Du som har gått til psykolog i 10+ år, hva har det gjort med synes på deg selv/verden m.m?

[AnonymBruker]

Hei! 

Jeg har tenkt en del på noe i det siste. Hva det gjør med oss å leve med tett oppfølging av en "behandler" i årevis. Jeg sikter gjerne til hvis en selv også er veldig psyk, og "trenger det" (andre kan selvsagt også svare, bare fordi dette er det jeg kjenner til.) Kanskje det er annerledes med sporadisk terapi i periodis av gangen over mange tiår. 

Selv har jeg begynt å lure på hva gjør det med synet på meg selv at jeg trenger "spesiell hjelp" året rundt for psyken. Det er ingen skam rundt å være psyk jeg sikter til. Mer maktdynamikken. Mer en form for avhengighet det kjennes som har oppstått. At jeg har satt psykologen og behandlere på en pidestall kanskje etter å ha vært prisgitt dem i over et tiår. 

Jeg har vært så syk at jeg trengte hjelp og privat hadde jeg ikke nødvendig støtte. Jeg var på randen av stupet. Og hva gjør det med meg. Det er naturligvis ikke alle behandlere som er gode. Men jeg ble naturligvis fordi jeg trengte hjelpen de ga. Den økonomiske situasjonen gjorde også at jeg ikke var fri til å velge og vrake i behandlere. 

Det er ikke synd på meg, ikke det jeg ønsker si, mer en refleksjon rundt hva det gjør med synet på en selv, andre og verden, når livet i lange periode består av mer profesjonelle relasjoner enn private. Når en i lang tid åpner seg til en som er betalt med maktubalanse og aldri noen privat. Jo, som barn er hierarkiet naturlig, mens for meg fremstår hjelper-relasjonen tidvis unaturlig. Det gjør den ikke dårlig, men kanskje det også kan påvirke oss negativt. 

Jeg har tanker som "jeg greier meg ikke selv", "jeg er ikke voksen", hva av det har med det faktum at jeg har hatt så mye profesjonell hjelp å gjøre... 

Veldig nysgjerrig på å høre andres tanker, ønsker meg vekst, læring, gjerne forståelse og felleskap, da jeg ikke tror jeg er alene i dette. 

Anonymkode: 6f39b...94c

[AnonymBruker]

Jeg har fått regelmessig medisinsk behandling på sykehuset i mange år for min fysiske sykdom. Betyr det at jeg ikke er voksen eller klarer meg selv? Selvfølgelig ikke. Så hvorfor skal det plutselig bety det når det dreier seg om psykisk sykdom?

Anonymkode: b70af...7ef

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 19.3.2025 den 23.53):

Jeg har fått regelmessig medisinsk behandling på sykehuset i mange år for min fysiske sykdom. Betyr det at jeg ikke er voksen eller klarer meg selv? Selvfølgelig ikke. Så hvorfor skal det plutselig bety det når det dreier seg om psykisk sykdom?

Anonymkode: b70af...7ef

Ekspander  

Jeg sa ikke at det betyr det, verken for meg selv eller andre, jeg sa at det å gå til behandling over så lang tid har gjort at jeg sitter igjen med den type tanker om meg selv. At det gjør noe med hvordan jeg ser meg selv. Ikke fordi jeg tror på at jeg faktisk ikke er voksen, eller at det å få hjelp ikke gjør meg voksen, men at hele tankesettet mitt over tid har blitt preget på den måten. Å bli oppmerksom på det synes jeg er viktig og interessant. 

Jeg tror også at det er en forskjell på hvilken type behandling en får. Jeg har også gått og fått oppfølging med noe fysisk, jeg opplever ikke at det går så inn på hvordan jeg som menneske lever mitt liv. Når jeg går i terapi snakker vi om hvordan jeg opptrer i relasjoner, hva jeg gjør på fritiden, alt om mitt liv handler det om der, og alt handler om hvordan jeg strever med det. Det fokuset i terapi, på problemene i livet mitt, og ikke styrkene mine, over tiår, det har jeg plutselig begynt å tenke på "hva gjør det med meg". 

TS

Anonymkode: 6f39b...94c

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 19.3.2025 den 21.26):

Hei! 

Jeg har tenkt en del på noe i det siste. Hva det gjør med oss å leve med tett oppfølging av en "behandler" i årevis. Jeg sikter gjerne til hvis en selv også er veldig psyk, og "trenger det" (andre kan selvsagt også svare, bare fordi dette er det jeg kjenner til.) Kanskje det er annerledes med sporadisk terapi i periodis av gangen over mange tiår. 

Selv har jeg begynt å lure på hva gjør det med synet på meg selv at jeg trenger "spesiell hjelp" året rundt for psyken. Det er ingen skam rundt å være psyk jeg sikter til. Mer maktdynamikken. Mer en form for avhengighet det kjennes som har oppstått. At jeg har satt psykologen og behandlere på en pidestall kanskje etter å ha vært prisgitt dem i over et tiår. 

Jeg har vært så syk at jeg trengte hjelp og privat hadde jeg ikke nødvendig støtte. Jeg var på randen av stupet. Og hva gjør det med meg. Det er naturligvis ikke alle behandlere som er gode. Men jeg ble naturligvis fordi jeg trengte hjelpen de ga. Den økonomiske situasjonen gjorde også at jeg ikke var fri til å velge og vrake i behandlere. 

Det er ikke synd på meg, ikke det jeg ønsker si, mer en refleksjon rundt hva det gjør med synet på en selv, andre og verden, når livet i lange periode består av mer profesjonelle relasjoner enn private. Når en i lang tid åpner seg til en som er betalt med maktubalanse og aldri noen privat. Jo, som barn er hierarkiet naturlig, mens for meg fremstår hjelper-relasjonen tidvis unaturlig. Det gjør den ikke dårlig, men kanskje det også kan påvirke oss negativt. 

Jeg har tanker som "jeg greier meg ikke selv", "jeg er ikke voksen", hva av det har med det faktum at jeg har hatt så mye profesjonell hjelp å gjøre... 

Veldig nysgjerrig på å høre andres tanker, ønsker meg vekst, læring, gjerne forståelse og felleskap, da jeg ikke tror jeg er alene i dette. 

Anonymkode: 6f39b...94c

Ekspander  

Jeg har gått til psykolog for psykisk sykdom i 20 år og hatt noen innleggelser, men aldri tenkt at jeg ikke er voksen pga det eller at jeg ikke klarer meg selv. Selv om jeg i perioder ikke har klart meg selv og har vært innlagt. Det jeg derimot har tenkt mye på er at de som jobber på psykiatriske institusjoner bare bryr seg fordi de får betalt for det, men har gjennom årene kommet fram til at de fleste oppriktig bryr seg. Ikke bare fordi det er jobben deres. Hatt mange fantastiske behandlere i psykiatrien opp gjennom årene som virkelig har gjort en stor forskjell i livet mitt og strukket seg enormt langt for å hjelpe meg. Har aldri følt på en maktubalanse mellom meg og behandlere. Deres jobb var å hjelpe meg, men ingen av de mange behandlerne jeg har hatt gjennom alle disse årene har hatt makt over meg. Jeg har frivillig søkt hjelp. Jeg har heller ikke hatt stort nettverk som jeg kunne søke støtte hos, så tidvis har jeg kun hatt helsevesenet å lene meg på.  For meg har det vært utelukkende positivt og jeg har blitt såpass frisk at jeg ikke trenger å gå til psykolog lengre. 

Anonymkode: 85c85...ef5

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 20.3.2025 den 3.20):

Jeg har gått til psykolog for psykisk sykdom i 20 år og hatt noen innleggelser, men aldri tenkt at jeg ikke er voksen pga det eller at jeg ikke klarer meg selv. Selv om jeg i perioder ikke har klart meg selv og har vært innlagt. Det jeg derimot har tenkt mye på er at de som jobber på psykiatriske institusjoner bare bryr seg fordi de får betalt for det, men har gjennom årene kommet fram til at de fleste oppriktig bryr seg. Ikke bare fordi det er jobben deres. Hatt mange fantastiske behandlere i psykiatrien opp gjennom årene som virkelig har gjort en stor forskjell i livet mitt og strukket seg enormt langt for å hjelpe meg. Har aldri følt på en maktubalanse mellom meg og behandlere. Deres jobb var å hjelpe meg, men ingen av de mange behandlerne jeg har hatt gjennom alle disse årene har hatt makt over meg. Jeg har frivillig søkt hjelp. Jeg har heller ikke hatt stort nettverk som jeg kunne søke støtte hos, så tidvis har jeg kun hatt helsevesenet å lene meg på.  For meg har det vært utelukkende positivt og jeg har blitt såpass frisk at jeg ikke trenger å gå til psykolog lengre. 

Anonymkode: 85c85...ef5

Ekspander  

Åh, så godt å høre et annet perspektiv. Det gir mer klarhet i hva jeg selv tenker og bidrar til videre vekst og refleksjon. Ikke minst er det også godt å høre at det også bare kan være positivt, det gir meg litt håp. 

Jeg har ofte kjent på denne maktubalansen, og det er jo mulig at det er det som gjør at jeg sitter igjen med en annen påvirkning på selvbildet mitt. Jeg har blitt utsatt for både ulovlig tvangsbruk og nødvendig tvangsbruk, og har gått til behandling siden jeg var et barn. Jeg vet ikke om det er den ulovlige tvangsbruken og medisinske overgrepene jeg har blitt usett for som har gjort at jeg har kjent meg så skeptisk til behandlere i senere tid, som på en måte har gjenskapt en relasjon der de ikke har greidd å møte meg godt, eller om jeg har vært uheldig med behandlere. Jeg har møtt mange flotte mennesker, men i perioder har jeg gått lenge hos en behandler der jeg opplevde å stagnere. Uten at det ble tematisert eller at jeg forstod hva det handlet om. 

Det er veldig hjelpsomt å høre det fra et annet perspektiv. Jeg lurer på om du ville du vært villig til å dele litt dette med at de ikke har makt over deg, hvordan kjennes det? Jeg greier liksom ikke å få helt klarhet i hvordan jeg opplever at de har makt over meg, om det er et slags flashback fra den frihetsberøvelsen jeg ble utsatt for, eller om det er noen internaliserte idéer om min manglende kompetanse eller ja, jeg vet ikke. Det jeg vet er at jeg ønsker å "bryte fri" inni meg selv. 

TS

Anonymkode: 6f39b...94c