Redd for å dø - hvordan håndtere tankene

[AnonymBruker]

Jeg er 19 år, og har den siste tiden kjent på mye uro for å dø. 
Jeg tror problemet knytter seg sterkt opp mot det at jeg har levd usunt over flere år, og dermed blitt svært overvektig. Jeg har de siste månedene forsøkt å endre på livsstilen, og det går fint. Men det gjør meg også så utrolig "bevisst" på hvordan jeg levde før, og de følgene det kan få. I desember i fjor raste tankene sånn over meg at jeg gikk privat og fikk hele hjertet undersøkt, bare for å se om noe var galt. Alt med selve hjertet er helt fint, men så er det alltid disse tankene om alt annet som kan være galt: forkalkede blodårer (av fett for eksempel), høyere risiko for slag, infarkt osv. Jeg bor alene (studerer) og er likevel nær familien. Når denne frykten for å dø slår inn, er det primært den tanken på å ikke få sagt farvel, eller ha noen jeg er glad i på den måten, i min umiddelbare nærhet. I tillegg er det mye "angst" knyttet til det å etterlate min søster, om det gir mening. Jeg er redd for å dø, fordi jeg er redd for hvor vondt hun ville hatt det, og så går alt i en spiral hvor jeg blir sint på meg selv for å utsette andre for en slik risiko for sorg (fordi f.eks. overvekten var selvforskyldt). 
Problemet krøp sakte inn på meg, og er nå noe jeg kommer tilbake til flere ganger ila. en dag, da spesielt når jeg skal legge meg. Ofte på morgenen, så gråter jeg i glede for at jeg heldigvis våknet i dag også. Jeg føler også mye stress rundt å måtte hele veien forsikre de rundt om at jeg er glad i de, fordi jeg er så redd for at jeg skal dø og at det siste vi liksom snakket om var hva vi hadde til middag. 
Som dere hører er problemet blitt helt ute av kontroll, og irrasjonelt. 
Jeg lurer på om noen har vært gjennom noe lignende, og hvordan dere eventuelt har klart å forbedre problemet; for sånn som det er nå vil jeg ikke ha det. 
K 19

Anonymkode: d4971...a97

[AnonymBruker]

Så fint at du er klar på at du ikkje kan ha det slik som dette. Du er veldig reflektert rundt din eigen situasjon ❤️ 

Har du tenkt på at det kanskje kan vere noko å ta opp med fastlegen din? 

Anonymkode: ba4f6...90f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Så fint at du er klar på at du ikkje kan ha det slik som dette. Du er veldig reflektert rundt din eigen situasjon ❤️ 

Har du tenkt på at det kanskje kan vere noko å ta opp med fastlegen din? 

Anonymkode: ba4f6...90f

Jo, jeg har tenkt tanken! Men så sliter jeg litt med å forstå hva han eventuelt skal kunne gjøre? Er det liksom medisiner, eller er det henvisning til psykolog? Kjenner meg ikke så motivert for å snakke med psykolog, da jeg har oppsøkt ved 2 ulike tilfeller før og hatt skikkelig dårlige opplevelser...

Anonymkode: d4971...a97

[AnonymBruker]

Så slitsomt det må være å ha det sånn. Jeg anbefaler deg på det sterkeste å snakke med fastlegen din om dette. Du er langt i fra den eneste som sliter med slike tanker, og fastlegen din har garantert erfaring med slike saker fra før av.

Du kan også forsøke å chatte eller ringe lavtersketilbud som Kirkens SOS, Mental Helse (Sidetmedord) eller andre tilbud. Det kan hjelpe å snakke med noen som ikke er fagpersoner også. 

Anonymkode: 5d6e8...cce