Er jeg deprimert?

[AnonymBruker]

Føler meg ikke deprimert, men ønsker å forsvinne herifra. Orker liksom ikke mer og har hatt det vedvarende slik i over 20 år nå.
Er 36 år i dag om det spiller noen rolle.

Fra utsiden fremstår jeg nok mest sannsynlig vellykket, men er helt flat innvendig og er ikke interessert i å være her mer. Får ikke hjelp hos fastlegen da jeg er høyt utdannet, i full jobb, har utseendet med meg og tilsynelatende klarer meg bra her i livet.

Jeg blir neppe 40 år. Tanken er helt utenkelig. Jeg orker og vil ikke mer. Om det er dette livet har å by på, en evig serie med skuffelser og dårlige mennesker som bare trør meg ned i driten, så vil jeg faktisk heller velge å få slippe. 

Klarer ikke å reise meg opp igjen lengre. Før var det enkelt å gjøre det.

Går med konstante bekymringer, frykt og brystsmerter, spiser ikke, sover ikke. Unngår andre mennesker foruten om jobb i den grad jeg kan.
Har prøvd meg på å leve med det, men de psykiske smertene har vært der siden jeg var 12 år. Det er 24 år med bare dritt, isolering og ensomhet.  Jeg holder ikke ut mer tror jeg. Og hvorfor skal man? Må man det? 

Anonymkode: 403b9...489

[AnonymBruker]

Kjære deg. Denne tråden blir nok fort stengt av moderatorer, men vil prøve å svare deg før det skjer. 

Det at du er i jobb og har utseendet med deg er helt irrelevant. Du er nødt til å formidle til legen din hvordan du egentlig har det. Formidle det slik du formidler det her, og be om henvisning til DPS umiddelbart for utredning og behandling. For det finnes hjelp å få. Selv ble jeg avvist av DPS første henvisning, men kom inn med en gang etter fastlege klaget inn. 

Men du MÅ formidle slik at fastlegen forstår alvoret. Send gjerne melding til han på helsenorge, og beskriv slik du gjør her. 

Anonymkode: 92b5a...383

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Føler meg ikke deprimert, men ønsker å forsvinne herifra. Orker liksom ikke mer og har hatt det vedvarende slik i over 20 år nå.
Er 36 år i dag om det spiller noen rolle.

Fra utsiden fremstår jeg nok mest sannsynlig vellykket, men er helt flat innvendig og er ikke interessert i å være her mer. Får ikke hjelp hos fastlegen da jeg er høyt utdannet, i full jobb, har utseendet med meg og tilsynelatende klarer meg bra her i livet.

Jeg blir neppe 40 år. Tanken er helt utenkelig. Jeg orker og vil ikke mer. Om det er dette livet har å by på, en evig serie med skuffelser og dårlige mennesker som bare trør meg ned i driten, så vil jeg faktisk heller velge å få slippe. 

Klarer ikke å reise meg opp igjen lengre. Før var det enkelt å gjøre det.

Går med konstante bekymringer, frykt og brystsmerter, spiser ikke, sover ikke. Unngår andre mennesker foruten om jobb i den grad jeg kan.
Har prøvd meg på å leve med det, men de psykiske smertene har vært der siden jeg var 12 år. Det er 24 år med bare dritt, isolering og ensomhet.  Jeg holder ikke ut mer tror jeg. Og hvorfor skal man? Må man det? 

Anonymkode: 403b9...489

Hva er det som tynger deg? 

Virker som du er deprimert og har vært det lenge. Grunnen til at du kanskje ikke merker det som andre er for at du virker veldig ressurssterk. 

Du bør oppsøke legen asap og forklare hvor ille dette egentlig er. Ikke bare smile og late som ingenting. 

Er det noe du savner i livet ditt? 

Anonymkode: d43f2...ca6

[katties]

Ja, det høres ut som enten utbrenthet eller depresjon, kandkje også en annen diagnose i tillegg som gjør at å sosialisere seg er vanskelig. Har hatt begge deler før, og det stemmer at det ikke er normalt å føle det slik, spesielt ikke over så lang tid. Kanskje du kan gå til privat psykolog? Kanskje til og med bruke jobben sin helseforsikring?

Når jeg føler meg normal så ser verden helt annerledes ut: jeg gleder meg over masse ulike ting - hvordan det ser ut ute, hvordan ting forandrer seg gjennom året, hvordan snøen knuser, at det er en spennende ny frukt å prøve i butikken, at det er masse spennende å se på av filmer, hvor søte de skjeve tennene til en kollega er.

Når jeg var deprimert så var det som å eksistere uten mening. Hva er vitsen? Selv hvis jeg hadde gjort noe stort og blitt husket så er det liksom ikke så mye å leve for. Sannsynligvis kommer jeg ike til å bli husket - går bare og venter på at alt tar slutt. Alt er jo bare slitsomt. Er det meningen at det skal være slik? Alle føles falske. Når jeg ler av noe så føles dét også falskt. Finnes egentlig humor? Er den egentlig morsom?

Rett og slett to helt ulike verdener, og det er definitivt verdt å prøve å gjøre noe med dette problemet i hjernen. Man må i det minste prøve.

[veronica<3]

Tråden er ryddet for selvmordstanker. Husk at selv om man kanskje ikke beskriver tanker som gjelder akkurat nå, kan dette virke triggende på andre som også sliter. 

Vi anbefaler dere som ønsker å diskutere dette å ta kontakt med Mental helse på 116 123 eller benytte nettsiden deres Sidetmedord.no, eller kontakte Rådgivning Om Spiseforstyrrelser. Er du under 18 år kan du også kontakte Kors På Halsen.

Med omtanke og hilsen,

veronica<3, mod.

Endret 19. mars av veronica<3