikke kommer særlig dypt, FVK.

Anonymkode: 8209d...667

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen i det du sier bare at her er det jeg som klager på vasking, rydding og vanning av planter. 
 

jeg har kommet frem til at vi har det best når vi velger å bare la hverdagen gå sin gang. Vi forventer ikke å få til sex lenger heller. Mest fordi at vi er i en sårbar fase med et barn fra før og en på vei, det er kanskje den mest travle og slitsomme overgangen vi har frem til barna begynner på skole. Så her prøver vi ikke å forvente stort av hverandre. Men kommunikasjon er veldig viktig, og vi prøver å se hverandre på andre måter enn det vi gjorde før. Fks før dro vi på kino sammen og koste oss. Nå tar mannen heller hjemmekontor når jeg trenger ekstra hjelp på morgenen på grunn av Hyperemisis. Så lite romantisk som det høres ut så er det slike ting jeg ser som at han støtter og hjelper. Tror ikke man kan forvente veldig mye i slike overgangsfaser annet enn at man hjelper hverandre. Men begge savner hvordan ting var før vi fikk barn men vi må også innrette oss denne nye hverdagen der begge er slitne og hver dag er lik og «kjedelig». 

Anonymkode: b535c...3aa

[AnonymBruker]

Som mann så må jeg si at jeg har sett så mange eksempler på at mange virker totalt uforberedt på at mannens seksualitet kan bli svært endret post-svangerskap, post-fødsel og med små barn.

Mange kvinner tror rett og slett at mannen sin seksualitet automatisk forblir uendret. Slik er det selvfølgelig ikke for alle. Langt der i fra.

Anonymkode: c57d8...096

[AnonymBruker]

Min mann var helt ubrukelig de første årene vi hadde små barn. Tror ikke han i det hele tatt skjønte hvor mye jeg tok av lasset, i tillegg til å være gravid, han gikk bare rundt og syntes synd i seg selv i årevis. Sur og grinete. Nå når de er større er han en kjempeflink far, og bidrar mer over hele linja. Men småbarnslivet, det fikset han bare ikke.

Anonymkode: e9e18...86d